Båstnäs bilskrot

båstnäs
Tenk å våkne opp til denne herlige utsikten!

Vi hadde snakket om det mens snøen lavet ned. Skulle vi ikke ta en tur til bilskroten i Båstnäs? Det var min gode venn Jonny som tok initiativet. Det er viktig å dra dit før løvet vokser helt ut. Da er lysforholdene optimale.

 

Kultur

Det er flere måter å “tolke” bilskroten på. Man kan beskue de vakre effektene av patinert lakk og rust mot mose og lav. Man kan glede seg over hvordan naturen sakte men sikkert beseirer bilismen. Man kan drømme seg tilbake til fordums tider. Bilentusiaster kan jakte på klenodier, skjønt stedet egner seg også for de som ikke er bilinteresserte. Båstnäs-skroten er utvilsomt kultur.


Ford Consul mk2 – populære som raggarbiler i Norge.

En turistattraksjon

Da vi ankom, hilste vi på en gjeng bikers fra utlandet som hadde tatt en sving innom. En nederlandsk campingbil som vi hadde passert tidligere, ankom også. Ingen kommer hit tilfeldig. Mange har lest om stedet, sett bilder før de tar turen inn i ingenmannslandet hvor et skilt opplyser om at “Här slutar allmän väg”. Dessuten er det gratis å besøke, men ikke lov å plukke deler uten å kontakte eierne. For det finnes ennå deler som er brukbare fra de nyeste hensatte bilene.


Direksjonsbilen parkert ved hovedhuset – en Mercedes-Benz W110.

Grensehandel

Det går to veier til bilskroten. Den ene fra Töcksfors handelssentrum via Västra Fogelvik hvor veien snor seg gjennom et idyllisk, svenskt landskap. Den andre veien svinger av ved Ørje og følger en vei som går sørover på norskesiden og svinger inn til Sverige like før skroten. Begge veiene er like lange. Drar du om Töcksfors, kan du kombinere turen med en svenskehandel. Men nordmennene som var ute etter bildeler, foretrakk nok den ubemannede grenseovergangen. Ikke vet jeg, men det må ha vært en enkel sak å komme seg ubemerket tilbake til Oslo med full bil og henger uten å måtte svinge innom tollen. Således var plasseringen av skroten ideell.


båstnäs
Biler i lystig mølje – f.v. trolig Opel, Dodge og ukjent.

Stor etterspørsel i Norge fra 1960

Det var to brødre Ivansson som startet med å kjøpe opp biler og bilvrak for å selge dem i deler til nordmenn. Etterspørselen må ha gjort et stort hopp i 1960 da kjøpestoppen for biler ble opphevet og alle kunne kjøpe seg bil. Siden omsetningen hadde vært regulert, fantes det få bruktbiler på markedet. Etterspørselen var langt større enn tilbudet. Derfor ble det lønnsomt å fikse opp skadete og utrangerte biler. Delene fikk man blant annet hos brødrene Ivansson. Drivverk, hjuloppheng, lykter, glass, skjermer, dører, panser, hel forpart eller bakpart – you name it!


Vandring mellom 50- og 60-årene

Teorien om at salget var rettet mot nordmenn omkring 1960, styrkes ved at de eldste delebilene i samlingen består av modeller som var populære som bruktbiler på den tiden. Ford Anglia 100E (1953-1958), Opel Olympia Rekord (1953-1957), Volvo PV 444 (1947-1966), Austin A30 (1951-1958) og A50 (1954-1957), samt Volkswagen og Saab. Blant de nyeste delebilene finner vi modeller fra omkring 1970 som var etterspurt et stykke utover på 80-tallet. Hovedvekten av bilene er altså produsert mellom 1950 og 1970. Bilene er plassert sånn at man kan føle at man beveger seg fra 60-tallet innover mot begynnelsen av 50-tallet.


Bli med på en tur i skogen!

 

Se også

Perler på sroten
Båstnäs Car Cemetry på Tripadvisor >>

 

Terje Bjørnstad. Bloggadministrator, hobbyfotograf og bilnerd.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.