Da jeg var på Classic Car Show på Exporama tidligere denne måneden noterte jeg meg biler som ikke bare er fine, men også sjeldne.

 

Arnardo sin Mercedes

Jeg tror dette er den eneste Mercedes-Benz 600 type W100 i Norge med norsk historie. Det gullfargede gliset passet den fargerike sirkusdirektøren godt. Like godt som den passet til fordums stjerner i Hollywood og oljesjeiker i Gulfen. I året 1972 ble det produsert 172 eksemplarer av denne flotte bilen, hvorav ett altså havnet i Norge takket være Arnardo.

Mercedes-Benz W100 ble produsert mellom 1963-81 og ble aldri erstattet. Mange hevder at Maybach, tok opp arven flere år senere. Det er jeg uenig i. W100 er et unikt kapittel i bilhistorien.

 

 

S-klasse

Oppstilt i nærheten av Arnardo sitt enorme slagskip, virker «Finne-Mercedesen» W112 en tanke liten, selv om den representerte datidens S-klasse. 300 SE med 3 liters rekkesekser er imidlertid ingen småbil. Jeg vet ikke om denne bilen har norsk historie, men en slik bil, med automatgir og luftfjæring som standard, ville sannsynligvis tilhørt en skipsreder, eller noe sånt. Derfor er tidlig S-klasse sjelden vare … i Norge, altså.

 

 

Lamborghini Espada 400GT

Lamborghini har gjennomlevd flere epoker, og man kan jo diskutere hvilken som er den beste. Hvis jeg skulle kåre de vakreste, tror jeg det måtte bli Miura og dernest Espada, – begge fra de første årene i bilmerkets historie, og representert på utstillingen. Jeg fikk tatt noen bilder av Espada’en. Jeg har nok aldri stått så nær en Espada noen gang. Det var en bil som prydet poster’e på gutterommet og som bilbladene på syttitallet skrev om, – men som svært få noen sinne fikk se på nært hold.

Lav midtlinje og store glassflater var tidstypisk. Med frontplassert motor og 4 seter var ikke Espada den tøffeste bilen i klassen. Den kunne likevel sparke fra seg med 3,9 liters V12 og cirka 350 hester.

Espada ble laget i 3 serier fra 1968 til konkursen i 1978. Den utstilte modellen er trolig en serie-II bil. Man kan se det på utformingen av dashbordet. Senere ble radioen flyttet i nærmere rekkevidde for sjåføren. Jeg lar meg fascinere av det vakre interiøret, som – etter alle disse årene – sikkert kan være gjenoppsydd.

 

 

Iso Grifo

Riktignok er Lamborghini Espada er sjelden bil, men Iso Grifo er enda sjeldnere. Ekstremt sjelden! Den ble bare bygget i 413 eksemplarer, og det sies at de ble bygget uten noen form for rustbeskyttelse, så flere eksemplarer har sikkert allerede blitt forvandlet til kjeks.

Iso Grifo laget bare én modell, basert på Chevy drivverk (5,4 V8), samt et nydelig karrosseri designet av Giugiaro mens han var hos Bertone, – et design jeg uten tvil vil plassere blant de 5 vakreste. Dette var faktisk første gang jeg har sett en Iso Grifo med egne øyne. Det slår meg hvor klassisk og tidløs denne bilen er.

Jeg lurer på om det var flere enn meg som ble oppmerksom på dette flotte bilmerket første gang gjennom lekebilenes verden. For de innvidde hadde både Corgi Toys og Matchbox Iso Grifo i modellprogrammet sitt, – og annonsene for disse ble lest med store øyne. Jeg ser at det fremdeles er mulig å kjøpe dem på Ebay.

 

 

Tatraplan

Snakk om å være forut for sin tid!

Dette futuristiske og strømlinjede romskipet ble skapt på 30-tallet. Den avbildede modellen er trolig fra mellom 1949 og 1952. Da den har gamle svenske skilter, antar jeg at den også har svensk historie. Jeg tror ikke Tatraplan noen sinne ble importert til Norge.

Dette er virkelig «Tilbake til fremtiden»-bilen. Den er ekstremt aerodynamisk for sin tid, og bringer tankene mot et romskip med sin lille «stabilisatorfinne» som vokser ut fra taket bakover over motordekselet. Jeg synes utstillingsbilen hadde tatt seg best ut med motordekselet lukket. Men på den annen side, – hvor ofte får man titte i motorrommet på en Tatraplan? Alminnelig 4-sylindret hekkmotor-løsning, sikkert ikke ulik den vi etter hvert fikk se i senere Skoda MB. Men etterfølgende Tatra’er – 603 – som ble bygget i kommunisttiden fikk luftavkjølte V8-motorer plassert bak. Det var nok ikke bare til glede for partipampene. Jeg er sikker på at det må ha vært en fin tid for tsjekkiske ingeniører også.

 

Forløperen til Audi 100 C4?

NSU Ro80 hører også til i avdelingen for sjeldne biler, skjønt den er ikke like sjelden som noen av de andre bilene som er omtalt her. NSU Ro80 ble solgt i Norge gjennom NSU-forhandlerne, og jeg kan huske å ha sett et par av dem på veien.

Når jeg ser den i utstillingslokalet, minnet den meg om en Audi 100 C4 som jeg eide på 90-tallet. Jeg ville trodd at samme designeren sto bak både Ro80 og C4, men det er i så fall ikke offisielt, selv om designeren bak Ro80 jobbet for Audi etter at de kjøpte NSU.

Dessverre ble Ro80 kun kjent for sine motorproblemer. Wankelmotorene var nok ikke ordentlig testet før de ble satt i produksjon. Det sies at hver gang to Ro80-eiere møtte hverandre på veien, viste de med fingrene antall ganger de hadde byttet motor. Problemet er imidlertid for lengst identifisert og fikset, slik at dagens Ro80-eiere neppe slipper å holde opp fingre til hverandre.

Det er synd at en så fin bil skulle ende i vanry. Jeg er sikker på at hvis NSU hadde hatt mer kapital i ryggen, ville de ha tilbudt et alternativt motortilbud i løpet av modellens levetid, eller fått fikset wankelmotoren.

 

Fiat 130 Coupé

Det var utstilt to Fiat 130, en sedan og en coupé. De to er totalt forskjellige. Coupéen har et typisk sent 70-tallspreg, og ser ut til å være utviklet 10 år etter sedanutgaven. Jeg har alltid vært fascinert av coupéutgaven, men har bare sett et par stykker i virkeligheten. I flere år hadde Bilbladene «Motor» og «Nå bil-ekstra» helsides reklamer for Fiat 130 og 130 Coupé. Men på veien fantes altså ingen. I hvert fall ikke den vesentlig dyrere coupéen.

Coupéen har enkelte likhetstrekk med sedanen, men ikke noe synlig. Ikke ett stykke metallplåt. Ingen ting av interiøret. Pininfarina redesignet like godt hele bilen innenfra og ut. Det disse bilene har felles, er knyttet til understell, hjuloppheng og bremser. Motorene er forskjellige. Sedanen har en 2,9 liter mens coupeen har en 3,2 liter V6. Jeg har glemt hva bilene kostet på 70-tallet, men coupéen var i alle fall veldig mye dyrere enn sedanen. Ikke merkelig, for det var en helt annen bil. Men faktum er at få her i landet våget å legge seriøse Porsche-penger i en Fiat. Jeg tror ikke Fiat greidde å selge mer enn en håndfull. Kanskje ikke så mange engang.

På de 6 årene 130 coupé var i produksjon, ble det på verdensbasis solgt 4 491 biler. Det er cirka dobbelt så mange som Lamborghini Espada solgte på samme tid. Sannsynligheten for at du skal møte en 130 coupé på veien er likevel svimlende liten.

Noen flere biler

Jeg tar med meg noen andre biler også. De er ikke like sjeldne, – eller ikke sjeldne i det hele tatt. To av dem fant jeg som privatbiler utenfor på parkeringsplassen. Den ene er en Daihatsu Copen. Et morsomt navn som jeg husker fikk mye pepper i CAR Magazine. Var det et ordspill på «coupé» eller «Coupé open»? Den minner litt om Ka cabriolet. Jeg tok bilde av bilen fordi den er veldig sjelden i Norge. En av årsakene er at jeg tror den kun ble levert med rattet på høyre side.

 

 

Lancia Flavia Coupé har vi fotografert tidligere her på Terjes biler. Det er uansett en sjelden bil.

Tar også med dette fine bildet fra utstillingens Amazon-avdelig.

Ikke sjeldne, men veldig fine.

 

Se også: