På 70-tallet utgjorde beltevognene BV202 en viktig del av Forsvarets beredskap. De hadde uovertrufne egenskaper i terrenget, men ikke særlig egnet for landeveiskjøring. Løsningen ble å frakte dem på lastebiler.
Beltevogner på M6
Forsvaret laget en provisorisk løsning for sine M6’er (militære lastebiler). Den besto av en plattform eller rampe som gjorde at man kunne få plass til en beltevogn. Vel, plass og plass. Egentlig var det ikke plass til mer enn en halv beltevogn på M6-planet. Resten – 3 meter – hang ut bak. Det var kun biler med frontmontert vinsj som hadde lov til å frakte beltevogner – på grunn av at de hadde noen ekstra kilo på framakselen. Men det hjalp lite. Bak rattet på M6’en kunne man føle at framvogna av og til løftet seg fra bakken. Det gjaldt å være ekstra forsiktig over telehivene. Å frakte beltevogner på denne måten var selvfølgelig ren galskap. 11 tonn tidvis uten styring kunne gått veldig galt. Dessuten krevde det mye arbeid og lang tid å klargjøre M6’en for BV-transport.
Nytt forsøk
En ny løsning ble utviklet av Hærens indentatur på Løren. På nyåret i 1979 fikk Transportkompaniet på Bardufoss 8 sivile lastebiler – Ford og Mercedes-Benz påmontert et påbygg fra Centrum karosseri med aluminiums-ramper som var enkle å rigge opp. Da kunne beltevogna være ferdig sikret på planet i løpet av få minutter. Den største fordelen var uten tvil sikkerheten. Etter hvert ble det forbudt å frakte beltevogner på M6.
Ford D-serie
Hæren har gjennom årene kjøpt mange Ford D-serie og Cargo. De ble brukt til alt, bortsett fra krigføring. I «krigen» handlet det i stedet om doninger som GMC («gems») og M6 – og senere Scania – også med høy nostalgifaktor for mange av oss. Men nå fikk Ford D-serie også være med på militærøvelser selv om de ikke hadde stridslys, sperrer eller geværfeste.
Fords D-serie hadde modellbetegnelser basert på totalvekt og antall hestekrefter. Det var D0911 og D1618 som skulle testes ut for beltevogn-transport.
Ford D0911
Ford D1618
Den større Forden hadde samme spesialløsning for frakt av beltevogner. Den så komisk ut med samme lille førerhytte som de øvrige bilene i D-serien. Innredningen som i en Ford Transit – og sto slett ikke i stil med hva du forventet i en tung lastebil. Skuffelsen over det billige førermiljøet ble grundig oppveid av motoren. Under førerhytta kunne man høre sangen av en nydelig 8,3 liters Cummins Diesel V8 som ga 170-180 hester. Med 4-trinns girkasse høy og lav kunne man fint holde farten i bakkene selv med beltevogn på planet.
Ford D historikk
D-serien ble produsert mellom 1969 og 1981. De kom i uttallige størrelser – fra 5 til 28 tonns totalvekt. Oppskriften virket enkel. Man tar ei ramme, setter på hjul og motor som passer vektklassen. Deretter bruker man samme førerhytte uansett modell. I Norge var Ford populære distribusjonsbiler med plan, skap eller tank. I Tyskland ble D-serien solgt som N-serie. Begge modell-seriene ble produsert i England. N-serien hadde en annen front enn D-serien. Noen modeller av D-serien ble også produsert ved Fords tyrkiske fabrikk i Otosan som produserte den tyrkiske glassfiber-bilen Anadol. Ford-lastebilene derfra fikk førerhyttene sine produsert i glassfiber.
Engelsk kvalitet
Engelsk Ford? Hvordan var kvaliteten? Jeg kan faktisk ikke finne noe å sette fingeren på! Riktignok var dette nye biler. Jeg logget mellom 10-40 mil hver arbeidsdag over 6 måneder. Det eneste negative øyeblikket var da jeg hentet bilen – en D1618 – på kaia sør for Bjerkvik en bekmørk kveld. Da fikk jeg kun inn høygir-serien. Og opp fra kaia var det en steinete og bratt bakke. Dagen etter vippet jeg opp førerhuset og så en vaier som ikke var festet – og voilà – så var problemet løst.
Ford D-nostalgi
Det finnes ikke særlig mange Ford D-serie med skilter. Det skal være 5 stykk D0911 igjen som er avskiltet men ikke vraket. Av D1618 finnes det 13 biler igjen, hvorav kun én fremdeles ser ut til å ha skilter. Det hjelper lite at Ford var enkle og billige lastebiler for sin tid. Det koster mye penger å restaurere en veteranlastebil. I valget på restaureringsobjekter blir det da lettere å velge mer høyverdige biler som Volvo og Scania. Ford var det ganske lite ved, egentlig. D-serien vil neppe vinne særlig stor popularitet som veteranbil her hjemme. I England er de generelt flinkere til å ta vare på tunge kjøretøyer – også Ford’ene som ble produsert der.
Ford Otosan
Men i ett land ser D-serien ut til å leve videre – sannsynligvis i mange år til. I Tyrkia har Ford «Otosan» D1210 oppnådd en slags kultstatus. De ble produsert helt frem til 1983 og forbausende mange er fremdeles på veien – i tilsynelatende god stand – ofte dekorert. Spesielt er innredningen i hyttene oppdatert. Er man på utkikk etter deler, kan man finne alt der. Motorene, som er Fords 6-sylindrede motor av samme type som gikk her hjemme – for eksempel i D0911. På Youtube finnes det flere klipp av godt voksne lastebileiere som fremdeles kjører sine nedbetalte Ford-lastebiler med stil og verdighet, og som ikke vil kjøre noe annet.
