Vi hadde snakket om det mens snøen lavet ned. Skulle vi ikke ta en tur til bilskroten i Båstnäs? Det var min gode venn Jonny som tok initiativet. Det er viktig å dra dit før løvet vokser helt ut. Da er lysforholdene optimale.
Kultur
Det er flere måter å «tolke» bilskroten på. Man kan beskue de vakre effektene av patinert lakk og rust mot mose og lav. Man kan glede seg over hvordan naturen sakte men sikkert beseirer bilismen. Man kan drømme seg tilbake til fordums tider. Bilentusiaster kan jakte på klenodier, skjønt stedet egner seg også for de som ikke er bilinteresserte. Båstnäs-skroten er utvilsomt kultur.
Ford Consul mk2 – populære som raggarbiler i Norge.
En turistattraksjon
Da vi ankom, hilste vi på en gjeng bikers fra utlandet som hadde tatt en sving innom. En nederlandsk campingbil som vi hadde passert tidligere, ankom også. Ingen kommer hit tilfeldig. Mange har lest om stedet, sett bilder før de tar turen inn i ingenmannslandet hvor et skilt opplyser om at «Här slutar allmän väg». Dessuten er det gratis å besøke, men ikke lov å plukke deler uten å kontakte eierne. For det finnes ennå deler som er brukbare fra de nyeste hensatte bilene.
Direksjonsbilen parkert ved hovedhuset – en Mercedes-Benz W110.
Grensehandel
Det går to veier til bilskroten. Den ene fra Töcksfors handelssentrum via Västra Fogelvik hvor veien snor seg gjennom et idyllisk, svenskt landskap. Den andre veien svinger av ved Ørje og følger en vei som går sørover på norskesiden og svinger inn til Sverige like før skroten. Begge veiene er like lange. Drar du om Töcksfors, kan du kombinere turen med en svenskehandel. Men nordmennene som var ute etter bildeler, foretrakk nok den ubemannede grenseovergangen. Ikke vet jeg, men det må ha vært en enkel sak å komme seg ubemerket tilbake til Oslo med full bil og henger uten å måtte svinge innom tollen. Således var plasseringen av skroten ideell.
Biler i lystig mølje – f.v. trolig Opel, Dodge og ukjent.
Stor etterspørsel i Norge fra 1960
Det var to brødre Ivansson som startet med å kjøpe opp biler og bilvrak for å selge dem i deler til nordmenn. Etterspørselen må ha gjort et stort hopp i 1960 da kjøpestoppen for biler ble opphevet og alle kunne kjøpe seg bil. Siden omsetningen hadde vært regulert, fantes det få bruktbiler på markedet. Etterspørselen var langt større enn tilbudet. Derfor ble det lønnsomt å fikse opp skadete og utrangerte biler. Delene fikk man blant annet hos brødrene Ivansson. Drivverk, hjuloppheng, lykter, glass, skjermer, dører, panser, hel forpart eller bakpart – you name it!
Avdeling for engelske biler. Austin A50 Cambridge.
Trolig Wolseley (ev. Riley) – en forfinet utgave av Austin Cambridge.
Vandring mellom 50- og 60-årene
Teorien om at salget var rettet mot nordmenn omkring 1960, styrkes ved at de eldste delebilene i samlingen består av modeller som var populære som bruktbiler på den tiden. Ford Anglia 100E (1953-1958), Opel Olympia Rekord (1953-1957), Volvo PV 444 (1947-1966), Austin A30 (1951-1958) og A50 (1954-1957), samt Volkswagen og Saab. Blant de nyeste delebilene finner vi modeller fra omkring 1970 som var etterspurt et stykke utover på 80-tallet. Hovedvekten av bilene er altså produsert mellom 1950 og 1970. Bilene er plassert sånn at man kan føle at man beveger seg fra 60-tallet innover mot begynnelsen av 50-tallet.
Bli med på en tur i skogen!
Et PV-møte i skogen.
Patinert Simca.
Read the sign!
Ford Cortina mk1
Saab 92 er et sjeldent syn, selv på en skrotplass.
En gang i tiden plasserte en stolt eier dette nasjonalitetsmerket på sin nyvaskede bil.
En Neckar (Fiat) 1100 ønsker deg velkommen inn.
En stund et ukjent bilmerke med snev av klasse. Sannsynligvis høy grill som er plukket av. Min gjetning var engelsk Wolseley omkring 1953. Men nå er mysteriet løst: Det er en MG Magnette (takk til Kjell Pettersen).
En totakter med hjulene i været.
Trolig Hillman Minx (1954-1955) over Austin A40 Somerset.
Det vekker alltid oppsikt når noen avdekker en samling med gamle biler. Man forestiller seg en eksentrisk bilentusiast som har skapt sitt eget mausoleum over gamle biler. Det vi bilentusiaster kaller skattkammer, er for andre en miljøskadelig skraphaug. Forskjellen er ofte hårfin. Man kan spørre seg om bilene som nå skal under hammeren i Frankrike, er skatter eller bare vrak.
80 biler samlet på ett sted
Auksjonshuset ADAM Encheres skal holde auksjon i Tarberes (Hautes-Pyrénées) den 20. januar 2019. Auksjonsstedet vil ikke bli annonsert før den 17. januar klokken 14.30. Auksjonsstedet er sannsynligvis i samme lokale vi ser på bildene. Dette er ikke hvor bilene egentlig har vært lagret. I følge auksjonshuset skal bilene ha stått i provisoriske låver. Video og bilder viser biler lagret i skogen uten beskyttelse mot vær og vind. Det hele ligner på Båstnäs bilkyrkogård – den som ligger i nærheten av Töcksfors. Bilene i Frankrike har ikke stått like lenge som i Båstnäs. Flere av dem har ennå forsikringsbeviset på frontruten, som er påbudt i Frankrike. Lagringsforholdene kan neppe sies å ha vært ideelle, da biler som kun er lagret 6-7 år, er fullstendige råtne innvendig.
Den gullfargede E-Type’n er estimert til 40 000-60 000 €. Den er førstegangs registrert 1961 i Paris, har Jaguars 3,8 liters sekser, matching numbers, 4-trinns manuell girkasse, flat floor, km-stand 58 631 (5-sifret måler). Opprinnelig farge er antrasittgrå.
Er markedet villig til å betale en halv million kroner for en bil som må bygges opp fra grunnen av? De gode nyhetene er at den ikke har voldsomme rustskader, at motoren ikke har satt seg, at den har vognkort og at den er nesten komplett. Et hjemmelaget radiokabinett skjemmer området rundt midtkonsollen. Dynamo og venstre bremsekaliper foran er demontert. Jeg finner maken, bil i Sverige, ferdig restaurert til salgs for 152 000 €. Jaguar E-Type er ingen hvilken som helst bil. Den er et ikon som vil stige i pris, selv i den tilstanden den nå befinner seg i.
Jaguaren er ikke den dyreste bilen i samlingen. Det er den røde Lamborghini’en som er estimert til sinnsyke 400 000-600 000 €. De øvrige bilene på bildet, er estimert mye lavere. Vi ser blant annet en 1947 Packard Super Clipper estimert til 300-600 €, en 1937 Chrysler Imperial til 200-300 €, – én 1968 rødbrun Oldmobile Tornado til 800-1200 € og en annen til 300-500 € som antas å ha vært eid av Jean Richard, – en fransk skuespiller som blant annet har spilt Maigret i en TV-serie. Bortenfor står en 1975 Buick Skylark til kun 100-200 €. Det er der prisnivået på majoriteten av bilene ligger. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som er gjort, men så vidt jeg kan se, er bilene til 1000 kroner ikke mulig – eller økonomisk lønnsomme å redde. De er «gråstein». Jeg finner blant annet en 1965 Cortina estimert til en tusenlapp norske kroner. Den er neppe verdt mer, – som delebil. Det skal bli spennende å se hva budene ender på.
Det ligger 4 Miura’er på mobile.de. De tre billigste må man betale mellom 1,2 og 1,5 millioner – euro – for. Fra et økonomisk perspektiv er det altså mulig å tjene penger på dette prosjektet, skjønt restaurering av en Miura er ikke noe for alles lommebøker.
Det er originalmotoren som sitter i, 3,9 liter V12, 5-trinns manuell girkasse, km-stand 77 886 km. Original farge er silver metallic og det originale interiøret var sort, ikke «tan». Førstegangs registrert i Belgia, 1968. Bilen skal være komplett, bortsett fra at det mangler en vindussveiv. Hjulspinnerne er uoriginale (mangler Lamborghini-symboler) og det skal visst også befinne seg rust flere steder.
Den som har samlet biler ute i de franske skogene, må ha likt Lincoln godt. Det er flere av dem, blant annet to Mark II, denne Mark III samt en Continental Mark IV. Den hvite 1958-modellen er et meget godt utgangspunkt for restaurering. 430 V8, 3-trinns automat. Siste år i trafikk var 2012. Estimert pris er 4 000-5 000 €.
1937 Citroën varebil på karosseri bygget av coachbuilder Currus (Auksjonsfirmaet interencheres.com)
Kjenner du Currus? Det var et karosseri-verksted i Paris som laget noen av verdens mest spektakulære doninger. De laget karosseriet til denne spesielle varebilen basert på chassiset til Citroën Rosalie 850 (nyttelast) fra 1937. Rosalie var en modellserie som strakk seg fra personbiler til lette nyttekjøretøy – omtrent som Ford A og Ford AA.
Første eier var en fransk møbelfabrikk. Tenk deg å få levert møbler på 30-tallet i Art Deco eller Funkis stil fra denne flotte doningen! Veldig fransk.
Bilen skal være ganske komplett. Motoren er en diesel rekkefirer på 1766 ccm med 3-trinns girkasse. Bakdøren er demontert og ligger inne i varerommet. Motorkassa er fjernet. Den ligger kanskje i varerommet, den også?
Estimert pris er 3 000-5 000 €. Jeg regner med at flere kommer til å vise interesse for denne. Den kan restaureres. Selv om markedsprisen aldri kommer opp mot Lamborghini’en, så kommer den garantert til å vekke minst like mye oppmerksomhet.
Tilslagspris (før salgshonorar): 8 400 €
1937 Citroën varebil på karosseri bygget av coachbuilder Currus (Auksjonsfirmaet interencheres.com)
Fakta
Tid: 20. januar 2019
Sted: Annonseres først 17. januar 2019 på auksjoshusets hjemmesider.
Bilder: Er lagt ut på auksjonshusets hjemmesider. Flere bilder vil ventelig bli publisert.
Tarbes ligger i distrikt Hautes-Pyrénées (65), cirka 15 mil fra Toulouse. Betalingsordninger synes å være vel tilpasset internasjonale kunder. Lurer på hva tilslagsprisene blir. Kanskje gråstein blir til gull?
17.01.2019: Siste nytt
Auksjonsstedet er nå offentliggjort. Det er 124 Avenue Alsace-Lorraine, 65320 Tarbes, Frankrike.
Tid: Søndag 20. januar 2019 kl. 14.30.
Betaling kan skje via bankoverføring eller kredittkort – for utlendinger – uten ekstra bankgaranti inntil 15 000 euro inklusive avgifter. Objekter kan lagres gratis på site inntil 31.01.2019. Bring a trailer!
21.01.2019: Siste nytt
Tilslagslisten er offentliggjort. Alle prisene er uten salgsgebyr/honrar. Tilslagslisten fra auksjonen
Noe helt annet: Currus Cityrama
Likte du varebilen over, vil du like denne bussen. Currus fikk i oppdrag å lage en serie busser til turistomvisning i Paris, – nesten samme konsept som dagens hop-on-hop-off dobbeltdekkere som ruller rundt i Paris, London og Oslo, og flere byer. Cityrama ble bygget på chassiset til Citroën U55, som er en 50-talls lastebil på samme størrelser som Bedford og Ford Trader på samme tid. Dessverre finnes det i dag ingen kjøretøy igjen etter Cityrama-prosjektet.
