Reisetips. Her ble en av Englands første racerbane anlagt i 1907, første rullebane for fly i 1908, første flyvemaskin bygget i 1909 – den siste på 1980-tallet. Senere dukket det opp mindre bilprodusenter. I dag er alt historie.
Da Bentley’ene regjerte
Brooklands Museum, Surrey, ligger på restene av den lenge nedlagte Brooklands racerbane. Flere bygninger og haller på museet tilhørte anlegget. Banedekket ble lagt i 1907 og på 1920-tallet kunne ingen beseire de store Bentley’ene som drønnet rundt de sterkt doserte kurvene. I dag står kun en liten rest av det ytre løpet igjen. Det var banens høyeste punkt, kalt The Member’s Banking. Betongen er nå delvis dekket av mose. Sist søndag ble det arrangert Summer Classic Gathering and Auto Jumble for medlemmer og besøkende. Inne blant de gamle passasjerflyene sto de mest prestisjetunge bilene – Bentley og Rolls Royce. Selskapet Vickers eide Bentley før det ble solgt til Volkswagen. En av Bentley’s modeller er faktisk kalt Brooklands.
Bentley Continental S1 Flying Spur foran nesepartiet til et Vickers VC10 fly.
Ford Zodiac mk3
Flyproduksjonen
Vickers er mer kjent som flyprodusent. Vickers-Armstrong monterte passasjerfly i Weybridge – like ved Brooklands. VC10 er en av mine favoritter. Det er et langt og smalt fire-motors fly på størrelse med Boeing 707 og DC-8. Plasseringen av de fire motorene er meget spesiell – to på hver side, bak på flykroppen. Flyet som står oppstilt på museumsområdet, er faktisk montert her i Weybridge. VC10-flyet er åpent for publikum. Lysene i instrumentene og stemmen til flyveledere på Heathrow skaper en helt spesiell stemning. Det er ikke live – kun et lydbånd, skjønt Heathrow ligger ikke langt unna. Innredningen av flyet er dessverre en komposisjon av «bad taste» etter å ha tjenestegjort som privatfly for sultanen av Oman.
Not my cup of tea.
Mens vi er inne på flyvemaskiner, så er Concord-flyet fra British Airways en stor publikumsfavoritt. Her er køene ofte lange for å komme inn. Ingeniørene i Weybridge spilte en viktig rolle under utviklingen av flytypen. Også verdt å nevne er en BAC 1-11 (One-Eleven) som ble bygget etter at Vickers-Armstrong ble slått sammen med andre flyprodusenter til British Aerospace. Flyet ligner på DC-9, men er litt mindre. BAC 1-11 var en arbeidshest for kortdistanser, skjønt ikke så vanlige i Skandinavia. Ett fly skal ha vært innleid til SAS og noen maskiner gikk i chartertrafikk, blant annet for Forsvaret.
Oppstilling av Rolls Royce og Bentley ved Concord’en
For de rike
På 1920-tallet var racerbiler en rikmannsport. Racerbil-førerne eide ofte bilene selv, og gjerne også et fly. Brooklands fikk egen rullebane i 1908, hvor nå kun en gjenværende del er fredet. Noen av de utstilte flyene gjorde sin siste landing der.
Kombinasjonen av fly og biler har fra tidlige tider fascinert mange, og reklameplakater viser gjerne staselige biler parkert foran en flyvemaskin. På søndag sto de fineste bilene oppstilt ved Concord’en. Tenk å bli fraktet i en Rolls Royce til et ventende Concord-fly på vei over Atlanteren! Jeg likte også den stilige Ford Zodiac som sto parkert ved flytrappen til VC10. De dannet en fin 60-talls tidsramme.
Kanskje en av de gamle ingeniørene fra Vickers-Armstrong var innom? 🙂
The Member’s Banking ligger i den ytre sløyfen . Bilde i dag og fra 1920-tallet innfelt.
Chevrolet Impala og Range Rover med det gamle banedekket i bakgrunnen.
Bentley T1 Drop Top
Hvordan komme dit
Jeg har vært her flere ganger og anbefaler tog fra Vauxhall stasjon, London til Weybridge stasjon – eventuelt med bytte i Wimbledon. Følg veien opp til hovedveisystemet og hold til høyre til du har passert jernbanebroen. Ta så av til høyre over en parkeringsplass og fortsett på gangveien som går parallelt med togskinnene – med toget på din høyre hånd. Følg veisystemet i samme retning (ca 10 minutter) helt til første bro hvor du kan ta til høyre over jernbanen. 50 meter etter å ha passert broen tar du en gangvei ned til venstre gjennom skogen. Følg veien til du har passert elven. Ta da første gangvei til venstre under jernbanen. Veien er skiltet. Turen tar 15-20 minutter og er kortere og mer trivelig enn andre veier kartsystemene måtte anbefale.
Også verdt et besøk
Brooklands Museum inneholder også et bussmuseum. Adgangsbillett £22 for voksne og £8 ekstra for å se Concord’en fra innsiden. Jeg anbefaler å kombinere besøket med spesielle arrangementer annonsert på brooklandsmuseum.com
Mercedes-Benz World ligger like ved siden av museet. De har en fin utstilling av historiske og nye modeller. Gratis adgang. Barnevennlig. Enkel og god kafeteria med mange sitteplasser. mercedes-benzworld.co.uk
Morris Marina fikk nådeløs kritikk fra samtidens og ettertidens bilpresse. Ford og GM hadde jo i mange år produsert enkle og usofistikerte biler for massene. Hvorfor kunne ikke British Leyland gjøre det samme?
Måtte bare fotografere disse!
Bilene på bildene er godt synlige fra veien. De har sett bedre dager, men er ikke hvilke som helst biler. De er engelske. En privat samling kanskje? Jeg gjenkjenner lett Morris Marina 1,8 TC Coupé. Jeg likte disse da de var nye, men kan ikke huske sist jeg så en – med skilter!
Skulle skape penger – ikke bilhistorie
Morris Marina er ikke noe man ser hver dag. Jeg vet ikke hvor mange som finnes igjen i Norge. Jeg er sikker på at jeg har sett en lysegul 4 dører sedan tidligere i år, men husker ikke om det var her, eller i England. Ifølge nettstedet hovmanyleft.co.uk var det bare 405 registrerte biler igjen i hele Storbritannia ved inngangen til året, – samt noen flere biler uten skilter. På ett tidspunkt var Marina den tredje mest solgte bilen på de britiske øyene – en bil som ble utviklet for å bli en storselger.
Det er kanskje en av årsakene til at så få elsker Marina? Selskapet hadde bilkonstruktører som Alec Issigonis, mannen som skapte Mini, 1100/1300 og Maxi. Dette var biler som skapte bilhistorie – men åpenbart ikke nok penger. De røde tallene hadde lyst lenge. I 1968 ble British Leyland (BMLC) dannet som en sammenslåing av BMC og Leyland Motors, noe som medførte at nesten alle britiske bilmerker på den tiden havnet under samme paraply. Ledelsen hadde bestemt seg for å utvikle en modell som skulle bli «cash cow» for det nye selskapet. Man ville bygge en bil som ikke bare var lik suksess-modeller som Ford Cortina mk2 og Escort mk1 – den skulle også være billigere enn alle andre.
Austin 1300 og Morris Marina
Cortina som forbilde
Mannen bak designet var Roy Haynes som blant annet hadde utformet Ford Cortina mk2. Det var dét som fikk meg til å stanse opp langs veien. Cortina mk2 var enkle, usofistikerte, praktiske, vakre, engelske biler. Det er tydelig at Haynes har brukt Cortina mk2 som forbilde. Det finnes mange likhetstrekk mellom Cortina mk2 og Marina både i størrelse og design. Man kunne ha tatt Marina for å være Cortina’s etterfølger. Men innen Marina var lansert, hadde Ford lansert Cortina mk3 som var både bredere og lengere enn forgjengeren.
Reklamebilde av Morris Marina 1,8 TC i forgrunnen og Coupé bak. For å gjøre produksjonen billigere, fikk coupe-versjonen samme dører som sedan-utgaven.
Byttet plass med Morris Minor
Hvilken klasse tilhørte Marina, egentlig? Noen hevder at det var lille Morris Minor 1000 – andre den langt større Morris Oxford. Marina-modellen ble satt i produksjon på Morris’ Cowley-anlegg og erstattet faktisk Morris Minor på samlebåndet – klassikeren som hadde vært i produksjon siden 1948. Av den grunn var plattformen til Marina basert på Morris Minor, men strukket ut 10 tommer i lengden. Skulle man økt mer, måtte produksjonsapparatet bygges helt om. Husk! Marina skulle være billig å produsere.
Britisk bilpresse var raske til å poengtere slektskapet til Morris Minor, neppe ment i positiv sammenheng. Jeg vet ikke hvordan markedet reagerte på dette, men det la i hvert fall en demper på min lyst til å velge Morris Marina. Jeg byttet ut Cortina’en min for en Mazda 818 1300, – en bil som for øvrig var mer lik Marina enn jeg ante.
Morris Marina Van og Pickup.
Var Marina et amerikansk konsept?
For å spare utviklingskostnader, hadde utviklerne hos British Leyland benyttet så mange komponenter som mulig fra øvrige modeller i det nye, sammenslåtte selskapet. Årvåkne biljournalister listet opp alle komponentene – stort og smått. Marina 1,3 fikk BMC’s velkjente A-series 1275-motor. Marina 1,8 fikk 1800-motoren som var utviklet på B-serien – samme motorserie som blant annet satt i Morris Oxford. 1,8-motoren med to forgassere var den samme som satt i MGB, noe eiere av Marina 1,8 TC (Twin Carburator) kunne skryte av.
Å lansere nye budsjettmodeller basert på komponenter fra andre modeller i samme konsern, var noe Ford og GM hadde gjort i mange år. I stedet for å sette søkelys på sofistikerte egenskaper på understell, kjøreegenskaper og drivverk, fikk man kundene til å sikle etter plysjseter, vinyltak og kromlister. Det som forundrer meg, er hvorfor Ford, GM og Chrysler (Rootes) kom unna med det, mens British Leyland fikk nådeløs kritikk for å gjøre det samme? Motor Trend skrev om Morris Marina med undertittelen British Cloth, American Cut. De mente at Morris Marina hadde hoppet på et amerikansk konsept, til forskjell fra tidlige modeller. Kanskje var det enklere å akseptere at amerikansk-eide bilmerker gjorde sånt. Ikke Morris! Ikke et tradisjonelt, engelsk bilmerke.
En «sales rep» med sin nye serie 2 Marina
Morris Ital Estate ble ikke tatt inn til Norge
Serie 2 modell med fake wood og plysjinnredning.
Modellhistorikk
Morris Marina ble lansert som 1971-modell med 3 motoralternativer og 3 utstyrsgrader. Først som 2 dører coupé og 4 dører sedan, senere som 5 dører Estate stasjonsvogn, varebil og pickup. I 1976 fikk Marina en facelift. Den fikk ny grill – og mistet dermed ett av modellens fine særpreg. Den fikk også nytt dashboard støpt i ett plaststykke. I 1980 ble Marina etterfulgt av en «ny» modell, kalt Ital. Man kunne si mye negativt om Morris Marina, men det var en vakker bil. Det kunne man dessverre ikke si om Ital, den siste modellen som skulle bære Morris-navnet. Ital beholdt 1275-motoren i basis-versjonen, og fikk to nye motorer i modellprogrammet. Den var ikke vakker, men ga mye bil for pengene. For å sitere Motor Trend fra 1971: A car built for people in need of transportation rather than exitement.
Fakta Morris Marina 1,8 TC Coupé
Mål og vekt
Lengde, bredde og høyde: 414 x 164 x 140 cm
Akselavstand: 244 cm
Egenvekt uten fører: 957 kg
Antall sitteplasser: 5
Drivverk
Motor: 1,8 liter rekkefirer med 2 SU-forgassere
Type: BMC B-series, frontmontert langstilt
Drift: RWD
Hestekrefter: 96 HK
Dreiemoment: 144 Nm ved 5250 omdreininger
Girkasse: 4 trinn manuell eller 3 trinn automat fra Borg Warner
Morris Marina Owners Club ble en fornøyelig gjenganger i flere episoder av Top Gear med Jeremy Clarkson, Richard Hammond og James May. Hver gang teamet testet – eller skulle omtale en Morris Marina, ble bilen smadret flat foran øynene på seerne av et piano fra klar himmel.
Vi er i London for å tilbringe noen dager sammen med vår datter og hennes samboer i Greenwich. Egentlig sto ikke carspotting på programmet, men da de andre valgte å besøke Harrods, valgte jeg å tråle gatene etter fine biler inntil vi igjen kunne møtes til lunsj.
Svart belte i carspotting
London carspotting byr på mange interessante foto-objekter. I de sentrale bydelene er det generelt få muligheter for «off street parking» da bygningene er satt opp før massebilismen. Dessuten, som en konsekvens av de høye eiendomsprisene, er mange gamle staller og verksteder omgjort til boliger – ikke garasjer. Ta i tillegg med at mange er megarike og eksentriske – og foretrekker kjøretøy som ingen andre har. Carspotting er ikke bare for «geeky» guttunger. Selv er jeg 63 år og vandrer rundt med et journalistkamera og knipser og prater med likesinnede. De fineste bilene er godt kjent blant carspottere. De mest seriøse legger ut bilder på egne nettsteder med alle opplysninger. Her er historiene om 5 biler som jeg fant på min runde med London carspotting og søking på nettet.
Jeg måtte gå på nært hold for å finne ut at det var en McLaren. Det er i grunnen lite ved McLaren GT som oser merketilknytning. Her finnes ingen ting uten at det har en funksjon.
Generelt om McLaren GT
Drivverk: 4,0 liter V8 motor med el-aktivert twin scroll turbo, dry sump. 7 trinns SSG (Seamless Shift Gearbox).
Ytelse: 620 HK
Dreiemoment: 630 Nm
Den er tidligere annonsert til salgs for £162.950 gjennom en McLaren forhandler i nærheten av Southampton. De opplyser at bilen er fra 2019 (september i ht. registreringsnummeret). Miles-telleren viste 8250 miles. Annonsen er ikke datert, men flere carspotters opplyser å ha sett bilen i London og Syd-Frankrike i løpet av 2021. Jeg tipper at bilen ble solgt omkring årsskiftet 2020/2021. Utstyrslisten består blant annet av:
Elite Namaka Blue lakk
MSO Bright Pack (blank list over sidevinduene, blank svart diamantskårete, smidde felger og polerte enderør av titan).
Antatt verdi på denne superbilen er 3,0 til 3,5 millioner USD! Bilen er fløyet inn fra Kuwait mens eieren oppholder seg på ett av Londons luksushoteller.
Generelt om Bugatti Chiron Sport
Drivverk: W16 motor med quad-turbo.
Ytelse: 1500 hk
Dreiemoment: 1600 Nm @ 6000 omdreininger
Toppfart: 420 km/t
0-100: 2,4 sekunder
Vekt kjøreklar u/fører: 1977 kg
Om denne bilen
Antatt registreringsår er 2018 basert på registreringsnummeret. Bilen er venstrerattet og hjemmehørende i Kuwait. Den er fløyet inn til London under eierens opphold her.
Den vakreste XJ-modellen er uten tvil denne lekre coupé-varianten uten midtstolpe. Den er basert på XJ med kort akselavstand. Årsmodellen er 1975 – ett år før den ble erstattet av XJS.
Generelt om Jaguar XJ12 5.3C
Drivverk: V12 5,3 liter med 3 trinns automat
Ytelse: 254 HK
Dreiemoment: 408 Nm @ 3500 omdreininger
Toppfart: 225 km/t
0-100: 7,9 sekunder
Vekt kjøreklar u/fører: 1835 kg
Om denne bilen
Jeg fant en annonse på nettstedet Car-from-UK. Der sto bilen til salgs i Cheshire som et uferdig restaureringsprosjekt. Arbeidet så OK ut på bildene. Ifølge selger gjensto det å friske opp interiøret, bytte taktrekk og gi bilen ny lakk. Sannsynligvis en hel del mer som ikke er nevnt. Bilen var ikke MOT-godkjent og måtte hentes med henger. Originalt var bilen rød. Prisen var satt til £5.850, men jeg vet ikke når annonsen ble lagt ut. En japansk carspotter la ut bilder av samme bil i november 2021, da i samme British Racing Green farge og med samme felger. Et innvendig bilde viser at de originale setene er beholdt. Et bilde fra en useriøs, afrikansk side viser samme bil i svart lakk. Det er uvisst om dette er «photoshopped» eller om bilen først ble omlakkert i svart.
Bilde fra tidligere annonse (Kilde: car-from-uk.com)
En gang i tiden kunne jeg overhale Kent-motorer med bind for øynene. Da en Ford Cortina mk2 1600E kom seilende forbi utenfor Harrods, var jeg ikke sen om å ta bilder!
Jeg så bilen like utenfor Harrods sist fredag. Da jeg søkte på sidene til firmaet som fraktet den, fant jeg først ingen ting – ikke før 4 dager senere. Bilen hadde nemlig akkurat blitt hentet i London. Til helgen skal den auksjoneres bort – i Pickering, ca 5 timers kjøring nordover fra London. Men man kan legge inn bud via nettet også. Bilens miles-teller viser 38700 miles og årsmodell er 1969. Det er ikke gitt noen prisestimater, men normalt omsettes disse bilene for mellom £7.000 og £15.000 i England. Bilen virker å være grundig rustbeskyttet gjennom Ziebart, skjønt flere stoler ikke på denne rustbeskyttelsen. For meg virket bilen så bra som en urørt mk2 Cortina kan bli, men det skal godt gjøres å finne en helt rustfri Cortina.
«Lovely color», kommenterte en forbipasserende da jeg tok bilder. W114/W115 er ganske vanlige å se i London. Fargen gjør denne bilen enestående.
Generelt om Mercedes-Benz 230.4
Drivverk: 2,3 liter rekkefirer med 4 trinns automat
Ytelse: 110 HK
Dreiemoment: 186 Nm
Toppfart: 170 km/t
0-100: 13,7 sekunder
Vekt kjøreklar u/fører: 1350 kg
Om denne bilen
Bilen har vært i samme familie siden 1982 – hjemmehørende i Hertfordshire utenfor London. Før dem har det vært én eier. Den er tørrlagret i 17 år. Lakken er original Silberdistel Metallic. Opplysningene er hentet fra en annonse i Car & Classic hvor bilen ble presentert og åpen for nettauksjon. Auksjonen ble avsluttet i mars 2021. Vinnerbudet var £13.000.
I London kan shopping og spotting gå hånd i hånd. Her noen forslag:
Shopping – Westfields
Spotting – Holland Park, Kensington Nord
Lunsj – I gågaten foran Westfields
Westfields shopping centre ligger ved stoppestedet Shepherds Bush langs Central Line. Det finnes et Westfields i Stratford ved Olympiaparken også, men det er ikke like stort – og egner seg ikke for carspotting. Området vest for Holland Park er et fint spotting area. Får du tid, bør du også søke på nedsiden av Kensington High Road. I dette området plasseres ofte fine «youngtimers» foran boligene.
Shopping – Portobello Road
Spotting – Portobello Road og sidegater
Lunsj – I Portobello Road, Portobello Ristorante Ladbroke Rd.
Central Line til Notting Hill Gate. Området er en kombinasjon av små sjapper og gatemarked. Mye å se på her. I områdets sidegater kan du finne fargerike og morsomme biler.
Shopping – Harrods
Spotting – Knightsbridge, South Kensington, Belgravia
Lunsj – Harrods
Stoppested Knightsbridge langs Picadelly Line. Rundt Harrods står det alltid noen ekstremt kostbare biler. Knightsbridge og Kensington South er fine områder for spotting. I Knightsbridge står en del biler tilhørende ambassader og konsulater. Langs Old Brompton Road finnes flere eksklusive bilforhandlere. Belgravia er et område hvor det finnes kostbare biler tilhørende pengesterke arabere, konsulater og ambassader.
Shopping – Kings Road, Chelsea
Spotting – Chelsea
Lunsj – Rundt Sloane Square
Chelsea er ikke så godt dekket av undergrunnsstasjoner. Hvis målet er Kings Road, kan man ta Circle eller District Line til Sloane Square. Hvis du befinner deg langs Themsen, anbefaler jeg å ta en Uber-ferge (betales som undergrunnen med Oyster eller andre kort). Fergen tar deg til Battersea Power Station. Da kan du gå over broen rett inn i Chelsea. Dette er et velstående område hvor man kan finne en del klassiske engelskproduserte sportsbiler – ofte parkert i sidegatene til handlestrøkene.
Shopping – Oxford Street
Spotting – Marylebone og Mayfair
Lunsj – I sidegatene til Oxford Street
Marylebone på nordsiden av Oxford Street er et boligområde for businessmennesker og «young professionals». Det er lett å finne nyere Porsche, Lambo og Ferrari der, – men ikke så mange eldre, klassiske biler. Mayfair ligger på sydsiden av Oxford Street. Der finnes det pengesterke arabiske rikinger, ambassader og ekslusive hoteller. Høy andel Rolls-Royce og Bentley tjenestebiler, samt dyre superbiler.
Se også
Bilene i KensingtonLondon Classis Car ShowLondon Concours 2019Mercedes-Benz World
En snerten liten sportsvogn som fikk en dårlig start takket være svake kjøreegenskaper.
Tidlige år
Triumph var i sin tid et velansett engelsk bilmerke. Firmaet holdt til i Coventry, og hadde en historie helt tilbake til 1865 da de startet opp med produksjon av sykler. Denne produksjonen ble supplert med produksjon av motorsykler. Rundt 1921 kom den første bilen i produksjon. Det var en liten bil med betegnelsen ”Triumph Light Car”. Flere modeller fulgte etter denne, hovedsakelig små biler. Men i 1929 ble tidene svært dårlige med det resultat at produksjonen av biler nesten stoppet opp. På 1930 tallet da tidene ble bedre, ble flere nye modeller lansert. Nå var det mer sporty biler med større motorer fabrikken konsentrerte seg om. Krigen satte stopper for bilproduksjonen i 1939.
Standard Triumph
Etter krigen ble selskapet solgt til Standard Motor Company som brukte navnet Standard Triumph på bilene. En rekke spennende Triumph sportsmodeller kom på markedet, mens de vanlige personbilene ble produsert med merkenavnet ”Standard”. I 1959 kom endelig en ny Triumph. Det var en sporty familiebil som fikk navnet ”Triumph Herald”. Med denne modellen som utgangepunkt ble det utviklet flere sportsmodeller.
Basert på Spitfire
En av modellene var en lekker sportsmodell som var en videreutvikling av den mindre modellen «Spitfire». Den var helt lukket og hadde en stor dør bak. Utseendet minnet litt om Jaguar E og modellen fikk fort klengenavnet «fattigmanns E-modell». Løsningen ga den god bagasjeplass og den kunne leveres med et lite baksete med plass for 2 barn. En motor med 6 sylindre sørget for gode fartsressurser. Den hadde høyere toppfart enn konkurrenten MG-B som var et godt salgsargument. Alt lå til rette for en suksess. Men kjøreegenskapene var ikke de beste på den første varianten. For å spare penger brukte Triumph tekniske løsninger fra den rimelige personbilmodellen «Herald». Det holdt ikke mål og den fikk et dårlig rykte på grunn av dårlige kjøreegenskaper. En endret versjon med langt bedre kjøreegenskaper kom i 1969 men salget kom aldri opp på det nivået Triumph hadde håpet på og i 1972 var det slutt.
Data Triumph GT6 1966 – 1972
Lengde 371 cm
Bredde 145 cm
Høyde 119 cm
Toppfart 170 kmt
Motor 1998 ccm, 95 hk, 6 sylindre
«Heihei!», «Hello!», «Coucou!» – hatchback
Reklame for Triumph GT6 for det amerikanske markedet
Dette var et gammelt og hederskronet bilmerke i England. Navnet hadde en historie helt tilbake til 1890.
Ble kjøpt opp av Lord Nuffield like før krigen
Som så mange andre bilprodusenter i England, startet fabrikken som sykkelprodusent. Ikke så rart, det raste en intens sykkelbølge over landet på den tiden. Men, som mange andre sykkelprodusenter, så fabrikken en stor fremtid i bilproduksjon. Den aller første bilen fra Riley ble ferdig i 1898 men fabrikken satset på motorsykler i starten. Den første serieproduserte bilen så dagens lys i 1907. Helt frem til krigen i 1939 var produksjonen preget av et utall forskjellige varianter og modeller. Riley var en lønnsom bilprodusent i starten, men produktutvikling og investeringer i fabrikker og produksjonsutstyr ble til slutt for mye. Det ble konkurs i 1938 og fabrikken ble overtatt av Lord Nuffield og et nytt firma ble etablert. Bilene beholdt sitt gamle navn, men produksjonen ble stoppet da krigen brøt ut i 1939.
RM – serie
Da freden kom i 1945 lanserte fabrikken nye modeller som var helt egenutviklet. De første modellene fikk typebetegnelsene RMA og RMB som var en litt større modell med lengre akselavstand. De nye bilene fra Riley var både elegante og sportslige. Konkurrentene på det engelske markedet kom stort sett med oppgraderte førkrigsmodeller. Derfor ble de nye modellene fra Riley spesielt godt mottatt. Motorpressen var svært positive og fremtidsutsiktene var lyse. Men i 1952 ble Nuffield som produserte Riley slått sammen med Austin og resultatet ble British Motor Corporation. Tanken var å utnytte felles resurser for å stå sterkere på bilmarkedet internasjonalt. Men resultatet ble at de forskjellige bilmerkene som Austin, Morris, MG, Riley og Wolseley ble svært like. Stort sett var det detaljer og utstyr som skilte de forskjellige merkene. Den siste ”ekte” modellen fra Riley var Pathfinder som kom i 1953. De populære RM modellene forsvant i 1955. Frem til Riley forsvant for godt i 1969 var bilene kun litt sportslige varianter av andre BMC modeller.
Data Riley RM
Motor 1496 ccm – 55 hk (1,5 l modell).
Lengde 455 cm (1,5 l modell).
Lengde 473 cm (2,5 l modell).
Bredde 160 cm.
Høyde 160 cm.
Produsert mellom 1945 og 1955.
1952 Riley 2 Litre Saloon
1947 Riley poster
1947 Riley
1954 Riley 1,5 Saloon reklame
Se også
Austin A90 AtlanticStandard VanguardBerkely – sportsbiler og fritid
Den hadde panoramaruter og fargeutvalg som datidens amerikanere. Selv om noen konservative engelske bilkjøpere mente at den hadde et vulgært utseende, ble den en suksess.
Ett av verdens eldste bilmerker
Selv om Vauxhall er et relativt ukjent bilmerke i Norge i våre dager, så er det ett av verdens eldste bilmerker. Historien går helt tilbake til 1857 da firmaet startet opp med produksjon av jernvarer. Den første bilmodellen så dagens lys i 1903 og rundt 70 biler forlot fabrikken det første året. Som svært mange nystartede bilfabrikker deltok Vauxhall aktivt i billøp for å få publisitet. Det gikk bra og Vauxhall ble et veletablert og kjent bilmerke i hele Europa.
Havnet under GM
Fabrikken ble kjøpt opp av General Motors i 1925 og ble et svært viktig bilmerke for GM. Nå ble det produsert flere familiebiler og færre sportslige modeller hos Vauxhall. En kjent modell fra denne perioden er familiebilen «Vauxhall 10» som ble produsert mellom 1937 og 1947. Nye moderne modeller kom i 1952. Med moderne design og et stort modellutvalg ble dette modeller som solgte bra i hele Europa. En modell som ble svært populær i Norge, var Vauxhall Victor som kom i 1957.
Vauxhall Victor
Her lanserte Vauxhall en helt tidsriktig bilmodell. Den fulgte de siste motetrendene som også preget GM sine større amerikanske modeller. At Victor modellene hadde farger og design som minnet om sine større amerikanske slektninger ble understreket i annonser og brosjyrer. Denne nye modellen ble svært godt mottatt av både forhandlere og bilkjøpere. Salget gikk rett til værs selv om Victor bare kunne leveres som 4 dørs personbil i starten. Men Victor kunne leveres i mange utstyrsvarianter fra det helt enkle opp til luksusvarianter med to farget karosseri. 4-dørs varianten fikk følge av en stasjonsvogn året etter introduksjonen. Selv om noen konservative engelske bilkjøpere mente at den hadde et vulgært utseende ble den en suksess både i England og på en rekke eksportmarkeder. I løpet av produksjonstiden kom det noen mindre endringer på karosseriet og motoren frem til 1961 da en helt ny modell ble introdusert.
1960 Vauxhall Victor De luxe i Royal Blue over Silver Grey, separate seter foran.
1960 Vauxhall Victor De luxe
Data for Vauxhall Victor 1958
Lengde: 423 cm
Bredde: 158 cm
Høyde: 150 cm
Toppfart: 125 kmt
Motor: 1507 ccm, 55 hk
Panoramaruter og stort fargeutvalg!
Reklame for Vauxhall Victor 1957
Se også
Nesten som en liten «Amerikaner»Ford Taunus 17 M – en snev av luksus
Det engelske bilmerket Daimler forbindes med luksus og kongelig prakt helt tilbake til 1902. Fabrikken ble det året valgt som leverandør av biler til det engelske hoffet.
Endte hos Jaguar
Daimler i England hadde i starten tett teknisk samarbeid med Daimler i Tyskland. Samarbeidet startet i 1888 og utviklet seg videre. Frederick Simms i engelske Daimler kjøpte patentrettighetene for England fra tyske Daimler i 1890. Daimler utviklet både båt- og bilmotorer basert på disse patentene. Resultatet var den første helt engelsk utviklede Daimler i 1897. Fabrikken ble fra starten mest kjent for sine store, solide og tunge luksusbiler. Bilene ble stort sett solgt hjemme i England. Etter 1945 ble modellutvalget nok en gang rettet mot luksusmarkedet og bilmodeller med et lite snev av ”sportsbil”. Sportsmodellen SP250 med glassfiber karosseri var et hederlig forsøk, men prisen ble for høy. Daimler ble solgt til Jaguar i 1960 som solgte det videre i 1984. Jaguar lanserte flere Daimler modeller som luksusversjoner av Jaguarmodeller.
Daimler Double Six
I 1972 gjenopplivet Daimler en av sine mest berømte modellnavn, ”Double Six”. Modellen var basert på Jaguar XJ-V12 og som Daimler modell skulle den innta luksustoppen blant prestisjemodeller på markedet. For å understreke dette lanserte Daimler i 1972 ”Double-Six Vanden Plas” . Her var det bedre innvendig plass takket være en øket akselavstand med 10 cm. I tillegg ble den levert med svart vinyltak for å skille den fra fabrikkens øvrige modeller. I tillegg kom det en 2 dørs versjon som var i produksjon mellom 1975 og 1977. Jaguar prøvde på nytt å markedsføre Daimler med en ny og større motor mellom 1993 og 1994 uten noe suksess. Bilmerkets lange historie som luksusbil av ypperste klasse var ikke nok til å lokke kunder til forhandlerne.
Slutten for bilmerket Daimler kom i 2007 da Ford, som da eide bilmerket, stoppet produksjonen
Modellserie fra 1985 og interiør fra Daimler Double Six
Tekniske data 1985 Daimler Double Six Vanden Plas
Lengde: 496 cm
Bredde: 177 cm
Høyde: 137 cm
Toppfart: 230 kmt
Motor: 5343 ccm, 295 hk
Luksuriøse detaljer fra 1985
Reklame for Daimler og Lanchester. Bilen i reklamen er en Lanchester Leda (1950-1953). Legg merke til at RSA var norsk representant for merket på 50-tallet. Bilkjeden lever i beste velgående og forhandler i dag merkene Suzuki, Isuzu, Maxus og BYD.
Jeg rakk akkurat å ta et bilde før eierne dro av gårde og kunne vanskelig skjule min begeistring. Det må være flere tiår siden jeg sist så en Hillman Hunter – modellen som for lengst ville vært glemt og begravet hadde det ikke vært for Iran.
Flashback
Den vakre Hunter’n på Sjøflyhavna utenfor Oslo stakk seg ut blant de grå, triste SUV’ene. I dette selskapet ville enhver rød bil med hvitlakkerte felger stikke seg ut i positiv betydning. Jeg tror eieren ble forundret over at «en vanlig mann i gata» var såpass frempå.
-«Du kjenner kanskje noen som hadde sånn bil?»
En av mine studiekamerater hadde en mørkeblå Hillman Hunter. Da vi jobbet sammen, sto bilen hans parkert ved siden av min egen Ford Cortina mk2. De to bilene var så like at man kunne mistenke at formgiverne hadde tittet hverandre i kortene. Men om bilene lignet hverandre, henvendte de seg til forskjellige mennesker. Cortina’en appellerte til karer med kinnskjegg og sporty ambisjoner, mens Hillmannen ble foretrukket av onkler med strikkekofte og hentehår.
Manglet entusiasme
Hunter ble utformet og satt i produksjon av Rootes i 1966. Året etter ble de kjøpt opp av Chrysler. I ettertid vet vi jo at Chrysler ikke lyktes særlig godt med sine oppkjøp i Europa. Mens vi som eide Cortina mk2 skrøt uhemmet av bilene våre, hørte jeg lite fra eierne av Hillman Hunter. Heller ikke min studiekamerat – som for øvrig byttet inn Hunter’n i en ny Taunus like etter. Bilen på Sjøflyhavna er en serie 1-bil med blank grill – etter min mening, den vakreste. Da modellen gikk ut av produksjon i 1979, hadde den fått flere facelifts. Den seneste i 1977. I mellomtiden hadde konkurrenten Cortina kommet med to helt nye modeller – mk3 i 1970 og mk4 i 1976. Men Hunter var ingen dårlig bil. Det var på alle måter en verdig etterkommer etter Hillman Minx og Superminx. De slitesterke 1500- og 1725-motorene var for øvrig videreført til Hunter, – og ytelsesmessig var de like bra som Cortina mk2.
Paykan reklame før den islamske revolusjonen
Paykan
Modellen vi kjenner som Hillman Hunter, ble også solgt under andre navn tilhørende Rootes-konsernet – navn som Rootes Arrow, Humber Sceptre, Singer Gazelle, Hillman Minx, Sunbeam – og etter hvert også Dodge Husky som del av Chrysler. En ny produsent hadde også dukket opp – selskapet Iran National hvor selveste Shahen av Iran hadde en finger med i spillet. Like etter at Hillman Hunter kom i produksjon, begynte Rootes å sende biler i kasser til Iran for montering lokalt. Modellen ble kalt Paykan (iransk for «pil» – som i Rootes Arrow) og skulle etter hvert bli bilen som vanlige iranske borgere kunne kjøpe – en slags iransk Lada. På kort tid ble veiene fylt opp med Paykaner – drosjer, pickuper og privatbiler.
Facelifted Paykan (kilde: FavCars.com)
Interiør av facelifted Paykan/Hillman Hunter (kilde: FavCars.com)
Iran Khodro
Paykan overlevde både Shahen og Ayatollah Khomeiny. Fabrikken som begynte å sette sammen Hillman Hunter, kaller seg i dag for Iran Khodro CO (khodro=bil). Selskapet produserer over 1 millioner biler i året, – delt 50/50 på tunge kjøretøyer og personbiler som selges i Midt-Østen og Nord-Afrika, samt gamle satellittstater av tidligere Sovjetunionen. Da Chrysler avsluttet produksjonen av Hunter i 1979, fikk den iranske fabrikken overta produksjonsutstyret for å fortsette å produsere modellen som en «continuation model». Produksjonen av Paykan fortsatte helt til 2005 som personbil, og til 2015 som pickup. Etter at Peugeot overtok Chrysler’s Europeiske divisjon, overtok de også samarbeidet med iranerne. Fra 1985 fikk Paykan nye 1600-motorer fra Peugeot. Modellen som hadde vært i produksjon siden midten av 60-årene, fortsatte med nye facelifts – som dessverre gjorde bilene bare mer gammelmodige.
2022 IKCO Tara basert på Peugeot 301/Citroen Elysse (kilde: ikco.ir)
Regionens teknosenter
IKCO (Iran Khodro) produserer nå et stort utvalg av modeller basert på Peugeot. Det er både lisensproduksjon under varemerket Peugeot, samt produksjon av egne modeller basert på utgåtte Peugeot-modeller. Selskapets nyeste modell, IKCO Tara, er basert på Peugeot 301/Citroen Elysse. En annen, populær modell, IKCO Dena, er basert på en videreutviklet variant av Peugeot 405. IKCO samarbeider også med Suzuki, kinesiske FAW Haima og Dongfeng – samt Mercedes-Benz lastebiler. Alle modellene selges i en region hvor det er komplisert og fordyrende for vestlige selskaper å operere i. IKCO er Midt-Østens desidert største bilprodusent. Markedet er stort – og til tross for uroligheter – er etterspørselen etter kjøretøyer høy. Det kan også nevnes at flere flyselskaper i regionen sender sine fly til Iran for vedlikehold. Eldre Iljusjin-modeller med flyforbud i den vestlige verden, kan i dag kun overhales i Teheran.
Khawar
Som nevnt produserer IKCO over en halv million nyttekjøretøy, flesteparten av merket Mercedes-Benz. En av modellene kalles KHAWAR og er basert på de kort-snutete Mercedes-Benz lastebilene vi husker fra 60-tallet her hjemme. Disse bilene har preget veiene i regionen i flere tiår. IKCO produserer også nyere modeller fra Mercedes-Benz’ tungbilfamilie, Actros og Axor. Men av og til kan det enkle være det beste. Kjører du en dagsetappe gjennom ørkenen med fin sand som trenger inn i alle hulrom, vil du fremdeles se de gode, gamle snutebilene. Udødelige biler med ordentlig Benz-kvalitet og de mest erfarne sjåførene bak rattet.
IKCO Diesel Khawar 2624 – 26 tonn totalvekt og 240 hester – 2022 modell (klikk for å se hele siden)
Paykan har i dag samme status som Lada har i Russland. Det var bilene som fikk landet «på hjul» – biler som alle voksne innbyggere har minner om – og et merke som er forbundet med Iran. Det finnes sikkert like mange Paykan-vitser som det finnes Lada-vitser, men det står respekt av å kjøre en flott Paykan – som denne herren gjør.
Paykan bilder
Denne bilen ble i sin tid forært til den tidligere rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu av daværende Shahen av Iran. Etter Ceaușescu fall ble bilen stående utendørs i flere år før den ble auksjonert bort – til utropspris €4000 – men tilslaget endte på €37 000 ! Verdens dyreste Paykan?
Reklame for et sosialt evenement i Los Angeles som egentlig ikke handler om biler.
Det var fabrikkens direktør Leonard Lord som kom opp med en glimrende ide for å få bedre publisitet over hele verden. Et veddemål.
Bilfabrikken Austin var i mange år en av Englands største bilprodusenter. Fabrikken ble startet av Herbert Austin i 1905 som Austin Motor Company. Den første modellen var en stor 5-liters bil med 4 sylindre. Frem mot 1. verdenskrig ble det produsert en rekke forskjellige modeller. I 1922 lanserte Austin den berømte 7, en liten og rimelig bil. Den traff markedet meget bra og ble også produsert av BMW som Dixi. Etter 2. Verdenskrig kom fabrikken fort på markedet med nye modeller. I 1952 gikk Austin sammen med Morris og dannet BMC (British Motor Corporation). Mest kjente modell på 50 og 60-tallet ble Austin og Morris Mini. Mini-Cooper gjorde merket berømt i billøp på 60-tallet. Andre populær modeller var Austin Cambridge og Austin 1100.
Jorden rundt på under 30 dager
Selv om bilmerket Austin var kjent i Europa, var det et ønske om å få bedre publisitet over hele verden. Fabrikken mente at den helt nye modellen A40 Sports kunne brukes i et virkelig PR-fremsøt. Dette ville gi presseomtale og gi bilmerket Austin positiv omtale over hele verden. Det var fabrikkens direktør Leonard Lord som kom opp med en glimrende ide. Han laget et veddemål med sin PR medarbeider Alan Hess. Hvis Hess kunne kjøre jorden rundt på mindre enn 30 dager, ville han vinne. Hess aksepterte veddemålet og startet planleggingen av turen. Allerede i 1951 gikk startskuddet. Turen skulle være en kombinasjon hvor bilen skulle kjøre over de forskjellige kontinentene. Mellom kontinentene skulle bil og mannskap fraktes med fly. Hess klarte turen på kun 21 dager og sørget for at Austin fikk rikelig med presseomtale. Men selv dette hjalp ikke på salget. Etter en produksjon av ca 4000 biler ble produksjonen avsluttet i 1953.
Austin A40 Sports’ interiørThe Austin A40 Sports
Viktigste mål Austin Sports
Bredde: 155 cm
Lengde: 404 cm
Høyde: 146 cm
Motor: 1200 ccm
Toppfart: 125 kmt
