Lamborghini

– Pappa betaler!

Alltid fine biler foran det fasjonable Mayfair Hotel, London.

Park Lane ved Dorschester Hotel – et av Londons mest fasjonable strøk – og mest trafikkerte. En sen kveld for et par år siden kappkjørte to Lamborghini’er nedover den brede firefelts avenyen. Med rundt 160 km/t greidde ikke han som lå først, å bremse inn før lyskrysset. Han prøvde å svinge inn mellom to stillestående biler, en Mercedes-Benz S-klasse og en Vauxhall Astra. Men det var ikke bredt nok. Lamborghini’en fikk skrelt av begge sidene. Astraen måtte kondemneres. Ut av den ramponerte Lamborghini’en krøp det ut en ung arabergutt som bare vandret sorgløst innover i gatesystemet bak Hotellet. Bilen til over 3 millioner kroner sto igjen i veien. Ingen fare … Pappa betaler!

pappa betaler
The Sun – The full story

The Bat

Tabloidavisene The Sun og Daily Mail bretter ut ulykken med flere bilder. Man kan se veltebøyle-stagene som er skutt for å sikre kabinen ved eventuell velt. Den unge, rike araberen hadde lekt seg. Flere hadde sett ham tidligere kjøre rundt inne i bydelen Mayfair med sin mattsvarte Batmobil-inspirerte Aventador med registreringsnummer «THE 84T», som kan leses som «THE BAT».

Ufattelige rikdommer

Bydelen Mayfair og Knightsbridge kalles for araberkvarterene. Det bor andre arabere her enn i de triste 11-etasjes dysfunksjonelle sosialblokkene mellom Bayswater og Paddington, bare 2 km unna. Araberne i Mayfair er ufattelig rike. Det er ambassadører, bankfolk og super-rike, arabiske forretningsmenn.

Det er sterke økonomiske interesser mellom Storbritannia og Saudi-Arabia. Alle vet at Araberne har investert enormt. Man må akseptere at rike arabiske pappagutter leker seg. På papiret er de studenter, men lever som playboys på pappas bekostning. Politiet laget ikke noe fuzz av det. Til pressen opplyste de at de ikke kom til å forfølge saken. De visste at de snart ville bli oppringt av en av pappas advokater som ville garantere for alle skadene. Pappa liker ikke å se hvordan arvingen blir latterliggjort i tabloidpressen. Jeg er sikker på at eierne av de skadete kjøretøyene ble tilbudt et greitt oppgjør – mot ikke å si noe til pressen.

Carspotting i Mayfair

Mayfair er en bydel som ligger syd for Oxford Street mellom Marble Arch og Oxford Circus helt ned til Green Park. Kona mi og jeg gikk inn fra The Dorchester. Kvelden før hadde vi tilbragt på den fasjonable restauranten Galvin at the Windows i 28. etasje på Hilton Towers i Park Lane. Utenfor hotellene står det alltid eksotiske sportsbiler, og innover ved ambassadene står flere Rolls-Royce og Bentley’er. De er fotogene mot den staselige bebyggelsen. Rekker du ikke å ta bilder kan du komme tilbake senere. De står der hele tiden.

 

pappa betaler
Lamborghini Aventador SV

Gjensyn med Batmobilen

Rundt et hjørne, diskret parkert inn i en sidegate, får jeg øye på Batmobilen – hel og fin. Jeg må kule’n litt før jeg kan ta bilde. En ung araber med vide gullbukser og snabelsko tøfler nonchalant og verdensvant oppover. Han håndhilser på sine venner før de begynner å gå nedover igjen. Jeg rekker et «shot» mot den flotte, mattsorte Aventador’en før de avskjærer oss. Jeg har bodd i Saudi-Arabia. Tro meg, livet er veldig mye morsommere i London enn i Riyadh, – spesielt hvis du har penger.

 

pappa betaler
McLaren 12C «DA08 SON»

Dads Son

Vi fortsetter mot Berkeley Square. Jeg stanser for å fotografere en foliert McLaren. Mens jeg bøyer meg ned for å få riktig vinkel, stanser en mann på min egen alder høflig opp, for ikke å avskjære fotografen. Jeg takker ham og spør om det er hans bil. «-Nooo!», svarer han bestemt men vennlig. På avstand forstår jeg reaksjonen. Skiltet «DA08 SON» kan jo leses som «DADS SON». Vel hadde det vært kjekt å vært 20 år og hatt en McLaren i gata og et gullkort i lomma, – men det gir deg ingen ære i London. Det bidro eieren av Batmobilen til, – med god hjelp av tabolidpressen, selvfølgelig.

Bilder

Jeg legger ved noen bilder fra Mayfair i London. Vi slappet av en time på en benk i idylliske Berkeley Square. Jeg vindusshoppet litt hos Bentley-forhandleren der. En Bentayga fyller nesten hele lokalet. For meg er det bare en gedigen elefant. Apropos elefant. På andre siden ble det arrangert en mottakelse for indiske ungdommer. Utenfor den dekorerte residensen sto en rickshaw og en elefant. Man-made og levende. Stakkars de som måtte tilbringe formiddagen inne i elefantkostymet. Håper pappa betalte rikelig.

Mottakelse til indisk fest. Elefanten var «levende». Det var noen der inne!
Bentley Silver Spur
Annonser

Champagne og Ferrari

Ekte superbil som ligner en Ferrari.

Jeg har nylig vært på London Concours – en utstilling av ekslusive biler i parken rundt The Honorable Artillery Company i nærheten av bydelen City i London. Eventementet strakk seg over to dager og var primært rettet mot næringslivet. Parken ble en arena hvor forretningsforbindelser, kolleger eller hele kontoret kunne møtes til frokost, lunsj eller Champagne under særdeles vakre omgivelser. Selv inviterte jeg kona og vår London-utsendte datter på Champagne og Ferrari.

london concours
Champagne fra Veuve Clicquot.

Ford’er i Ferrari-klassen?

Bilene i nærheten av champagne-teltet var egentlig ingen Ferrari’er – «bare» Ford’er. Men når vi snakker nye Ford GT, befinner vi oss faktisk i Ferrari-klassen. Man kan jo spørre seg om EcoBoost duger? Motoren er vakker, der den ligger under bakvinduet med to separate, innfelte utblåsningsrør. Den 3,5-liters V6’en ser faktisk liten ut sammenlignet med Ferrari’ene bortenfor. Ytelsene er likevel imponerende. 646 turbohester, dreiemoment på 678 Nm og toppfart på 347 km/t. Dette er utvilsomt en superbil. En privateid bil. Eieren var meget sympatisk og lot oss studere bilen sin inngående.

 


Ferrari

london concours
Ferrari LaFerrari fra en av Londons forhandlere.

Ferrari’ene sto litt lenger bak. Flesteparten tilhørte en av Londons Ferrari-forhandlere. En ny Ferrari tikker alle bokser over egenskaper en eksklusiv bil skal ha. V8 og V12-motorer. En blå F150 LaFerrari vekket oppsikt. Den ser ut som om den spiser veien – selv når den står stille. Jeg vil karakterisere den mer som enn vakker. Ikke vet jeg hva som ligger bak modellbetegnelsen LaFerrari, – men tolker det som et slags «this is it – definitive Ferrari», eller noe sånt. Motoren er – ikke uventet – en V12. En 6,3 liter som yter 800 HK og gir et dreiemoment på 700 Nm ved 6750 omdreininger. Ytelsene leveres på høye turtall i ren sportsbilånd uten turbo. Men LaFerrari er utstyrt med et såkalt KERS-system (Kinetic Energy Recovery System) som gjenvinner bremseenergi til å gi ekstra boost når det behøves. Sammen er det mulig å hente ut en boost-effekt på 963 HK og et dreiemoment på 900 Nm.

Av klassiske Ferrarier er kanskje Ferrari 250 GT fra 50- og 60-tallet blant de aller vakreste. Det var tydelig at publikum likte dem godt, spesielt Lusso-varianten. Og mens vi er inne på seksitallet, kan vi jo også ta med den gule 275 GT. Alle modellene er ekte representanter for Gran Turismo-konseptet.

 


Verdens største Miura-samling?

london concours
Totalt var det samlet 7 Lamborghini Miura.

Det er ikke hver dag man kan studere Lamborghini Miura, – en av verdens vakreste biler, – og blant de dyreste. På en fransk auksjon tidligere i år gikk et låvevrak med råttent interiør for 560 000 € pluss honorar. Jeg vil hevde at Miura må være en av verdens mest bevaringsverdige biler.

Blant de 7 Miura’ene på utstillingen kunne man finne samme bil som ble brukt i åpningsscenen til filmen «Italian Job» – den originale fra 1969 ( – ikke fra 2003). I filmen ender bil og fører i et fatalt krasj inne i en tunnel. Bilen blir så ubarmhjertig dratt ut av en bulldozer og dyttet utfor et stup ned i elven under. Mange trodde at filmselskapet hadde vraket en velfungerende Miura inntil den en dag dukket opp for allmennheten. I 2015 ble den lagt ut for salg til 1,5 millioner dollar. Og nå sto altså den oransje Miura’en utstilt på London Concours! Bilen som ble sendt utfor stupet, var et vrak noen andre hadde krasjet tidligere…

 


Bugatti første gjenoppstandelse

london concours
1993 Bugatti EB110 mot City i London.

På slutten av 80-tallet bestemte noen italienere seg for å kjøpe rettighetene til Bugatti-merket og skape en ny modell. EB-110 var oppkalt etter ingen ringere enn Ettore Bugatti, og ble produsert fra 1991 til selskapet ble likvidert i 1995. EB-110 er på alle måter en superbil. Den har quad-turbo V12-motor som i EB-110 Super Speed gir 612 HK.

Den første gjenskapelsen av Bugatti endte ikke så bra, rent business-messig. De få bilene som ble laget, var åpenbart for dyre i forhold til markedet. Alle visste jo at Nye Bugatti egentlig var en helt ny aktør. Man måtte enten være søkkrik eller naiv – eller begge deler – for å kjøpe et eksemplar av denne modellen. I ettertid har det vist seg at bilene er alright. I dag er de klassikere som omsettes for høye summer. Eier du en sånn bil, kommer du neppe til å møte maken bil på veien.

I ettertid har Bugatti gjenoppstått på nytt under Volkswagen-gruppen. Dette har sannsynligvis vært positivt for EB-110-eiere, selv om «Aller nyeste» Bugatti neppe har noen forpliktelser i forhold til opprinnelige EB-kunder.

 


Verdens tøffeste Aurelia?

london concours
Den takkappete Lancia Aurelia er tøff – og kåret til vinner.

Lancia Aurelia fra 50-tallet er en av verdens vakreste biler. Spesielt coupé-versjonen. Et firma har spesialisert seg på å lage en hot rod variant av Lancia Aurelia B20 GT. De kaller den for «Outlaw». Hver bil utføres på bestilling og utformes i samråd med kunden. En typisk styling innebærer at taket kappes som vist på bildene. Drivverket er basert på Flaminia. Det går dermed sannsynligvis med to klassiske biler for å skape én. Resultatet er i alle fall til å ta pusten fra en.
Les mer om prosjektene her >>

Flere bilder

Klikk på et bilde (stort eller lite) for å se det i full størrelse.

Aston Martin ONE-77 – laget i kun 77 eksemplarer. Pris utstilt modell: 2 mill GBP.
london concours
Citroen DS Pallas var et populært innslag.

Gull på låven

Drømmen for alle bilentusiaster er en låve full av gamle klenodier, kjørt inn og parkert for egen maskin.

Det vekker alltid oppsikt når noen avdekker en samling med gamle biler. Man forestiller seg en eksentrisk bilentusiast som har skapt sitt eget mausoleum over gamle biler. Det vi bilentusiaster kaller skattkammer, er for andre en miljøskadelig skraphaug. Forskjellen er ofte hårfin. Man kan spørre seg om bilene som nå skal under hammeren i Frankrike, er skatter eller bare vrak.

80 biler samlet på ett sted

Auksjonshuset ADAM Encheres skal holde auksjon i Tarberes (Hautes-Pyrénées) den 20. januar 2019. Auksjonsstedet vil ikke bli annonsert før den 17. januar klokken 14.30. Auksjonsstedet er sannsynligvis i samme lokale vi ser på bildene. Dette er ikke hvor bilene egentlig har vært lagret. I følge auksjonshuset skal bilene ha stått i provisoriske låver. Video og bilder viser biler lagret i skogen uten beskyttelse mot vær og vind. Det hele ligner på Båstnäs bilkyrkogård – den som ligger i nærheten av Töcksfors. Bilene i Frankrike har ikke stått like lenge som i Båstnäs. Flere av dem har ennå forsikringsbeviset på frontruten, som er påbudt i Frankrike. Lagringsforholdene kan neppe sies å ha vært ideelle, da biler som kun er lagret 6-7 år, er fullstendige råtne innvendig.

 

currus
1961 Jaguar E-type serie 1 (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

1961 Jaguar E Serie 1

Den gullfargede E-Type’n er estimert til 40 000-60 000 €. Den er førstegangs registrert 1961 i Paris, har Jaguars 3,8 liters sekser, matching numbers, 4-trinns manuell girkasse, flat floor, km-stand 58 631 (5-sifret måler). Opprinnelig farge er antrasittgrå.

Er markedet villig til å betale en halv million kroner for en bil som må bygges opp fra grunnen av? De gode nyhetene er at den ikke har voldsomme rustskader, at motoren ikke har satt seg, at den har vognkort og at den er nesten komplett. Et hjemmelaget radiokabinett skjemmer området rundt midtkonsollen. Dynamo og venstre bremsekaliper foran er demontert. Jeg finner maken, bil i Sverige, ferdig restaurert til salgs for 152 000 €. Jaguar E-Type er ingen hvilken som helst bil. Den er et ikon som vil stige i pris, selv i den tilstanden den nå befinner seg i.

Tilslagspris (før salgshonorar): 99 000 €

 

currus
Et utvalg av de beste objektene (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

Gull og gråstein

Jaguaren er ikke den dyreste bilen i samlingen. Det er den røde Lamborghini’en som er estimert til sinnsyke 400 000-600 000 €. De øvrige bilene på bildet, er estimert mye lavere. Vi ser blant annet en 1947 Packard Super Clipper estimert til 300-600 €, en 1937 Chrysler Imperial til 200-300 €, – én 1968 rødbrun Oldmobile Tornado til 800-1200 € og en annen til 300-500 € som antas å ha vært eid av Jean Richard, – en fransk skuespiller som blant annet har spilt Maigret i en TV-serie. Bortenfor står en 1975 Buick Skylark til kun 100-200 €. Det er der prisnivået på majoriteten av bilene ligger. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som er gjort, men så vidt jeg kan se, er bilene til 1000 kroner ikke mulig – eller økonomisk lønnsomme å redde. De er «gråstein». Jeg finner blant annet en 1965 Cortina estimert til en tusenlapp norske kroner. Den er neppe verdt mer, – som delebil. Det skal bli spennende å se hva budene ender på.

Tilslagsprisene (før salgshonorar):
1968 Lamborghini Miura: 560 000 €
1947 Packard Super Clipper: 8 000 €
1937 Chrysler Imperial: 4 600 €
1968 Oldsmobile Tornado (Jean Richard): 5 100 €
1975 Buick Skylark: 1 800 €
1965 Ford Cortina: 320 €

Jeg har likevel notert meg et par interessante biler…

Lamborghini P400 Miura

currus
1968 Lamborghini P400 Miura (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

Det ligger 4 Miura’er på mobile.de. De tre billigste må man betale mellom 1,2 og 1,5 millioner – euro – for. Fra et økonomisk perspektiv er det altså mulig å tjene penger på dette prosjektet, skjønt restaurering av en Miura er ikke noe for alles lommebøker.

Det er originalmotoren som sitter i, 3,9 liter V12, 5-trinns manuell girkasse, km-stand 77 886 km. Original farge er silver metallic og det originale interiøret var sort, ikke «tan». Førstegangs registrert i Belgia, 1968. Bilen skal være komplett, bortsett fra at det mangler en vindussveiv. Hjulspinnerne er uoriginale (mangler Lamborghini-symboler) og det skal visst også befinne seg rust flere steder.

Tilslagspris (før salgshonorar): 560 000 €

currus
1968 Lamborghini P400 Miura (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

 

Lincoln Mark III

currus
1958 Lincoln Mark III (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

Den som har samlet biler ute i de franske skogene, må ha likt Lincoln godt. Det er flere av dem, blant annet to Mark II, denne Mark III samt en Continental Mark V. Den hvite 1958-modellen er et meget godt utgangspunkt for restaurering. 430 V8, 3-trinns automat. Siste år i trafikk var 2012. Estimert pris er 4 000-5 000 €.

Tilslagspris (før salgshonorar): 18 500 €

currus
1958 Lincoln Mark III (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

 

Citroën Rosalie Currus Van

currus
1937 Citroën varebil på karosseri bygget av coachbuilder Currus (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

Kjenner du Currus? Det var et karosseri-verksted i Paris som laget noen av verdens mest spektakulære doninger. De laget karosseriet til denne spesielle varebilen basert på chassiset til Citroën Rosalie 850 (nyttelast) fra 1937. Rosalie var en modellserie som strakk seg fra personbiler til lette nyttekjøretøy – omtrent som Ford A og Ford AA.

Første eier var en fransk møbelfabrikk. Tenk deg å få levert møbler på 30-tallet i Art Deco eller Funkis stil fra denne flotte doningen! Veldig fransk.

Bilen skal være ganske komplett. Motoren er en diesel rekkefirer på 1766 ccm med 3-trinns girkasse. Bakdøren er demontert og ligger inne i varerommet. Motorkassa er fjernet. Den ligger kanskje i varerommet, den også?

Estimert pris er 3 000-5 000 €. Jeg regner med at flere kommer til å vise interesse for denne. Den kan restaureres. Selv om markedsprisen aldri kommer opp mot Lamborghini’en, så kommer den garantert til å vekke minst like mye oppmerksomhet.

Tilslagspris (før salgshonorar): 8 400 €

currus
1937 Citroën varebil på karosseri bygget av coachbuilder Currus (Auksjonsfirmaet interencheres.com)

Fakta

Tid: 20. januar 2019
Sted: Annonseres først 17. januar 2019 på auksjoshusets hjemmesider.
Bilder: Er lagt ut på auksjonshusets hjemmesider. Flere bilder vil ventelig bli publisert.

Klikk her for å komme til auksjonslisten >> (stengt)

Tarbes ligger i distrikt Hautes-Pyrénées (65), cirka 15 mil fra Toulouse. Betalingsordninger synes å være vel tilpasset internasjonale kunder. Lurer på hva tilslagsprisene blir. Kanskje gråstein blir til gull?

17.01.2019: Siste nytt

Auksjonsstedet er nå offentliggjort. Det er 124 Avenue Alsace-Lorraine, 65320 Tarbes, Frankrike. 10 minutters kjøring fra flyplass, 10 minutter gange fra togstasjon.
Tid: Søndag 20. januar 2019 kl. 14.30.
Betaling kan skje via bankoverføring eller kredittkort – for utlendinger – uten ekstra bankgaranti inntil 15 000 euro inklusive avgifter. Objekter kan lagres gratis på site inntil 31.01.2019. Bring a trailer!

21.01.2019: Siste nytt

Tilslagslisten er offentliggjort. Alle prisene er uten salgsgebyr/honrar.
Klikk her for å se tilslagslisten fra auksjonen >>

 

Noe helt annet: Currus Cityrama

Likte du varebilen over, vil du like denne bussen. Currus fikk i oppdrag å lage en serie busser til turistomvisning i Paris, – nesten samme konsept som dagens hop-on-hop-off dobbeltdekkere som ruller rundt i Paris, London og Oslo, og flere byer. Cityrama ble bygget på chassiset til Citroën U55, som er en 50-talls lastebil på samme størrelser som Bedford og Ford Trader på samme tid.

Dessverre finnes det i dag ingen kjøretøy igjen etter Cityrama-prosjektet.

currus
Citroën U55 Cityrama Currus Bus

Klikk på bildet for å se en filmsnutt med scener fra en fransk spillefilm som utspiller seg på en Citroën U55 Currus Cityrama buss.

currus
Tilslagsprisene

Sjeldne arter

Da jeg var på Classic Car Show på Exporama tidligere denne måneden noterte jeg meg biler som ikke bare er fine, men også sjeldne.

Motor er M100 6,3 V8 med ca. 250 HK, – eller som Rolls-Royce ville sagt: «Nok!».

Arnardos Mercedes

Jeg tror dette er den eneste Mercedes-Benz 600 type W100 i Norge med norsk historie. Det gullfargede gliset passet den fargerike sirkusdirektøren godt. Like godt som den passet til fordums stjerner i Hollywood og oljesjeiker i Gulfen. I året 1972 ble det produsert 172 eksemplarer av denne flotte bilen, hvorav ett altså havnet i Norge.

Mercedes-Benz W100 ble produsert mellom 1963-81 og ble aldri erstattet. Mange hevder at Maybach, tok opp arven flere år senere. Det er jeg uenig i. W100 er et unikt kapittel i bilhistorien.

Vanskelig å komme langt nok unna til å få hele bilen inn på bildet. 5,54 meter lang, 2,5 tonn tung.

Nydelig 300SE utført i elfenbenshvit med matchende ratt.

S-klasse

Oppstilt i nærheten av Arnardos enorme slagskip, virker «Finne-Mercedesen» W112 en tanke liten, selv om den representerte datidens S-klasse. 300 SE med 3 liters rekkesekser er imidlertid ingen småbil. Jeg vet ikke om denne bilen har norsk historie, men en slik bil, med automatgir og luftfjæring som standard, ville sannsynligvis tilhørt en skipsreder, eller noe sånt. Derfor er tidlig S-klasse sjelden vare … i Norge, altså.

Lekkert med chrome.

Lav midjelinje og store glassflater er typisk for tidsepoken.

Lamborghini Espada 400GT

Lamborghini har gjennomlevd flere epoker, og man kan jo diskutere hvilken som er den beste. Hvis jeg skulle kåre de vakreste, tror jeg det måtte bli Miura og dernest Espada, – begge fra de første årene i bilmerkets historie, og representert på utstillingen. Jeg fikk tatt noen bilder av Espada’en. Jeg har nok aldri stått så nær en Espada noen gang. Det var en bil som prydet poster’e på gutterommet og som bilbladene på syttitallet skrev om, – men som svært få noen sinne fikk se på nært hold.

Lav midtlinje og store glassflater var tidstypisk. Med frontplassert motor og 4 seter var ikke Espada den tøffeste bilen i klassen. Den kunne likevel sparke fra seg med 3,9 liters V12 og cirka 350 hester.

Espada ble laget i 3 serier fra 1968 til konkursen i 1978. Den utstilte modellen er trolig en serie-II bil. Man kan se det på utformingen av dashbordet. Senere ble radioen flyttet i nærmere rekkevidde for sjåføren. Jeg lar meg fascinere av det vakre interiøret, som – etter alle disse årene – sikkert kan være gjenoppsydd.

Interiøret er typisk for SII med treinnfelling. Vakkert, men uheldig plassering av radioen.
Magnesiumfelger fra Campagnolo – som trolig lager de aller vakreste hjulene i verden.

Vakker og meget sjelden bil for samlere verden rundt.

Iso Grifo

Riktignok er Lamborghini Espada er sjelden bil, men Iso Grifo er enda sjeldnere. Ekstremt sjelden! Den ble bare bygget i 413 eksemplarer, og det sies at de ble bygget uten noen form for rustbeskyttelse, så flere eksemplarer har sikkert allerede blitt forvandlet til kjeks.

Iso Grifo laget bare én modell, basert på Chevy drivverk (5,4 V8), samt et nydelig karrosseri designet av Giugiaro mens han var hos Bertone, – et design jeg uten tvil vil plassere blant de 5 vakreste. Dette var faktisk første gang jeg har sett en Iso Grifo med egne øyne. Det slår meg hvor klassisk og tidløs denne bilen er.

Jeg lurer på om det var flere enn meg som ble oppmerksom på dette flotte bilmerket første gang gjennom lekebilenes verden. For de innvidde hadde både Corgi Toys og Matchbox Iso Grifo i modellprogrammet sitt, – og annonsene for disse ble lest med store øyne. Jeg ser at det fremdeles er mulig å kjøpe dem på Ebay.

Fra denne vinkelen aner man en viss likhet med Corvette.

En helt original Tatraplan med antatt hel-svensk historie.

Tatraplan

Snakk om å være forut for sin tid!

Dette futuristiske og strømlinjede romskipet ble skapt på 30-tallet. Den avbildede modellen er trolig fra mellom 1949 og 1952. Da den har gamle svenske skilter, antar jeg at den også har svensk historie. Jeg tror ikke Tatraplan noen sinne ble importert til Norge.

Dette er virkelig «Tilbake til fremtiden»-bilen. Den er ekstremt aerodynamisk for sin tid, og bringer tankene mot et romskip med sin lille «stabilisatorfinne» som vokser ut fra taket bakover over motordekselet. Jeg synes utstillingsbilen hadde tatt seg best ut med motordekselet lukket. Men på den annen side, – hvor ofte får man titte i motorrommet på en Tatraplan? Alminnelig 4-sylindret hekkmotor-løsning, sikkert ikke ulik den vi etter hvert fikk se i senere Skoda MB. Men etterfølgende Tatra’er – 603 – som ble bygget i kommunisttiden fikk luftavkjølte V8-motorer plassert bak. Det var nok ikke bare til glede for partipampene. Jeg er sikker på at det må ha vært en fin tid for tsjekkiske ingeniører også.


Tenk om Audi hadde kommet inn tidligere og reddet denne fine bilen.

Forløperen til Audi 100 C4?

NSU Ro80 hører også til i avdelingen for sjeldne biler, skjønt den er ikke like sjelden som noen av de andre bilene som er omtalt her. NSU Ro80 ble solgt i Norge gjennom NSU-forhandlerne, og jeg kan huske å ha sett et par av dem på veien.

Når jeg ser den i utstillingslokalet, minnet den meg om en Audi 100 C4 som jeg eide på 90-tallet. Jeg ville trodd at samme designeren sto bak både Ro80 og C4, men det er i så fall ikke offisielt, selv om designeren bak Ro80 jobbet for Audi etter at de kjøpte NSU.

Dessverre ble Ro80 kun kjent for sine motorproblemer. Wankelmotorene var nok ikke ordentlig testet før de ble satt i produksjon. Det sies at hver gang to Ro80-eiere møtte hverandre på veien, viste de med fingrene antall ganger de hadde byttet motor. Problemet er imidlertid for lengst identifisert og fikset, slik at dagens Ro80-eiere neppe slipper å holde opp fingre til hverandre.

Det er synd at en så fin bil skulle ende i vanry. Jeg er sikker på at hvis NSU hadde hatt mer kapital i ryggen, ville de ha tilbudt et alternativt motortilbud i løpet av modellens levetid, eller fått fikset wankelmotoren.


Vakker, svindyr og sjelden.

Fiat 130 Coupé

Det var utstilt to Fiat 130, en sedan og en coupé. De to er totalt forskjellige. Coupéen har et typisk sent 70-tallspreg, og ser ut til å være utviklet 10 år etter sedanutgaven. Jeg har alltid vært fascinert av coupéutgaven, men har bare sett et par stykker i virkeligheten. I flere år hadde Bilbladene «Motor» og «Nå bil-ekstra» helsides reklamer for Fiat 130 og 130 Coupé. Men på veien fantes altså ingen. I hvert fall ikke den vesentlig dyrere coupéen.

Coupéen har enkelte likhetstrekk med sedanen, men ikke noe synlig. Ikke ett stykke metallplåt. Ingen ting av interiøret. Pininfarina redesignet like godt hele bilen innenfra og ut. Det disse bilene har felles, er knyttet til understell, hjuloppheng og bremser. Motorene er forskjellige. Sedanen har en 2,9 liter mens coupeen har en 3,2 liter V6. Jeg har glemt hva bilene kostet på 70-tallet, men coupéen var i alle fall veldig mye dyrere enn sedanen. Ikke merkelig, for det var en helt annen bil. Men faktum er at få her i landet våget å legge seriøse Porsche-penger i en Fiat. Jeg tror ikke Fiat greidde å selge mer enn en håndfull. Kanskje ikke så mange engang.

På de 6 årene 130 coupé var i produksjon, ble det på verdensbasis solgt 4 491 biler. Det er cirka dobbelt så mange som Lamborghini Espada solgte på samme tid. Sannsynligheten for at du skal møte en 130 coupé på veien er likevel svimlende liten.

Noen flere biler

Jeg tar med meg noen andre biler også. De er ikke like sjeldne, – eller ikke sjeldne i det hele tatt. To av dem fant jeg som privatbiler utenfor på parkeringsplassen. Den ene er en Daihatsu Copen. Et morsomt navn som jeg husker fikk mye pepper i CAR Magazine. Var det et ordspill på «coupé» eller «Coupé open»? Den minner litt om Ka cabriolet. Jeg tok bilde av bilen fordi den er veldig sjelden i Norge. En av årsakene er at jeg tror den kun ble levert med rattet på høyre side.

Navnet skader ingen, men britiske bilmedier likte ikke navnet «Copen».

Lancia Flavia Coupé.

Lancia Flavia Coupé har vi fotografert tidligere her på Terjes biler. Det er uansett en sjelden bil.

Tar også med dette fine bildet fra utstillingens Amazon-avdelig.

Ikke sjeldne, men veldig fine.

 

Se også:

1970 Lancia Flavia Coupe
Audi 80 B1

Lambo hele året

Hvis du hadde eid en Lamborghini, ville du satt den i opplag om vinteren?

Vi har lang vinter i Norge. Derfor har jeg stor sans for mennesker som lar livet gå sin gang selv om det er mørkt, sølete, glatt – og av og til hvitt. De bruker sjarken hele året, tar en sykkeltur selv om det er vinter, – og kjører gjerne Lamborghini året rundt.

Hvis Audi R8 blir for kjedelig, kan du alltids velge Lamborghini. Bilmerket holdt visstnok på å gå dukken en gang i tiden, men ble snudd på rett kjøl av tysk kapital og dyktige Audi-ingeniører. Jeg parkerte ved siden av en Huracán LP 580-2 her om dagen. Den oransje fargen lyste opp blant alle gråtonene som befant seg på parkeringen. BMW og Mercedes med skiboks er fint, men får ikke pulsen til å stige noe særlig. Det gjør en Lamborghini.

En orange bil skiller seg ut blant alle «shades of gray».

I likhet med R8 leveres Huracán i to karosseri-versjoner, Coupé og Spyder. Avbildet modell er en 580-2, med V10 580 hester og bakhjulsdrift. Du kan også få den med 610 hester og drift på alle fire. Broren til Huracán, Audi R8, leveres med en V10 på 540 hester og en på 610, begge med bakhjulsdrift og samme godlyd som i Huracán.

Da jeg tidligere i høst fikk utlevert en oransje Renault, uttrykte jeg misnøye med fargevalget. Oransje, liksom? Flere nye modeller er imidlertid blitt lansert i oransje farger. Kanskje oransje er på vei inn på vanlige biler også. På Huracán er det ikke bare stilig…

… Forskning har bevist at oransje bilfarge er mest trafikksikker.

Den lille knekken øverst og ytterst på luftinntakene forteller at det er en bakhjulsdrevet Huracán.
Orange bremsekalipere (ekstrautstyr) matcher fargen perfekt.
Fra den mest futuristiske vinkelen.
Helskinn eller skinn/alcantara. Her i grått, men kan også fargeavstemmes. Jeg vet ikke om orange skinn kan leveres, men har sett både signalgrønt og gult (bildet er manipulert).


The concept of this event is … the marvelous handling experience of this car!