Artikkel

NIO bytter batterier på 3 minutter

nio norge
Det finnes 145 stasjoner som dette hvor NIO-eiere kan bytte batteripakke på 3 minutter. Source: NIO.com

For 3 måneder siden skrev vi om det kinesiske bilmerket NIO som skyter fart oppover på de kinesiske salgslistene. Vi skrev da at merket ikke hadde noen norsk representant. Det har de nå – NIO Norway.

 

Bilindustrien i Kina har et enormt innenlandsmarked. Så stort at vestlige bilprodusenter har etablert egne fabrikker for det kinesiske markedet, og selvfølgelig finnes det mange kinesiske merker vi knapt har hørt om her hjemme, som produserer biler på høygir for å dekke innlandsk etterspørsel. Kina har innført et «New Energy» program for å stimulere produksjonen av null-utslippsbiler. Det har gitt gode vilkår for utvikling av modeller som også er interessante for Norge.

Kinesiske biler på full fart til Norge

Foreløpig ser det ut til at det er kinesiske MG, XPeng, BYD og Maxus som har fått et grep på kjøperne. Modellseriene DFSK og Seres fra Dongeng-Sokon skal snart selges gjennom Gill/Subaru-kjeden. RøhneSelmer var en stund aktuell som forhandler, men ser ut til å ha trukket seg. Det tidligere pampebilmerket Hongqi er i ferd med å etablere bilsalg i Norge. NIO er foreløpig siste merke som har fått norsk representant.

nio es6
NIO ES6 er en el-SUV med 4-hjulstrekk og stor batteripakke

NIO Norway

Selskapet ble registrert tidligere denne måneden (mars 2021). Daglig leder er Marius Hayler som inntil nylig var daglig leder i BC Norway – importør av Jaguar og Land Rover. Med tanke på suksessen med Jaguar I-Pace, kan man trygt si at Hayler har lyktes med å bringe en elbil-outsider høyt opp på salgslistene. NIO Norway er foreløpig et nystartet knøttlite selskap tilsynelatende underlagt en europeisk paraply-organisasjon. Men NIO Norway er ikke uten betydning. Ifølge pressemeldinger er det Norge som er utpekt som NIO’s første eksportmarked. Det er foreløpig usikkert hvordan selskapet vil organisere markedsføring, salg og oppfølgning.
 
NIO Norway på Facebook

 

Ledende batteriteknologi

I fjor kom NIO ut med modellen ES6. I år har en større modell, ES8, blitt lansert. Begge kan leveres enten med et 70 kwt eller 100 kwt batteri – på høyde med Teslas største batteri. NIO har annonsert at de planlegger å lansere et 150 kwt «solid state» batteri i Q4 2022 for sin nye selvkjørende «Tesla-killer» ET7. Bileiere med 70 og 100 kwt batterier skal kunne oppgradere sine biler med det nye superbatteriet. Hvis dette stemmer, vil NIO både være en av de aller første til å tilby «solid state» batteriteknologi – og første elbilprodusent som gjør det mulig å oppgradere batteripakker.

Batteribytte på 3 minutter

Mange elbilprodusenter har pratet om å oppgradere batteripakker – men hittil har dette vært science fiction. NIO har gjort det mulig å bytte batterier på kort tid. I Kina finnes det 145 drive-in stasjoner hvor NIO-eiere kan bytte batteripakken på 3 minutter! Tjenesten er laget som et alternativ til hurtiglading. I stedet for å vente 20-30 minutter på å lade, kan du kjøre videre med fulladet batteri etter 3 minutter. I følge NIO’s egen video, skjer alt automatisk, men i virkeligheten kreves det en del manuelt arbeid. Du får for eksempel ikke rygge bilen selv inn i byttestasjonen. Riktignok er det en maskin som skrur ut batteriet, men på videoen under kan man tydelig se en kar i bakgrunnen som styrer en spak eller lignende. Selve byttet skjer på 3 minutter, forutsatt at det ikke er noen foran deg i køen – og forutsatt at stasjonen har fulladede batterier tilgjengelige. Hver stasjon kan kun ha 14 batteripakker inne samtidig. I praksis kan det til tider oppstå lange ventetider på denne tjenesten.

 

 

Neppe for Norge

Å bytte batterier «on the go» er neppe noe man bør gjøre så fremt man ikke leier batteripakker. Hvem ønsker å bytte ut batteripakken fra sin nye bil for å kjøre videre med batteripakken fra en 2 år gammel taxi? Renault er en av bilprodusentene som har kommet lengst i å tilby utleie av batterier. Det er tilgjengelig i resten av Europa, men ikke i Norge. Vi foretrekker å eie – ikke leie.

Utvidet servicetilbud i Kina

I likhet med Tesla, tilbyr NIO gratis lading langs veien via eget ladenettverk. Det kan de bygge opp i Norge også. Men ett av tilbudene som neppe vil la seg gjennomføre i Norge, er en mobil ladetjeneste hvor bileier via ett tastetrykk kan bestille lading uansett hvor du befinner deg. Da blir strømmen levert fra en varebil – en el-varebil selvfølgelig. En annen tjeneste er «24/7 On-Call Valet Charging» hvor noen kommer å henter bilen og returnerer den med fulladet batteri. Med de godt utbygde ladenettverkene vi har i Norge, er det vanskelig å se noe behov for noe annet enn selvbetjente ladestasjoner.


Det skal bli interessant å følge utviklingen i NIO. Kanskje kan vi om to år kjøpe premium elbiler med «solid state» batteriteknologi og rekkevidde på 1000 km?


nio norway
Innvendig ambiance i «Tesla-killeren» NIO ET7. Source: NIO.com

Fakta

NIO ES6 100 kwt
Rekkevidde omregnet til WLTP: 480-520 km
Rekkevidde NEDC: 610 km
544 HK
0-100: 4,7 sek.
 
NIO ES8 100 kwt
Rekkevidde omregnet til WLTP: 460-500 km
Rekkevidde NEDC: 580 km
544 HK
0-100: 4,9 sek.

nio norway
NIO ES8 – ny modell i år kan bytte batteripakke på 3 minutter

Se også

Nio ET5 – et godt førsteinntrykk
nio norway
Oppgraderingsangst
elbiler fra kina
Kineserne kommer!

 

Når de gamle er best

mondeo 2,0
Ford Mondeo mk5 2,0 TDCI Powershift AWD

«Alle» vil ha elbil eller hybrid. Men hvis du trenger en real stasjonsvogn, er det stor sannsynlighet for at du ender opp med en turbodiesel.

 

Real stasjonsvogn

Vi måtte rykke ut for å sikre en del løsøre fra en oppsagt leilighet i Oslo sentrum. Diverse sofabord, et teppe og noen gardinstenger var avtalt for henting. Redaksjonens Tesla 3 ville blitt for liten. Vi kastet oss over bildelingsportalene for å finne et egnet kjøretøy. Skulle vi velge en varebil (døll) eller el-SUV (dyr). Jeg tenkte at en god gammeldags stasjonsvogn sikkert kunne duge. En bil du slår ned baksetene på og lemper inn alt du skal ta med deg. Valget falt på en Ford Mondeo stasjonsvogn med 2-liters turbodiesel, 4-hjulstrekk og automatgir.
 
For oss var plassen mest interessant. Ville vi få med oss alle tingene? Ville Mondeo’en være stor nok? Da jeg «googlet» opp bagasjeroms-målene så jeg til min skrekk at høyden i bagasjerommet kunne bli alt for lav. Men så oppdaget jeg at jeg hadde funnet målene for Fords hybrid-Mondeo med batteripakke under lasterommet. Heldigvis hadde jeg plukket ut en stasjonsvogn med turbodiesel. Ingen batteripakker som stjeler verdifulle høyde-centimeter fra bagasjerommet.

mondeo 2,0
Real stasjonsvogn

Såvisst ingen Tesla

Når man kjører elbil daglig, føler man seg satt flere år tilbake når man «fyrer opp» en diesel som ikke har vært startet på en stund. Det føles politisk ukorrekt med dieseldur inne i et parkeringshus blant pene mennesker i stillegående elbiler og hybridbiler. Men ute på veien gikk Mondeo’en tyst og fint. Diesellyden høres kun når man drar i gang. Deretter legger Powershift-kassa turtallet ned på behagelig lavt nivå. Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Tesla. Der er all kraften til stede umiddelbart fra take-off, mens Mondeo’en først må vekke motoren til live fra Start & Stop og deretter bygge opp turtall. Så skal girkassa skifte opp et par ganger før man er i farta. De to bilene gir forskjellige kjøreopplevelser. Tesla er uten tvil den mest effektive, mens turbodiesel byr på mer underholdning.

Likevel litt moderne

Ford Mondeo er på flere måter en moderne utstyrt bil. Den viser grafikk når vi legger bilen inn mot høyrekanten, eller når en syklist har lagt seg inn i dødvinkelen. Den har nødstopp og et alright infotainment-system. Men alt for mange funksjoner er basert på knapper som er spredt rundt omkring.

mondeo 2,0
Knappebasert betjening

Feelgood

«Vår» bil har utstyrspakken «ST-Line». Den har røde sømmer i setene og på rattet. Sort taktrekk. Sånt som bidrar til å skape godfølelse i bilen. Sittekomforten er alright med elektrisk justerbare framstoler i alle retninger. Sett bort fra alle «knottene» så er alle vesentlige ting der man forventer det. Paddler på rattet for å gire manuelt. Bryter på midtkonsollen for det elektro-mekaniske håndbrekket. Mondeo er helt klart en verdensbil hvor «hvem som helst» kan sette seg inn og kjøre av gårde med én gang.

På veien

Det føles som det er lagt vekt på komfort fremfor sport. Understellet tar unna det aller meste og gir storbilfølelse. Selv med halvslitte piggdekk ligger den skikkelig godt på veien i svingene. Den gir fornemmelser av både Volvo og Mercedes-Benz. Jeg kunne ønsket litt strammere styremotstand i fart. Det er mulig det kan stilles inn. 4-hjulstrekket gjør Mondeo til en skikkelig Norges-bil, men neppe særlig godt egnet for steinete hytteveier. Det er mulig at biler med ST-Line er senket. I alle fall måtte vi ta det ekstremt rolig over et par av fartshumpene i Oslos forsteder. Bakkeklaringen er lav.

Plass til lass

Da jeg hadde lastet inn alt vi skulle ha med oss, sto det bare igjen en stressless-stol midt i rommet. «Har vi plass til den også?» spør reisefølget. «Egentlig ikke. Vi må nok kjøre to turer». Men først ville jeg prøve om stolen fikk plass. Jeg slepte den fra 5. etasje ned til Mondeo’en for å prøve. Etter litt ommøblering av de andre tingene, gikk det faktisk helt brillefint. Klar til avgang!

2,0 tdci
Ford Mondeo ST-Line

Priser

Bilen vi kjørte var en sen 2018-modell. Med 66 000 kjørte km ville den hatt en gatepris på i underkant av 400 000 kroner. Tilsvarende bil koster 601 500 kroner i dag. Da er motoren oppgradert til 190 HK – samme dreiemoment som tidligere – og med 8-trinns Powershift i stedet for 6-trinns. Kjøper du ny Mondeo i dag, kan du ende opp med den siste bilen solgt i Norge. Hittil i år er det nemlig bare registrert én -1- Mondeo – med turbodiesel (se salgsannonse her). I løpet av 2020 ble det registrert kun 97 nye Mondeoer.

Konklusjon

Vi startet med å hevde at hvis du er på utkikk etter en real stasjonsvogn, er 2,0 TDCI med Powershift og 4-hjulstrekk et godt valg. Det er en bil som har «alt» – og alt som Ford er gode på.
 
Skal du ha en Mondeo, er dette varianten du bør velge.

 

Fakta Ford Mondeo 2,0 TDCI

Mål og vekt
Lengde x bredde x høyde: 487 x 185 x 150 cm
Akselavstand: 285 cm
Egenvekt: 1628 kg (uten fører)
Maks nyttevekt: 627 kg
Maks hengervekt med bremser 2000 kg
– uten bremser: 750 kg
Bagasjerom: 500 liter
Bagasjerom nedslåtte seter: 1605 liter
Maks taklast: 75 kg
Drivstoff: 62 liter

Drivverk

Motor: 2.0 TDCI 16V DOHC
Tverrstilt common rail turbodiesel
Antall sylindre: 4
Slagvolum: 1997 ccm
Effekt 180 HK
Dreiemoment: Maks 400 Nm mellom 2000-2500 omdreininger, også veldig godt dreiemoment mellom 1750-2750 omdreininger.
Girkasse: 6-trinns Powershift dobbelclutch
4WD. Fast FWD med bakhjul on «demand».

Ytelser

Toppfart: 216 km/t
0-100: 8,2 sekunder

Forbruk

By: 0,88 liter/mil (man.)
Landevei: 0,53 liter/mil (man.)
Kombinert: 0,58 liter/mil (man.)
Egen måling: 0,69 målt over 80 km mellom Oslo sentrum og drabantbyer.

Dekk

Dimensjon: 215/60R16 99T
Type: Vinterdekk med pigg
Merke: Continental

Om bilen

Produksjonssted: Valencia, Spania
Eier: ALD Automotive
Leid via appen Hyre
Førstegangs reg.: 06.2018
Km-stand: 66885
Km kjørt: 80
Kilde: vegvesen.no , www.automobile-catalog.com

mondeo st-line
ST-Line

Se også

Taycan selger bedre enn Mondeo

 

Fransk og sporty

facellia
1963 Facel Vega Facellia F2

bilhistorie

Fransk bilindustri har opp gjennom årene gledet oss med både praktiske og luksuriøse biler. Design og komfort er ord som kommer lett når det snakkes om franske biler. Både de store og kjente bilmerkene og ikke minst en rekke mindre spesialprodusenter la grunnlaget for dette.

 

Facel Vega

Et bilmerke som forlengst har forsvunnet er Facel Vega. Fabrikken ble kjent for sine store, velutstyrte og raske luksusbiler. Bilproduksjonen under eget merke startet i 1954 da fabrikken gikk over fra å produsere karosserideler for andre til å produsere hele biler under eget merke. De første egenproduserte modellene ble utstyrt med store amerikanske motorer. Det ga fart og luksus i overflod og som tiltalte prominente personer og andre kjendiser. Av dem som kjørte rundt i Facel Vega kan nevnes Ringo Starr (the Beatles), Stirling Moss, Debbie Reynolds, Danny Kaye og en rekke andre. De aller fleste bilene hadde 2 dører men en 4 dørs modell kunne også leveres.

Facellia

I 1960 gjorde fabrikken et forsøk på komme inn på sportsbilmarkedet med en mindre bilmodell. Nå var tiden inne til å produsere egne motorer slik at modellen skulle bli et rent Facel Vega produkt. Modellen fikk navnet Facellia og ble lansert som en konkurrent til Mercedes 190 SL, Austin Healey og Alfa Romeo. Planene var å produsere den i 3 varianter, cabriolet og 2 forskjellige lukkede versjoner. Facel presenterte den nye modellen på bilutstillingen i Paris 1960. Selv pm prisen var vesentlig høyere enn tilsvarende modeller fra konkurrentene, var mottagelsen svært positiv. Spesielt fikk det elegante interiøret mye oppmerksomhet. Det ga nesten samme luksusfølelse som interiøret i de store modellene fra Facel Vega. Men det viste seg meget fort at den nye egenproduserte motoren var en katastrofe for fabrikken. Tekniske problemer og havarerte motorer gjorde at modellen fikk et dårlig rykte og kundene forsvant. Som et siste desperat forsøk på redde modellen ble den utstyrt med en motor fra Volvo. Men det var for sent, og Facel Vega forsvant som bilprodusent i 1964.

Data Facel Vega Facellia

Lengde: 412 cm
Bredde: 158 cm
Høyde: 127 cm
Toppfart: 180 kmt
Motor: 1646 ccm, 118 hk

 
facellia
1963 Facellia interiør
facellia
1963 Facellia F2
facelvega
Facel Vega
facelvega
1957 Facel Vega

Se også

Mercedes-Benz 190 SL
Alfa Romeo Giulietta
Austin Healey 3000
bilhistorie
Spennende bilhistorie fra Anders de Langes arkiver

 


Bilhistorie.no

Beltevogner på Ford D-serie

ford d-serie
BV202 opplastet på en baktung M6 (t.v.) og en Ford D0911 (t.h). Foto: Privat Terje Bjørnstad

På 70-tallet utgjorde beltevognene BV202 en viktig del av Forsvarets beredskap. De hadde uovertrufne egenskaper i terrenget, men ikke særlig egnet for landeveiskjøring. Løsningen ble å frakte dem på lastebiler.

 

Beltevogner på M6

Forsvaret laget en provisorisk løsning for sine M6’er (militære lastebiler). Den besto av en plattform eller rampe som gjorde at man kunne få plass til en beltevogn. Vel, plass og plass. Egentlig var det ikke plass til mer enn en halv beltevogn på M6-planet. Resten – 3 meter – hang ut bak. Det var kun biler med frontmontert vinsj som hadde lov til å frakte beltevogner – på grunn av at de hadde noen ekstra kilo på framakselen. Men det hjalp lite. Bak rattet på M6’en kunne man føle at framvogna av og til løftet seg fra bakken. Det gjaldt å være ekstra forsiktig over telehivene. Å frakte beltevogner på denne måten var selvfølgelig ren galskap. 11 tonn tidvis uten styring kunne gått veldig galt. Dessuten krevde det mye arbeid og lang tid å klargjøre M6’en for BV-transport.

Nytt forsøk

En ny løsning ble utviklet av Hærens indentatur på Løren. På nyåret i 1979 fikk Transportkompaniet på Bardufoss 8 sivile lastebiler – Ford og Mercedes-Benz påmontert et påbygg fra Centrum karosseri med aluminiums-ramper som var enkle å rigge opp. Da kunne beltevogna være ferdig sikret på planet i løpet av få minutter. Den største fordelen var uten tvil sikkerheten. Etter hvert ble det forbudt å frakte beltevogner på M6.

Ford D-serie

Hæren har gjennom årene kjøpt mange Ford D-serie og Cargo. De ble brukt til alt, bortsett fra krigføring. I «krigen» handlet det i stedet om doninger som GMC («gems») og M6 – og senere Scania – også med høy nostalgifaktor for mange av oss. Men nå fikk Ford D-serie også være med på militærøvelser selv om de ikke hadde stridslys, sperrer eller geværfeste.


Fords D-serie hadde modellbetegnelser basert på totalvekt og antall hestekrefter. Det var D0911 og D1618 som skulle testes ut for beltevogn-transport.


Ford D0911

Skisse av Ford D0911.
En tom BV202 er 6,15 meter lang og veier 3,2 tonn. Den minste Forden, som kunne ta 4 tonn nyttelast, passet godt til spesialtransporter som dette. Motoren var en rekkesekser som Ford brukte i flere av sine D-modeller samt i traktorer, skurtreskere og båter. Den var på 5,95 liter, med antall hestekrefter mellom 110-120.

ford d1618
Dette er ett av de få bildene som finnes av Ford D1618. Det skal ha opprinnelse fra Vestfold Bil- og Karosseris arkiver – med VBK skap.

Ford D1618

Den større Forden hadde samme spesialløsning for frakt av beltevogner. Den så komisk ut med samme lille førerhytte som de øvrige bilene i D-serien. Innredningen som i en Ford Transit – og sto slett ikke i stil med hva du forventet i en tung lastebil. Skuffelsen over det billige førermiljøet ble grundig oppveid av motoren. Under førerhytta kunne man høre sangen av en nydelig 8,3 liters Cummins Diesel V8 som ga 170-180 hester. Med 4-trinns girkasse høy og lav kunne man fint holde farten i bakkene selv med beltevogn på planet.

Ford D historikk

D-serien ble produsert mellom 1969 og 1981. De kom i uttallige størrelser – fra 5 til 28 tonns totalvekt. Oppskriften virket enkel. Man tar ei ramme, setter på hjul og motor som passer vektklassen. Deretter bruker man samme førerhytte uansett modell. I Norge var Ford populære distribusjonsbiler med plan, skap eller tank. I Tyskland ble D-serien solgt som N-serie. Begge modell-seriene ble produsert i England. N-serien hadde en annen front enn D-serien. Noen modeller av D-serien ble også produsert ved Fords tyrkiske fabrikk i Otosan som produserte den tyrkiske glassfiber-bilen Anadol. Ford-lastebilene derfra fikk førerhyttene sine produsert i glassfiber.

Custom Cab var betegnelsen på en oppgradert førerhytte som dette. Opprinnelig var innredningen langt mer spartansk.

hobbykjøretøyets dag
Ford D-700 1967-modell med bensinmotor, tidligere eid av Myrens Verksted – nå i privat eie.

Engelsk kvalitet

Engelsk Ford? Hvordan var kvaliteten? Jeg kan faktisk ikke finne noe å sette fingeren på! Riktignok var dette nye biler. Jeg logget mellom 10-40 mil hver arbeidsdag over 6 måneder. Det eneste negative øyeblikket var da jeg hentet bilen – en D1618 – på kaia sør for Bjerkvik en bekmørk kveld. Da fikk jeg kun inn høygir-serien. Og opp fra kaia var det en steinete og bratt bakke. Dagen etter vippet jeg opp førerhuset og så en vaier som ikke var festet – og voilà – så var problemet løst.

Ford D-nostalgi

Det finnes ikke særlig mange Ford D-serie med skilter. Det skal være 5 stykk D0911 igjen som er avskiltet men ikke vraket. Av D1618 finnes det 13 biler igjen, hvorav kun én fremdeles ser ut til å ha skilter. Det hjelper lite at Ford var enkle og billige lastebiler for sin tid. Det koster mye penger å restaurere en veteranlastebil. I valget på restaureringsobjekter blir det da lettere å velge mer høyverdige biler som Volvo og Scania. Ford var det ganske lite ved, egentlig. D-serien vil neppe vinne særlig stor popularitet som veteranbil her hjemme. I England er de generelt flinkere til å ta vare på tunge kjøretøyer – også Ford’ene som ble produsert der.

ford d1210 otosan
Ford D1210 «Otosan» med førerhytte av glassfiber. Dette har vært en av grunnpillarene i tyrkisk transportnæring. Source: www.fordotosan.com.tr

Ford Otosan

Men i ett land ser D-serien ut til å leve videre – sannsynligvis i mange år til. I Tyrkia har Ford «Otosan» D1210 oppnådd en slags kultstatus. De ble produsert helt frem til 1983 og forbausende mange er fremdeles på veien – i tilsynelatende god stand – ofte dekorert. Spesielt er innredningen i hyttene oppdatert. Er man på utkikk etter deler, kan man finne alt der. Motorene, som er Fords 6-sylindrede motor av samme type som gikk her hjemme – for eksempel i D0911. På Youtube finnes det flere klipp av godt voksne lastebileiere som fremdeles kjører sine nedbetalte Ford-lastebiler med stil og verdighet, og som ikke vil kjøre noe annet.

 

Vårdager i lyseblå Audi?

Audi 80 1,6 GLS fotografert på Exporama 08.2018.

Her er Audien til Anders Haugene. Audi 80 1,6 GLS er en nostalgisk perle og i sjeldent god stand. Den kan bli din. Anders vurderer nemlig å selge den til noen som setter pris på vårdager i lyseblå Audi 🙂 🙂

 

Rette linjer var Audis nye formspråk på 70-tallet. Designet skulle holde seg moderne langt utover på 1980-tallet. Faceliften fra modellår 1977 innebar større grill og rektangulære lykter – samme front som den da helt nye Audi 100 C2 hadde fått.

Die neue Leistungsklasse

Audi 80 B1 staket ut en ny kurs for Audi. Selv om ordtaket «Vorsprung durch Technik» ennå ikke var oppfunnet, ville det ha passet glimrende. Audi 80 var en lett, men likevel sterk, konstruksjon. Egenvekten på den lyseblå 1977-modellen, er bare 880 kg. Understellet er moderne – hvor vekten av ufjærede masser er holdt lav. Forstillingen ble konstruert for optimal retningsstabilitet. Audi hadde kommet frem til hjulvinkler som gjorde bilen retningsstabil under bremsing på ujevn veioverflate og ved punktering.

 

audi 82
En annen Audi – 1977 Audi 80 GTE (source: FavCars.com)

Før Audi ble statussymbol

I 1977 hadde ikke Audi samme status som i dag. Audi 80 var en velkonstruert og vakker bil. Den scoret høyt i datidens biltester, men solgte på langt nær like godt som Ford og Opel. De mest populære bilene dette året var Volvo 140-serien, Ford Granada, Taunus, Saab 99 og Toyota Corolla. De som kjøpte Audi i 1977, kjøpte den trolig ikke på grunn av status – de var Audi-fans før Audi ble et coolt bilmerke.

Samlerverdi?

B1 var den første i modellrekken som senere skulle bli A4. I 1977 het toppmodellen i Audis 80-serie «GTE». Den ble kun levert i 2 dørs variant og hadde en 1,6-litersmotor på 110 HK. Det var en fin bil med aluminiumsfelger, dekorstriper og en liten frontspoiler. Men det ble ikke noen riktig «schwung» over Audi før Quattro-systemet kom. Det var i 1980 og da var det B2-karosseriet som ble brukt. Resultatene i motorsport ga Audi en boozt oppover på statusskalaen. B2 Coupé/GT/Quattro er biler mange vil ha i samlingen sin.

1986 Audi 2,2 Quattro
1986 Audi B2 2,2 Quattro

Audi som hobbybil

Visse ting kan være uvant når man setter seg bak rattet på en 43 år gammel bil. Det betyr ikke at man ikke kan kjøre på fine turer. Audi 80 var en god bil å kjøre for sin tid. Mange har gode minner – enten som tidligere eiere, eller barn og barnebarn av tidligere eiere. Den lyseblå fargen bidrar til å gi en god nostalgieffekt. Audi 80 med 4 dører var en flott familiebil på 70-tallet og fremdeles godt egnet til å dra på vårlige biltreff når det igjen åpnes opp for sånne arrangementer.

 

1977 audi
I 1977 fikk Audi 80 samme front som den helt nye Audi 100 (C2)

Fakta om 1977 Audi 80 GLS

Om bilen
Type: B1 / 82
Produksjonssted: Ingolstadt, DE
Førstegangsreg.: 07.1977
Drivverk
Motor: 1,6 langstilt plassering
4-trinn manuell, forhjulsdrift
Kraft: 85 HK ved 5600 omdreininger
Dreiemoment: 125 Nm ved 3200 omdreininger
Ytelser
0-100: 11,8 sek.
Toppfart: 176 km/t
Mål og vekt
Lengde x bredde x høyde: 424, 160, 136 cm
Akselavstand: 246 cm
Egenvekt: 880 kg
Bagasjerom: 432 liter

Kilde: Vegvesen.no, AutoData.net
 
 

Til salgs Solgt!

Denne fine lyseblå Audien står i Larvik-området og er klar til å møte fine vårdager. Den har fått nye ventilfôringer. olje, alle filtre, bremsebånd osv. og skal inn til Eriks Bilpleie i Larvik for vårrengjøring og pleie. Audien vurderes solgt til noen som vil fortsette å ta vare på den. Send forespørsel direkte til eier, Anders Haugene, for ytterligere opplysninger.

Bilder av Audi 80 B1

Tectyl-lappen på trekantvinduet forklarer hvorfor Audien har holdt seg så godt.
Fargeavstemt interiør (GLS).
1977 audi
Ekstrautstyr anno 1977: Bilspade og bilpute
audi
En annen Audi 80 GLS (82) Source: FavCars.com

Se også

audi 80
Bilen som ga Audi identitet
audi 100
En ur-Audi fra USA
audi 60
Audi 60 F103
audi 80 b2
Audi 80 B2

Standard Vanguard

standard vanguard
1948 Standard Vanguard

En populær familiebil tidlig på 1950 tallet.bilhistorie

 

Standard var i sin tid ett av de virkelig kjente engelske bilmerkene. De første bilene ble produsert i 1904 i Coventry. I starten ble det produsert flere modeller med forskjellige motorstørrelser. I 1911 kom en helt ny modell. Dette var en mindre bil med høy kvalitet. Den var en direkte konkurrent til Morris og Singer. og den kom i flere varianter og var i produksjon til 1915. Frem til slutten av 1 verdenskrig ble det produsert krigsmateriell og derfor kom det ikke noen nye personbiler før i 1919. Salget var bra i perioden etter 1 verdenskrig, men markedet ble mye tøffere på slutten av 1920 tallet. Fabrikken kom i økonomiske vanskeligheter og ny ledelse og refinansiering kom på plass. Standard produserte en rekke modeller frem til 1940. Flere av disse var sportsbiler og mer sportslige familiebiler. Da bilproduksjonen startet opp etter krigen i 1945 var det kun 3 modeller som ble produsert. Dette var modeller basert på modeller konstruert før krigen. Først i 1947 ble første nye modellen presentert. Bilen fikk navnet Standard Vanguard som ble fabrikkens viktigste modell etter krigen og frem til 1963 da all produksjon opphørte.

Vanguard-familien

Vanguard var en romslig og velutstyrt familiebil og klarte seg godt i konkurransen med de andre engelske familiebilene. Den kom først som ren personbil men en stasjonsvogn kom på markedet ganske fort. En varebil og en pick-up kompletterte modelltilbudet. Spesielt varebilen ble godt kjent rundt i landet fordi Norsk Bygdekino brukte denne modellen til å frakte utstyr mellom de forskjellige filmforestillingene landet rundt. Standard Vanguard fikk en skikkelig oppgradering i 1953 med endringer av karosseriet. Den runde bakparten ble nyttet ut med en skikkelig utbygget bakpart som ga et mer moderne utseende. Standard endret litt på designet hele tiden. I 1958 kom en oppdatert modell som var designet av Michelotti og den fikk betegnelsen Vignale.

Data Standard Vanguard 1948:

Lengde: 417cm
Bredde: 175
Høyde: 162
Toppfart: 129 kmt
Motor: 2088 ccm, 65 hk

standard vanguard
Norsk Bygdekino brukte Standard Vanguard til å frakte filmutstyr
vanguard iii
1958 Standard Vanguard III
earls court motor exhibition
Annonsering av Standards produktlinje på British International Motor Show 1948

Se også

Austin A90 Atlantic
Austin A90 Atlantic
humber super snipe
Humber Super Snipe III
bilhistorie
Spennende bilhistorie fra Anders de Langes arkiver

 

Alfa Romeo 166 Busso – følelser og fornuft

Alfa Romeo 166
Alfa Romeo ble den siste etterfølgeren etter Alfa Romeo 6

memorylane1

«Skuffende anonym», tenkte jeg da jeg så Alfa Romeo 166 for første gang. Jeg hadde forventet mer «pondus» – på linje med Audi A6 og BMW 5-serie. Men det var før jeg hørte motoren.

 

Det er V6 du må ha

Da Alfa Romeo 166 dukket opp som 1999-modell, kunne man velge Alfas 2-liter Twin-spark (rekkefirer) og 2,5 V6. Senere, fra 2001-modellen kunne man også velge 3,0 V6. Rimeligste sekser kostet da 562 000 kroner mens 2,0 TS kostet 419 000. Biltestere på den tiden mente at 2-literen ga bilen bedre kjøreegenskaper enn den langt tyngre V6-motoren. Fornuften talte for 2-litersmotoren, men følelsene sa V6.

Arven etter Giuseppe Busso

Giuseppe Busso
Den unge konstruktøren var bare 26 år gammel da han kom til Alfa Romeo for å utvikle racing-motorer. Etter krigen var han en tur innom Ferrari før han kom tilbake til Alfa Romeo. Busso utviklet motorene som la grunnlaget for mange av Alfaene vi kjenner i dag. Ett av hans mesterverk var V6-motoren som ble utviklet på 70-tallet. Det ga opphavet til Alfas storbilserie – Alfa 6 – som ble lansert for modellåret 1979. Alfa 6 ble med årene avløst av 164 – som igjen ble etterfulgt av 166. Alfa Romeo 166 ble den siste modell i rekken.

Fremtidig klassiker

Jeg har samlet noen bilder som jeg nylig har tatt av Alfa Romeo 166. Modellen er over 20 år gammel. Det er nå prisene er på sitt laveste punkt. I dag finnes det 312 eksemplarer i kjøretøyregisteret, men nesten halvparten er allerede blitt forvandlet til spiker. Salgsmessig var 1999 toppåret med 137 solgte biler. Senere ble det bare solgt et ubetydelig antall. Alfa 166 er i ferd med å forsvinne fra veien. Ikke bare her. Jeg leste at det ikke finnes flere enn cirka 400 biler igjen på britiske veier.

 
Alfa Romeo 166
En motor som er vakker å se på (Source: FavCars.com)

Ekte Alfa-gener

Det er ikke bare det lave antall gjenværende biler som sikrer Alfa Romeo 166 et klassikerstempel. I tiden fremover vil arven etter Giuseppe Busso spille en viktig rolle, og det er da først og fremst Busso-motorene 2,5 og 3,0 V6 som teller – og 3,2-literen som kom som tilvalg i 2003. Jeg tror nok at også 2-liters rekkefireren med Twin-spark vil være med i fremtidige samlerbiler. Når det gjelder Fiat-gruppens populære 5-sylindrede dieselalternativ, er jeg i tvil.

alfa 936
Alfa Romeo serie 2, Tipo 938, fra 2003-2007 med «smilefront». (Source: FavCars.com)

Første eller andre serie?

I 2003 fikk Alfa Romeo 166 en facelift. Da fikk den et nytt motoralternativ – 3,2 liters V6 på 240 HK – fremdeles basert på Bussos design. Visuelt fikk 166 en helt ny front. Etter manges mening sånn modellen burde ha vært helt fra begynnelsen av. Walter de Silvas opprinnelige lave og nedtonede front markerer kileformen, men kunne virke i overkant anonym. I dag foretrekker jeg utseendet på serie 1-bilene. Jeg liker hvordan de øvre ytterkantene av frontlysene buer ned mot hjulene. Tøft uten å være aggressivt. Dessuten er det mindre tidstypisk enn den nye «smilefronten». Men dette handler selvfølgelig om smak.

Hva man skal se opp for

Alle har vel hørt en eller annen historie om en stakkars Alfa-eier, for eksempel han som måtte ut med motoren for å skifte vifte til varmeapparatet, eller noe sånt? Det er all grunn til å være skeptisk hvis du vurderer å kjøpe en 20 år gammel Alfa Romeo med V6-motor og elektronisk styrt automatkasse. Reparasjoner vil lett overstige bilens verdi. Det essensielle er følgende:

  • Regreim bør byttes ved 60 000 km – alle modeller uansett hva serviceheftet sier.
  • V6-motorene skal bruke olje. Det er antydet at 1 liter pr 1500 km er innenfor toleranse.
  • Se opp for lekkasje fra klimaanlegget. Det kan føre til at vann kommer inn i kupeen og at det kommer fukt i styringsboksen til automatkassa (!) eller annen elektronikk.
  • For 2,0 Twin-spark er det meldt om en del problemer med luftmengdemåler.
 
alfa 938
Diskrete stilrene linjer.

Priser

Merkelappen «Under 30 000» passer godt på 20 år gamle Alfa Romeo 166. I Norge er utvalget svært begrenset. I Europa ligger det biler ute til salgs med V6 og km-stand omkring 100 000 km for mellom 50 – 100 000 kroner. Det er mye å tjene på å betale litt ekstra for en vedlikeholdt «lågmilare» fremfor en som er kjørt helt ned. Biler som er 20 år eller eldre, kan tas inn uten å betale engangsavgift, skjønt det er lite å tjene på å importere fra utlandet. Fordelen er at utvalget er bedre – ikke uventet fra Italia.

Over i historien

Alle V6-motorene til Alfa 166 ble produsert ved produksjonsanlegget i Arese – hvor en rekke av Bussos Alfa-modeller ble produsert. Men det hadde ligget i kortene lenge. Fra 2000 ble det ikke lenger produsert biler der, kun de nevnte V6-motorene. Moderselskapet Fiat hadde bestemt seg for å stenge fabrikken for godt og sette 500 ansatte på dør. Den siste forsendelsen av Busso-motorer forlot fabrikken den 31. desember 2005. 3 dager senere sovnet Giuseppe Busso inn – 92 år gammel.

Alfa Romeo-fabrikken i Arese er i dag omgjort til bilmuseum. Klikk på bildet for å gå til deres hjemmeside.

Alfa Romeo 166 – fakta

Tipo 936 (1999-2002)
Tipo 938 (2003-2007)
Produksjonssted: Torino, Italia
Design: Walter de Silva
Lengde x bredde x høyde: 472 x 181 x 142 cm
Akselavstand: 270 cm

Motorer:
2,0 Twin-spark 155 HK (fra 2001: 150 HK)
2,5 V6 24V 190 HK (fra 2001: 188 HK) *)
3,0 V6 24V 220 HK (fra 2001) *)
3,2 V6 24V 250 HK (fra 2003) *)
2,4 JTD (5-syl) 136 HK (fra 2001: 140 HK)
2,4 JTD 20V MultiJet 175 HK (fra 2003)
*) Busso-motor

Automatkasse «Sportronic»:
1999-2002: 4-steg ZF 4HP20
2003-2007: 5-steg Aisin AW 50-5ECT-i

2003 Busso 3,0 V6 Sportronic
24V, dual DOHC
0-100: 9,3 sek.
Toppfart: 236 km/t
Forbruk landevei: 0,93 liter/mil
Forbruk by: 1,94 liter/mil

Kilde: Ultimatespecs.com

busso v6
Disse tallene forteller at dette er en 166 Busso 2,5 V6 24V

Bilder av Alfa Romeo 166

Lett melisdryss over denne Alfa Romeo 166 i fargen Verde Minerva

 

 
Design by Walter de Silva.

 
Den smekre fronten på Serie 1 gir små frontlys.

 


– Like a Mickey Mouse tie in a stuffy board room – Richard Hammond, Top Gear, om Alfa Romeo 166.

 

Se også

alfa 164
Alfa Romeo 164
alfa v6 2,5
Alfa Romeo GTV
Alfa Romeo Stelvio

Jaguar C-type feiring med bismak

c-type
Jaguar C-type skal bygges som continuation model. Source Jaguar

Den feirer 70 år i år. Tidlig på 50-tallet vant den flere billøp, blant annet 24-timers løpet på Le Mans i 1951 og 1953. Jaguar feirer med å produsere 7 nye biler mens en annen C-type står i fare for å bli destruert…

 

Håndlaget og eksklusiv

C-type var basert på XK-120 Roadster med 3,4 liters twin-cam rekkesekser. De ble opprinnelig kalt XK-120-C for competition. Modellen har stålrørsramme med aluminiumskarosseri. Rendyrket løpsbil. Aerodynamisk – men likevel stilig ned til minste detalj.
 
Totalt ble det produsert bare 53 eksemplarer av C-type inklusive de som ble brukt i løp. Jaguar kommer neppe til å gjøre C-type til en vanlig bil. Det skal nemlig kun produseres 7 biler – en for hver av de historiske løpsbilene. Hver bil skal håndlages av racing-teamet Ecurie Ecosse. I 1952 innkasserte en av deres førere, Ian Stewart, en rekke seire med C-type. Dette skal markeres i 2022 med et spesielt arrangement. De nye bilene skal få en mild oppgradering. Blant annet skal rammen bygges litt bredere med laserskårede deler, motoren skal bygges på Jaguars 4,2-liter, og bremsene skal selvfølgelig være up-to-date. Det sies at Jaguar vant 24-timersløpet Le Mans i 1953 nettopp på grunn av sine skivebremser noe som ingen av konkurrentene hadde på det tidspunktet.
 

c-type
Gjorde stor suksess på banene. Source Jaguar

C-type kan konfigureres på nett

Jaguars hjemmesider kan hvem som helst konfigurere sin egen C-type. For de aller fleste av oss blir Jaguars eksklusive løpsbil kun en drøm. Prislappen er foreløpig satt til 1,3 millioner dollar – eller litt over 11 millioner norske kroner. Selv om du skulle hatt 11 mill tilgjengelig, kan du ikke regne med å være blant de heldige.

Continuation modell vs. replika

Den nye C-type skal produseres som en såkalt «continuation model». De produseres fra originale tegninger og former, med tillatelse fra den opprinnelige produsenten. De kan bære originale logoer og dekaler. Ford GT40 og Cobra er eksempler på vellykkede continuation modeller. De er ikke dårligere enn originalene – tvert i mot. Dette som kontrast til replika-modeller. Enkelt fortalt kan en replika beskrives som en kopi som ikke må være for lik de originalt byggede bilene. De skal ikke utstyres med logoer og dekaler sånn at de kan bli forvekslet med en «ekte» bil. Det finnes flere strenge dommer i EU som har slått hardt ned på profesjonelle replikabyggere.
 


Nylig ble det avsagt en meget streng dom i Gøteborg Tingrett.


 

Ekteparet Magnusson havnet i uføre på grunn av sitt bilbygge. Source gofund.me

Nedtur for svensk replikabygger

Det er laget mange C-type replikaer. Det svenske ekteparet Karl og Ann-Christine Magnusson har i over ti år jobbet med et prosjekt for å bygge en Jaguar C-type etter originale tegninger. Begge er Jaguar-entusiaster – eller «Jaguar-nørd» som Karl beskriver seg selv. Etter hvert fikk de god kontakt med blant annet Stuart Kilvington, sales and licensing manager hos Jaguar Land Rover Heritage. Han stilte seg positiv til planene – også underveis da fotografier ble utvekslet. Karl ble også invitert over til England. Derfor kom det som en overraskelse at Jaguar Land Rover tok ekteparet til retten. Den 30. desember 2020 kom dommen. Saksøkte ble dømt til å betale over 5 millioner svenske kroner til JLR for omkostninger og skade. De ble også dømt til å destruere rammen i deres egenbygde C-type. Det er nemlig rammen som er kopibeskyttet.

Kan sette andre replikabyggere i fare

Hvis dommen blir stående, vil ekteparet kunne havne på bar bakke. I tillegg kan den strenge dommen sette tusenvis av andre replikabyggere i fare – uansett merke. Mange replikabyggere er dyktige amatører som bidrar til å holde entusiasmen og merke-identiteten oppe uten å tjene store penger. Det er derfor opprettet en innsamlingsaksjon for at ekteparet skal kunne anke dommen og føre saken videre.

Feiring med bismak

Magnussons hevdet at de hadde fått nødvendige bekreftelser fra Jaguar underveis, mens JLR mente at deres kontaktperson ikke hadde fullmakter. I dommen ble det også lagt vekt på at bilen ble bygget og lansert i det svenske entusiastmiljøet under et næringsforetak – ikke som privatpersoner.
 

Fra en bilentusiasts synspunkt er det sørgelig å destruere en Jaguar C-type bygget etter originale tegninger – en bil som kunne ha kastet glans over Jaguars løpshistorie.

 

Øvrige kilder

Göteborgposten: Se video-intervju med Karl Magnusson her

Gofund.me: Gi støtte til å føre saken videre, samt mer info om saken

Ecurie Ecosse: LM-C bygging av nye C-types

Jaguar: Bygg din egen C-type

 

karl magnusson
Ingen tepper. Rent og funksjonelt. Source Jaguar

Se også

jaguar karl magnusson
Bygde for fine replika-biler
magnussons replika
Mercedes 540K replika
c-type magnusson
Pontiac MERA
Jaguar XK140

Fiat 1100

fiat 1100
bilhistorie

En populær bilmodell – også i Norge.

 

Fiat har sine røtter helt tilbake til 1899. Det året ble bilfabrikken til Giovanni Battista Ceirano overtatt med produksjon, patenter og prototyper og Fabbrica Italiana Automobili Torino (Fiat) etablert. Blant de ansatte som fulgte med til Fiat var Vincezo Lancia som var en kjent bilsportsutøver. Fiat vant en rekke billøp og merket ble kjent. I 1907 startet produksjonen av mindre og rimelige biler. I 1932 kom Fiat 508 Balila, en svært moderne liten bil. Utseendet minnet om datidens amerikanske biler, bare mye mindre. Teknisk var den bedre utstyrt enn konkurrentene. Trendsettende var også den lille 500 som kom i 1936 og fortsatte frem til 1955 med endringer og forbedringer. Modellene 500, 600, 850 og 1100 ble svært populære familiebiler på 50- og 60- tallet. I 1969 kom 128 som var Fiats overgang til forhjulsdrift. De etterfølgende modellene befestet fabrikkens posisjon som produsent av kjappe og velkjørende familiebiler.

Fiat 1100

Dette var modellen som bekreftet at Fiat var en bil for folk som likte sporty bilkjøring. 1100 ble derfor en av Fiats mest populære modeller gjennom tidene.

Her kunne forventningsfulle bilkjøpere velge mellom mange modeller. Personbil i flere utførelser og en romslig stasjonsvogn helt fra produksjonsstart i 1953. En mer sporty utgave (TV) med større effekt kom i salg året etter. Her var det en ekstra lykt montert midt i grillen. Frem til 1962 ble det gjort mindre endringer på 1100. for det meste kosmetiske endringer. En stor nyhet var en større motor som kunne leveres til dem som ønsket mer fart.

Den nye versjonen som kom i 1962 hadde betegnelsen 1100D. Detaljer var forbedret og standarden var mye høyere på utstyr og interiør. I 1966 kom den siste versjonen – 1100R. Fiat hadde nå den nye og større 124 på trappene så den aldrende 1100 modellen ble gjennomgått og oppgradert for å være salgbar. Karosseriet ble mer elegant og fikk en helt ny bakpart. Skivebremser og et sporty gulvgir ble også standardutstyr.

1100 ble avløst av 128 i 1969, da var det produsert over 1 700 000 biler.

fiat 1100
1953 Fiat 1100
fiat 1100
1957 Fiat 1100 Familiare stasjonsvogn

Data Fiat 1100 Spesial 1959

Lengde: 391 cm
Bredde: 149 cm
Høyde 149 cm
Toppfart 120 kmt
Motor: 1089 ccm, 55 hk

Annonse fra 1957

Se også

bilhistorie
Fiat 1100
fiat 1100 familiare
Fiat 124
fiat 1500
Fiat 1300/1500
bilhistorie
Spennende bilhistorie fra Anders de Langes arkiver