veteran

Fotosøndag – Cadillac Diner

Posted 07/09/2021 by Terje Bjørnstad

Det er hyggelig å få besøk av venner – ekstra hyggelig når de ankommer i en klassisk Cadillac Convertible med taket nede. Vi befinner oss i Gudbrandsdalen. Basis temperatur ligger på 14 grader, men solen steker ennå. I dag er det mange som kjører med toppen nede.

Møtested

Vi ble enige om å møtes for lunsj på Cadillac Diner på Tretten i Gudbrandsdalen – et naturlig stoppested når man kjører Cadillac Eldorado Convertible eller et annet entusiastkjøretøy. Kafeen er dekorert av memorabilia knyttet til Cadillac og nostalgisk amerikansk 50-tall. Utenfor står det en Mack Cabover trekkvogn. Flere andre gjester hadde ankommet i biler med taket nede, blant annet en Austin Healey 3000, Plymouth Special Deluxe og en Ford Mustang. Alle tok seg fint ut i det fine høstværet.

En rast på Cadillac Diner er obligatorisk for mange i bil- og motormiljøet. Stikker du innom for en matbit, kan det hende det dukker opp noen flotte entusiastbiler på utsiden.

Ingen kjede

Vårt bord valgte hamburger med fries, amerikanske pannekaker og bacon – samt Cola servert på glassflasker. Hamburgeren var meget bra – akkurat som min mormor lagde dem. Det utgjorde et komplett lunsjmåltid for meg. Cadillac Diner ble gjenåpnet i sommer. Brittirèn Bjerkestuen har gått i kompaniskap med Stavsplassen SA og fører således livsverket til sin far, Trond Bjerkestuen, videre.

I dag er nesten alle spisestedene langs veien franschise-steder. Jeg foretrekker steder som drives uavhengig – sånn som Cadillac Diner.

Det gir mening til statuen av Liberty Bell på utsiden.

Bilder fra Cadillac Diner

plymouth special — Plymouth Special Deluxe Convertible med toppen nede

fotosøndag — Mercedes-Benz 220S «Ponton»

nodding dog — Nikkende hund i et bakvindu gir også høy nostalgi faktor

Se også

Cadillac Diner på Facebook – mange fine bilder >>

Hobbykjøretøyets dag i Hof

Posted 26/08/2021 by Terje Bjørnstad

Et hobbykjøretøy kan være så mangt. Etter å sett utvalget som kom innom Hof Skole på søndag, kan det være alt fra en restaurert Puch moped til «Gems» militærlastebil.

Hoftreffet

Hof ligger midt mellom Drammen og Grenland. For mange en fin biltur langs fine landeveier. Og mange tok turen innom. Det var et stort spenn både i type kjøretøyer, og type mennesker. Jeg så familier i flere generasjoner, og tenker at mange tok turen til Hobbykjøretøyets dag for sosialt samvær og piknik i solen – og ikke minst for selve kjøreturen i en morsom bil man ikke kjører til vanlig.

Så mange kjøretøy!

Det er ADCD – American Cars Drivers Club Vestfold – som står som arrangør, men treffet er åpent for alle type kjøretøy. Selv om det ikke foreligger noen sortering eller gruppering av kjøretøyene, ser jeg hvilke biler som appellerer til ulike mennesker. Kule ungdomsbiler med store motorer og brede felger for de unge. Nostalgibiler fra 60- og 70-årene for de eldste. Hotrods for bilbyggere. Traktorer og lastebiler for de som har skikkelige vognskjul. Så finnes det biler som ingen har sett før – som er tatt inn fra USA eller et annet land kun for moro skyld. Høy «fun factor» er kanskje den viktigste grunnen til å anskaffe et hobbykjøretøy?

Fotosøndag – Hobbykjøretøyets dag

På biltreff som dette, kan man ikke få med alle bilene. Jeg har konsentrert meg om å gå tett på for ikke å få med for mange mennesker. Jeg har tatt flere bilder enn de som er publisert i dette innlegget. Har du stor skjerm, kan bildene forstørres ved å klikke på dem.

Nash 600

En fascinerende bil som var forut for sin tid på mange punkter i 1949. Lett, lav og strømlinjeformet med lukkede hjulbuer for å få så mange mil som mulig ut av bensindråpene. Den er utstyrt med rekkesekser og tre trinns girkasse.

DKW Sonderklasse 3=6

På bakskjermen står det «3=6» for å minne om at DKWs 3-sylindrede totaktere ga samme fordeler som 6-sylindrede kjøretøy. En påstand man kan diskutere. Men forløperen til dagens Audi er en vakker, velkonstruert og solid bil.

Madness Powered Mustang

Ikke bare er den gul – som «Lillegul» – men har i likhet med filmlegenden også vært innom Madness Power på Dal. Innvendig legger jeg merke til samme type girspak som rallykjørere bruker når de girer sekvensielt. Dette er ikke bare en Mustang for gamle nostalgikere, men også en kjøremaskin.

MG Midget

Klassiske MG er et eksempel på at man kan ha det gøy uten å kjøre fort. Man trenger ikke en gang bryte fartsgrensen. Midget’en på bildet har BMC’s 1100-motor. De kunne også fås med 1275-motoren eller 1500.

Ford 20M P7A

Vi har skrevet mye om Ford P7A (også kalt P7/1) her på Terjes biler, – men vi har ingen bilder av Turnier (også kalt stasjonsvogn). Dette er en 20M 2000 S med en 2-liters V6-motor. Et oppslag på vegvesen.no avslører at dette også er en norsk bil.

To ettertraktede Forder

En Escort mk1 tiltaler ikke bare gamle bilnostalgikere. Mange bilentusiaster som er født lenge etter at modellen gikk ut av produksjon, har Escort på ønskelistene. Får du tak i en bestemor-kjørt 1,1-liter kan du sette inn nytt drivverk basert på en moderne 2-liter som gjør den lette bilen svært morsom å kjøre. Ved siden av Escorten sto en Ford 17M (P7B) RS Hardtop med 2000 V6. Legg merke til registreringsnummeret BC10001. De nye numrene kom i 1971 og det kan hende at Fords hovedkontor på Kolbotn – der BC-skiltene hører hjemme – benyttet anledningen til å få et spesielt regnummer. De fikk ikke BC10000. Det gikk til en MGB.

Golf 1 serie 1

Golf 1 begynner å bli sjeldne – spesielt bilene fra første serie – før facelift i 1979. Kromlist som omrammer grillen og krom-omramming av støtfangerne er tydelige tegn på at det dreier seg om serie 1.

Opel GT

En gateracer som vekket oppsikt blant alle som hadde sans for bil og bilkjøring. Vi har skrevet om Opel GT tidligere men hadde ingen ordentlige bilder. Det fikk vi nå.

Mini Cabriolet

Klassisk Mini er jo i høy grad egnet som et hobbykjøretøy. Det finnes flere ombyggingssett for Mini. Vi har sett en tilsvarende løsning. Som cabriolet er Mini et ideell hobbykjøretøy med høy «fun factor».

Ford Mustang II

Vi har mange bilder av Mustang, men nesten ingen av Mustangs generasjon 2. De er sjeldne. Den nedskalerte modellen som kom i 1974, ble lenge betraktet som annenrangs Mustang – først og fremst fordi den ble introdusert uten mulighet for V8-motor. Det kom heldigvis senere. Bilen på bildet er registrert med 5.0-liters V8 og er førstegangs registrert i Norge. Jeg begynte å kjøre bil da Mustang II kom på markedet. Det var den modellen som ble omtalt i bilbladene på den tiden, – og følgelig ikke til å unngå at det ble en bil jeg – og sikker flere enn meg – drømte om å eie.

Pontiac Grand Prix

Omtale i bilbladene fikk også Pontiac Grand Prix rundt siste halvdel av 70-tallet. Den ble nemlig tatt inn til Norge, men jeg husker ikke av hvem. Kanskje Bergheim? En titt i kjøretøyregisteret viser at flere 76- og 77-modeller ble førstegangs registrert i Norge.

Volvo 242 L

De første Volvo-modellene med den skrå snuten er ikke lenger noe vanlig syn. Det er ikke særlig vanskelig å finne tidligere utgaver av 140-serien eller senere utgaver av 240 ut over 80-tallet. Jeg vet bestemt at svenske biler – både Volvo og Saab – rustet forferdelig rundt 1977 – gjerne på steder man vanligvis aldri opplever rust. Forklaringen kan være at det ble benyttet dårlig stål. Det er derfor spesielt hyggelig å se igjen en tidlig 240.

Opel Commodore 2,8 GS/E

Dette var crème de la crème av Opel på 70-tallet. Bilene med 2,8 liters sekser med elektronisk innsprøytning er blitt populære importbiler til Norge – i likhet med Ford 26M. Dette er relativt sjeldne biler også på kontinentet.

Ford A, V8 og Hotrods

Det er sjelden å se så mange gammel-Ford prosjekter som her på Hoftreffet. Ford A original, eller med flattop V8 eller uten skjermer – eller ombygd til hotrod. Det finnes lange tradisjoner for å bygge om gamle Forder, så et hotrod-prosjekt er i høyeste grad bilkultur. Jeg kommer selv fra indre Vestfold og husker godt at det sto utrangerte Ford A modeller rundt omkring på gårdene. Det er sannsynligvis disse som nå har fått nytt liv som hobbykjøretøy.

Se også

hobbykjøretøyets dag — Hobbykjøretøyets dag i Hof

En helt original Anglia

Posted 23/08/2021 by Terje Bjørnstad

En Ford Anglia ved et spisested langs veien vekker mange gode minner. Det var sånn det var før. Bilene var stiligere og folk stanset gjerne ved en veikafé.

Det er utrolig og tenke på at den vakre bilen med kontinental-kit er 60 år. Man behøver ikke være bilentusiast for å gjenkjenne bilen med skrå bakrute. I 1960 ble bilsalget sluppet fri. De som hadde råd, kunne kjøpe seg en folkevogn eller Anglia og dra land og strand rundt på bilturer.

Original bil

Jeg oppdaget den flotte bilen på plassen utenfor Furuly Spiseri på Hvittingfoss. Den er en 1961-modell i original «Savoy Black» farge med rødt interiør. Samme engelske rødfarge på stoff og kunstskinn som man finner i engelske sportsbiler fra samme tid. Eieren, Steinar Granli, forteller at bilen er original. Original lakk med unntak av framskjermene som er byttet. Bilen har beholdt sitt opprinnelige registreringsnummer fra Gjøvik. Dette er ikke en ren utstillingsbil som er fullrenovert og satt på lager. Anglia’en til Steinar er bare pent behandlet, godt vedlikeholdt og blir kjørt med. På siste, nylige EU-kontroll bemerket mekanikeren hvor fin bilen var under og kvitterte med «Ingen anmerkninger».

En moderne Ford

Ford 105E etterfulgte den populære 100E. Den nye Anglia’en som kom i 1959, fikk et utseende som brøt helt med forgjengerens avrundede ponton-stil. Linjelekker med strømlinjeformet front som endte opp i diskrete finner bak. Skrå bakrute som skulle hindre at regn og skitt festet seg – og gi bedre plass i baksetet. Ny OHV motor på 1,0 liter og 4-trinns girkasse. Hjulopphenget med MacPherson uavhengig fjæring foran og bladfjærer bak. Dette konseptet ble videreført til Cortina. Den litt større Cortina fikk nemlig samme type motorer bare med større slagvolum – 1200 og 1500. Kent-motoren var gode motorserier som skulle følge Ford i flere tiår – som altså ble lansert først i Anglia.

Ford Anglia som hobbybil

Det finnes tre gode grunner til å anbefale Anglia som hobbybil. For det første, er det mulig å skaffe seg et godt eksemplar uten å sette seg i bunnløs gjeld. For det andre finnes det fremdeles deler å få tak i. Skaffer du en Anglia, må du melde deg inn i Norsk Ford Anglia Register. Foruten å treffe andre Anglia-eiere finner du et forum for å utveksle erfaringer, løse problemer, og skaffe deler.

Norsk Ford Anglia Register – hjemmeside
Norsk Ford Anglia Register på Facebook

Anglia’en til Steinar er også å finne på arrangementene til Larvik – Sandefjord Veteranvognklubb. Her finner man i tillegg til gamle, fine bruksbiler også skikkelig eksklusive klenodier. Se bildegalleriene på sidene!

Larvik – Sandefjord Veteranvognklubb – hjemmeside
Larvik – Sandefjord Veteranvognklubb på Facebook

La meg også nevne den tredje grunnen til at Anglia egner seg som hobbybil:

Selv etter dagens standard er de lettkjørte og holder følge med trafikken. Trives best på gamle landeveier.

Fakta om bilen

1961 Ford 105E Anglia Deluxe
I produksjon: 1959 – 1967
Produksjonssted: Dagenham, UK
Lengde, bredde, høyde: 390 x 146 x 140 cm
Akselavstand: 230 cm
Egenvekt uten fører: 737 kg
Motor: 997 ccm firesylindret OHV «Kent»
39 HK ved 5000 omdreininger
69 Nm ved 2700 omdreininger
4-trinns girkasse
Bakhjulstrekk
Hjuloppheng foran: Uavhengig MacPherson
Hjuloppheng bak: Stiv bakaksel, bladfjærer
Bremser: Hydrauliske, tromler foran og bak
Dekk: 165/70R13 T, Point S Summerstar 3
0-100: 30 sekunder
Toppfart: 117 km/t
Kilde: Vegvesen.no, Automobil-catalog.com

Bilder av Ford Anglia

anglia — Flott – og helt original fargekombinasjon

105e — Original bruksbil man kan se langs fine Vestfoldveier

Se også

Cadillac til fjells

Posted 08/08/2021 by Terje Bjørnstad

Den er ikonisk. Ikke bare representerer den amerikansk bilfilosofi på sitt høydepunkt. Generasjon 9 skulle også bli siste amerikanske cabriolet på mange år fra GM.

Cadillac Eldorado Convertible

Nye amerikanske sikkerhetskrav satte en stopper for USA-produserte cabrioleter. Offisielt hevdet GM at produksjonen ikke lenger ble lønnsom. De som fortsatt ønsket å kjøre soft-top måtte enten velge dyre utenlandske biler – som Mercedes-Benz SL – eller beholde Cadillac’en. Mange valgte det siste. Det kan ha bidratt til at så mange av bilene fremdeles eksisterer.

En annen grunn til at bilene har overlevd, er at de tilhørte den siste generasjon av fullsize Eldorado – bygget etter prinsippet «bigger is better». Etterfølgende modeller ble nedskalerte. Fornuftig, sett med dagens øyne. Selv om Cadillac Eldorado Convertible er nesten 5,7 meter lang og veier 2,5 tonn, gir den ikke mer innerom enn en helt vanlig intim 2-dørs bil. Og selv på rolig landevei drikker den glatt 2 liter blyholdig superbensin pr mil.

Men den har noe dagens biler ikke har.

Cadillac-følelsen

Vi møtte Tov Westby på Skjerdingen Høyfjellshotell som ligger mellom Atna og Ringebu. Cadillac’en sto parkert i skyggen utenfor hotellet. Lang og bred – lav og overraskende smekker – selv med kalesjen oppe. Vi felte ned kalesjen for å begi oss vestover langs den vakre Friisvegen. Setene av mykt skinn er myke i stoppen og omslutter kroppen på en behagelig måte. Du sitter veldig «i» setene – ikke «på».

Om få dager skal Friisvegen få ny asfalt øst for Skjerdingen. Dette veistykket er for tiden full av hull og humper. Vi merket de godt da vi ankom i vår Tesla Model 3. I Cadillac’en derimot, merket vi ingen ting til ujevnhetene. Ei heller hørte vi skrangling og slag fra understellet. Dypt i de hvite skinnsetene føltes det bokstavelig talt som å sveve på en hvit sky. En utrolig komfort med tanke på at bilen faktisk er omtrent 44 år gammel.

Making a statement

Tov rattet Cadillacen trygt langs fjellveien. Der det var smalt, stanset han høflig opp for å gi plass til møtende bobilturister. På fjelltur i åpen Cadillac møtes man av smil og glade hilsener. En Cadillac cabriolet har alltid vært et symbol på rikdom og individualisme. En bil for de som har kommet til masse penger. Det finnes lister over superkjendiser som har eid Cadillac, men ingen ser ut til å ha eid en sen Eldorado Convertible. Det sies at Elvis Presley ga bort over 200 Cadillac’er til mennesker som betydde noe for ham. Blant disse finnes også et par Eldorado (hardtop). Han skal ha kjøpt en 1974-modell for å gi den til sin karatelærer på den tiden.

Med kalesjen nede

Å kjøre åpen Cadillac kan sammenlignes med å være ute i båt. Det er selvfølgelig en del vindsus, men stemmene mellom baksetet og forsetet bar likevel forbausende godt. Vi kunne føre samtaler i normalt stemmeleie. I forsetene bak «vindskjermen» var det ingen påtrengende vind, men i baksetet hvor min kone satt, blåste det mer – akkurat som i en båt. Kanskje en grunn til at mange bærer caps og skaut når de kjører med nedfelt kalesje? Den store V8’eren var godt hørbar ved gasspådrag, men den mullige brummingen var kun en nytelse for ørene. Det enorme dreiemomentet i åtteren gir sjelden behov for å tråkke hardt på gassen.

Visuelle oppgraderinger

Tovs Cadillac er ikke helt original i utseendet. I følge VIN-nummeret er bilen en Convertible med 500-motor, produsert som 1974-modell. Men fronten stammer trolig fra en nyere modell, sannsynligvis en 1978 Cadillac Eldorado (med fast tak). GM endret front på sine modeller nesten hvert år. 1974-modellen hadde et annet mønster i grillen, andre frontlys og blinklys som foldet seg rundt på sidene. Også baklysarrangementet kan stamme fra en nyere modell. Med fare for å bli stemplet som en pirkete nostalgiker vil jeg tilføye at oppgraderingene kler bilen svært godt og gjør den til et helt spesielt eksemplar.

Luksus i 1974

I 1974 tilhørte Cadillac Eldorado Convertible noe av det dyreste og mest luksuriøse som fantes på bilmarkedet. Ingen av bilene på norske skilter er kjøpt nye i Norge. I så fall måtte de sannsynligvis spesialbestilles, hvis det i det hele tatt var mulig. Luksusen lå som nevnt i Cadillac-følelsen. 1974-modellen fikk for øvrig nytt dashbord som er svakt buet. Øvre del har et «information band» hvor alle varsellampene er samlet. Power-antenna og radio var standardutstyr. Likeså sentrallås, servostyring med variabel styreutveksling og belyste askebegre. Allerede på 50-tallet – lenge før dataelektronikken – utviklet Cadillac løsninger som automatisk dimming av hovedlysene, setejustering med minne og cruise control.

Tov viste frem løsningen for den fjernstyrte bagasjeromsåpneren. Det er en gul knapp som kommer til syne når man åpner hanskerommet. Låsen åpner og lukker seg ved hjelp av en elektrisk motor – som høres ganske tydelig. Samme løsning kunne like gjerne ha sittet i en 50-talls Cadillac. Alt du tar på i bilen virker solid. Hendler og brytere er av metall. Dørene åpner og lukker seg med høye metalliske lyder av «klunk og klang». Dette er en del av sjarmen med amerikanske biler – i motsetning til dagens biler med utstrakt bruk av plastikk og papp.

Lunsj på Skjerdingen

Vi dro tilbake til Skjerdingen Høyfjellshotell for å spise lunsj. Det var fint å sitte ute med utsikt ut over fjellheimen. Lettrøkt fjellørret med rømme og agurksalat kan absolutt anbefales. Hvis du tar en liten avstikker opp fra Friisvegen mellom Atna og Ringebu, er det ikke umulig at du får se den røde Cadillac’en parkert utenfor. Eieren er nemlig tilknyttet hotellet og Cadillac’en kan settes inn for spesielle anledninger, gjerne akkompagnert av Champagne.

«Aldri for tidlig for Champagne?»

Fakta 1974 Cadillac Eldorado Convertible

Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde: 569 / 203 / 137 cm
Akselavstand: 328 cm
Egenvekt: 2385 kg (uten fører)
Antall seter: 5

Drivverk
Motor: 500 V8 OHV 8,2 liter langsgående frontmontert
Effekt: 214 HK ved 3800 omdreininger
Dreiemoment: 515 Nm ved 2000 omdreininger
Girkasse: 3 trinns automat Turbo Hydra-Matic
Forhjulstrekk.

Understell
Fjæring foran: Torsjonsstag.
Fjæring bak: 4-armede bærebruer med spiralfjærer. Luftfylte støtdempere med automatisk høydejustering bak. Nyhet for 1974-modellen var (nytt) stabilisatorstag bak.
2 krets bremsesystem.
Bremser foran: Ventilerte skiver
Bremser bak: Tromler

Ytelser
Toppfart: 193 km/t

Om bilen
Produksjonssted: Detroit, USA*
Eier: Tov Westby
Modell: 1974*
Kilde: *Sjekket mot bilens VIN nummer

Bilder

cadillac posering — Stemningsbilde på fjellet fra dagen før. Foto: Tov Westby

cadillac baksete — I baksetet får man mer vind i håret

Se også

Folkevogner på vift

Posted 07/06/2021 by Terje Bjørnstad

veteran VW klubben — Oppstilt før avgang

Det var Veteran VW klubben i Røyken, Asker og Bærum som arrangerte en kjøretur for forhåndspåmeldte medlemmer. Turen startet på Sætre og gikk Hurum rundt.

Fortsatt bruksbiler

Veteran VW klubben er for folkevogner som er 30 år eller eldre, altså ordentlige veteranbiler etter gammel ordning. Men når man ser ei folkevogn, tenker man ikke alltid veteranbil, – i hvert fall ikke hvis man selv er litt opp i årene. I mitt nabolag putrer det rundt et par Volkswagen 1300 i daglig bruk. De er bruksbiler, ikke til pynt. Når flere folkevogner er samlet, som på Sætre før avgang, kan man nesten ikke unngå å tenke at mange av disse bilene utmerket kunne ha fungert i daglig bruk. Plasserer du en beige Volkswagen 1300 på en vanlig parkeringsplass, vekker den ingen oppsikt. Det burde den. Den er tross alt over 50 år gammel.

Er den virkelig veteran?

Det er spesielt for Volkswagen at mange modeller faktisk er eldre enn man skulle tro. Trekker vi grensen for veteran ved 30 år, faller biler som T3 (Caravelle og Transporter) inn under begrepet, skjønt de ser faktisk nyere ut, spesielt i Caravelle-utførelse. Til neste år vil tidlige utgaver av T4 Caravelle og Transporter kunne slutte seg til kortesjen som «veteranbil». Likeså Golf III.

Type-3 utrydningstruet?

Det er ingen fare for at folkevogn-bobla skal forsvinne. Ikke bare var den svært utbredt, men fikk tidlig kultstatus. Volkswagens Type-3 skulle som kjent erstatte bobla. Den kom som fastback, notchback og variant. I dag har den utvilsomt kultstatus, men det kan virke som det tok lengere enn bobla. Med tanke på hvor mange Volkswagen 1500 Variant som gikk i Norge på 1960- og 70-tallet er det merkelig at så få er igjen – sammenlignet med folkevogn-bobla. Forklaringen kan være at Volkswagen (Type-3) 1500 i større grad ble brukt som familiebil – og ble kjørt i filler, mens mange av samtidige bobler ble kjøpt av besteforeldre og gamle tanter. Det er kanskje de som fortsatt putrer rundt?

Bildene er fra fremmøteplassen på Sætre. Videre i innlegget er et YouTube-klipp fra starten av utflukten.

#veteranVWklubb — 1957 eller 1958 Volkswagen med soltak, stor bakrute og retningspil. I bakgrunnen en T2 Camper.

17-mai krusing i Re

Posted 17/05/2021 by Terje Bjørnstad

Presis klokka 10 sto biler fra Re Motorklubb klare til å ta fatt på en 3 timers krusing i bygdene omkring. Arrangementet var godkjent av politiet og av Tønsberg kommune. Første stopp var helsehuset like ved, deretter bar det mot Ramnes, over mot Linnestad, oppover til Revetal igjen og videre til Undrumsdal og Våle. Når det er øs-pøs regnvær, er det kanskje ikke like fristende å ta ut finbilen. Men alle doningene så ut til å takle været fint.

Re motorklubb består av over 200 eiere av hobbykjøretøy. I år som i fjor drar de rundt i bygdene for å gjøre 17. mai hyggeligere for store og små.

Bildegalleriet innehoder 19 bilder. De behøver kanskje noen sekunder for å laste seg ned. Redaksjonen har flere bilder som ikke er publisert.

A-Ford. Hvem er vel mer naturlig til å etterfølge en T-Ford?

Sjelden bil. 1930 Marquette 4 dører. Marquette var et merke som vel hadde sitt opphav i Buick?

Tidlig Engelsk Ford, Ford Model Y fra 1934.

En av de mange fine folkevognene. Vi som har levd noen år, husker folkevogner som et kjent innslag på 17. maifeiringer.

Flott Opel Kadett City i en farge mange valgte på 70-tallet.

Tøff Tempo med flak i fantastisk fint skikk.

Til slutt ei boble som har pyntet seg skikkelig.

Re Motorklubb >>

Opel Astra F blir oldtimer

Posted 15/05/2021 by Terje Bjørnstad

Verdens mest solgte Opel fyller 30 år i år. I perioden 1991 til 1997 ble det solgt ufattelige 4,13 millioner Astra’er. Ingen annen Opel-modell har vært mer populær – noensinne.

Den omtales som Astra F til tross for at den er første modell med Astra-navnet. Modellserien begynte under navnet «Kadett» så langt tilbake som på 30-tallet. Modellbetegnelsene med bokstaver begynte ikke før på 60-tallet da Kadett A dukket opp i 1962. Navnet «Kadett» ble beholdt frem til 1991 da Opel valgte å erstatte utgående Kadett E med Astra F.

Historien om Astra begynte med Kadett D

Opel Kadett D dukket opp som 1980-modell. Det var den første Kadetten med tverstilt motor med forhjulstrekk og 3/5 dører kombi som standard. Dette var nødvendig for at Opel skulle kunne konkurrere med Volkswagen Golf. Etter det har Golf og Kadett/Astra figurert i toppen av salgslistene. Da Golf II kom som 1984-modell, ble Kadett E lansert. Likedant i 1991 da Golf III dukket opp, kom nye Astra F ut på markedet bare et par måneder senere. Sånn har det fortsatt.

Den evige toer

I Norge har salgstallene til Golf hele tiden vært høyere enn konkurrenten fra Opel. Opel Kadett E var ikke dårligere biler enn Golf II. De var forskjellige på flere områder, men likevel svært jevnbyrdige. Det samme kan man si om Astra F i forhold til Golf III. Aldri har Golf og Astra vært mer jevnbyrdige. Likevel beholdt Golf overtaket på salgslistene.

Sikrere

En av Astras store fordeler i forhold til forgjengeren Kadett E og andre samtidige konkurrenter, var høy passiv sikkerhet. Fra første stund kom Astra med beltestrammere som standard. Fra 1993 kunne man velge airbag på førersiden som ekstrautstyr. Fra 1994 kom airbag begge sider foran som standard. Også nakkeputer i baksetet var standard. Setene hadde en skinne som hindret folk fra å skli under beltene ved kollisjon. For 30 år siden var stålbjelker i dørene en stor sikkerhetsfordel. Astra fikk 2 stålbjelker i hver dør.

astra f interiør — Standard interiør i 1992-modellen uten airbag

Større

Ved å flytte A-stolpene lengere frem fikk Astra både mer romfølelse og bedre plass enn forgjengeren. Astra viste at biler i kompaktklassen dugde som fullverdige familiebiler. Astra stasjonsvogn konkurrerte med modeller i mellomklassen med hensyn til plass til tross for at den bare var 4,28 meter lang.

astra f caravan — Opel Astra F Caravan etter facelift

Mer gjenvinnbar

Opel Kadett E (1984-1991) var tidlig ute med å benytte gjenvinnbare materialer i interiøret og utvendig plastikk – blant annet i støtfangerne. Ulempene var at en del av interiøret kunne føles som pappmasjé og at utvendig plastikk ble misfarget etter kort tid. Opel Astra skulle være enda mer gjenvinnbar. Heldigvis føltes interiøret mer solid enn i forgjengeren. Tidlig på 1990-tallet var gjenvinnbarhet ett av de viktigste argumentene for å fri til miljøbevisste kunder.

Astra F i forhold til Kadett E

Jeg husker godt min første kjøretur med Opel Astra. Det var prøvekjøring av en ny stasjonsvogn med 1,6 litersmotor. Jeg likte godt følelsen av en solid bil – en slags sikkerhetsfølelse. Den virket tyngre enn Kadetten (E) jeg hadde eid tidligere. Lydbildet virket hardt ved akselerasjon, og drivverket ga vibrasjoner inn i kupeen. Sammenlignet med Kadett E og Nissan Sunny – som jeg kjørte i på det tidspunktet – virket styringen i Astra’en livløs. Pluss for servostyring. Min konklusjon var at dette ikke var noe kjøretøy for «keen drivers». Likevel bestilte vi en svart metallic Astra 1,6 sedan med «Young» utstyrspakke. Den besto av manuelt soltak, oppgradert setetrekk, grønne striper og egne hjulkapsler. Med nytt hus og familieforøkelse på vei, ble plass og sikkerhet utslagsgivende. Dessuten var det en meget vakker bil. Vakrere enn Golf III. På samme måte som Opel, følte jeg at Volkswagen Golf III hadde blitt tyngre, mindre dynamisk og mindre morsom å kjøre enn forgjengeren Golf II.

Veteranstatus?

På tyske bilbørser har man begynt å legge ut Astra F som samlerbiler. I Tyskland kan biler førstegangs registrert i 1991 registreres som «oldtimer» med en «H» bakerst på skiltet. Det gir skatte- og forsikringsmessige fordeler. I likhet med andre volummodeller kan det ta tid før Astra F blir noen samlerbil. Legger man ut en rustfri Astra med lav km-stand i dag, risikerer man at den blir kjøpt som bruksbil. Det er vanskelig å forestille seg Astra F som bevaringsverdig. Samtidig kjøper forhandlere av klassiske biler over hele verden nå inn velholdte eksemplarer av Golf III. Den er allerede blitt en klassiker.

Atter ser det ut som om Astra blir en toer. Men en annen Opel-modell feirer 30-årsjubileum i år. Det er Opel Calibra. Utvilsomt en klassiker.

Fakta om Opel Astra F

Om modellen
Produksjonsår: 1991-1996
Modellår: 1992-1997
Produksjonssted (norske biler): Bochum, Tyskland
Facelift: 1994 med ny grill og bakparti, lakkerte støtfangere og oppgraderte Ecotec motorer. Airbag fører og passasjerside standard.
Vauxhall: I Storbitannia gikk man over til benytte navnet «Astra» allerede fra 1980 ved introduksjonen av biler med forhjulstrekk. Forgjengeren til britiske Astra’er var Vauxhall Viva. Astra’ene til det britiske markedet blir produsert ved Ellesmere Port i nærheten av Liverpool.

Mål og dimensjoner
Lengde høyde bredde
– 3/5 dører: 405 x 169 x 141 cm
– Sedan: 424 x 169 x 141 cm
– Stasjonsvogn m/takrails: 428 x 169 x 153 cm
Akselavstand: 252 cm
Bagasjerom
– 3/5 dører: 360 liter
– Sedan: 500 liter
– Stasjonsvogn: 500 liter

Motorisering/ytelser
1,4 Ecotec 90 HK
– Toppfart: 178 km/t
– 0-100: 13 sekunder
1,6 Ecotec 101 HK
– Toppfart: 190 km/t
– 0-100: 11,5 sekunder
1,8 Ecotec 116 HK
– Toppfart: 200 km/t
– 0-100: 9,5 sekunder

Kilde: ultimatespecs.com

Se også

5 biler – 5 historier

Posted 27/01/2021 by Terje Bjørnstad

Når jeg har tatt bilder fra biltreff og utstillinger, ønsker jeg å vise flere biler av samme modell før de publiseres. Da blir det mer legitimt å skrive en historie om modellen ikke bilen. Men hva gjør man, når man kun har greidd å ta ett bilde? Her er 5 biler fra carspotting som jeg ikke har funnet maken til.

Ferrari Testarossa

Ferrarien som ble produsert mellom 1984 og 1996, ble super populær. «Alle» rikinger og celebriteter ville ha en Testarossa.

Miami Vice

Det ble flere års ventetid. Mange fikk stifte bekjentskap med bilen gjennom TV-serien Miami Vice. Ferrari hadde donert to biler til produksjonsselskapet. De var i sort metallic med kremfarget interiør, men ble lakkert om fordi hvitt sannsynligvis kledde Don Johnson bedre. De to siste salgene gikk for hhv 175 000 og 151 800 dollar.

Her er en som var til salgs men som nå dessverre er solgt.
Barrett-Jackson: Miami Vice Car

Kjendisbil

Flere kjendiser har eid – eller eier en Testarossa. Elton John skal ha fått en av plateselskapet MCA Records. Den var rød med «tan» interiør. Det sies at Elton John regelmessig sørger for å kjøre alle sine biler. Også Testarossa’en som etter hvert ble auksjonert bort – og som vel er auksjonert bort minst én gang til senere. Andre kjendiser bak rattet på Testarossa er Mick Jagger, Miles Davis, Michael Jordan, Mike Tyson, Rod Stewart, OJ Simpson, Tom Selleck, MC Hammer og Vanilla Ice.

Fakta om Ferrari Testarossa

Motor: 4,9 liter, 12 sylindre (boxer), 48 ventiler, naturlig aspirerende, tørrsump, 390 HK ved 6300 omdreininger, 490 Nm ved 4500 omdreininger. 0-100 på 5,8 sekunder.

Om bildene

Hovedbildet er tatt i nærheten av det gamle flytårnet på Fornebu i anledning ett av Norsk Sportsvogn Klubbs vårmønstringer på Fornebu. Bonusbildet er tatt av trafikken på E18 utgående ved Holtet i Bærum. Carspotting og carspotting.

Lotus Esprit

Det er vanskelig å forestille seg at Lotus Esprit, den coole James Bond-bilen, er blitt en ordentlig gammelbil.

Sannheten er ikke til å komme unna. Under det håndlagde glassfiberkarosseriet skjuler det seg en gammel bil, teknologisk low-tech etter dagens standard. Jeg hørte en eier uttale at «du kjøper ikke en Esprit på grunn av ytelser – du kjøper den fordi det er en Esprit».

Motorisering

Esprit-modellen ble produsert i flere serier fra 1976 til 2004. De første bilene var utstyrt med midtplasserte 2,2-liters rekkefirer-motorer utviklet av Lotus selv. Ytelsene var beskjedne 160 HK. Esprit var aldri noen superbil før 1980 da den fikk turbo og 210 HK. Etter hvert greidde Lotus å ta ut 300 HK fra turbomotoren. I 1996 – tjue år etter introduksjonen – fikk Esprit V8-motorer. Twin-turbo-motoren ga 350 hester og løftet Esprit opp i superbil-klassen.

Tung på styringen. Dårlig svingradius. Lav stittestilling og veldig direkte kontakt med veien. «Alt» formidles til fører. Dette er en bil som krever tilvenning.

Uttalelsene stammer fra biltestere som bektraktet Esprit med dagens øyne. Én ting er alle enige om. Interiøret. Alt er kledt i ekte skinn – håndlaget engelsk kvalitet – utformet som en «man-cave». Det er ikke bare komfortabelt, men gir skikkelig godfølelse.

Kilde: Supercars.net Lotus Esprit

Om bildet

Bildet er tatt på en av Norsk Sportsvogn Klubbs vårmønstringer på Fornebu. Det er en Turbo Esprit med antatt 210 HK. Carspotting.

BMW 503

Det ble kun produsert 413 av denne BMW-modellen. Det skal befinne seg én annen BMW av samme modell ett eller annet sted i Norge, men sannsynligheten for å møte noen av dem på veien er svært liten.

En vakker barokkengel

BMWs særegne 50-tallsmodeller 501 og 502 ble på folkemunne kalt barokkengel. Coupé-modellen 503 som først dukket opp som 1956-modell, var en 2-dørs, 2+2 seters GT-modell som ble levert med kun ett motoralternativ. Motoren var hentet fra BMW 502. 3,2 liter V8, 2 forgassere, 140 HK og 4-trinns manuell girkasse. Det er ingen tvil om at det under den vakre drakten befant seg en barokkengel – en svært vakker barokkengel.

Lite lønnsom

Produksjonen pågikk fra 1956 til mars 1959. Med tanke på det lekre designet og motoriseringen, kunne modellen sikkert ha vært produsert til langt ut på 60-tallet. Men BMW stanset produksjonen på grunn av dårlig lønnsomhet. Totalt ble det produsert 413 biler. Av disse var 270 Coupé med fast tak og 143 cabriolet’er med elektrisk heving og senking av kalesjen.

Dyr bil

Et enkelt søk på mobile.de etter BMW 503 forteller om priser mellom 200 – 250 000 euro for coupéer og 400 – 500 000 euro for cabriolet’er. Det er flere faktorer som tilsier høy pris – få eksemplarer, bygget som kvalitetsbil, vakker og påkostet for sin tid. Det er forunderlig at disse bilene ikke slo bedre an. BMW’ene kunne ikke hamle opp med datidens amerikanske biler med hensyn til krom og ytre dimensjoner, – men det kunne jo ikke Mercedes-Benz SL heller. Tross det solgte SL godt i USA på 50-tallet.

Om bildet

Bildet er tatt på en av Norsk Sportsvogn Klubbs vårmønstringer på Fornebu. Bilen er en serie II Coupé med fast tak – en variant som det kun ble produsert 134 stykker av. Carspotting.

Alfa Romeo Giulietta Spider

Det var typisk italiensk å lage en modell med mange karosserier. Alfa Romeo Giulietta var i utgangspunktet en kompakt familiebil, men kunne også leveres med spesielle karosserier.

Giulietta Spider følger et genuint minimalistisk roadster-konsept. Under panseret er det en 1,3-liters motor i aluminium med våte sylindervegger, DOHC og enkel Solex-forgasser (Normale) eller doble Weber (Veloce). Det ga 80 HK i Normale og 90 HK i Veloce-utgaven – nok til å gi masse kjøreglede i en bil som veier kun 860 kg.

Levde videre som Giulia Spider

Giulietta-serien (2- og 4-dører) ble produsert fra 1954 til 1965, men Giulietta Spider ble kalt Giulia Spider da Alfa Romeo begynte å produsere legendariske Giulia i 1962. «Nye» Giulia Spider fikk 1,6 liters motor og et ekstra luftinntak på panseret. Ellers var det få visuelle endringer mellom de to modellene.

Priser

Giulietta Spider er en ekte klassiker, noe også prisene bærer preg av. De ligger mellom 500 000 kroner til en million på mobile.de.

Om bildene

Den hvite Spider’en er en av de siste bilene produsert som Giulietta. Det er en «tipo 101.03» – noe registreringsnummeret indikerer. Fotoet er tatt på en av Norsk Sportsvogn Klubbs vårmønstringer på Fornebu. Carspotting.

giulietta spider — Instrumentbordet – Alfa Romeo Giulietta

Opel Kapitän

1959 var et godt år. På hitlistene gikk Lolita til topps med «Seemann». Mercedes-Benz lanserte en helt ny modell og Opel fikk ny Kaptein.

Det er lenge siden en Opel kunne måle seg mot en Mercedes. Det kunne den i 1959 da begge kom med helt nye modeller. Mercedes’ nye W110 og W111 – den såkalte «finne-Mercedesen» var kanskje den beste serieproduserte bilen for sin tid. Året før hadde Opel lansert en helt ny Opel Kaptein med store finner og panoramaruter foran og bak. P1 lignet en amerikaner, men ble for sterk kost for sindige europeere. Mange klaget over dårlig sikt gjennom panoramavinduene og trang adkomst til baksetet fordi bakruta faktisk krummet seg inn i døråpningen. Den solgte så dårlig at ledelsen i Opel begynte å utforme en ny Kaptein – P2 – som kom allerede året etter i 1959.

Vakreste Opel noensinne

Det var ingen hemmelighet at P2 var utformet på samme plattform som P1. De to bilene hadde samme akselavstand, mens den nye var litt bredere, litt lengre – og litt mindre amerikansk. Nye Opel Kaptein var ikke bare vakker – den solgte også bedre enn alle kapteinene både før og etter.

Fakta Opel Kapitän P2

Produksjonstid: 1959-1963
Motor: 2,6 liter rekkesekser.
90 HK ved 4100 omdreininger
191 Nm ved 1900 omdreininger
Forhjulsoppheng: Doble A-armer
Bak: Stiv bakaksel med bladfjærer
Bremser: Tromler
0-100: 16 sekunder
Toppfart: 150 km/t
Forbruk: 1,21 liter/mil
Kilde: Auto Zeitiung test av Mercedes 220SE mot Opel Kapitän

Bildet er tatt i ved parkeringen på Bendix-treffen ved Bendix-huset (gamle Lunner Meieri). Carspotting.

Se også

Bilruten Skien – Porsgrund

Posted 18/12/2020 by Terje Bjørnstad

denby — Bilruten Skien – Porsgrund 1925. Fra venstre G. Riis, M. Andersen, Nik. Sørensen, Flatland, Randberg, Fredriksen, Kristiansen og Bærum. Bussene: 2 All-American, 3 Denby, 1 Hupp (kilde: Asbjørn Kristiansens notater)

Et stort bilde pryder en vegg i stua vår. Et slags «modige menn i skrøpelige farkoster»-motiv. Det viser stolte sjåfører og eiere som poserer foran selskapets første busser. En av eierne var min kones farfar, Oluf Kristiansen. Bildet må være tatt i 1925 eller 1926.

Perfekt timing

Timingen for et rutebilselskap kunne neppe vært bedre. I følge kassadagboken var billettinntektene gode allerede fra første dag i mars 1924. De startet med å anskaffe to busser som kunne settes i trafikk umiddelbart. 32 000 kroner kostet de. I løpet at 1924 kjørte de inn 62 000 kroner. Det ga et driftsresultat på 17 000.

All-American (AA)

De første bussene var av merket All-American, også kalt AA fordi det sto «AA» over radiatoren. Det Chicago-baserte lastebilmerket All-American Truck Co. eksisterte kun få år – fra 1918 til 1923. Konkurransen må ha vært tøff. I 1919 skal det ha vært 26 lastebilprodusenter bare i Chicago. AA-bilene var lette å kjenne igjen ved sine markerte kjøleribber som dannet en front man kan forbinde med «Darth Vader».

bilruten skien - porsgrund — Sjåfører f.v. G. Riis og M. Andersen foran selskapets All-American busser.

Kan tidligere ha vært brukt av Schøyen Bilcentraler

AA chassis — AA-bilene ble importert som kjørbare chassis.

Vi vet ikke hvordan bussene kom til Norge eller hvem som solgte dem. Anskaffelsen er bokført i mars 1924. De har mest sannsynlig gått i rute et annet sted før de ble kjøpt inn til Bilruten Skien – Porsgrund. Det er flere ting som tyder på det. I 1924 var portene til bilfabrikken All-American for lengst stengt. Bussene ble levert som driftsklare omnibusser med flotte karosserier – ikke som chassis, som var vanlig med nye biler. Hvem bestilte karosseriene? Tidligere eiere kan ha vært Schøyen Bilcentraler. Busskjøpet var bankfinansiert, men et kontant beløp ble utbetalt til SBC. SBC hadde etablert bilruter allerede tre år tidligere, og var blant de første i landet som anskaffet «store» busser. Dessverre har jeg ikke greidd å spore opp hvilket materiell SBC benyttet mellom sin etablering i 1921 frem til 1924.

Lindzén & Robsahm

Farfar poserer foran sin Hupp. Modellen (R11) hadde 40 HK og var registrert for 5 personer. Hupmobile var svært populære i Norge i 20-årene, og de ble tatt inn til landet av Lindzén & Robsahm i Kristiania. Det skulle bli gjort flere handeler med Lindzén & Robsahm i tiden fremover. Ett år etter oppstart ble det kjøpt 3 Denby-busser. Victor E Lindzén i Lindzén & Robsahm hadde vært i Detroit og skaffet agentur for Denby i Norge. H1239 og H1240 ble kjøpt for 22 000 som chassis.

Wattenberg vogn- og karosserifabrikk

I etterfølgende måneder utbetalte busselskapet penger til A. Wattenberg for karosseriene. De flotte karosseriene til bussene ble laget lokalt i Skien. Wattenberg vogn- og karosserifabrikk holdt trolig til der Wattenberg XY-bensinstasjon og GB Autotech ligger i dag.

H1238 hadde et litt enkelt trekarosseri og var rimeligere enn de to andre. Den virker mindre – mindre motor og nyttelast – og kanskje brukt?

Denby Truck Co.

Nok et lastebilmerke som for lengst er borte. Produksjonen av Denby lastebiler pågikk fra 1914 til 1930. Også de leverte ferdige chassis’er hvor påbyggene ble utført lokalt. Sikkert ikke så dumt med hensyn på frakt. Dessuten fantes det vognmakere «over alt» kort tid etter hest-og-vogn-tiden. Denby var et ganske populært merke for varebiler og lastebiler med nyttelast mellom 1 – 2,5 tonn. Bilene i Norge var i 1925 utstyrt med motorer på mellom 30 og 50 HK. H1239 og H1240 er sannsynligvis 2,5-tonns biler, mens H1238 kan ha vært en lettere utgave.

skien-porsgrunn — H1239 med Nik. Sørensen bak rattet? Bilruten Skien – Porsgrund. Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling. Telemark Museum. Klikk på bildet for å lese mer.

Fra Denby til Studbaker

I følge regnskapene gikk busstrafikken mellom Skien og Porsgrunn over all forventning. Det rant ut en god del penger til byens bilverksteder, men billettinntektene gjorde at selskapet gikk med gode overskudd. To år etter oppstart tok eierne turen til Drammen, til firmaet Chatinco Bang A/S som solgte Studebaker. I løpet av de neste to årene ble Bilruten Skien – Porsgrund beriket med tre nye Studbaker’e. På slutten av tyvetallet og frem til krigen var Studebaker et meget populært bussmerke. De kom som kjørbare chassis fra USA og fikk karosseriene bygget her hjemme.

Ble en del av BO-bussene

Det skulle vise seg at det slettes ikke var noen dum idé å starte bilrute mellom Skien og Porsgrunn. Få år senere etablerte nemlig Norsk Hydro seg på Herøya. Da økte aktivitetsnivået, og etter krigen ble selskapet slått sammen med Porsgrunnsfirmaet Omnibusfart som fusjonerte med Busstrafikk til «BO-bussene», – som mange ennå har gode minner om. I 1985 ble alt kjøpt opp av giganten NSB/Nettbuss. Dagens rutebiler drives av noen få store selskaper.

Det er ikke lenger plass for små aktører som i farfars dager.