Billig og praktisk

I bilåret 1986 konkurrerte Fiat Panda med Citroen 2CV om å være den billigste bilen i prislistene her hjemme. De to modellene var utformet for å være billige å kjøpe, billige å kjøre og enkle vedlikeholde. De skulle tåle robuste veier og kunne brukes både til nytte og fritid. Hvis du ser nærmere etter, ser du at alle vinduene på Panda er slette – uten krumninger – og at karosseriplatene er av typen som kan formes med enkle verktøy. Innredningen fremstår som primitiv, spesielt i serie 1-bilene. Det er like praktisk som det er enkelt. Du kan ta det ut selv for å rense – eller bytte hvis det skulle bli nødvendig.

Fiat-problemene i Norge

Da bilen var ny og undertegnede fremdeles var ung, fristet ikke Panda’ens rette linjer og primitive interiør særlig mye. På midten av 80-tallet fikk Fiat dessuten dårlig rykte, – dels på grunn av mange feil på bilene – men også på grunn av dårlig oppfølgning før og etter Finstad-konkursen. Dessuten kunne du kjøpe en «ordentlig bil» – for eksempel en Opel Corsa 1,2 uten radio – for bare et par tusenlapper mer. Likevel ble det solgt mange Panda’er i Norge – spesielt i årene 1985 og 1986.

Formgitt hos ItalDesign

Jeg fikk øynene opp for Fiat Panda først i fjor. Det er faktisk ganske mye klasse over de enkle linjene. Du kan svinge opp med en sånt kjøretøy over alt uten å tape ansikt – akkurat som du kan i en Citroen 2CV, Méhari, Renault 4 eller Vespa. Designet sender samme positive vibrasjoner. Det handler om klasseløse biler. Eieren kan like gjerne ha en Ferrari i garasjen også. Det aspektet var med under formgivningen. Giorgetto Giugiaro og Aldo Mantovani begynte å arbeide med den nye Fiat’en allerede i 1976 gjennom sitt nystartede selskap ItalDesign. Resultatet ble vist frem på Genève-utstillingen i 1980. Den originale Panda’en fremsto som et kjøretøy som var billig, stilig og praktisk. En bil alle kan bruke – fattig og rik – til alle anledninger. Som et par jeans.

Motorene

Men under skallet fantes fremdeles rester etter forgjengeren. Den billigste utgaven, Panda 30, ble levert med samme 2-sylindrede, luftavkjølte motor som satt i Fiat 126, – skjønt varianten fikk liten utbredelse utenfor Italias grenser. Motorene i de fleste norske bilene før 1986, var 0,9-liters OHV-motor med 4 sylindre og 45 hester. Fra 1986 fikk Panda nye FIRE-motorer med OHC. Det var to motorer – Panda 1000 med 46 HK og Panda 750 med 34 hester. Fra 1992 leverte Fiat kun motorer med elektronisk innsprøytning, og man kunne få Panda med 1,1-litersmotor, 54 HK og CVT.

Produsert i 3 serier

Den aller første serien – originalen – ble laget uten ordentlig grill. Det var bare noen slisser i metallet. Dessuten kunne man få bilen med ripe- og bulkefrie plastpaneler rundt det hele. Serie II kom ut som 1986-modell med en del kosmetiske endringer – bortfall av trekantvindu, ny grill og støtfangere, nytt interiør – samt nye FIRE-motorer. Men den største endringen var at bilen fikk nytt bakhjulsoppheng og stivere karosseri. En klar forbedring var også galvanisert karosseri som gjorde bilene bedre rustet for norske vinterveier.

Tøff 4×4

Fra 1983 kunne Panda leveres med 4-hjulstrekk. Med høyere bakkeklaring, takgrind og ekstralys ser 4×4-versjonen ganske tøff ut. 4-hjulstrekket ble levert av Steyr-Puch. Via en spak kobler man inn bakhjulene. Dette var et direkte 4-hjulstrekk som sammen med et ekstra lavt førstegir ga uovertruffen fremkommelighet – som ei fjellgeit – i hvert fall sammenlignet med viskosekoblede drivverk. 4-hjulsløsningen har vist seg å være holdbar. Øvrig drivverk, er basert på innstegsmodellene til Uno og Punto fra samme periode, med god tilgang på deler. Panda’ene kommer til å rulle på syd-europeiske bygdeveier i mange år fremover. Det sies at enkelte bønder oppe i Alpene ikke vil skille seg av med sine gamle 4-hulsdrevne Panda’er for alt i verden.

Panda-spotting i Syd-Frankrike

Bilene i Syd-Frankrike er ikke like sårbare for rust som i Norge. Jeg vet ikke om det er grunnen til at det fortsatt finnes flere fine, gamle Pandaer på veiene der, eller om det er fordi det ble solgt flere.

Jeg mener at en Syd-Europeisk gate blir enda vakrere når det står en Citroen 2CV eller Renault 4 der. La meg tilføye at det går fint med en Panda også.

Seat Marbella

Da Fiat Panda ble lansert, eksisterte ennå samarbeidet mellom Fiat og Seat. Derfor rullet det Panda’er ut av Seat-fabrikken også – helt makne, bortsett fra Seat-logo i grillen. Men samarbeidet skrantet og da Fiat lanserte sin oppgraderte Panda i 1986, hadde ikke Seat lenger lisens til endringene. Dermed ble Seat Panda erstattet av en «ny» modell – Seat Marbella – med ny grill og støtfangere, men uten Fiats nye motorer m.m. Bilene beholdt også trekantsvinduene. Marbella var jo fortsatt populære biler på hjemmemarkedet, men kunne ikke lenger eksporteres i konkurranse med oppgraderte Panda. For omtrent 30 år siden fikk mange nordmenn stifte bekjentskap med Marbella som billige leiebiler på sydenturer.

Fakta om 1992 Fiat Panda 1000 ie

Intern kode: Tipo 141
Produksjonsland: Italia
Produksjonsår: 1980 – 2003
Motor: 1,0 FIRE 45 HK, 4-sylinder, OHC, 8 ventiler
Toppfart: 140 km/t
0-100: 16 sekunder
Lengde, bredde, høyde: 341 x 149 x 141 cm
Egenvekt uten fører: 702 kg
Bagasjerom: 270 liter