Det er ikke ofte man ser disse i trafikken lenger.
Fra 1971 fikk Renault rektangulære baklys.
Den regnes som forløperen til moderne familiebiler. På 60-tallet var det ikke vanlig med 5 dører – inklusiv stor bakluke, kombikupé fasong, fleksible seteløsninger, forhjulsdrift og effektiv utnyttelse av innvendig plass.
Renault fra en reklameside.
Jeg kom over en flott Renault 16 her om dagen
Modellen feiret 50-årsjubileum i fjor. Den ble lansert i 1965 som en fremtidsbil, ganske annerledes enn datidens Forder og Opel’er, for å si det sånn. Litt for sær for enkelte, men stilig for andre. Den typiske eier var familiemann, funksjonær mellom 30-50 og over middels interessert i å kjøre bil. Man kunne vel fornemme en herre med veltrimmet bart og kjørehansker.
Torsjonsfjærer som 4L
1981 Renault 4LFire år tidligere ble Renault 4 lansert. Renaults nye, store fammiliebil skulle arve flere egenskaper fra den lille modellen. Med sine 3,66 meter kunne neppe Renault 4 karakteriseres som noen familiebil. Dessuten hadde den ikke motorkraften man forventet. Likevel var komforten og kjøreegenskapene i Renault 4 bedre enn man skulle tro. Renault 16 fikk også torsjonsfjærer med lang fjæringsvei.
Renault 16 var heldigvis bedre motorisert enn Renault 4. Standardmodellen med 1,6 liter hadde 67 HK. TS hadde 83 HK, og den senere TX fikk hele 93 HK og 5-trinns girkasse. Torsjonsfjærer på alle hjul var ikke bare komfortabelt, men var også plassbesparende. Hele fjæringen ligger vannrett under kupeen nesten uten å stjele innvendig plass.
Skulle man prøvekjørt bilen i dag, ville man merket rattgiret og at den kanskje er noe tyngre på rattet enn dagens biler – en typisk ulempe med alle forhjulsdrevne biler, da mye av motor og girkasse ofte ligger foran forakslingen. Renault hadde likevel gjort mye for å avhjelpe dette. Den kompakte aluminiumsmotoren var trukket langt inn mot kupeen, og girkassa vendt forover.
Den ble regnet som en stor familiebil for sin tid. Hvor stor var den egentlig? Svaret er: 1 centimeter kortere enn dagens Golf.
5-dørs kombikupé var ikke vanlig på 60-tallet.
Renault-logoen har forandret seg gjennom årene. 1971 var siste året denne logoen ble brukt.Den klare blåfargen kler klassiske Renault’er godt, og er en yndet farge for klassiske Renault’er.1971 Renault 16 TL interiør med rattgir.TL. Andre utstyrsvarianter var TA (automat) , TS og TX (fra 1973).
På rekke og rad til publikums forlystelse. Lincoln Continental Convertible nærmest og kongehusets flotte Packard.
For kongehuset er en limousin like mye yrkesbil som varebilen er for en snekker.
Da kongehuset innbød Facebook-venner til å titte på kongens biler, la jeg merke til en surmaget kommentar om kongens dyre luksus. Men bilparken på slottet er ikke noe annet enn Kongehusets offisielle tjenestebiler – eller «yrkesbiler». Jeg tror neppe noen i kongefamilien tar seg en tur i noen av disse doningene for fornøyelsens skyld. Når de skal på fornøyelsestur, benytter de privatbilene sine.
Nybilen i kongens bilpark er en A8 som ble registrert i desember i fjor, men først tatt i bruk tidligere i sommer i forbindelse med 25-års jubileet for kroningen. Jeg synes A8 er flott som limousin, og den virker mer eksklusiv enn Binz’en ved siden av. Binz’en, som er basert på Mercedes E250, blir som en drosje, eller hotell-limo, i forhold til den flotte Audi’en. Kongehuset har to Binz’er, men bare den ene var utstilt. Jeg savnet for øvrig kongens Lexus LS 600 med forlenget akselavstand. Det var annonsert at den skulle stilles ut, men den var sannsynligvis på annet oppdrag. Når jeg er inne på hva jeg savnet ved utstillingen, skulle jeg ønske det hadde vært mulig komme nærmere inn på siden av bilene, spesielt den nye Audien, for å se hvordan limousine-løsningen er utformet på innsiden.
En av de utstilte bilene, en Cadillac 96- eller 97-modell sto avskiltet. Den ble første gang tatt i bruk i 1997. Hvis du er på utkikk etter en utrangert kongebil, kunne du høre med kongens menn om den er til salgs. Kongens sjåfør fortalte at de har oversikt over hvor tidligere kongebiler befinner seg i verden. Jeg tror ikke du får kjøpe en av kongens biler hvis du har tenkt å bruke den som russebil.
Hvis du ikke hadde anledning til å få med deg utstillingen, kommer det en ny mulighet den 10. august.
– Lurer på hvor mye de skal ha for den gamle Cadillac’en?
2012 Binz limousine og 1942 Packard er like lange.Rett forfra ser det ut som en vanlig E-klasse. Motorisering er E250 med 204 diesel-hester.Binz, ikke Benz.Sammen med de andre bilene, fremsto Binz’en som en ganske ordinær hotell-limo, – ikke helt konge i mine øyne.Jeg synes A8’en var mer kongelig, bortsett fra at registreringsnummeret burde ha vært «A – 8». Modellen med navnet «King-size» er utviklet av Audi i Tyskland, MøllerBil og Det kongelige hoff. Det er en 3,0 V6 bensin med 310 HK registrert i desember 2015, første gang tatt i bruk under kongeparets 25 års kroningsjubileum.Fra denne vinkelen ser den ut som en vanlig A8.Kongehusets åpne Buick RoadmasterA – 1 er bilen som fraktet Kong Haakon og Dronning Maud tilbake etter krigen. 1939 Buick Roadmaster. Bilen ble også brukt av Kong Olav V, men er nå ikke i bruk. Jeg var imponert av vindfangeren til passasjerene. Pampete!Detaljer fra Roadmaster’n. Speil og søkelykt.Cadillacen fra 1997 med forhøyet tak så virkelig umoderne ut blant de nye tyskerne. Har stått avskiltet et par år. Er du på utkikk etter en utrangert kongelimo, kan det hende du får napp på denne?
Kongehusets Lincoln ConvertibleKongehusets Packard A-4
Se også
Kongens biler. Kjøretøy gjennom 4 generasjonerI kongelig tjeneste.Lincoln Continental Mark 4
Det er sjelden man kommer over en Citroën C6 langs veien. Det gjelder også i Citroëns hjemland, Frankrike. Finner du noen som kjører C6, kan du regne med at det er en liebhaber, en viderkommende Citroën-eier, som sikkert har eid et par andre klassiske Citroën’er i sin tidligere bilkarriere. Kanskje en XM, CX, eller en DS?
Jeg gjetter at den omtalen kan benyttes på drosjeeieren vi så i Frankrike. Det er ikke ofte jeg har sett C6 som taxi. Når jeg tenker meg om, er det jo litt merkelig, for bilen ble jo designet for å frakte statsmenn rundt med stil og verdighet, skjønt i en utgave med forlenget akselavstand.
Siden produksjonen av C6 tok slutt så alt for tidlig i 2012, blir det neppe flere C6-taxier å se langs veien. Jeg kom over en i Frankrike. Etter hva jeg kan se, dreier det seg om en 3,0 HDi hjemmehørende i en knøttliten landsby i Syd-Frankrike. Her finnes ingen drosjesentraler. Den enkelte drosjeeier opererer med en eller to biler, med kona på «sentralbordet», eller telefon rett til bilen, – og ingen biler har kortterminal. Hvis du ikke har kontanter, kan du jo bare skrive en sjekk, … eller?
Kona mi tok en filmsnutt mens vi lå bak den flotte C6’en. C6 er en bil man bør observere i fart, gjerne på dårlig vei, eller i en rundkjøring, som her. Og neste gang du praier en Auris- eller Prius-drosje i Oslo sentrum kan du jo stille deg følgende spørsmål:
Hadde det ikke vært bedre å bli plukket opp av en C6?
Citroën C6 benyttet til taxi-trafikk.Doble rektantulære eksosutslipp signalisererer at sitter en 3,0 V6 HDi i bilen med 6-trinns automat.Franske biler i bevegelse.Baksetet i C6. Jeg antar taxi-eieren valgte sort skinn, og ikke det lekre hvite interiøret mange C6’er har (katalogbilde Citroën).
Her er en liten filmsnutt vi tok i vår jakt på Citroën C6 taxi.
Lancia er kompromissløst italiensk. Liker du Italia, liker du Lancia.
Lancia-entusiaster snakker om ekte Lancia før de ble kjøpt opp av Fiat, da det var et selvstendig bilmerke. Da klassikere som Aurelia, Fulvia, Flavia og Flaminio hersket på veiene rundt Middelhavet. Noen havnet her hjemme også.
Jeg kom over en Flavia 2000 Coupe, bygget i 1969-70, samme år som Fiat kjøpte Lancia. Modellen ble tegnet av Pininfarina og produsert helt frem til 1975, under navnet Lancia 2000. Fiat ønsket ikke å bruke modellnavnet Flavia lenger. Lancia 2000 frem til 1975 regnes av mange som den siste ekte Lancia. Etterfølgende modeller ble, som kjent, utviklet i tett samarbeid med Fiat, og delte platform og teknologi med moderselskapet. Dessverre etter hvert også rustproblemene, skjønt mange bilmerker hadde seriøse rustproblemer på 70-tallet. Flavia-modellene skal ikke være spesielt rustbefengte.
Lancia 2000 Coupe fikk en stor makeover i 1969. Da fikk den en ny front og et nytt bakparti, og ble mindre særpreget enn forgjengeren. I 1971 fikk modellen ytterligere en facelift, med ny grill og en kromlist rundt frontpartiet. 2-literen er en 4-sylindret boksermotor som ble levert enten med forgasser eller bosch el-innsprøytning. Avbildet modell er trolig forgasserversjonen med 115 HK og dreiemoment på 170 Nm ved 3500 omdreininger. I følge bilkilder var det nok til å bringe den 1190 kilo tunge bilen fra 0-100 på 10,9 sekunder, – og toppfart på 185 km/t.
Boksermotoren skaper den rå motorlyden man forbinder med italienske biler. Alfa Romeo har, som kjent, benyttet boksermotorer lenge. En annen, og kanskje like viktig fordel for italienske Lancia, er at fordi boksermotorene bygger så lite i høyden, har Pininfarina kunnet tegne en lav front og et smekkert utseende. Man ser det lett når den står parkert blant andre biler.
Smekre linjer. 4,54 meter lang og 1,61 bred.Gran Tourismo på italiensk. Legg merke til de diskrete finnene på bakluken.Originalt interiør så langt jeg kunne se. Italiensk «før-Fiat» kvalitet og smak.Flavia 2000 hadde 115 HK og dreiemoment på 170 Nm ved 3500 omdreininger. Det regnes som den ultimate Flavia-motor.Her er utdrag fra en salgsbrosyre for 1969-70 modellen.… lines which do not become out-moded, … which will always be noted with admiration by those who appreciate pure beauty (kilde: Ebay.com.Beundrerinnen lurer kanskje på hvor sidespeilene har tatt veien?Utstyr og detaljer.
Jeg synes nesten alle V40’ene på veien har en eller annen reklame på siden, en logo for en offentlig etat eller leiebilfirma. Kanskje V40 faller mellom to stoler? Det hardbarkede Volvo-folket som søker en rommelig familiebil, – noe V40 definitivt ikke er, – og unge som foretrekker BMW og Audi fremfor Volvo?
Her om dagen fikk jeg kjøre Volvo V40 – som leiebil i embeds medfør. Det var en 2015-modell med den «gamle» D2-motoren på 115 HK. Jeg konstaterer at det i øyeblikket finnes 333 V40’er til salgs på Finn.no som er under 3 år gamle. Hele 280 av disse er med D2-motor. Selv om ingen av dem er spesielt billige, kan det kanskje være mulig å gjøre et godt bruktbilkjøp på V40 i disse dager?
Volvo V40 er nemlig ingen dårlig bil. Les hvorfor.
De digitale instrumentene ser ut som analoge klokker.
Look-and-feel
Jeg fikk et tvers i gjennom solid førsteinntrykk, både estetisk og funksjonelt. Først og fremst likte jeg setene med innvevde skinndetaljer, behagelig å se på – og ikke minst sitte i. Jeg likte de digitale instrumentene. De ser ut som konvensjonelle analoge klokker, men er egentlig en digital skjerm. Viseren på turtelleren, for eksempel, er ren datagrafikk. De to høytplasserte skjermene gir premiumfølelse. Den prisbelønte midtkonsollen er forsåvidt vakker – i et slags Nordic Light Design – men den har for mange knapper. Jeg greier ikke å lese hva det står på dem mens jeg kjører. Klimakontrollen er lettbetjent, og DAB-radioen kunne heldigvis betjenes fra rattet. God lyd var det også.
Når nøkkelen er stukket inn i dashbordet, kan man starte og stoppe motoren med Start-knappen. Håndbrekket er elegant klemt mellom midttunnelen og førersetet som på en sportsbil. Håndtaket er av mykt skinn. Midtarmlenet og dørarmlenet føles behagelige. Jeg trommet knokene på noen flater av hardplast, men tenkte at dette holder fint til premiumklasse, – fullt på høyde med Audi A3 og BMW 1-serie.
Godt design, men knappe-clusteret på midtkonsollen er moden for utskiftning.
Kjøreglede
PSA-gruppens 1,6 liter turbodiesel på 115 hester er den samme som sitter i Citroen C4 og C5, Peugeot 308 og 508, BMW 116i, Ford Focus og Mondeo, samt Volvo V60 og V70. Jeg ga en firer for kjøreglede da jeg testet samme motor i Citroen C4 og en treer i Volvo V60. Jeg synes dette drivverket ga mer kjøreglede i den litt lettere Volvo V40. Girkassa var svært lett å jobbe med. Utvekslingen er helt ideell for norske veier. Du kan legge inn sjettegiret fra 80 km/t, og der holder den seg fint fra 1200-1300 omdreininger.
Dreiemomentet er på hele 270 Nm. Jeg noterer meg at den virket litt dvask fra stillestående, men straks jeg var ferdig med førstegiret, var responsen god.
På vei hjem tok jeg av motorveien ved Vinterbro og fulgte Gamle Mossevei innover mot Oslo. Dette er en meget kjørevennlig bil. Jeg girer ned, inn i svingen, gir på gass, girer opp, – lekende lett og totalt uanstrengt. Selve bilen liker å bli kjørt sportslig, men D2-drivverket, – som baserer seg på at man utnytter dreiemomentet, er ikke utpreget sportslig.
Jeg gir sterk firer for kjøregleden.
Vakker kileform.
Komfort
Setene er intet mindre enn fantastiske. Jeg nevnte at de var vakre å se på med synlige sømmer og innvevde skinndetaljer. Jeg likte spesielt baksetearrangementet med 2 formgitte seter og en enklere midtplass. Bak rattet fant jeg straks en perfekt kjørestilling med full korsryggstøtte, lårstøtte og hodestøtten satt akkurat der den skulle.
Under kjøring gir fjæringen god komfort uten å føles myk. Støymessig er det så vidt man kan høre motoren, men det kommer noe romling fra veien, spesielt på ru asfalt, noe som V40’en deler med andre gode biler i denne klassen.
V40 har 4 store fordeler – 2 foran og 2 bak.
Plass
Bagasjerommet er på 335 liter, noe som er under gjennomsnittet i klassen (VW Golf: 380 liter, Citroen C4: 408 liter). Du kan slå ned baksetene, men det kan være vanskelig å laste inn store gjenstander på grunn av begrenset lasteåpning. Plassforholdene i kupeen virket gode. Baksetet er utformet med to komfortable seteplasser og et lite midtsete. På lange turer sitter fire passasjerer som konger, mens jeg forestiller meg at femtemann får det kummerligere.
Feelgood-følelse bak rattet. Behagelig lavt turtall ved 80 km/t.
Sikkerhet
V40 ble testet i 2012 av Euro NCAP og fikk da toppscore. Den fikk ros for å ha egen kollisjonspute for fotgjengere som automatisk åpner panseret litt i bakkant for å gjøre eventuelle sammenstøt med mye trafikanter mykere. Volvo V40 har siden introduksjonen i 2012 vært tilgjengelig med adaptiv fartsholder med nødbrems, men det var ikke installert på testbilen. Jeg noterte meg blindsonevarsling, og ellers vil jeg fremheve gode bremseegenskaper og gode nakkestøtter som positivt for sikkerhetsfølelsen.
Økonomi
Som ny bil i dag koster V40 D2 Momentum 320 000 kroner i en spesiell utslippsvennlig versjon med redusert CO2 utslipp, mens ordinær pris er 337 000 kroner. Det er 50-60 000 mer enn en tilsvarende utstyrt Citroen C4. C4 er en utmerket bil, som tilbyr vesentlig større bagasjerom men ikke like morsom å kjøre som V40. Du kan dessuten regne med å få mer i innbytte for V40 enn C4.
Motoren har vist seg å være slitesterk og tåler høye km-lengder. PSA-motoren benyttes i taxitrafikk over hele Europa, og du kan derfor regne med god driftsøkonomi.
Jeg fikk ikke målt drivstofforbruket, men fabrikktallene ved blandet kjøring skal være 0,38 liter pr mil. Min erfaring med andre biler med samme moter, er at forbruket ligger mellom 0,45 og 0,50. Ikke ille. «Min» V40 hadde for øvrig et øko-meter. Helt unødvendig, da det vanskelig lar seg gjøre å kjøre uøkonomisk med dette drivverket. Dessuten synes jeg øko-metre tilhører åttitallets biler.
Volvo V40 bygges i Gent, Belgia, sammen med en annen storselger, nemlig XC60.
Konklusjon
Innledningsvis var jeg inne på at det burde være muligheter for å gjøre et godt bruktkjøp på V40 nå som den var kommet i en faceliftet versjon. Volvo med 115 HK turbodiesel er en ideell bil for de som tilbakelegger svært mange mil i året. Mange ville kanskje valgt V70 eDrive til den jobben, men jeg ville valgt en V40 D2, så sant jeg ikke måtte frakte med meg store gjenstander. Kjøper du en 1-3 år gammel V40 D2 med moderat km-stand fra for eksempel et leasingfirma, kan du forvente mange fine mil på veien med høy feelgood-faktor, uten at bilen faller fra hverandre, og god pris ved innbytte.
En ideell bil for bilpendlere.
Svært behagelige seter og kjørestilling.
Sikkerhet – både målt og følt.
Forventet driftsøkonomi.
Lite bagasjerom for sin klasse.
Kilde: Pressebilde fra Volvo
Facelift for 2017-modellene
Totalt sett er 2017-faceliften ganske liten. Det mest synlige er ny grill og nye kjørelys. Disse endringene kler bilen godt. Øvrige endringer er i hovedsak knyttet til nye fargekoder for utvendig lakk og innvendige paneler, deriblant rattet. Det er nå mulig å bestille mørkt taktrekk til din nye V40. Tidligere i år ble motoren oppgradert til 120 HK og dreiemomentet 280 Nm ved 1500 omdreininger.
American Coordinating Council of Norway feiret 4. juli i Frognerparken.
Fele, bass, gitar og banjo er den opprinnelige country & western-besetningen.
Det låt skikkelig amerikansk. Amerikansk var også osen fra grillene og de flotte smoker’ne som var satt opp ved mat-teltene. Noen spilte baseball. Det var søndag før 4. juli, den amerikanske Independance Day. American Coordinating Council of Norway hadde invitert til fest. De hadde selvfølgelig invitert amerikanske biler. Det var egentlig de jeg var kommet for å titte på.
Jeg ankom litt sent, fordi jeg hadde noe annet jeg måtte gjøre først. Da jeg omsider fikk kommet meg til parken, var flere biler dratt. Minst to kraftige regnskyll gjorde vel sitt til at noen valgte å pakke sammen picknic-utstyret litt før tiden.
Picknic på amerikansk er å kjøre bilen helt frem og rigge seg til ved bilen, som mange gjorde i Frognerparken denne dagen. I USA er store parker og naturområder åpne for bilkjøring. Da får alle oppleve naturen. Dette er kanskje ikke like politisk korrekt her hjemme, men man kan vel si at vakre, nyvaskede, amerikanske biler i Frognerparken var like forskjønnende som blomster og trær, – og statuer.
Happy Independence Day til Amerikavenner og amcar-folket!
1949 Ford Custom Club Coupe med tøff gangstercap.Flotte detaljer fra 1949 Ford Custom.1953 Buick i forgrunnen og 1949 Ford i bakgrunnen.1953 Buick Super Coupe – sannsynligvis med 322 V8-motor.Førermiljøet i 1953 hadde langt mer chrome enn i dag. Legg merke til original radio.Jeg har ingen problemer med å kåre denne Chevrolet 210 til vakreste bil i parken denne dagen.1966 Ford Mustang Convertible 200 i forgrunnen og en Mercury Grand Marquis i bakgrunnen.1970 Plymouth Superbird er en Roadrunner med redesignet front og hekkspoiler. Tror det eller ei, men hekkspoileren var faktisk slik da disse bilene ble levert fra fabrikken.Det finnes relativt mange Lincoln Continental Mk5 på norske skilter. Bilen ble kjent for nordmenn gjennom detektivserien Canon som gikk på TV på 70-tallet.1978 Mercury Grand Marquis ser ut som den hørte hjemme i parken.Også ikke-amerikanske kjøretøyer var parkert i parken. 3-serie E46 forgrunnen og Alfa Giulietta i bakgrunnen.Som hentet fra en brosjyre fra GM. Pickupen til venstre hadde en del dårlig plåt. 1966 Chevrolet Chevelle Stationwagon til høyre.
Se også
4. juli i Frognerparken4 juli i Frognerparken (2019).
Et helt nytt design som skulle prege Mistsubishi i mange år. Den havnet naturlig nok høyt på salgslistene sammen med familiebiler som Mazda 626, Honda Accord, Nissan 180B og Toyota Carina – alle mer eller mindre borte i dag.
Mitsubishi Galant var storselger på åtti- og nittårene, – og ble introdusert i Norge 1976. Introduksjonsmodellen var da en utdatert modell som ikke slo særlig godt an. Det var først året etter, da etterfølgeren kom, at det virkelig ble schwung over Galant-salget. Det er den modellen som er avbildet her. Galant ble regnet som en stor familiebil i 1980, men er ikke mer enn 8 cm lengere enn dagens Golf.
Arkivbilde av interiøret.
I USA og Australia ble Galant solgt som Chrysler. Norske biler rullet rundt med europeisk spec, de fleste med 1,6 liters motor på 86 HK, – resten med en 2-liter på 105 HK.
Jeg innser at vi neppe kommer til å se mange Galant’er på biltreff i fremtiden. Ikke fordi det var dårlige biler, men fordi ingen av modellene skapte særlig entusiasme hos eierne sine. I dag er det laget ni generasjoner – og uttallige facelifts – av verdensbilen Mitsubishi Galant. Verdensbiler laget for USA, Australia og fjerne østen faller ikke alltid i smak her hjemme. Det er faktisk denne modellen som er presentert her, som er den vakreste av dem alle.
Det var derfor jeg stanset opp og tok bildene.
Tredje generasjon Galant.Den ble en storselger i 4 verdensdeler.Originale stålfelter, men de fine navkoppene mangler.Legg merke til at begge bilene mangler utvendige speil, – og budskapet? Flykabinpersonell foretrekker Galant… Kilde: www.automobile-catalog.comSolgt i USA og Australia som Chrysler Sigma. Bilen har tålt tiden mye bedre enn statistenes frisyre og skjortekrager 🙂
På lørdag svingte jeg innom Røhne og Selmer på Billingstad. De hadde invitert Mustang-eiere til Mustang-treff med mulighet til å se på, og prøvesitte nye Mustanger, gratis servering, premieutdeling, og hovedtrekkplasteret var selveste Lillegul fra filmen Børning.
Lillegul er en ’67 Fastback med 302 Boss motor (5,0) trimmet opp til 600 HK.– og sånn ser Lillegul ut innvendig. – Don’t drive it if you don’t mean it …
Takket være Tesla og norske myndigheters avgiftslette for elbiler, selges det i dag flere nye amerikanske biler enn noen kan huske. I motsetning til elbiler, er ikke amerikanske bensinbiler særlig godt tilpasset norske avgiftssystemer. Røhne og Selmer hadde stilt ut tre Mustanger av nyeste modell, alle med 5,0 liter V8 421 HK og automat. Det er vel ingen tvil om at det er vidunderlig drivverk, – men neppe særlig avgiftsgunstig.
Den gule fargen heter Triple yellow metallic.Dette tiltaket er en fin måte for forhandleren å holde kontakt med et bredt Mustang-miljø.Bildet er tatt etter at alle Mustangene (med skilter), hadde dratt av gårde på tur.
Den røde Mustangen er en 2015 modell Fastback GT 5,0 V8 418 HK med Sony navigasjon, Shaker Pro Premium musikkanlegg, glanset nikkel finish lettmetallfelger, ryggesensor og krompakke. Prislappen for denne bilen er 489 563 kroner. Hadde det vært en Tesla, ville prisen stoppet der. Men engangsavgiften er på 768 332 kroner, tilsvarende en god, norsk årslønn.
Med prislapp på over 1,2 mill.Kromlisten rundt vinduene bringer tankene i retning av italienskbygget Gran Turismo.– You are now stepping into a real Mustang …Black Raven skinninteriør og seter med ventilasjon/klimaregulering. De ser enkle ut, men gir alright komfort og støtte. I USA kan man bytte ut standardsetene med matchende Recaro racing-seter.Jeg synes ikke dash’en på dagens Mustang er like vakker som europeiske konkurrenter. Her kunne Ford med fordel ha sett på tidligere Mustanger.Slik skal det gjøres! Her fra en av gjestenes 1965-modell.
Hvilke konkurrenter har Ford Mustang, egentlig? Etter å ha søkt på Finn.no etter biler fra 2015 med over 400 HK, vil jeg utpeke BMW M3 og M4 som hovedmotstandere. I tillegg dukker det opp en og annen Porsche Panamera, Maserati Quattroporte og Chevrolet Corvette.
Denne 2015 (foliert), også med 5,0 V8 er til salgs for 1 190 000 kroner.Familielikheten til Mondeo er synlig. Mondeo selges i USA under navnet Fusion.Mondeo og Mustang har nesten identiske utvendige mål, men deler ikke samme plattform.USA-produserte Ford Edge, derimot, deler plattform med Mondeo.Ford Edge Sport (svartlakkert grill) 2,0 TDCi med 180 HK, 6-trinns manuelt gir og firehjulstrekk.Avhengig av utstyrsnivå koster Edge TDCi 180 HK mellom 630-660 000 kroner på veien.Ford Edge er med sin lengde på 4,80 en stor SUV – i europeisk målestokk.
I Norge leveres Ford Edge kun med to drivverk, 180 HK turbodiesel med 6-trinns manuell og 219 HK turbodiesel med Powershift automat (robotisert clutch). I andre land leveres Edge også med en firesylindret 2,0 liter EcoBoost (turbomatet) bensinmotor på 245 HK. Nye Ford Mustang kan også leveres med en 2,3 liters EcoBoost på 317 HK. Den har en tøff motorlyd som passer bilens sportslige inntrykk, – og ytelsene er jo flotte. Den største fordelen er imidlertid prisen – 756 000, hele 490 000 kroner mindre enn tilsvarende V8.
Det er vel ingen tvil om at EcoBoost-alternativet er et mer økonomisk alternativ fremfor V8. Men jeg har selv en gang i tiden kjørt V8 (Chevrolet 5,7 liter) som daglig transportmiddel, og kan vel egentlig bare tilføye at V8 ikke bare handler om hestekrefter og pris. Det gir en helt annen opplevelse, blant annet i måten kreftene blir levert på. Dessuten er vel en gul Mustang med 5,0 liter V8 midt i blinken hvis du kunne tenke deg en moderne «Lillegul». Du betaler for et legendarisk drivverk, – ikke masse jålete stæsj.
Jeg tipper V8’erne kommer til å dominere Mustangtreffene om 50 år også.
Kø av Mustanger på tur.
Se også
Mustangtreff på Bogstad GårdMustang-treff hos Røhne og Selmer, 2017.Utflukt til Hadeland Glassverk
Det er ikke så ofte vi passerer 50 000 km i samme bil, men nylig hendte det altså. En av husets biler, min kones Audi Q3 passerte nylig denne grensen da vi var på vei hjem med to strihårete dachser i baksetet fra hundeutstilling i Vestfold.
Jeg tok noen bilder da vi stanset ved Esso-stasjonen i Kobbervikdalen utenfor Drammen. En bil som brukes hver dag, er sjelden så ren og ryddig at den egner seg for en bilblogg, men det får ikke hjelpe.
Jeg har tidligere omtalt bilen i en testrapport, og kan vel si at jeg har de samme inntrykkene i dag, som jeg hadde den gangen. Jeg satte for øvrig et spørsmålstegn ved byggekvaliteten på en bil som er produsert ved Seat-anlegget i Barcelona. Det er nemlig der alle Q3’ene kommer fra. Og etter 50 000 km er det mulig å danne seg et inntrykk av byggekvaliteten.
Bilen har kun hatt to tekniske feil som ble utbedret på garantien. Det ene var at antennen til navigasjonssystemet tok kvelden, det andre gjaldt innfestningen av et stabilisatorstag foran på høyre side. Utskifting av GPS antenne innebar at store deler av inventaret, inkludert taktrekket måtte demonteres. Hvis dette hadde skjedd etter at garantitiden var utløpt, ville regningen havnet på 17 000 kroner, altså dyrere enn hva navigasjonspakken kostet ny.
Vi har så langt ikke hatt flere feil på vår spanskbyggede Audi enn vi har hatt på tidligere tilsvarende tyske Audier og Volkswagen’er.
Drivverket, TDI 177 med S-tronic, er identisk med drivverk som ble levert til A6 og A4 i samme periode. Den passer Q3 veldig godt. For dagens faceliftede Q3 tilbys TDI 150 HK og 184 HK. På papiret vil begge disse drivpakkene passe godt til Q3. Kanskje jeg kan overtale fruen til å prøvekjøre? Hm, den nye Q2 ser jo også verdammt god ut …
På tide å dra videre. Jeg legger ved bildene fra vår lille stans i Kobbervikdalen.
Ikke voldsomt fancy, men funksjonell og svært intuitiv førerplass.S-tronic anbefales. Fungerer fantastisk godt sammen med TDI 177 HK.Sammenlignet med Q5, liker jeg Q3s skrånende bakrute, selv om den stjeler plass i bagasjerommet.Vi kunne velge flere type navigasjonspakker. Dette er den rimeligste.Kontrollhjulet er plassert på dashbordet i stedet for midtkonsollen for å kunne gjenbruke flere VW-deler, tro?Audi-setene er de samme i flere modellserier. Q3-Q7, og A3-A6. Skinn og Alcantara ser like fine ut som nye.Hjemme i garasjen: Luksus i form av utvidet interiørlyspakke og Bose stereo.
Look-and-feel
Kjøreglede
Plass
Sikkerhet
