I Italia eksisterte en rekke mindre «bilfabrikker». Felles for de fleste var at bilmodellene fra Fiat var utgangspunktet for bilproduksjonen.
Her er nok en liten italiensk spesialitet
Fabrikken ble startet i 1925 for å konstruere og produsere motorsykler. Utvalget var en blanding av egne konstruksjoner og lisensproduksjon for andre fabrikker. Rundt 1930 ble det produsert noen få mindre bilmodeller. Tanken bak denne bilproduksjonen var å bruke motorene fabrikken produserte i andre kjøretøy enn motorsykler. Men produksjonen av personbiler ble ikke spesielt stor. I tillegg produserte Moretti også små 3-hjuls varebiler som solgte langt bedre enn personbilene de produserte. Under krigen 1940 – 1945 ble det som hos mange andre fabrikker, startet produksjon av elektriske biler. Her var det både små personbiler og varebiler i produktutvalget.
Da produksjonen kom i gang etter krigen i 1945 startet konstruksjon og utvikling av nye modeller. Målet var å komme på markedet med biler som var komplette Moretti produkter i motsetning til tidligere hvor bilene var satt sammen av deler fra andre produsenter. Tanken var å produsere små, kjappe og sporty biler som skulle få bilmerket etablert blant sportsbilprodusentene i Italia.
Moretti «750»
En av de mest kjente modellene fra denne perioden var «750» som kom på markedet i 1953. 750 modellen kunne leveres i en rekke varianter. Bilen var i utgangspunktet en forlenget variant av den tidligere modellen «600». Moretti valgte å utvikle en hel modellserie med denne modellen som utgangspunkt. Her tilbød fabrikken både personbiler, sportsbiler og nyttekjøretøy i varierende utførelser. I tillegg kunne sportsmodellene leveres i mer eller mindre trimmede versjoner. Disse modellene ga fabrikken en kortvarig fremgang. Men fabrikken og produksjonen var for liten og på slutten av 1950 tallet ble det besluttet å satse på «videreforedling» av bilmodeller fra andre produsenter – i første rekke Fiat. Men modellene fra Moretti var kostbare og vanskelige å selge selv om de var både lekre og kjappe. Det hele sluttet i 1989 da fabrikken lukket dørene.
Moretti «750» 1954
Lengde: 380 cm
Bredde: 143 cm
Høyde: 135 cm
Toppfart: 125 kmt
Motor: 748 ccm, 27 hk (som varierte etter trimmingsgrad).
Godt design behøver ikke koste skjorta. Med Fiat Panda kan du parkere foran Europas mest eksklusive hoteller uten å føle skam. Like klasseløs som en Vespa eller et par jeans.
Billig og praktisk
I bilåret 1986 konkurrerte Fiat Panda med Citroen 2CV om å være den billigste bilen i prislistene her hjemme. De to modellene var utformet for å være billige å kjøpe, billige å kjøre og enkle vedlikeholde. De skulle tåle robuste veier og kunne brukes både til nytte og fritid. Hvis du ser nærmere etter, ser du at alle vinduene på Panda er slette – uten krumninger – og at karosseriplatene er av typen som kan formes med enkle verktøy. Innredningen fremstår som primitiv, spesielt i serie 1-bilene. Det er like praktisk som det er enkelt. Du kan ta det ut selv for å rense – eller bytte hvis det skulle bli nødvendig.
Fiat-problemene i Norge
Da bilen var ny og undertegnede fremdeles var ung, fristet ikke Panda’ens rette linjer og primitive interiør særlig mye. På midten av 80-tallet fikk Fiat dessuten dårlig rykte, – dels på grunn av mange feil på bilene – men også på grunn av dårlig oppfølgning før og etter Finstad-konkursen. Dessuten kunne du kjøpe en «ordentlig bil» – for eksempel en Opel Corsa 1,2 uten radio – for bare et par tusenlapper mer. Likevel ble det solgt mange Panda’er i Norge – spesielt i årene 1985 og 1986.
Formgitt hos ItalDesign
Jeg fikk øynene opp for Fiat Panda først i fjor. Det er faktisk ganske mye klasse over de enkle linjene. Du kan svinge opp med en sånt kjøretøy over alt uten å tape ansikt – akkurat som du kan i en Citroen 2CV, Méhari, Renault 4 eller Vespa. Designet sender samme positive vibrasjoner. Det handler om klasseløse biler. Eieren kan like gjerne ha en Ferrari i garasjen også. Det aspektet var med under formgivningen. Giorgetto Giugiaro og Aldo Mantovani begynte å arbeide med den nye Fiat’en allerede i 1976 gjennom sitt nystartede selskap ItalDesign. Resultatet ble vist frem på Genève-utstillingen i 1980. Den originale Panda’en fremsto som et kjøretøy som var billig, stilig og praktisk. En bil alle kan bruke – fattig og rik – til alle anledninger. Som et par jeans.
Fiat Panda serie I interiør (Foto: FavCars.com)
Fiat Panda 750L serie III (Céret, Frankrike, 2021)
Motorene
Men under skallet fantes fremdeles rester etter forgjengeren. Den billigste utgaven, Panda 30, ble levert med samme 2-sylindrede, luftavkjølte motor som satt i Fiat 126, – skjønt varianten fikk liten utbredelse utenfor Italias grenser. Motorene i de fleste norske bilene før 1986, var 0,9-liters OHV-motor med 4 sylindre og 45 hester. Fra 1986 fikk Panda nye FIRE-motorer med OHC. Det var to motorer – Panda 1000 med 46 HK og Panda 750 med 34 hester. Fra 1992 leverte Fiat kun motorer med elektronisk innsprøytning, og man kunne få Panda med 1,1-litersmotor, 54 HK og CVT.
Produsert i 3 serier
Den aller første serien – originalen – ble laget uten ordentlig grill. Det var bare noen slisser i metallet. Dessuten kunne man få bilen med ripe- og bulkefrie plastpaneler rundt det hele. Serie II kom ut som 1986-modell med en del kosmetiske endringer – bortfall av trekantvindu, ny grill og støtfangere, nytt interiør – samt nye FIRE-motorer. Men den største endringen var at bilen fikk nytt bakhjulsoppheng og stivere karosseri. En klar forbedring var også galvanisert karosseri som gjorde bilene bedre rustet for norske vinterveier.
Tøff 4×4
Fra 1983 kunne Panda leveres med 4-hjulstrekk. Med høyere bakkeklaring, takgrind og ekstralys ser 4×4-versjonen ganske tøff ut. 4-hjulstrekket ble levert av Steyr-Puch. Via en spak kobler man inn bakhjulene. Dette var et direkte 4-hjulstrekk som sammen med et ekstra lavt førstegir ga uovertruffen fremkommelighet – som ei fjellgeit – i hvert fall sammenlignet med viskosekoblede drivverk. 4-hjulsløsningen har vist seg å være holdbar. Øvrig drivverk, er basert på innstegsmodellene til Uno og Punto fra samme periode, med god tilgang på deler. Panda’ene kommer til å rulle på syd-europeiske bygdeveier i mange år fremover. Det sies at enkelte bønder oppe i Alpene ikke vil skille seg av med sine gamle 4-hulsdrevne Panda’er for alt i verden.
Panda-spotting i Syd-Frankrike
Bilene i Syd-Frankrike er ikke like sårbare for rust som i Norge. Jeg vet ikke om det er grunnen til at det fortsatt finnes flere fine, gamle Pandaer på veiene der, eller om det er fordi det ble solgt flere.
Jeg mener at en Syd-Europeisk gate blir enda vakrere når det står en Citroen 2CV eller Renault 4 der. La meg tilføye at det går fint med en Panda også.
Seat Marbella
Da Fiat Panda ble lansert, eksisterte ennå samarbeidet mellom Fiat og Seat. Derfor rullet det Panda’er ut av Seat-fabrikken også – helt makne, bortsett fra Seat-logo i grillen. Men samarbeidet skrantet og da Fiat lanserte sin oppgraderte Panda i 1986, hadde ikke Seat lenger lisens til endringene. Dermed ble Seat Panda erstattet av en «ny» modell – Seat Marbella – med ny grill og støtfangere, men uten Fiats nye motorer m.m. Bilene beholdt også trekantsvinduene. Marbella var jo fortsatt populære biler på hjemmemarkedet, men kunne ikke lenger eksporteres i konkurranse med oppgraderte Panda. For omtrent 30 år siden fikk mange nordmenn stifte bekjentskap med Marbella som billige leiebiler på sydenturer.
Fakta om 1992 Fiat Panda 1000 ie
Intern kode: Tipo 141
Produksjonsland: Italia
Produksjonsår: 1980 – 2003
Motor: 1,0 FIRE 45 HK, 4-sylinder, OHC, 8 ventiler
Toppfart: 140 km/t
0-100: 16 sekunder
Lengde, bredde, høyde: 341 x 149 x 141 cm
Egenvekt uten fører: 702 kg
Bagasjerom: 270 liter
Jeg kom over en gateparkert Fiat 124 Spider her om dagen. Først så jeg den bakfra. «Mazda MX-5», tenkte jeg, men baklysene? De var Fiat. Fiats Spider deler nemlig form og fasong med Mazda MX-5 og blir produsert av Mazda. Eller rettere sagt – «ble» – for Fiat 124 Spider er tatt ut av produksjon.
Roadsters er gått av moten
For et par tiår siden fantes det et marked for roadsters som Audi TT, BMW Z-serie, Mercedes-Benz SLK, MG F og Mazda MX-5 for å nevne noen. Det er ikke hver dag man får se en Fiat 124 Spider, men på en sykkeltur søndag formiddag så jeg ikke mindre enn to Fiat 124 Spider langs veien. I begge bilene satt det ektepar i 60+ alder med caps’er på hodene. I dag kjøpes roadsters av godt voksne mennesker som vil oppleve nostalgien med åpne, lette sportsbiler. Biltypen appellerer ikke like mye til unge karrieremennesker. Fiat 124 Spider solgte ganske godt det første året, deretter avtok salget. Men modellen ble ikke tatt ut av produksjon på grunn av dårlig salg.
Euro 6d ble spikeren i kista
Beslutningen om å stanse Fiat 124 Spider ble tatt ved utgangen av 2019. 2020 skulle bli siste produksjonsår. Den offisielle årsaken var at motorene måtte oppgraderes for å tilfresstille nye Euro 6d-krav. Fiat har kommet langt i å downsize sine motorer. I stedet for å oppgradere sin 1,4 Multiair turbomotor, satser de på sin 1-litersmotor. Det er i dag eneste bensinmotor som leveres til Fiat Tipo og 500X. Der vil den fungere utmerket, men ville neppe vært noen akseptabel løsning for entusiastbilen 124 Spider.
Samme motor brukt i flere modeller
1,4-motoren i Fiat 124 Spider ble levert i to utførelser – standard og Abarth. I standardutgaven yter den 140 HK med dreiemoment på 240 Nm ved 2250 omdreininger. Abarth-utgaven er trimmet opp til 170 HK med 250 Nm ved 2500 omdreininger. Fiats Spider-team hentet motoren i sin tid fra Fiat 500 Abarth. Men motoren har også tjenesegjort i andre modeller som Alfa Romeo Giulietta, nyere Fiat-utviklede Dodge Dart, Jeep Renegade og Opel Astra. Vi har tidligere kjørt motoren i Opel Astra 1,4 turbo med 140 hester.
Hvordan skape en klassiker
Kun 4 år i produksjon med relativt beskjedne salgstall kommer utvilsomt til å gjøre 124 Spider ettertraktet med årene. Ikke minst hvis det viser seg å bli Fiats siste roadster. De fleste eksemplarene kommer til å bli kongelig behandlet, få hedersplassen i sine respektive garasjer og kun bli kjørt på finværsdager – som de jeg så sist søndag. En siste faktor som vil sikre bilen klassikerstatus, er dens vakre utseende inspirert av Pininfarinas opprinnelige form.
Fiats fremtid i Stellantis
Etter storfusjonen mellom FCA og PSA styres nå 14 bilmerker under samme eierskap. Fusjonen vil utvilsomt gi stordriftsfordeler i produksjonen, men kommer til å få konsekvenser på fremtidig modelltilbud og forhandlerstruktur.
Fiat er store på nyttekjøretøy. På personbilsiden er 500-serien storselger med nye fremtidsrettede drivverk basert på batteriteknologi. En ny variant av Fiat 500 kalt 3+1 har en ekstra bakoverslående hjelpedør på passasjersiden for å forenkle adkomst til baksetet. De større og trauste modellene, Tipo og 500X, synes kun å figurere i bilutleieselskapenes lister. De er nesten aldri å se langs veien – verken her hjemme eller i landene rundt Middelhavet. Fiat 500L er forsvunnet fra modellutvalget i USA – og forsvinner trolig også snart fra Europa. I stedet kommer et helt nytt elektrisk bilkonsept basert på prototypen Centoventi. Lykkes Fiat med denne, er de tilbake i manesjen.
Det er usikkert om Fiat kommer til å lage noen ny «morobil» som 124 Spider. Sannsynligvis kommer konsernet til å la Alfa Romeo ta seg av morosakene i fremtiden, men Alfa sliter i dag med dårlig lønnsomhet. La oss håpe at de høye herrer i Stellantis ikke bare lytter til økonomene, men også finner rom for bilentusiasme.
Hvis du ikke rakk å kjøpe en Fiat 124 Spider, kan du jo bestille en ny Mazda MX-5.
Fiat 128 med 3 dører ble en ønskebil for unge mennesker.
Fiat har sine røtter helt tilbake til 1899. Det året ble bilfabrikken til Giovanni Battista Ceirano overtatt med produksjon, patenter og prototyper og Fabbrica Italiana Automobili Torino (Fiat) etablert. Blant de ansatte som fulgte med til Fiat var Vincezo Lancia som var en kjent bilsportsutøver. Fiat vant en rekke billøp og merket ble kjent. I 1907 startet produksjonen av mindre og rimelige biler. I 1932 kom Fiat 508 Balila, en svært moderne liten bil. Utseendet minnet om datidens amerikanske biler, bare mye mindre. Teknisk var den bedre utstyrt enn konkurrentene. Trendsettende var også den lille 500 som kom i 1936 og fortsatte frem til 1955 med endringer og forbedringer. Modellene 500, 600, 850 og 1100 ble svært populære familiebiler på 50- og 60- tallet. I 1969 kom 128 som var Fiats overgang til forhjulsdrift. De etterfølgende modellene befestet fabrikkens posisjon som produsent av kjappe og velkjørende familiebiler.
Fiat 128
Den nye 128 modellen var en spennende nykommer i gruppen mindre familiebiler. Her var det både forhjulsdrift og tverrstilt motor. Modellen kom i flere versjoner med både 2, 3 eller 4 dører. Den ble svært populær og Fiat hadde fått en ny bestselger. Men italienere ønsket også biler med sporty utseende og tilsvarende kjøreegenskaper. Ønskene ble oppfylt da 128 kom som 2-dørs kupe i 1971. Her ble det mye sportsbil for pengene.
Fiat 128 3P
Populariteten steg ytterligere i 1975 da den kom som kombiversjon med stor dør bak. Innredningen og utstyr var som i en stor sportsvogn. Den nye 3-dørs versjonen ble en ønskebil for unge mennesker. Her var det god plass til både mennesker og bagasje. Med bakseteryggen slått ned ble det faktisk en lastelengde på 130 cm med helt flatt gulv. Ikke dårlig for en relativt liten og sportslig bil. Etter flere år med godt salg forsvant modellen i 1978.
Fakta Fiat 128 3P
Lengde: 382 cm
Bredde:156 cm
og høyde:131 cm
Toppfart: 165 kmt
Motor: 1116 ccm med 65 hk (alternativt 1290 ccm/73 hk).
Fiat har sine røtter helt tilbake til 1899. Det året ble bilfabrikken til Giovanni Battista Ceirano overtatt med produksjon, patenter og prototyper og Fabbrica Italiana Automobili Torino (Fiat) etablert. Blant de ansatte som fulgte med til Fiat var Vincezo Lancia som var en kjent bilsportsutøver. Fiat vant en rekke billøp og merket ble kjent. I 1907 startet produksjonen av mindre og rimelige biler. I 1932 kom Fiat 508 Balila, en svært moderne liten bil. Utseendet minnet om datidens amerikanske biler, bare mye mindre. Teknisk var den bedre utstyrt enn konkurrentene. Trendsettende var også den lille 500 som kom i 1936 og fortsatte frem til 1955 med endringer og forbedringer. Modellene 500, 600, 850 og 1100 ble svært populære familiebiler på 50- og 60- tallet. I 1969 kom 128 som var Fiats overgang til forhjulsdrift. De etterfølgende modellene befestet fabrikkens posisjon som produsent av kjappe og velkjørende familiebiler.
Fiat 1100
Dette var modellen som bekreftet at Fiat var en bil for folk som likte sporty bilkjøring. 1100 ble derfor en av Fiats mest populære modeller gjennom tidene.
Her kunne forventningsfulle bilkjøpere velge mellom mange modeller. Personbil i flere utførelser og en romslig stasjonsvogn helt fra produksjonsstart i 1953. En mer sporty utgave (TV) med større effekt kom i salg året etter. Her var det en ekstra lykt montert midt i grillen. Frem til 1962 ble det gjort mindre endringer på 1100. for det meste kosmetiske endringer. En stor nyhet var en større motor som kunne leveres til dem som ønsket mer fart.
Den nye versjonen som kom i 1962 hadde betegnelsen 1100D. Detaljer var forbedret og standarden var mye høyere på utstyr og interiør. I 1966 kom den siste versjonen – 1100R. Fiat hadde nå den nye og større 124 på trappene så den aldrende 1100 modellen ble gjennomgått og oppgradert for å være salgbar. Karosseriet ble mer elegant og fikk en helt ny bakpart. Skivebremser og et sporty gulvgir ble også standardutstyr.
1100 ble avløst av 128 i 1969, da var det produsert over 1 700 000 biler.
Data Fiat 1100 Spesial 1959
Lengde: 391 cm
Bredde: 149 cm
Høyde 149 cm
Toppfart 120 kmt
Motor: 1089 ccm, 55 hk
Fiat har sine røtter helt tilbake til 1899. Det året ble bilfabrikken til Giovanni Battista Ceirano overtatt med produksjon, patenter og prototyper og Fabbrica Italiana Automobili Torino (Fiat) etablert.
Små, kjappe og velkjørende
Blant de ansatte som fulgte med til Fiat, var Vincezo Lancia som var en kjent bilsportsutøver. Fiat vant en rekke billøp og merket ble kjent. I 1907 startet produksjonen av mindre og rimelige biler. I 1932 kom Fiat 508 Balilla, en svært moderne liten bil. Utseendet minnet om datidens amerikanske biler, bare mye mindre. Teknisk var den bedre utstyrt enn konkurrentene. Trendsettende var også den lille 500 som kom i 1936 og fortsatte frem til 1955 med endringer og forbedringer. Modellene 500, 600, 850 og 1100 ble svært populære familiebiler på 50- og 60- tallet. I 1969 kom 128 som var Fiats overgang til forhjulsdrift. De etterfølgende modellene befestet fabrikkens posisjon som produsent av kjappe og velkjørende familiebiler.
Nuova 500
Den nye Fiat 500 ble introdusert i 1957. I denne lille bilen tilbød Fiat sine kunder en svært enkel bil som manglet det meste. Men bilen var svært rimelig både i anskaffelse og i drift. Den minimale størrelsen gjorde den meget anvendelig i trange byer og den ble utrolig populær spesielt i Italia. Modellen som kom i produksjon, var forbedret i forhold til prototypen, så den nye lille modellen fra Fiat fikk mange lovord fra media. Det var litt kritikk fordi den kun ble levert med et stofftak som kunne foldes bakover og gjøre bilen til en halvveis kabriolet. Dette ble endret til et helt fast tak av metall senere.
USA-modellen
Fiat 500 var i utgangspunkter tiltenkt italienske og europeiske bilkjøpere. Men da Fiat ville eksportere den til USA ble det problematisk. Nye regler i USA la store restriksjoner på utforming og montering av kjørelys. Resultatet ble at fabrikken produserte en egen modell for USA. Den hadde noen merkelige lykter som delvis var montert oppe på panseret. Modellen ble produsert til 1975 med løpende endringer. Den ble avløst av Fiat 126.
Fiat 500 data 1957
Lengde: 297 cm
Bredde: 132 cm
Høyde 132 cm
Toppfart 85 kmt
Motor: 497 ccm, 13 hk
Flere bilarrangementer denne våren er dessverre avlyst. Heldigvis går det an å opprettholde sosial avstand på organiserte kjøreturer.
Fiat og Biltema i samme hus
Autovia inviterte publikum til søndagsbesøk i sine nye lokaler over Biltema på Rud, med etterfølgende tur Hurum rundt. Det ble ikke noe av det varslede snøværet. Dagen begynte «heldigvis» bare med regn. Autovia representerer italienske bilmerker – alt fra Fiat-konsernet. Modeller som Alfa Romeo Guilia og Stelvio til Tesla-priser, Fiat 500 og Jeep Renegade.
Fine biler for søndagsturer
Jeg var innom en tur før avreise – ikke for å studere nye biler, men youngtimere og klassikere. Ideelle hobbybiler som er godt egnet for søndagsutflukter. Blant nyere Guilia’er, Stelvio’er, Alfa 159 og Brera så jeg en fantastisk fin Lancia Kappa Coupé, samt Fiat Barchetta, Fiat Coupé, GTV og den røde Lancia Flavia Sport som det bare finnes én av i Norge. Det ble kun laget 626 biler av denne modellen, og kun 512 med 1,8-litersmotoren.
For oss som liker italienske biler
«Nettverksbygging» kalles det. Arrangementer som dette, fanger interesse – ikke bare fra eksisterende kunder – men også fra det etablerte, italienske bilmiljøet i Norge. Det er noe helt spesielt over italienske biler. Selv den minste Fiat er laget for å behage øyet og øret. Terjes biler kan bekrefte at Fiat 500 er verdens kuleste småbil og den nye el-modellen med WLTP-rekkevidde på 32 mil er veldig interessant. Vi fremhever gjerne også Jeep Renegade som vi kjørte noen uker. Ikke den mest velkjørende kompakt-SUV, men et kjøretøy som gir masse feelgood på veien. Den er tross alt utviklet og produsert i Italia.
Etter å ha vært i produksjon i nesten 14 år, har Fiat Punto omsider blitt testet av Euro NCAP. Der ble den honorert med null stjerner.
Fiat Punto
Fiat Punto 3 ble lansert som 2005-modell og er fremdeles i produksjon. Den tas ikke lenger inn til Norge, men selges på kontinentet. Salgstallene har sunket fra 400 000 i året til 62.000 i 2016. For 2017 ser tallene ut til å ende på rundt 50.000. Nedgangen skyldes ikke bare at Punto har begynt å dra på årene, men også konkurransen fra mini-SUV’er, crossover’e og høybygde småbiler. Det er kanskje derfor Fiat valgte å lanserte Fiat 500L og 500X? Jeg mistenker at de nye prosjektene har fått høyere prioritet i konsernet enn Punto.
Jeg er ikke sikker på om 500L er noen reell konkurrent til Punto. Sett med Syd-Europeiske øyne er Punto tøff, sporty, potent og ikke minst en alright familiebil, – mens 500L fremstår som en snillere, mer feminin bil. Slår vi sammen salgstallene for alle tre modellene, 500L, 500X og Punto, er de lavere enn hva Punto 3 alene solgte de første glansårene av sitt livsløp. Mon tro om det ikke hadde vært mer lønnsomt for Fiat å utvikle en ny Punto i stedet for spinoff-modeller av 500?
Mange av bilhistoriens største suksesser ble produsert i årevis under prinsippet «never change a winning horse». I dag regnes 7 år som en normal livssyklus. Med snart 14 år på baken har Punto fått en ekstra livssyklus – et ekstra bonusliv. Det har bidratt til at Fiat har kunnet holde prisene lave. Bonus for Fiat og bonus for kundene.
Fiat er ikke de eneste som tilbyr bonusmodeller i Punto-klassen. Det finnes flere eksempler, som disse tre franske, – som ikke bare er bonusmodeller, men som også fikk like mange stjerner som Punto da de ble testet av Euro NCAP omkring år 2000.
Citroen C3
Citroën C3 versjon 1 ble produsert mellom 2002 og 2009. I 2009 ble den karakteristiske bolleaktige profilen erstattet av versjon 2. En tilsynelatende ny C3, smekrere og mer moderne enn forgjengeren. Det mange ikke vet, er at Citroën «kuttet svingen» og sparte utviklingskostnader ved å la den nye C3 arve forgjengerens plattform og struktur. Da den første C3 ble testet av Euro NCAP i 2002, fikk den anstendige 4 stjerner. Citroën vurderte sikkerheten fra 2002 som god nok for enda en ny modellsyklus. Det fikk de rett i. Like etter at «nye» C3 var kommet i salg, kjørte Euro NCAP bilen gjennom sitt nye, utvidete testprogram. C3 oppnådde gode resultater – også denne gang 4 stjerner.
Peugeot 206+
Peugeot 206 ble produsert mellom 1998 og 2009. Da kom Peugeot 207. Det hindret ikke PSA å produsere gammel og ny modell side om side. Designerne lagde en bonusmodell av 206, kalt 206+. Den fikk Peugeot’s særpregede kjeftlignende grill og levetiden sin forlenget med 4 år. Peugeot 206 ble testet i 2000 og fikk 4 stjerner da. Nye Peugeot 206+ ble aldri testet på nytt.
Renault Clio II Campus
Renault Clio II så dagens lys i 1998. Da nye Clio III ble presentert i 2005, gjorde Renault noen enkle design-grep på Clio II og fortsatte å produsere den i Frankrike frem til 2012 under navnet «Clio Campus». Clio Campus så mer moderne ut enn 1998-modellen, men under skallet delte den kollisjonssikkerheten til 1998-modellen som hadde fått 4 stjerner i 2000. Euro NCAP testet aldri Clio Campus på noe senere tidspunkt.
Tilbake til Fiat Punto
Fiat Punto ble testet i år 2000. Ikke med dagens modell, men med forgjengeren, versjon 2. Den fikk 4 stjerner som ovennevnte bonusbiler. Dagens Punto kom ut i 2005, – men ble aldri testet av Euro NCAP da den var ny. Den ble først testet nå i 2017. Den så dagens lys flere år før Euro NCAP begynte å vektlegge sidekollisjoner i testprogrammet sitt. Fiat har holdt Punto i ånde med sine aller nyeste motorer, blant annet den to-sylindrede TwinAir motoren på 105 HK. Hadde Fiat oppgradert Puntoen med sikkerhetsutstyr også, kunne den ha fått en mer anstendig score. Euro NCAP straffer alle som ikke tilbyr sidekollisjonsputer som standardutstyr.
Ingen hos Fiat hadde vel drømt om at Euro NCAP skulle interessere seg for Punto nå. Jeg er overbevist om at Punto 3 er minst like sikker som forgjengeren, som fikk 4 stjerner i 2000. Hadde de andre bonusbilene blitt testet i dag, ville de sannsynligvis endt opp med samme resultat som Punto.
Da Fiat 500 fikk en facelift i fjor, hadde jeg forventet meg mer drastiske endringer. I år har retromodellen 10 år på baken, og det er kun gjort minimale endringer underveis. Forklaringen er enkel. Fiat 500 selger bare bedre og bedre. Du endrer ikke favoritthest så lenge den vinner løpene.
Dagens Fiat 500 er et av de mest vellykkede bil-design – ever. Fjorårets facelift var heldigvis av den milde sorten. Jeg konstaterer at «min» nye Fiat 500 har fått en ekstra horisontal kromlist i fronten og en ekstra grill mellom tåkelysene. Jeg ser også at kjørelysene foran er blitt større og baklysene er endret. Innvendig er det kommet et infotainment-system med berøringsskjerm, som man forventer å finne på nye biler. Panoramasoltaket gjør at mye lys slipper inn i kupeen. Det gir god romfølelse, men det digitale displayet inne i speedometeret blir vanskelig å lese i skarpt sollys. Av og til umulig uten at man skygger med en hånd.
Utseendet på Fiat 500 oser klasse. Den passer naturlig inn over alt. På gaten med tagging på veggene, ved byens kaféer mellom Vespaene, – så vel foran byens luksusvilla. Jeg synes den vinrøde italieneren pynter opp i gatebildet mitt, her jeg bor i det sydlige Frankrike.
«- Jeg liker bilen godt, jeg», sier kona mi. «Men den ser litt liten ut med deg bak rattet». Jeg innser at hun har rett. Du forventer ikke å se en storvokst nordbo bak rattet. De fysiske innvendige målene er imidlertid helt OK for meg – som er 1,88 meter og har 46 i sko.
Her nede er det langt større andel av minibiler enn hjemme. Det skyldes hovedsaklig to ting – forsikringsregler som gjør det praktisk umulig for unge sjåfører å kjøre annet enn de aller minste bilene, samt at bygatene er trange. At en stor mann kjører liten bil, skaper ingen statusmessige negative holdninger fra medtrafikantene. Alle vet at en Fiat 500 gjerne kan komme fra familier med mer enn ett kjøretøy, – kanskje til og med en Ferrari, eller noe sånt.
Jeg noterer meg at førersetet gir god lårstøtte når jeg jekker det ned i bakkant, som er eneste høydejusterings-mulighet. Jeg tenker at hvis du har kortere ben enn meg, kan du bli tvunget til å sitte ganske høyt – eller nær rattet – for å nå pedalene. Rattet kan justeres i høyden, men ikke i lengden. Har du korte ben og lang torso kan det kanskje bli vanskelig å finne en god sittestilling, – men dette er kun spekulasjoner. Jeg sitter komfortabelt, men synes at pedalene, særlig clutch-pedalen, er dratt litt for mye mot høyre. Det er gjort på grunn av hjulbuen som strekker seg inn og stjeler plass i kupeen.
Jeg liker rattet og betjeningshendlene. Interiørfargene er knalltøffe, med hvitt skinnratt, hvit midtkonsoll og innfellinger i dashbordet. Jeg liker også at interiøret fanger opp bilens lakkfarge. Man kan ha solide betjeningshendler selv om bilen er liten. Fiat har forstått dette. Jeg skal likevel innrømme at jeg ved et par anledninger har dratt i hendelen for setehøydejusteringen i stedet for håndbrekket. De to «hendlene» kan nemlig lett forveksles.
Fiat 500 kjører som en vanlig, moderne bil. Den var overraskende stødig på motorvei. Jeg har kjørt mye på fjellveier med humpete underlag, krappe svinger og bratte stigninger. Jeg har ikke funnet noe å utsette på bilens evne til å håndtere ulike underlag under ulike forhold.
Jeg kunne imidlertid ønsket meg en annen motor.
«Min» Fiat 500 har det enkleste motoralternativet, en 1,2 liters motor (SMPI VVT) på 69 hester og dreiemoment på 102 Nm/3000 omdreininger. Motoren er hva den sier på papiret – hverken mer eller mindre. Den «lugget litt» ved gasspådrag. Jeg tror det skyldes at bilen kun hadde 1000 km på telleren. En annen faktor er at aircondition’en trolig trakk en del krefter. Temperaturmåleren ligger på mellom 35-38 grader her akkurat nå.
For å holde følge med de lokale sjåførene langs fjellveiene, kreves det aktiv bruk av gass og gir. 5-trinnskassa var lett å jobbe med. Med høytplassert girspak trenger du nesten ikke slippe hånden av rattet for å gire. Men, i feriemodus, ble det til at vi heller valgte å ta det rolig og vinket de lokale bilene forbi, som kvitterte med to korte støt i hornet.
I feriemodus er ikke 1,2 literen noe problem. Den er 4-sylindret og svært stillegående på sydlandske motorveier opp til 120 km/t. Først mot 130 km/t høres motorsurringen svakt. Det forundret meg litt at så lenge du er på veien er det ikke ingen ting som minner deg om at du kjører en minibil.
En av de minste på markedet.
Plassen foran er god for to voksne. Baksetet har plass til to. Faktisk overraskende god plass, siden man kan sitte ganske høyreist i setene foran. To høyvokste personer vil neppe sitte komfortabelt i samme lengderetning. Det kan man ikke forvente i tre og en halvmeters bil. Jeg er for øvrig positivt overrasket over bagasjerommet. Det rommer mer enn man skulle tro, men krever at man pakker smart.
Sikkerhet
Fiat 500 er testet av NCAP. Resultatene er ikke på høyde med konkurrenter som Volkswagen Up! og Citroën C1. Fiat 500 straffes fordi både førerdukken og passasjerdukken fikk målt for kraftig retardasjon ved hodene. Selv om det altså ikke var fysiske skader på hodene, anser NCAP at det kan være fare for at menneskene inne i bilen vil kunne bli påført innvendige hodeskader. Ved sideveis kollisjonstest og sideveis mot stolpe fungerte alt bra.
Økonomi
Fiat 500 regnes som relativt kostbare biler for sin klasse. Den er produsert nesten uendret i 10 år og holder verdien godt. Bedre enn de aller fleste øvrige biler på markedet. Det er kjent at Fiat opplevde negativt rennomme etter «De glade 80-årene». Det var konkurser i importør- og forhandlernettverket, samt at bilene i denne perioden var beheftet med mange feil. Problemene ble forsterket på grunn av svikt i etterbehandling og oppfølgning hos daværende importør/forhandler. Dette er sikkert noe din far gjerne forteller deg, mens han formanende advarer deg mot å kjøpe Fiat. Dagens polskbygde Fiat 500 har vist seg å fungere fint helt siden lanseringen i 2007 og 80-tallets Fiat-aktører følger ikke med på lasset, for å si det sånn.
Bensinøkonomien er ennå ikke målt ferdig, men med blandet kjøring på fjellveier og motorveier, lå vårt forbuk på 0,61 liter/mil. Da har vi kjørt én tank. Jeg tror ikke det forbruket vil ruinere noen, men velger du TwinAir-motoren, får du et forbruk blant de aller beste.
Konklusjon
Fiat 500 passer inn over alt. Den har et fantastisk utseende. Jeg er positivt overrasket over plassen og komforten. Det er ingen problemer å kjøre denne bilen i timevis på motorveien. Den testede 1,2-motoren føres ikke lenger i Norge. Jeg har ennå ikke testet den tosylindrede 0,9 liters TwinAir turbomotoren.
Jeg har kjørt med «min» Fiat 500 noen dager i Syd-Europa, og skal bruke den mange dager til. Jeg kunne kanskje ha sagt at hvis du er mer enn gjennomsnittlig interessert i å kjøre bil, er kanskje ikke Fiat 500 noe for deg, – i hvert fall ikke med 1,2-literen. Men det er ikke helt sant. Jeg er nemlig selv mer enn gjennomsnittlig interessert i å kjøre bil, og jeg har allerede tilbakelagt flere kilometre i Fiat’en enn mange større biler jeg har hatt her nede …
Det er kanskje fordi jeg er i feriemodus?
Fakta om Fiat 500 Lounge 1.2
Motor: Sequential Multipoint Injection – Variable ventiltider – 4 sylindre
Kraft: 69 HK/51 KW ved 5500 omdreininger. Dreiemoment: 102 ved 3000 omdreininger. Dreiemomentkurven holder seg nesten flat mellom 2750 – 4000 omdreininger.
Egenvekt: 865 Kg.
Bagasjerom: 185 Kg.
Den testede motorvarianten føres ikke lenger av forhandlernettet, men vil sannsynligvis fortsatt tas inn via alternative importkanaler.