Et virtuelt gjensyn. Jeg har vært på eBay og handlet «lykke» i form av en bilbrosjyre.
’81 Chevy Suburban
Av og til tenker jeg: «Den bilen skulle jeg gjerne sett igjen.» Biler som jeg tidligere har eid eller kjørt. Alle kjøretøy jeg hadde for 20, 30 og 40 år siden er for lengst borte. Men jeg tenker videre: «Hvorfor likte jeg den bilen, egentlig?» For å svare på det, trenger jeg å se bilen på ny.
Bring it back!
Bilen jeg ønsker tilbake, er en 1981 Chevy Suburban. I Norge finnes det spor etter kun 3 stykker av denne modellen. Året etter kom Suburban med diesel, og da tok salget fart. Bensinforbruket var formidabelt – spesielt hvis man kjørte «friskt». Jeg husker første tankfylling. Jeg sa kjekt: «Full, please!». Da pumpa endte på over 120 liter skjønte jeg at jeg ikke hadde nok cash. Trodde jeg. Heldigvis var jeg i Riyadh i Saudi Arabia. Året var 1982. Da kostet bensinen så lite pr liter at bensinpumpene ikke kunne registrere så små beløp. Det fantes ikke nok desimaler. Derfor måtte man gange opp literprisen «på pumpa» 10 eller 100 ganger. Det reelle beløpet for å fylle opp Chevy’n, var bare småpenger.
Standard interiør i Silverado. 3 benkerader.
Basert på pick-up’ene
Suburban tilhørte truck-segmentet til GM. De delte teknikk og plattform med de superpopulære Chevy-pickup’ene og delte betegnelsene C10, C20, K10 og K20, – avhengig av utstyr og hvor mye last de kunne ta. De hadde samme motorer – skjønt Suburban hadde kun V8-ere – manuell eller automatisk girkasse og 2- eller 4-hjulstrekk. «Min» bil tilhørte den syvende generasjon av Suburban, produsert som modellår 1973-1991 ved GMs anlegg i Flint utenfor Detroit.
Ikke no’ problem å trekke familiens flotte Airstream Caravan.
An important step ahead
I 1981 forlot Chevy Trucks slagordet «Built to stay tough» med «An important step ahead». Jeg sitter med brosjyren for ’81 Chevy Suburban foran meg. Nyhetene for 1981 var svært små, i hvert fall sett med dagens øyne. Det eneste jeg kan oppdage, er ny grill med doble frontlys montert over hverandre for Silverado-modellen. På den litt enklere Scottsdale er det bare ett sett med frontlys. De doble frontlysene lyste i hvert fall ekstremt dårlig og kunne på ingen måte karakteriseres som noen «step ahead». En litt større nyhet er at frihjulsnavene låses automatisk når man går fra 2-hjulstrekk til 4-hjulstrekk.
Mitt første møte med amerikansk bil
Light Blue over New Silver Light Metallic. 1986- modell i «min» fargekombinasjon.Møtet skulle vare i vel ett og et halvt år. Bilen tok meg ut til King Khalid International Airport, som var min arbeidsplass. Flyplassen lå den gang cirka 5 mil utenfor byen. Den var under bygging og veiene dit var ennå ikke helt ferdige. Det var godt å ha en solid, høybygd firehjulstrekker ute i ørkenen, såvel som downtown til Souq’en i den livsfarlige Saudi-Arabiske trafikken. Det var flere måter å dø på. Enten kunne du dø i trafikken, eller du kunne forårsake annen manns død – og således selv bli dømt til døden etter landets strenge Sharialover. Tidligere erfaring med tunge biler ga meg selvtillit. Dessuten respekterte folk den store Chevy’en i trafikken. I bytrafikken «bærtet» du ikke for å slippe andre trafikanter og fotgjengere frem. Du «bærtet» for å fortelle at du faktisk ønsket å benytte deg av forkjørsretten din. Hornet på amerikanske biler «bærter» i flerstemt harmoni. En viktig egenskap når du kjører med én hånd på rattet og én på hornet.
Realt kjøretøy
Jeg bestilte brosjyren på eBay. Det er en erstatning for at jeg ikke lenger finner noen ekte ’81 Suburban i Norge – eller noe annet sted i verden. Brosjyren bekreftet inntrykkene fra hukommelsen min. 350 (5.7 liter) V8, 4×4, K10 (maks 2 tonn på bakakslingen) manuell girkasse med en girspak som kunne vært hentet fra en førkrigsmodell, Silverado plysjseter, 3 benkerader, hel benk foran, 2+1 nedfellbart baksete og helt sammenleggbart på rad 3, ingen hodestøtter, metall i nedre kant av dashbordet, Silverado-instrumentering, store truck-speiler «Below Eyeline mirrors», takgrind med lufthøvel bak, doble sidehengslede bakdører, «two-tone» paint med Light Blue Metallic over New Light Silver Metallic.
Scottsdale hadde enkle frontlykter. Standard-speilene ser puslete ut på en så stor bil.
Bensin eller diesel?
Ut over 80-årene hadde jappetiden begynt i Norge. Alle fikk mye penger mellom hendene, og Suburban ble etter hvert ganske populære med 6.2 liters V8 dieselmotor og toppspekkede Starcraft-utgaver. De aller første bilene kunne registreres som kombinertbiler. All fornuft tilsa at man skulle velge dieselmotor. Jeg har hørt om flere som byttet ut velfungerende bensin-motorer med diesel. Den gang låt det fornuftig. Men 6.2-literen er et undermotorisert «rakleverk». 136 HK og dreiemoment på 240 Nm ved 2000 omdreininger var ikke mye å skryte av, da den kom i 1982. Etter hvert ble ytelsene litt bedre. Mine innvendinger går på lydbildet. Jeg greier ikke å forestille meg noen annen motorisering enn V8 bensin i Suburban.
Økende Harry-faktor
Jeg liker ’81-modellens enkelhet. Funksjonelt, enkelt og slitesterkt. Senere generasjoner – med mer utstyr og luksus – økte etter min mening modellens Harry-faktor. I dag er det blitt en SUV for The Kardashians og eiendomsmeglere i New York. Var den 7’ende Suburban-generasjonen siste generasjonen med enkle og ærlige biler – bygget etter gode, gamle amerikanske verdier? Starcraft-modellene som dukket opp ut over 80-tallet, indikerte vel at GM allerede da ønsket å flytte Suburban høyere opp på statusskalaen.
Personlighet
Det siste kortet jeg vil trekke frem, handler om personlighet. «Min» ’81 Suburban var et enkelt og ærlig, stort, trygt og ujålete kjøretøy med et maskulint preg. En truck etter min smak og personlighet. Det fikk jeg bekreftet da jeg en dag ankom jobben i en splitter ny Nissan Patrol. Da ble jeg stanset i vakta – som jeg passerte daglig. Normalt hilste jeg bare over rattet mens jeg kjørte rolig forbi med alle adgangstegn synlig gjennom frontruten. Jeg behøvde aldri stanse. Ikke før nå.
«Hvor har du gjort av Chevy’n din?» spurte vakta. Jeg fortalte ham at den var byttet inn. «Synd», smilte han. «Den Chevy’n passet så godt til deg!»
Bilder ’81 Suburban
Optional bucket seats.Specs og fargekoderAn import step ahead? – neppe!
Se også
Presentasjon av en 1986 modell med «min» fargekombinasjon og spec, bortsett fra at denne flotte ’86-modellen har bucket seats og automat. Skru på lyd og spol frem til 3:35 så får du se og høre den på veien. Mot slutten får vi også høre hornet. Vakre minner 😎
Sist søndag kunne passerende over Sollihøgda få øye på flotte veteran-Volvoer utenfor Sollihøgda Tursenter. Dette var et lite og privat treff hvor det var god avstand mellom folk som ikke kjente hverandre. Jeg tillot meg å stikke innom å kikke på bilene. Jeg kjente noen av dem igjen fra Cars & Coffee-treff på begge sider av Sollihøgda. Likevel er det ikke hver dag man får se 7 Amazoner samlet på samme sted. Jeg noterte meg også 2 PV 544, 2 Duetter, 1 Volvo 144, 1 stk 142, 1 stk 242 og 1 Volvo V90 Executive.
Veteran-Volvoene passet perfekt foran Sollihøgda Tursenter, – akkurat som de gjorde da de var nye. Sollihøgda Tursenter gjenåpnet nemlig tidligere i år, med retter basert på gode råvarer, – 2-retters meny til 200 kroner, – og småretter. Midt i blinken etter en søndagstur langs DNT’s merkede turstier – eller man svinger innom med nypolert finbil.
Du kan se bildene i større format ved å klikke på dem.
Fra Amazon-samlingenPV544 og Duett «servicebil».1971 Volvo 142 B20 DeluxeDe fleste Volvoene sto på Volvo breifelger. Disse felgene var enda fetere, – mye fetere enn de ser ut her i profil – men passer stilmessig til veteranbiler fra Volvo, BMW og italienske biler.Det er ikke hver dag man kommer over 7 Amazoner på samme sted.1970 Volvo 121 B20.Klassise linjer med hint av USA og Italia.Ingen sak å skru når alt er så rent i motorrommet.1973 – da 140-serien fikk nytt dashbord.Volvo Duett B18
Ford Transit Custom 2,0 130 HK, automat 340 L2H1 Trend
Jeg vet ikke om det er den nye fronten som har gitt bilen mer karakter, – eller om den selger bedre enn tidligere. Jeg synes i alle fall at det er kommet flere av dem på veien. I fjor var den nummer syv på salgslistene for varebiler i Norge.
Bilen
Dagens Ford Transit er nummer 8 i modellserien som startet for hele 53 år siden. I dag produseres bilene ved Ford Otosan i Tyrkia og shippes over hele verden, til og med i USA og Australia. Transit omfatter 4 ulike modeller, Courier, Connect, Custom og «fullsize» Transit – eller bare «Transit».
Jeg valgte Transit Custom til jobben. Varianten som på varebilspråket kalles L2H1 – lang lengde og normal høyde. Utstyrsgrad Trend med sidedører på begge sider, ett sidevindu på høyre side og vinduer i bakdørene. Drivverket består av Fords velkjente 2,0 TDCi 130HK EcoBlue med Powershift automat.
Instrumentbord med berøringsskjerm.
Oppdraget
Hente et restparti parkett på Maxbo Sinsen og garderober på IKEA Furuset. Losse bilen på Skillebekk og laste opp gammel parkett og gamle garderober der. Fortsette til Bærum for å ta med restene etter en garasjeopprydding. Neste morgen skal alt leveres til gjenvinningsstasjonen på ISI i Bærum.
Varerommet
6,8 kubikkmeter – på papiret. Lengden er 2,92 meter, men det er mulig å utvide til 3,4 for lange gjenstander ved å åpne luken til et eget rom under passasjerstolen. Lastehøyden er 1,41 meter. Bredden er 1,77 meter og 1,39 mellom hjulbuene. Gulvet er dekket av en forseggjort «floor liner» i plastikk som var krummet opp langs sidene. God løsning for å holde varerommet rent og ryddig.
6,8 kubikkmeter, lastelengde 292 cm, med lasteluke under passasjerstol får man 340 cm. Normal bredde er 177 cm – 1390 meter mellom hjulbuene.
Plass i kupeen
Jeg vet ikke hvem som har bestemt hvor skilleveggen skal stå. Det sto vel mellom lastevolum og komfort? Du skal ikke være mye over middels høy for å merke at det skorter på benplass – også i Transit Custom. Løsningen blir høy sittestilling med rak rygg – omtrent som å sitte på kirkebenken. Jeg satte pris på at det var mulig å jekke opp setet litt i forkant også. Passasjersetet er låst i én stilling – som vanlig er på sånne biler. Passasjeren i midten har etter forholdene bra benplass ettersom girspak-løsningen ikke stjeler alt for mye rom.
Interiøret (Trend)
Look and feel
Etter faceliften i 2018 fikk Transit Custom en oppgradering av instrumentpanelet. Infotainmentsystemet styres via en berøringsskjerm. Behagelig skinntrukket ratt og tydelige instrumenter. Det er koppholdere «over alt» til kaffe og Cola. Ved å felle ned midtre passasjersete får man en bordflate med ekstra koppholdere. Det er flere USB-porter tilgjengelig for bærbart utstyr.
Vibrerer mye på tomgang
Det var kanskje ikke så lurt å dra tvers gjennom Oslo like etter arbeidstid. Nesten sammenhengende kø fra Skillebekk til Alexander Kiellands Plass. Folk har tydeligvis begynt å komme seg ut av Corona-dvalen. Men hva var det som fikk hele bilen til å vibrere da den gikk på tomgang? Det skapte også mye støy. Jeg mistenker at det er Powershift-løsningen. Da vi sto stille i Drive med motoren på tomgang, forplantet vibrasjonene seg i hele bilen, men forsvant gradvis da vi kjørte. Tomgangshastigheten var normal.
På veien
Etter å ha lastet bilen med parkett og andre byggevarer, gikk turen videre utover mot Furuset. På landeveien fungerte drivverket godt. Girkassa la motorens turtall behagelig lavt. Dreiemomentet er helt supert og gjorde at vi tok stigningene helt uanstrengt. I hastigheter mellom 80 og 100 merket vi dessuten svært lite til farten. Når man først har kommet opp i fart, er innvendig støynivå meget behagelig. – Og til å være varebil, gir styringen god følelse med veien. Noen hadde nok hatt et lite uhell med «vår» bil, sånn at den sto på ett vinterhjul og ett sommerhjul foran.
Matpause!
Med bilen på jobb
Det var ganske trangt å rygge inn fra gaten hvor bilene sto over alt. Gode speil, parkeringssensorer foran og bak, samt ryggekamera er gode hjelpemidler når man skal lirke bilen rundt andre biler med centimeterpresisjon på alle kanter. Skyvedør på hver side gir rask lasting og lossing når man står ulovlig parkert. Tre kolli som var for lange for heisen, måtte bæres helt opp til 4. etasje. Hvorfor gjøres ikke trappoppgangene mer hensiktsmessig for å frakte store gjenstander?
Pass høyden!
En av de viktigste egenskapene til en varebil, er å komme helt frem – også inn i parkeringshus og garasjeanlegg. De fleste anleggene har maks høyde på 2,10, – enkelte bare 2,05. Transit Custom er vel kanskje en av de høyeste i sin klasse. «Vår» Transit hadde integrerte lastestenger på taket som ikke bygget i høyden. Genialt. Det eneste man skal passe på, er antennepisken på taket. Jeg måtte teipe den fast til taket da jeg skulle kjøre inn i mitt eget garasjeanlegg for å laste opp noen tunge sekker. Antennen tåler å slå opp i taket når vi kjører i fartsretningen, – men ikke når vi rygger…
Lastestativ som ikke bygger i høyden når det ikke brukes.
Sikkerhet
Det er ikke like enkelt å fastslå sikkerheten i varebiler som i personbiler. Ved et sammenstøt med personbil, gir varebilen deg en fordel fordi du sitter i et høyere og tyngre kjøretøy. Men treffer du en murvegg, kan sikkerhetsfølelsen være falsk. Jeg har også en følelse av at en lavbygd person sitter tryggere enn en høy, langbent kar. Transit Custom ble testet av Euro NCAP i 2012. Rapporten sier at det er mye hard plast som kan påføre skader, – avhengig av hvor – og hvordan man sitter. Det er her jeg er redd vi langbente kan komme dårlig ut. De største skadene ble imidlertid påført i sideveis stolpekollisjon og whiplash ved påkjøring bakfra (kombi/minibuss). Akkurat whiplash er det heldigvis lite å bekymre seg for i varebiler med skillevegg.
Total score i 2012 ble 5 stjerner og 84% for beskyttelse av voksne. Toyota Proace fikk 91% da den ble testet i 2015. Opel Vivaro ble også testet i 2015 og fikk bare 52%. I likhet med Transit, ble begge bilene også trukket for sideveis stolpekollisjoner og whiplash for de som sitter i baksetene.
Konklusjon
Varebiler som Ford Transit Custom er laget for business – ikke pleasure. Dette er ikke biler man blir overstadig begeistret for, men «vår» Transit var perfekt til jobben! EcoBlue-motoren er et eksempel på hvor bra diesel er blitt. Skikkelig dreiemoment og lavt forbruk. Automatløsningen anbefales ikke ubetinget, da alt for mye støy og vibrasjoner forplantet seg inn i kupeen mens vi stampet i kø. Under normal kjøring opplevde vi at girskiftene var godt tilpasset motoren og holdt turtallet behagelig lavt.
Stemningsbilde gjennom Festningstunnellen. Chevy til venstre.
Fakta om Ford Transit Custom L2H1
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde: 534 / 208 / 202 cm
Akselavstand: 330 cm
Egenvekt: 2111 kg
Nyttelast: 1014 kg
Totalvekt: 3200 kg
Lastevolum: 6,8 m3
Lasterom lengde: 292 cm
– gjennomlastingsluke: 340 cm
Lasterom bredde: 177 cm
– mellom hjulbuene: 139 cm
Lasterom høyde: 141 cm
Maks hengervekt med bremser: 1900 kg
– uten bremser: 750 kg
Maks vogntogvekt: 4200 kg
Maks taklast: 150 kg
Du kan også leie en Transit Custom for en time, dag eller helg ved å laste ned mobil-lappen fra Hyre.
Ford Transit Custom – bilder
Du kan klikke på alle bilder for å se dem i større målestokk.
Ekstra sidedør på venstre side, vindu på høyre side og vinduer i bakdørene koster til sammen 5 500,- Anbefales!Ford Transit Custom 340 L2 kan ta lange gjenstander opptil 340 cm.
Den røde bygningen rommer i dag City Self Storage på Skøyen. Her kan du leie varebil hvis du behøver. Bygget var en gang gråblått – og var min arbeidsplass i 17 år. Kontorbygget er i dag omgjort til selvbetjenings lagerlokale. Lurer på hvilke gjenstander som er lagret på mitt gamle kontor?
På vei hjem måtte jeg bare stanse å ta et bilde av denne flotte Mustangen.
Se også
Blir Proace noen Hiace?Naboens Transit ConnectHvem lager motorene til IKEA-bilene?Toyota Proace Electric 50 kwh
Jeg liker den lange fronten og den utpregede coupe-profilen. Den ser ut som en sportsbil. Helt i tråd med Vision Coupe Concept som visualiserer Mazdas nye formspråk. Det virker som Mazda har gitt den unge designeren, Yasutake Tsuchida, friere tøyler enn sine forgjengere.
Sportsbilfølelse innvendig også
Skinnseter, sort interiør og sort taktrekk, myk padding på dashbordet, i dørpanelene og et herlig, bredt, padded midtarmlene. Instrumentene er ikke spesielt hi-tech. De består av 3 analoge klokker med små digitale displayer i mellom som viser tilleggsinformasjon, som forbruk og lignende. Midtskjermen er lettlest og passe høyt montert – og betjenes med et styrehjul på midtkonsollen i nærheten av midtarmlenet. Førersetet er elektrisk justerbart med elektrisk korsryggstøtte. Jeg fant meg best til rette ved å sitte litt lavt. Det stemmer godt med sportsbilfølelsen, skjønt jeg synes setene kunne ha vært litt mer sportslige.
Mazda har hoppet på hybridbølgen
Alle bilprodusenter forsøker nå å henge seg på hybridbølgen. Mazda’s løsning, kalt M Hybrid, er av den lette sorten. Den bruker regenerativ bremseenergi til å lade et 24 volts litiumsbatteri som både leverer strøm til sekundærtjenester som lyd og navigasjon, samt en knøttliten elmotor. Den puffer bilen i gang ved automatisk start og stopp, og den skal bidra til å holde jevn bevegelse i bilen når den girer opp. Elmotoren er bare på 7 HK.
Mild hybrid
Mens jeg kjører, prøver jeg å kartlegge hvordan hybridsystemet fungerer – eller rettere sagt – finne ut om det i det hele tatt fungerer. Første tegn er når jeg drar i gang fra stillestående – helt lydløst og uten motorvibrasjoner. Når jeg kikker på turtelleren, ser jeg at motoren allerede går. Jeg antar at elmotoren bare gir bilen et lite, initielt puff. Det hjelper på komforten, på forbruket under bykjøring og gir sannsynligvis mindre slitasje på automatkassa. Jeg prøver også å spore opp ulempene. Den første kom allerede da jeg startet opp. Da begynte motoren å surre på rundt 2000 omdreininger, men gikk helt normalt da jeg begynte å kjøre. Også under kjøring la jeg merke til at turtallet gikk opp til rundt 2000 av seg selv – uten gasspådrag. Jeg antar at det var for å lade opp litiumsbatteriet.
Mye myk polstring på dashbordet
På vei til Hadeland Glassverk på Jevnaker
«Mazda?» utbrøt kona mi. «Det var jo det far kjørte». Svigerfars siste kjøretøy var nemlig en Mazda 323 med automatgir. Hele sitt voksne liv hadde han vært en «keen driver» som mente at automatgir – det var for gamle tanter. Men da hans egne ben begynte å svikte, ble Mazda med automatgir redningen for å få noen ekstra år på veien.
Førsteinntrykket
Jeg forsto at jeg hadde en utfordring med å knuse gamle fordommer. Jeg forklarte at Mazda har jobbet hardt med å skape premiumfølelse. «Når du setter deg inn, vil du merke hvordan bilen omslutter deg. Du vil føle deg i ett med bilen.» … «Hvis dette er skinn, er det dårlig skinn», kommenterte kona mi. «Skai-seter!». Jeg skal innrømme at japanske skinnseter ligner på skai-setene fra barndommens biler – som Opel Rekord og Ford Cortina. Skinnet er glatt og virker tykt og stivt. Men på vei oppover mot Sollihøgda kunne vi høre at det knitret i setene, – så – jo – det måtte være skinn. I spørsmålet om Mazda 3 tilhører premiumklasse, endte vi med 1 stemme for og 1 mot.
For oss som liker å kjøre bil
Svigerfar ville ha likt nye Mazda 3 MHybrid. Det er utvilsomt en bil for oss som liker å kjøre bil. Understellet gir flott balanse mellom sportslighet og komfort. Gjennom svingene mellom Klekken og Jevnaker merket jeg hvor godt den lå på veien. Fin vektfordeling. Jeg gir gass ut av svingen og føler veigrepet gjennom rattet. Jeg koser meg. Lydnivået er behagelig både fra veien og fra motorrommet. 2-literen er nesten ikke hørbar, – bare med behagelige lavfrekvente lyder. Fruens favorittkanal, P5 Hits, gir flott lyd med super bass. Så bra at jeg kjenner jeg får «dotter i ørene», men det er ikke Mazda’s feil.
Lyst på en helgetur?
Hadeland Glassverk er et flott utgangspunkt for en helgetur. Jevnaker ligger i passe avstand fra de fleste byene på østlandet. Stedet er omgitt av fine landeveier. Ideelt for utflukt med familiens finbil, – den man tar ut om våren. Denne gangen fikk jeg kikke nærmere på en rekke Mustanger fra Drammensområdet og noen Austin Healeys. et par av dem fra mine egne trakter. Utsalgsstedene byr på gode kjøp av håndlaget krystallglass med ubetydelige feil til nedsatte priser – og bruksglass, gårdsmat og øl fra mikrobryggerier, – samt spisesteder. Det er nesten som å være på IKEA. Det skal godt gjøres å gå derfra sulten og tomhendt.
Mazda 3 2,0 MHybrid SkyActive
Mazda’s nye motorteknologi
Da Mazda lanserte nye Mazda 3 for modellåret 2019, ble det samtidig annonsert at den skulle få Mazdas mye SkyActiv-X motor med SCCI (Spark Controlled Compression Ignition). Det er noe så spesielt som en selvantennende bensinmotor. Den bygger opp høy kompresjon med en kompressor – og varmen som oppstår, antenner drivstoffblandingen – som i en dieselmotor. Selvantenningen skjer kun når motoren går på lav belastning. På høy belastning tennes blandingen fra tennplugger. Jeg antar at styringen av dette skjer gjennom avansert elektronikk. Selvantenning av bensinmotor låter uheldig i mine ører. Da tenker jeg på ettertenning – du vet, der motoren fortsetter å humpe og gå etter at man har slått av tenninga.
Aspirerende motor som krever litt trening med gassfoten
«Vår» Mazda 3 er en 2019-modell produsert før den nye SkyActiv-X motoren var klar, så den fikk i stedet forgjengerens SkyActiv-G motor – altså en vanlig aspirerende 2-liters bensinmotor på 122 HK. Den virket responsvillig og lettpustet og la ingen demper på kjøregleden. Under akselerasjoner i motbakke (forbikjøring) slapp automatkassa turtallet for høyt opp før den skiftet, og ga et uønsket «lægg» i akselerasjonen. Her må man vippe opp gassfoten i rett øyeblikk for å få kassa til å skifte raskere – og holde akselerasjonen. Bortsett fra dette, føltes girkasse godt programmert for 122-hesteren. Med aktiv kjøring går det an å hente mye fra 122-hesteren.
Den nye motoren med SCCI gir maksytelse på 180 HK med omtrent samme forbruk som «vår» motor. Dreiemomentet er omtrent det samme, men oppnås på et lavere turtall. Jeg lurer på hvorfor Mazda ikke bare installerte en turbo? Kanskje de ønsket å skape en bedre kjøreopplevelse?
Plass
Man kan si at Mazda har prioritert form foran plass. Det sportslige preget gir ulemper med hensyn til plass. Ikke misforstå. Det er ikke dårlig plass i Mazda 3, men det er langt fra klasseledende.
De smale vinduene og det sorte taktrekket bidrar til at baksetet oppleves som trangere enn i for eksempel Toyota Corolla. Å sitte i baksetet bak meg selv, ble i trangeste laget for bena, men høyden var ok. Jeg hadde jo valgt en ganske lav sitteposisjon i førersetet, noe som dro førersetet bakover. Hadde jeg valgt en høyere sittestilling, ville det gitt mer plass i baksetet.
Bagasjerommet er på 351 liter. Det er helt på det jevne for klassen. Tingene må løftes over en lastekant.
Bagasjerommet tar 351 liter over lastekanten
Sikkerhet
Mazda 3 ble testet i 2019 med samme motor som i «vår» bil. Totalscoren for beskyttelse av voksne ble 98% og for barn 87%. Jeg tror ikke jeg har sett så mange grønne felter i rapporten tidligere. Dette er meget bra! Til sammenligning ble nye Golf 7 også testet samme år. Den oppnådde like god score som Mazda med hensyn til beskyttelse av barn, men ble slått av Mazda for beskyttelse av voksne. Men Golfens score var ikke dårlig, den heller.
I 2019 kostet Mazda 3 MHybrid 2,0 122 HK aut. Cosmo 326 600,- kroner. Tilsvarende bil med nye SkyActiv-X motor med 180 HK kostet da på samme tid 25 000 mer. I dag får du ett år gamle Mazda 3 med 122 HK og ubetydelig km-stand rett under 300 000,- kroner. Det er en god pris, spesielt med tanke på at tilsvarende ny bil med 180 HK nå koster 377 000.- pluss vinterdekk.
Jeg har ikke målt bensinforbruket. Gjennomsnittsforbruket ved blandet kjøring er oppgitt til 0,67 liter/mil (WLTP). Uansett hvordan man snur på tallene, kan aldri Mazda 3’s 2-litermotorer hevde seg blant de beste i klassen med hensyn til forbruk. Effekten av hybridløsningen teller svært lite, – og langt mindre enn for eksempel tilsvarende motoriserte Toyota Corolla Hybrid. Toyotas hybridløsning er langt mer omfattende enn i Mazda 3. Toyota reklamerer med at bilene går på strøm halve tiden, noe vi kan bekrefte er mulig. Corollas gjennomsnittsforbruk er 0,49 ved blandet kjøring (WLTP) – altså 0,18 liter/mil lavere. Det tilsvarer at Mazda’en bruker 216 liter mer enn Toyota pr år ved en årlig kjørelengde på 12 000 km. Beregnet etter dagens bensinpris blir årlig merutgift på 3 358,- kroner.
Konklusjon
La oss avrunde med å sammenligne Mazda 3 MHybrid med Toyota Corolla Hybrid. Prismessig er de nokså like. Jeg velger å sammenligne de to med 122 HK motor som jeg har kjørt. Men begge kan faktisk også leveres med 180 HK.
Kjøreglede: Mazda gir kjøreglede på høyde med de beste i klassen. Toyotas hybriddrivverk er kjent for å ha et par irritasjonsmomenter. Blant annet lar den ofte turtallet gå for høyt opp under vanlig kjøring.
Lydbilde: Mazda har både et lavere og langt mer behagelig lydbilde enn Toyota.
Komfort: Likeverdige.
Plass: Reelle plassforhold er likeverdige, men Toyota oppleves som mer rommelig.
Sikkerhet: Mazda scorer best i Euro NCAPs test. I Toyota ble testdukken på førersiden mørbanket fordi airbag’en i rattet var for svak.
Verditap: Jeg antar at Toyota får et lavere verditap. Mange kunder søker Toyota uten å vurdere konkurrentene.
Drivstoff: Toyota har betydelig lavere forbruk på grunn av sin hybridløsning.
Tilhenger: Mazda kan trekke større henger. 1300 kg mot Toyota 750 kg.
Mazda 3 MHybrid scorer på kjøreglede. Den gir dessuten et mer sportslig preg, og litt mer premiumfølelse enn Toyota Corolla Hybrid. Corolla scorer på sitt lave forbruk og sin mer avanserte hybridløsning.
Midtkonsollen er lett å betjene
Drivverk
Motor 1: Bensin, 2,0 liter, 122 HK, dreiemoment 213 Nm ved 4000 omdreininger.
Motor 2: Elektisk, 7 HK
Girkasse: 6 trinn automat
Ytelser
Toppfart: 197 km/t
0-100: 10,4 sekunder
Mål og vekt
Lengde, bredde og høyde i cm: 446, 180, 144
Akselavstand i cm: 272
Egenvekt: 1364 kg
Bagasjerom: 351 liter
– med nedslåtte seter: 1026 liter
Bensintank: 51 liter
Maks hengervekt med bremser: 1300 kg
– uten bremser: 600 kg
Lørdag før 17. mai fikk Hadeland Glassverk besøk av Drammen Mustang Klubb. Hovedinngangen var omkranset av flotte Mustanger. De passet godt inn blant de historiske bygningene. Sammen dannet de en flott tidskoloritt fra 60-tallet.
1964 Austin Healey 3000
Healey’er innenfor
60-talls-koloritten ble forsterket i fabrikkområdet innenfor. Der sto en AC Cobra og seks strøkne Austin Healey’er linet opp etter vårpussen. Et meget vakkert skue. Jeg tipper at det var Austin Healey Club Norway som var på utflukt. I tillegg var det to MGB og en Alfa Romeo 1750 GT. Det er herlig å se at det organiseres utflukter som dette.
Covid-tilpasset
La meg for ordens skyld tilføye at arrangementet nok ikke var et allment biltreff – og således ikke i strid med Covid-reglene. Mens jeg gikk mellom bilene, var jeg alene, – og jeg så kun et par besøkere til utsalgene rundt. Alle holdt også god avstand rundt Mustangene.
Verdt et besøk
Det er verdt å ta en tur til Hadeland Glassverk selv om det ikke er Mustanger der. I utsalgene finner man bruksglass, designerglass, gårdsmat og øl fra mikrobryggerier, for å nevne noe. Noe for en hver smak. Vi endte opp med å kjøpe nye ølglass til hytta og en flott, håndlaget krystallvase – og hadde lunsj i kafeen. Avstanden fra Oslo er cirka 55 km via Klekken. Fra Drammen er det cirka 70 km. Så, altså, – selv om det ikke skulle være noen Mustanger der, håper jeg at så mange som mulig velger finbilen sin når de drar på utflukt dit.
Bilder
Alle bilder kan sees i full størrelse ved å klikke på dem.
Passe lang utflukt for en klassisk Mustang eller åpen Healey.
Ford Mustang 5 Shelby GT 500Nærbilde – Ford Mustang 5 Shelby GT 5001967 Ford Mustang 289 GT V8 Fastback.Ford Mustang GT mk11968 Ford Mustang GT/CS «California Special»Ford Mustang mk5 4,6 V8Alfa Romeo 1750 GTSportsbilsamling på Hadeland GlassverkAC Cobra 5,0 V8
Se også
Mustang-treff hos Røhne og Selmer.Shelby Mustang GT500 428 V8.Fotolørdag – Mustang og MercedesMustangtreff på Bogstad GårdBlant Lillegul og vennene hans
Alfa Romeo GTV 2,0 TB V6 Quadrifoglio. I følge fabrikktallene gir turbomotoren 200 HK, 0-100 på 7,4 og toppfart på 235 km/t. Denne bilen er nå til salgs på Finn.no med fine bilder fra turen – Se annonsen
Flere bilarrangementer denne våren er dessverre avlyst. Heldigvis går det an å opprettholde sosial avstand på organiserte kjøreturer.
Fiat og Biltema i samme hus
Autovia inviterte publikum til søndagsbesøk i sine nye lokaler over Biltema på Rud, med etterfølgende tur Hurum rundt. Det ble ikke noe av det varslede snøværet. Dagen begynte «heldigvis» bare med regn. Autovia representerer italienske bilmerker – alt fra Fiat-konsernet. Modeller som Alfa Romeo Guilia og Stelvio til Tesla-priser, Fiat 500 og Jeep Renegade.
Fine biler for søndagsturer
Jeg var innom en tur før avreise – ikke for å studere nye biler, men youngtimere og klassikere. Ideelle hobbybiler som er godt egnet for søndagsutflukter. Blant nyere Guilia’er, Stelvio’er, Alfa 159 og Brera så jeg en fantastisk fin Lancia Kappa Coupé, samt Fiat Barchetta, Fiat Coupé, GTV og den røde Lancia Flavia Sport som det bare finnes én av i Norge. Det ble kun laget 626 biler av denne modellen, og kun 512 med 1,8-litersmotoren.
For oss som liker italienske biler
«Nettverksbygging» kalles det. Arrangementer som dette, fanger interesse – ikke bare fra eksisterende kunder – men også fra det etablerte, italienske bilmiljøet i Norge. Det er noe helt spesielt over italienske biler. Selv den minste Fiat er laget for å behage øyet og øret. Terjes biler kan bekrefte at Fiat 500 er verdens kuleste småbil og den nye el-modellen med WLTP-rekkevidde på 32 mil er veldig interessant. Vi fremhever gjerne også Jeep Renegade som vi kjørte noen uker. Ikke den mest velkjørende kompakt-SUV, men et kjøretøy som gir masse feelgood på veien. Den er tross alt utviklet og produsert i Italia.
Bilder
Bildene kan forstørres ved å klikke på dem.
Fiat Coupé deler plattform med Alfa Romeo GTV. 2-liters 5-sylindret turbomotor leverer i følge fabrikktallene 220 HK, gjør 0-100 på 6,5 sekunder og kan nå 250 km/t.Fiat Coupe nærbildeFiat Barchetta – youngtimer og kommende klassikerStilren hekkLancia Kappa Coupé 2,0 TVakre linjer i 2-dører Lancia Kappa Coupé1966 Lancia Flavia Sport Zagato 1,8
Å ratte bilen selv er en av gledene ved å kjøre bil. Jeg kjører sjelden med automatisk styring. Les hvorfor!
Audi active lane assist
Hadde noen fortalt meg for 20 år siden at vanlige biler kan styre seg selv, ville jeg tenkt at de hadde lest for mye science fiction. Active lane assist er mer avansert enn navnet tilsier. Den fører ikke bilen i sikksakk mellom linjene, men griper aktivt inn og holder stø kurs midt i kjørefeltet – mil etter mil. Den automatiske styringen kobler seg ut når bilføreren vrir på rattet selv. Jeg har sett en video fra USA hvor en Audi kjører på highway’en mens føreren sitter tilbakelent med armene i kors i vel en halv time. Det tillater ikke «min» Audi. Hvis hånden er for lenge borte fra det selvstyrende rattet, kommer det en melding om å ta over styringen. Tipper at det er av juridiske hensyn.
«Minst en hånd på rattet» er mer av juridiske årsaker enn tekniske behov.
Bilens øyne
Den automatiske styringen på «min» bil benytter kameraet bak innerspeilet. Det samme kameraet som leser skilt og styrer fjernlysene. Hvis bilen hadde vært utstyrt med Park Assist Plus, ville elektronikken i tillegg ha benyttet radarsensorene til å monitorere trafikk langs sidene for å unngå sammenstøt under feltskifte. Men vanlig styring skjer altså kun basert på visuelle inntrykk.
Trenger mer enn gode øyne
Levende mennesker styrer ikke bare med øynene. Vi bruker øynene til å sette kurs langt frem og sjekke at det ikke kommer noe i veien. Ved å holde i rattet, kjenner vi løpende på ytre faktorer som påvirker bilen – som vei, vær og vind. Skulle en sidevind blåse bilen ut av kurs, kjenner vi det på rattet og korrigerer umiddelbart som en ryggmargsrefleks. Når vi korrigerer rattet, kan vi også kjenne på om vi er nær ved å få hjulslipp eller om bilen understyrer eller overstyrer. Alt dette får vi vite gjennom rattet sekundet før bilen faktisk endrer retning. Dagens elektronikk, derimot, har ikke tilgang til å fange opp rattfølelsen. Den merker ikke sidevinden før bilen faktisk er kommet litt ut av kurs. Når den da justerer, kan vi merke et lite kast i bilen.
Av og til bruker jeg dette grepet for å kjenne hvordan bilen oppfører seg.
Når jeg skal gjøre meg kjent med en ny bil, legger jeg kun noen fingertupper på rattet som vist på bildet. Da kan jeg føle kreftene som virker på forhjulene. Hvis veien er korrekt dosert i forhold til hastighet, vil jeg kunne føle gjennom fingrene hvordan bilen sporer inn i svingen. Når alt stemmer, føles bilen nesten selvstyrende uten elektronikk. Dette samspillet mellom vei, bil og sjåfør, er ikke bare viktig for kjøregleden. Det er også viktig for komfort og sikkerhet.
Mange bilførere mangler «fingergespitzengefühl»
Det finnes knapt noe mer ukomfortabelt enn å sitte i baksetet når noen kjører med krampegrep om rattet og korrigerer kursen helt uten å kjenne på bilen. Gjerne overkorrigere sånn at bilen får et kast tilbake. Kjører man med tung henger, fullastet bil eller på glatt underlag, kan selv en liten korrigering med rattet få fatale følger hvis den bryter bilens spor – på feil tidspunkt – for eksempel i en feil dosert sving, under et vindkast, over et telehiv eller hull i veibanen. Da kan det være bedre å la kjøretøyet vandre i kjørefeltet og om nødvendig bruke større deler av veien.
Derfor bruker jeg sjelden bilens robotstyring
Det gir bedre komfort, høyere sikkerhet og mer kjøreglede. Det gir også frihet til å bruke hele kjørefeltet ved behov. Det er en del av samspillet i trafikken – det som skiller levende mennesker fra roboter. Legger jeg bilen litt ut til høyre, inviterer jeg de som ligger tett bak, til å kjøre forbi. Er det dårlig sikt langs kanten av veien, foretrekker jeg å legge meg inn mot midtlinjen for å skape en sikkerhetssone. Det finnes uttallige årsaker til at man ønsker å bruke hele feltet – og av og til hele veien. Det er sånn man kjører til daglig. Beslutningene skjer via «ryggmargen», ikke via hjernen. Ikke før den automatiske styringen prøver å dra bilen inn mot midten av kjørefeltet igjen.
Suzuki S-Cross. Uten styrefølelse kan man ikke ratte bilen bedre enn selvstyrende robot.
Ikke alle biler er like kommunikative
Da jeg nylig kjørte Suzuki S-Cross, noterte jeg at styringen ikke formidlet noen som helst signaler, spesielt rundt midtstilling. Suzuki’en gikk bra, men manglet dette viktige samspillet mellom bil og fører. Uten følelse i styringen – og uvant med å kjøre uten styrefølelse – merket jeg at bilen «min» vandret i veibanen på strak motorvei. Jeg følte meg som en nybegynner.
Kunne like gjerne latt en robot styre 😐
Audi Active Lane Assist virker kun i hastigheter over 65 km/t. Den aktiviseres med knapp ytterst på venstre ratthendel. Hvis bilen også er utstyrt med Park Assist Plus, utnytter Active Lane Assist radarsensorene til å fange opp situasjoner hvor det er nødvendig å styre ut av sitt eget kjørefelt. Sammen med Adaptive Cruise Control kan nyere Audi’er langt på vei kjøre selv. Førerassistansesystemer som bruker kameraet, kobles seg selv ut ved tåke og dårlig sikt.
Aktiv styring på (Audi A3 e-tron).
Se også
Google i bilenAudi A3 e-tronAudi e-tron 55Suzuki S-Cross
Den har aldri vunnet noen skjønnhetskonkurranse. Tvert i mot. I dag betraktes Terracan på linje med biler som Ssanyoung Rodius – biler som befinner seg helt i den andre enden av skjønnhetsskalaen.
Under 30 tusen
Det beste du kan si om Terracan er at gjennomsnittsprisen nå ligger på rundt 30 tusen. Da får du en terrengbil av den gamle sorten, bygd på solid ramme med brukbar landeveiskomfort og plass til 7. Du kan trekke henger på inntil 2800 kg, og med firehjulstrekk og lavgirserie kan du dra sjarken din rett opp fra stranda.
2005 Hyundai Terracan 2,9 CRDi
Godt familetre
Pajero 1-baserte GalloperTerracans bestefar er ingen ringere enn Mitsubishi Pajero (L040) mk1. Hyundai tok over produksjonen i 1991 og produserte modellen som Hyundai Galloper. Fra 1999 ble den importert til Norge. Da hadde den fått trendy skjermbreddere og plastpaneler rund baut, samt ny front. Hyundai presenterte modellen som sin egen, men de fleste dro kjensel på Pajero’en fra 80-tallet. Det gjorde ikke noe. Tvert i mot. Galloper var som skapt for det norske markedet – i lang utgave med turbodiesel og grønne skilter.
Eplet falt ikke langt fra stammen
Under skallet er ikke Gallopers etterfølger, Terracan, særlig forskjellig fra forgjengeren. Forstillingen er bygget opp med doble A-armer, spiralfjærer og torsjonsstag som takler lang fjæringsvei. Bak er det stiv bakaksel og spiralfjærer. Samme konsept. Manuelt innsjaltbart 4-hjulstrekk og lavgir. Turbodieselmotoren er en rekkefirer på 2,9 liter med gode ytelser. Opprinnelig 150 HK og et solid dreiemoment på 333 Nm fra 2000 omdreininger. Fra modellåret 2005 oppgradert til 163 HK og dreiemomentet til 345 Nm fra 1750 omdreininger. En klar forbedring i forhold til Gallopers 2,5-motor med 99 turbohester.
Bongo og Big-Up bruker samme motor
Problemet med Terracans motor er at den ikke er særlig utbredt i Europa. Motorserien «J3» sitter i modeller som KIA Carnival og varebilseriene Hyundai Porter og KIA K-serie, med bisarre modellnavn som «Bongo» og «Big-up». De ligner på «HiAce» og er kun solgt i Asia. På Skruvat.no kan du ennå bestille byttemotorer til Galloper (og H-1) men ikke Terracan, – skjønt du får kjøpt regreim-sett, toppakning osv.
Hyundai Terracraft facelifted modell
Var Galloper mer populær?
Totalt sett befinner det seg 936 Terracan’er på norsk jord. Av disse er (bare) 26 oppført i kjøretøyregisteret som avregistrert eller skrotet. Terracan ble solgt i 6 år – mellom 2002-2007 – mens Galloper kun ble solgt i 3. Allikevel ble det registrert flere Galloper’e enn Terracan, så det er tydelig at Terracan ikke greidde å følge opp suksessen etter Galloper.
Erfaringer med Terracan
Det ser ut som om Terracan’ene har greidd seg godt i daglig bruk. Ett problem som går igjen, er havarert dieselpumpe (høytrykkspumpa). Når pumpa skjærer seg, har flere erfart følgeskader på innsprøytningsdyser, men det er ikke meldt om videre motorskader. Noen mener at drivstoffilteret er synderen – manglende vedlikehold, feil type eller montering. Andre mener at feilen sitter inne i pumpa.
Et annet problem som flere eiere har meldt om, er ulyd i bakre differensial. Dette er jo ikke unormalt på terrengkjøretøyer. Rådet er da å bytte til annen olje. Et gammelt triks er å dytte inn banan og sagflis før man selger 🙂 Uansett, kan det være lurt å bruke ørene når man prøvekjører.
Terracan med facelift baklys
På veien
Det går ikke an å sammenligne en ekte terrengbil med en moderne SUV på vei. Man vil oppleve at terrengbilen vandrer mer på veien og krever hyppigere korrigeringer med rattet – spesielt hvis man kjører på terrengvennlige dekk. Man vil oppleve at fjæringen virker stiv og begynner å hoppe over vaskebrett – eller at bilen oppleves som stumpete over telehiv og ujevnheter. Pajero og Galloper var overraskende myke i forhold til tilsvarende terrengbiler. Det myke understellet gir følelse av komfort – en tanke mot amerikanske terrengbiler som Chevrolet Blazer. Da Terracan ble testet som ny, kommenterte flere at de syntes at bilen var for myk – at den svaiet vel mye på veien. Det er også noen som mener at automatkassa ofte bommer på girvalg sånn at den må skifte flere ganger før den treffer. Dette er ikke atypisk for eldre, ikke-tenkende girkasser.
Om bildene
Pressebildene er hentet fra siten www.automobile-catalog.com. Den grønne bilen ble avskiltet i høst og står etterlatt på et brakkområde. Jeg trodde den ble brukt av hjemløse. Det er en 2005-modell – med facelift. Endringene besto av ny grill, nye baklys og endringer i instrumentpanelet. Under panseret fikk 2,9-literen flere hestekrefter og økt dreiemoment. Som varebil kostet den 343 000 kroner. En tilsvarende Ssanyong Rexton kostet 375 000, Pajero 3,2 161 HK Automat kostet 445 000 og en Landcruiser 90 med 163 HK og manuell kasse kostet rundt 400 000 – alle på grønne skilter.
2002 Hundai Terracan
Konklusjon
Aldrende terrengbiler – som Terracan – passer til å dra tung henger, kjøre på dårlig vei og ha god plass underveis. Bilen passer fint for helgeturer, ferieturer og praktisk daglige ærende – men neppe som daglig pendlerbil.
Sjekk at ramma ikke er rustskadet. Eventuelle rustskader må vurderes i forhold til forventet levetid. Terracan kommer nemlig aldri til å ha noen verdi ut over resterende bruksverdi. Den blir ingen klassiker. Jeg nevner dette fordi forgjengerne Galloper og Pajero allerede har klassikerstatus. Biler som var coole som nye, blir klassikere som gamle. Let’s face it! Terracan har aldri vært cool.
Tidlig, klassisk Hyundai Galloper.
Typisk Interiør. Skinn og trefarget plastikk.
Designet som slo feil
Koreansk design for et par tiår siden var ikke alltid like vellykket, sett med vestlige øyne. Hyundai Terracan har mye av alt, men linjeføringen harmonerer ikke. Jeg har merket meg følgende: Fronten er for lav/smekker i forhold til resten av bilen. Glasshuset er for høyt i forhold til fronten. Overhenget bak er for stort – også sett i forhold til fronten. Hellingen på fronten og frontruten harmonerer ikke. Jeg har moret meg med å «photoshoppe» et bilde av Terracan for å vise hva jeg mener. Hva synes du?
Toyota Crown var en av grunnpillarene i Toyotas modellprogram etter krigen. Det var i denne modellen Toyota la egenskapene som formet bilmerket til hva det er i dag.
En japansk drøm
Den første Crown-modellen (Toyopet Crown) var en ganske enkel bil, knapt på størrelse med en Moskvitch og i vestlig målestokk ikke særlig mye å skryte av på veien heller. Men for den jevne japaner var en sånn bil uoppnåelig. Folks håp var at tidene skulle bli bedre bare man jobbet hardt. Kanskje var det derfor bilen ble markedsført under slagordet «A Crown, Someday». En japansk drøm?
En bil for «executives»
Min erfaring med Toyota Crown startet med Crown (VI), den sjette i rekken. På begynnelsen av 80-tallet bodde jeg et par år i Saudi Arabia. Et eldorado for bilentusiaster som meg. Vanligvis brukte jeg en robust firehjulstrekker på de vel 10 milene jeg måtte kjøre hver dag. Jeg fikk ofte låne administrasjonsbilen til avveksling. Det var firmabilen til min kollega, Stuart, som administrerte virksomheten vår i Riyadh. En engelskmann med lang fartstid under fremmede himmelstrøk og sans for fine biler. Stuart var en typisk executive for sin tid – ustanselig på farten i veltrimmet bart, hvit skjorte, slips og stresskoffert. Hans hvite Toyota Crown 2800 SuperSaloon med blått velourinteriør var langt fra noen eye-catcher i det velstående olje-kongedømmet. Men Toyota Crown manglet ikke klasse. Crown var uten tvil en forløper til Lexus.
Brosjyrebilde fra 1980/1981. Lakkerte støtfangere. Er usikker på om dette var standard på Super Saloon, eller kun på toppmodellen Royal Saloon.
Benyttet som drosje her hjemme
Sist lørdag fikk jeg et gjensyn med Toyota Crown (VI) utenfor Hafjell Bilservice på Øyer. I følge regnr.info skal det være 49 biler igjen på norske skilter av modellår 1979 – 1983. Mange har dessverre havnet i pressa på grunn av rust. Når jeg søker blant avregistrerte, skrotede biler, finner jeg også ekstrem høy km-stand på flere. Toyota Crown må ha vært elsket av drosjeeiere.
Utstyrsgrad og motorisering
Den røde Crown’en er en Deluxe Diesel. Utstyrsgrad Deluxe har glattere og enklere interiør enn det flotte velourinteriøret i SuperSaloon. Executive-biler rundt 1980 hadde plysjinteriør – sjelden skinnseter. I følge registreringsstatistikken, ser alle SuperSaloon ut til å ha blitt levert med 2,8 liter rekkesekser. Det finnes også noen få eksemplarer av Deluxe 2600. De hadde motoren fra forgjengeren, som etter hvert ble erstattet av den nye 2,8-litersmotoren.
Crown gjør kanskje mest inntrykk på oss som husker dem som nye – og kanskje fikk sitte bak rattet også.
Diesel – ingen racerbil
I følge papirene, skal den 4-sylindrede dieselmotoren yte beskjedne 66 HK og gi et dreiemoment på 132 Nm ved 2400 omdreininger. 0-100 tar omtrent en ettermiddag – hele 24 sekunder. Toppfarten er 140 km/t. Turbodiesel ble først tilgjengelig i den neste modellen, som ikke ble tatt inn til Norge. Crown diesel kan sammenlignes med datidens Mercedes-Benz 240D. Ingen racerbil, det heller.
SuperSaloon 2800
SuperSaloon interiørCrown’en med 2,8-liters rekkesekser var langt fra motorsvak, men jeg følte likevel at den hadde tålt enda sprekere motor.
For sin tid var tallene svært gode. 145 HK ved 5000 omdreininger og dreiemoment på 226 Nm ved 4000 omdreininger. 0-100 på 11,1 sekunder og toppfart 195 km/t. Motoren trengte forholdsvis mye turtall for å henge med i den hektiske, arabiske trafikkflyten. Jeg forestilte meg at automat ville ha vært et bedre valg, skjønt den manuelle 5-trinnskassa var absolutt lett å jobbe med. Understellet var fast, på typisk japansk vis, uten å være ukomfortabel. Den bakhjulsdrevne storbilen føltes som en kompaktbil når man kastet den inn i svinger og foretok unnamanøvrer – i hvert fall sammenlignet med Chevrolet Caprice som jeg av og til leide på utenbys oppdrag. Crown minnet mer om bilene jeg var vant til her hjemme.
Sannsynligvis det beste eksemplaret til salgs i Europa akkurat nå. 1982 Toyota Crown Super Saloon 2800 med 182 000 km på telleren. Setene er dessverre byttet ut med noen fra en simplere utstyrt bil, men innertrekket på dørene er originalt (Source: mobile.de)
Crown som hobbybil?
Det skal godt gjøres å finne noen Crown (VI) uansett tilstand. Til og med i hjemlandet Japan. Jeg aner ikke hvorfor bilene forsvant, men gjetter på at forklaringen er rust, ekstremt høy km-stand og at det fine velourinteriøret ikke ser ut til å tåle tidens tann særlig godt. Det er plysjbilen du må ha, selv om du må få sydd nytt interiør! 2800 SuperSaloon med lav km-stand. Det beste eksemplaret jeg kunne finne til salgs på nettet, var en 1982-modell med 182 000 km i nærheten av Stuttgart. Den koster 10 000 euro, og kan kjøres hjem for egen maskin. Setene i denne bilen var dessverre byttet ut med de mer slitesterke setene fra Deluxe, men plysjen var fremdeles intakt i innertrekket på dørene. Skal du ha noe mer eksotisk, fantes Crown også som 2 og 4-dørs Hardtop, men få av dem fant veien ut av Japan.
Diesel eller plysj?
Den røde Crown’en på bildet ser ut til å ha sluppet saltede veier. Dieselmotoren, omtalt som Toyotas L-motor, var populære i både HiAce og HiLux. Derfor vil man lett kunne få tak i deler. Deluxe Diesel bærer preg av å være et nyttekjøretøy – ikke noen «executive» bil. Selv ville jeg valgt en 2800 SuperSaloon, uten tvil. Den formidler drømmen om Crown – someday!
Toyota Crown – Fakta
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde i cm: 486, 172, 143
Akselavstand: 269 cm
Egenvekt uten fører: 1420 kg (2,2 D), 1442 kg (2,8).
Bensintank: 72 liter
Understell
Foran: McPherson oppheng med spiralfjærer og stabilisatorstag.
Bak: DeDion aksel med spiralfjærer og stabilisatorstag.
Bremser: Ventilerte skiver foran, tromler bak.
Produksjonsår
Serie 1: 1979 – 1981
Serie 2: 1982 – 1983
Fra 1982 fikk modellen en facelift. Frontlyktene ble endret fra doble kvadratiske lykteinnsatser, til enkle rektangulære. SuperSaloon fikk lakkerte støtfangere. 2600 forsvant som motoralternativ.