Få bilmodeller kan se tilbake på 46 år sammenhengende produksjon. Nå har Mercedes-Benz presentert en spesialutgave av sin G Klasse med assosiasjoner til de tidlige årene, kalt «Stronger than the 1980s».
Få bilmodeller har like lang fartstid som Mercedes-Benz G klasse. Da bil nr 500000 skulle presenteres for publikum i 2023, rullet de ut en bil i 1980-talls look med samme farge som de aller første bilene i Agave green solid med oransje blinklys og tidsriktig takgrind. Det var en W463 forkledt som en tidligere W460 – den eneste av sitt slag som noensinne ble laget.
En hyllest til W460
En moderne G Klasse i W460-klær ble ikke bare en vellykket markering av en halv million biler – den skapte også en etterspørsel. Nå kommer bilen i begrenset produksjon – 460 biler (selvsagt) skal produseres i tre klassiske 80-talls farger, Agave green solid, Cream solid og Colorado beige solid. Fargene inngår i Mercedes-Benz MANUFAKTUR avdeling hvor standardbiler individualiseres med effekter – her med effekter fra 1980-tallet.
Detaljene som avgjør
De første tingene man legger merke til, er den klassiske fronten, farger fra 1980-tallets fargekart, oransje blinklys og 5-ekers aluminiumsfelger fra de første bilene. Går man nærmere, kan man finne den gamle Mercedes-Benz logoen med lauvbær på panseret. Bak finner man det klassiske MERCEDES-BENZ skiltet nederst til høyre på bakdøren. Setene er moderne, men setetrekket er i et rutete gråfarget stoff som var veldig populært på 80-tallet.
Mercedes-Benz har presentert en spesialutgave av G Klasse med assosiasjoner til de tidlige årene, kalt «Stronger than the 1980s».
Alle bilder: Mercedes-Benz
Backdated
Uttrykket «backdated» (hentet fra Porsche) er vel et dekkende uttrykk for de spesielle G Klasse bilene. Under skallet er det selvfølgelig moderne biler – enten basert på G450d eller G500. Selv om de er basert på moderne biler, vekker de tidstypiske detaljene oppmerksomhet hos alle som opplevde den første modellserien W460.
Priser
I Tyskland vil prisen ligge på omtrent €160000 før ekstrautstyr. Her bør man virkelig vurdere å bestille den fine, tidsriktige takgrinden.
Den opprinnelige modellen
Til sammenligning: Her er en tidlig, kort utgave av Mercedes-Benz Gelanderwagen fra Steyr Magna i Graz Østerrike. Som en kuriositet kan det nevnes at edition «Stronger than the 1980s» har en plakett hvor det står «Schöckl Proved» fra Steyr’s testløype i Schöckl-fjellet.
Se også
Konseptbil til 100 mill.
Denne Mercedes-Benz F200 “Imagination” finnes det kun én av. Den ble bygget som konseptbil, presentert på bilutstillingen i Paris 1996, deretter satt på museum og senere solgt for ufattelige 100 millioner kroner!
Formålet med konseptbiler som dette, er å vise frem og teste nye ideer på publikum. Ofte handler det om rene stilstudier – biler som skal sees men ikke kjøres. Konseptbilen til Daimler-Benz var ikke bare en stiltudie – den var spekket med ny teknologi. Den største nyheten var at ratt og pedaler ble erstattet med joystick. I dag kan man vel trygt si at dét var et blindspor. Joystick fungerer bra på spillkonsoller, men selv hardbarkede “gamere” ville føle seg utrygge i en ekte bil uten ratt og pedaler. Daimler-Benz lanserte joystick-løsningen under navnet “Sidesticks”. Bilføreren hadde to joysticks – én på hver side – i førerdøren og på midtkonsollen. Konseptbilen F200 ble også utstyrt med Sidesticks for passasjeren. En bisarr løsning som kan minne om en fly-cockpit.
Vel var joystick et blindspor, men løsningen fra 1996 viste faktisk et helt enestående, komplett og fungerende drive-by-wire konsept. Med joysticks ble denne teknologien svært synlig.
En mulighetsstudie
Mercedes-Benz F200 “Imagination” Coupé var, som navnet antyder, en mulighetsstudie av ny teknologi. Bekreftelsen på at teknologien var mulig, ble bevist ved at alle innovative løsninger fungerte i praksis. Bilen var – og er fremdeles – fullt kjørbar.
Først museum, deretter solgt
Jeg så bilen første gang på Mercedes-Benz World i England i 2018. Før det, har den, etter bilder å dømme, trolig stått utstilt på Mercedes-Benz’ museum i Stuttgart. Etter mitt første møte med bilen har den vært utstilt på London Concours, og den skal nå være i privat eie. Salgsprisen var like under 10 millioner dollar, altså 100 millioner norske kroner. En ufattelig sum som kanskje kan vise seg å være en god investering. Bilen er både unik og historisk – og ingen sinke med 6,0 liters V12 motor. Uansett kan aldri dette bli en bil man kan bruke til daglig. Hvem våger å ta en så dyr bil ut i London-trafikken og manøvrere den med Sidesticks i stedet for ratt og pedaler?
Mine førsteinntrykk av bilen var ikke overveldende. Den var ikke særlig gunstig plassert for fotografering, delvis skjult av sperrebånd og en plakat, samt et åpent bagasjelokk hvor lokket sto hevet i vannrett stilling sånn at bilens fine linjer ble brutt.
Skapte rykter
Da bilen ble vist frem til publikum, bar den registreringsnummeret “SCL600”. Det fikk bilpressen til å spekulere i om neste generasjon av S CL 600 ville bli tilbudt med joystick-styring, noe som ikke ble godt mottatt i datidens sosiale medier. Den nye CL klassen (C215) ble da lansert 2 år senere uten det flotte glasstaket og uten joystick-styring. Men Daimler-Benz hadde ikke lagt bort ideen. I 1998 viste de nemlig frem en SL 500 (R129) med «Sidesticks» – en prototype som etter kort tid ble plassert på museum.
Designmessig kan man ane linjeføringen etter F200 “Imagination” i CL-klassen som kom i 1998. Men konseptbilen gir også klare assosiasjoner til en annen Mercedes-Benz modell som ble lansert på samme tid som F200, nemlig den lille sportsbilen SLK (R170).
Se også
Da W140 havnet i historiebøkene
I 6. sesong av The Crown får vi følge lady Diana på den siste, sjebnesvangre dagen som skulle ende i tragedie og sorg. At ulykken skjedde i en Mercedes-Benz S-Klasse W140 vil følge denne modellen for alltid.
Ingen vanlig søndagstur
Hotel Ritz var ikke forberedt på storbesøket. Paparazziene fikk trenge seg på og gjorde at Dodi og Diana bestemte seg for å overnatte i én av Al Fayeds leiligheter i Paris – en kjøretur bare få minutter unna. For å unnslippe paparazziene ble det stilt opp to biler foran hovedinngangen – blant annet en Range Rover med Dodi’s faste sjåfør. Bilen paret skulle bruke, var en innleid «vanlig» Mercedes-Benz S-Klasse 280 S som sto parkert i en sidegate til hotellet. Planen var å snike seg ubemerket ut i bilen, men paparazziene oppdaget dem, og fulgte etter langs Rue de Rivoli mot Concord-plassen. I rundkjøringen så forfølgerne at Mercedes’en sladdet kraftig idet sjåføren ga full gass for å riste dem av seg. Sekunder senere fòr bilen ned i undergangen. Flere vitner kunne høre smellet og lyden av hornet som lå på.
Hvordan kunne 3 mennesker omkomme i en moderne prestisjebil?
Vel hadde sjåføren 1,5 i promille da bilen traff det 13’nde betongpillaret skrått mot førersiden med en antatt fart på 105 km/t. Livvakten var den eneste av de 4 ombord som brukte sikkerhetsbelte – og som overlevde. Flere britiske leger har uttalt at lady Diana ville hatt større overlevelsesmuligheter hvis redningsfolkene hadde fått henne raskere til sykehus i stedet for å forsøke å stabilisere tilstanden hennes. Legen på stedet forsto ikke at Diana hadde indre skader. Derfor ble det bestemt at de skulle bære ut Dodi før henne, til tross for at han allerede var erklært død. Vel inne i ambulansen, ble det uklart hvilket sykehus som kunne ta imot henne. Det skulle gå to timer før hun ankom Hôpital de la Pitié Salpêtrière.
Flere tiår etter ulykken pekes det stadig på nye syndebukker. De forholdene nevnt her, var ikke bare kritiske for utfallet, men kan også belyse om det er grunn til å kritisere det involverte kjøretøyet.
I ettertid er det kommet frem opplysninger om at bilen som ble brukt på turen, tidligere hadde vært involvert i flere uhell – det siste så alvorlig at eksperter mener bilen burde ha blitt kondemnert. Men la oss først se nærmere på hva slags modell det dreier seg om.
1994 Pansret Mercedes-Benz S280
Bilen var 3 år gammel. Etter bildene å dømme, tror jeg det dreier seg om en facelifted modell produsert som årsmodell 1995. Normalt veier bilen 1850 kg. Hva den pansrede utgaven veier, avhenger av hvilken grad av pansring som er benyttet. Ved å sammenligne en nyere, pansret S-Klasse mot en standard bil, har jeg kommet frem til en vektøkning på 700 kg. En pansret W140 kan således veie vel 2,5 tonn uten sjåfør. En standard bil kan akselerere fra 0-100 på 10,8 sekunder og nå en toppfart på 215 km/t, men en pansret bil vil nok ikke være like rask og ikke like håndterbar. Det er også verdt å nevne at Mercedes’en hadde ESP og kollisjonspute for fører og passasjer. Datidens S-Klasse kunne også leveres med sidekollisjonsputer, men jeg kan ikke se noen på bildene.
Skulle ha vært kondemnert
Bilen var leid ut av limousin-selskapet Etoile Limousines, fordi hotellets egne biler var opptatt, blant annet oppstilt for å villede paparazziene. I 2017 – akkurat 20 år etter ulykken – ble det kjent gjennom et aktualitetsprogram i den franske TV-kanalen M6 at bilen i den fatale ulykken skal ha vært involvert i ulykker tidligere. I den siste ulykken, hadde den blitt stjålet og endt opp som vrak etter å ha gjort flere rundkast. Bilen ble først kondemnert, men senere reparert av en mekaniker som solgte den videre til Etoile Limousines. Minst én av sjåførene hadde klaget over at bilen ikke var i kjørbar stand. Han mente at den ble ustabil når man akselererte hardt i hastigheter over 60 km/t. TV-programmet hadde engasjert en ekspert som sammen med en representant for forsikringsselskapet hadde vurdert at reparasjonene ikke burde ha vært utført – bilen skulle ha blitt kondemnert.
Vraket ble selvfølgelig undersøkt grundig for å se etter om det var utført arbeid som kunne svekke kjøretøyet. Verken franske eller britiske etterforskere gransket bilens historie.
Var det virkelig sjåførens feil?
Burde ikke en erfaren sjåfør kunne ratte en tung Mercedes gjennom undergangen selv i hastigheter rundt 120-130 km/t til tross for at fartsgrensen på stedet var 50 km/t? Hvis påstanden fra tidligere sjåfør(er) var sanne, ville ustabiliteten kunne opptre inne i undergangen, kanskje da sjåføren lettet på gassen. Hvis man har en ustabilitet – for eksempel hengerlass med plank – vil ikke faresignalene melde seg før man er kommet opp i fart. Nedstigningen til undergangen kombinert med høy fart kan også ha destabilisert kjøretøyet etter at det har «tatt bakken» og «bouncet» litt opp inn i svingen. Siden sjåføren hadde høy promille, la man skylden på ham i stedet for å forsøke å finne ut hvor hvordan en uskadet Mercedes ville oppføre seg i tilsvarende hastighet på stedet.
Tok bilen smellet som den skulle?
Sammenstøtet var så kraftig at radiatoren var trykket inn i kupeen – faktisk inn i kroppen til sjåføren. Og hvorfor kunne ikke redningsmannskapet åpne – eller bryte opp dørene? De måtte kappe taket og dra baksetepassasjerene opp bakover. Dette var en av årsakene til at lady Diana kom for sent på operasjonsbordet.
Et skadet rennommé?
Daimler AG har aldri kommet med noen erklæringer vedrørende ulykken – ei heller omkring påstandene som dukket opp i 2017 om at ulykkesbilen burde vært kondemnert. Like etter ulykken spekulerte CNN i om ulykken ville påvirke Mercedes-Benz som bilmerke. Året etter ble W220 – den neste S-Klassen lansert – et gunstig tispunkt for Daimler, samtidig som etterspørselen etter W140 må ha falt betraktelig. Som en kuriositet kan det nevnes at den mest kostbare W140 i historien ville ha vært ulykkesbilen. Hvis den hadde kommet for salg, ville estimert pris ligge på 10 millioner britiske pund.
Man snakker kanskje ikke så høyt om det, men W140 mistet sin stjerne i den tragiske ulykken, for hvem vil noensinne bruke den som bryllupsbil?
Se også
Diana-limousine chrashed and repaired twice before… (Daily Mail)
Was there time to save Diana? (CBS News)
Would the new S-Class have saved Dady Di? (carsales)
Made for America
På 70-tallet var det ikke «bare-bare» å eksportere biler til USA. Amerikanske myndigheter hadde innført strenge krav til avgassrensing og støtfangere som skulle tåle små sammenstøt. Løsningen ble egne USA-modeller. Nå er mange kommet tilbake til Europa.
Mercedes-Benz’ tredje utgave av SL-klassen ble svært populær i USA. Den hadde V8-motor og kunne enkelt omdannes fra hardtop til softop. På grunn av skjerpede sikkerhetskrav kunne ikke amerikanske bilprodusenter lenger produsere åpne biler. Den siste amerikanskbygde «convertible» på mange år skulle bli 1976-modellen av Cadillac Eldorado. Men amerikanere som elsket å kjøre uten tak, kunne i stedet velge Mercedes-Benz SL – hvis de hadde råd.
Mercedes-Benz 450 SL
Vi hadde avtalt å kikke nærmere på en av bilene til Tommy Martinsen – en 450 SL med store amerikanske støtfangere og masse chrome. I det fine juliværet byr kystområdet mellom Saltnes og Engelsviken på ekte Sørlandsidyll. For å få en god ramme rundt bildene, kjørte vi ut til fiskebrygga på Lervik. Tidligere var det fiskeutsalg i bodene når fiskebåtene kom inn. I dag er det ikke like mange fiskebåter der, men fritidsbåter. Lokalfolk møtes og badende ungdommer kjøler seg ned ved å «ta bomba» fra brygga.
Mercedes’en til Tommy tok seg skikkelig fint ut i det maritime miljøet. Interiøret går i blåtoner og er fargeavstemt med eksteriørfargen «Grey Blue». Hjulkapslene er i samme farge. Forrige eier insisterte nemlig på å beholde bilen original. Blanke hjulbuer, blanke innstegslister og chrome i dørvangene ser flott ut og bringer tankene til en ekte amerikaner. Kapslene og chrome’n tidfester bilen til 70-tallet. Den er førstegangs registrert på ukjent dato i 1974, men fargekoden og serienummeret forteller at det dreier seg om en 1975-modell.
En av tidenes lengstlevende modeller
Modellen ble introdusert som 1971-modell og produsert ut modellåret 1989. Få modeller har vært i produksjon like lenge. USA-versjonen ble klar først i 1972. I begynnelsen ble den solgt som 350 SL, mens det i virkeligheten satt en 4,5 liters V8 i den. Mercedes-Benz måtte gjøre en del grep i motorstyringen – som sammen med katalysator gjorde at man ikke kunne ta ut like mye krefter som i de europeiske modellene. Fra 1974 fikk også USA-modellene betegnelsen 450 SL – men fortsatt med lavere ytelser enn tilsvarende europeiske biler.
450 SL
SL-modellen med typebetegnelsen R107 ble laget i tre forskjellige serier. Vår bil tilhører den første serien som ble produsert fra modellåret 1972 og ut 1980. Den fikk et par tilleggsendringer i 1974 for å møte nye krav fra amerikanske myndigheter. «The Federal Bumper Standard» gjorde det nødvendig å lage helt nye støtfangere. I tillegg måtte V8’eren tunes ytterligere ned – fra 190 HK til 180 HK. Til sammenligning ga tilsvarende europeiske utgaver av motoren 224 HK.
380 SL
I 1981 arvet SL-modellen komponenter fra den da helt nye S-klassen (W126), blant annet ble fjæring og bremser oppgradert. Den fikk S-klassens nye 380 V8-motor. Motoren gjorde bilen lettere, men for å tilpasse seg amerikanske krav til avgassrensing – måtte den tunes ned til 155 HK. Automatkassa fikk 4 trinn.
560 SL
Da Mercedes-Benz fornyet S-klassen for modellåret 1986, ble 380-motoren tatt ut av modellprogrammet fordi markedet krevde motorer med lavere forbruk. SL-modellene i USA fikk da i stedet 560-motoren fra S-klassen. Også denne ble nedtunet i forhold til europeiske modeller, men ytet likevel anstendige 227 HK.
Originalutstyret
Du finner bilens utstyrskoder på dataplaten som på vår bil er skrudd inn i karosseriet foran radiatoren. Hva kodene betyr, finner du på nettet. Vår bil var utstyrt med følgende da den forlot fabrikken:
513 – Becker Europa radio.
531 – Auto antenna
585 – Behr aircon og elvinduer
593 – Grønntonede vinduer
636 – Bortfall av varseltrekant (!)
466 – Sentrallås
491 – USA versjon
