Jeg er på Mageli Camping ved det idylliske Losnavannet i Gudbrandsdalen. Det er fortsatt sommer. Sjøen er ennå grønn etter årets smeltevann. Søndagen har våknet til liv. Folk sitter ute med kaffe og frokost. En kar er i full gang med å bygge spikertelt.
Oldschool Toyota
Innimellom bobiler og moderne campingvogner skimter jeg noen fine gamle Toyotaer. Artig gjensyn, tenkte jeg. For 30 og 40 år siden ville campingplassen vært full av biler som Corolla, Carina, Cressida og kanskje en og annen Crown. Det var da bilene var lakkerte i forskjellige farger – og familier kunne dra på ferietur i en Corolla. Toyotaene er på ingen måte forsvunnet fra campingplassene, men de ser annerledes ut i dag. Det var ikke T-Forden som fikk Norge på hjul. Det var Toyota.
Enkle og holdbare
De første japanske bilene utmerket seg ikke med spissteknologiske finesser og banebrytende design. De var heller en tanke sidrumpede. Filosofien var «keep it simple» for å holde prisene lave og kvaliteten høy. Et konsept som slo svært godt an.
1979 Toyota Cressida
Cressida (MX32)
Jeg er imponert over hvor bra Cressida tar seg ut – sett med dagens øyne. Jeg tenker ikke på dem som gamle biler, skjønt de to bilene i dette innlegget er over 40 år gamle. Det flotte inntrykket blir forsterket av at bilene har fått ny farge, oppgraderte hjul og senket. Motormessig ble alle Cressida’ene til Norge levert med en 2-litersmotor med 90 HK. I andre deler av verden kunne man få den med Toyotas flotte rekkesekser 2,6 og 2,8. I dag finnes flere alternativer for å oppgradere til noe mer moderne under panseret.
Toyota Corona og Toyota Corolla E20
Corona og Corolla
Den røde bilen er en Corona – en av de første modellene som ble tatt inn til landet. Corona’ene skulle vise seg å være veldig driftssikre og la grunnlaget for Toyotas vekst. Verdensbilen Corolla var heller ingen skuffelse. Sennepsgult var en svært populær farge da andre-generasjons Corolla E20 kom i 1970. Den var så populær at produksjonen fortsatte et par år etter at etterfølgeren ble lansert som 1975-modell.
Stilrent og enkelt – typisk CorollaDenne kom i flere utgaver, blant annet som stasjonsvognDen ultimate familiebilen er en lysblå Crown stasjonsvogn
Crown
Fra 1975 kunne Corolla leveres som stasjonsvogn. Den drøyt 4-meter lange bilen ble populær som familiebil. Men den riktige drømmebilen for en familie var en lyseblå Crown stasjonsvogn. Få biler var så pålitelige som Crown. Ikke så rart at modellen ble populær hos datidens drosjeeiere.
Toyota Crown var en av grunnpillarene i Toyotas modellprogram etter krigen. Det var i denne modellen Toyota la egenskapene som formet bilmerket til hva det er i dag.
En japansk drøm
Den første Crown-modellen (Toyopet Crown) var en ganske enkel bil, knapt på størrelse med en Moskvitch og i vestlig målestokk ikke særlig mye å skryte av på veien heller. Men for den jevne japaner var en sånn bil uoppnåelig. Folks håp var at tidene skulle bli bedre bare man jobbet hardt. Kanskje var det derfor bilen ble markedsført under slagordet «A Crown, Someday». En japansk drøm?
En bil for «executives»
Min erfaring med Toyota Crown startet med Crown (VI), den sjette i rekken. På begynnelsen av 80-tallet bodde jeg et par år i Saudi Arabia. Et eldorado for bilentusiaster som meg. Vanligvis brukte jeg en robust firehjulstrekker på de vel 10 milene jeg måtte kjøre hver dag. Jeg fikk ofte låne administrasjonsbilen til avveksling. Det var firmabilen til min kollega, Stuart, som administrerte virksomheten vår i Riyadh. En engelskmann med lang fartstid under fremmede himmelstrøk og sans for fine biler. Stuart var en typisk executive for sin tid – ustanselig på farten i veltrimmet bart, hvit skjorte, slips og stresskoffert. Hans hvite Toyota Crown 2800 SuperSaloon med blått velourinteriør var langt fra noen eye-catcher i det velstående olje-kongedømmet. Men Toyota Crown manglet ikke klasse. Crown var uten tvil en forløper til Lexus.
Brosjyrebilde fra 1980/1981. Lakkerte støtfangere. Er usikker på om dette var standard på Super Saloon, eller kun på toppmodellen Royal Saloon.
Benyttet som drosje her hjemme
Sist lørdag fikk jeg et gjensyn med Toyota Crown (VI) utenfor Hafjell Bilservice på Øyer. I følge regnr.info skal det være 49 biler igjen på norske skilter av modellår 1979 – 1983. Mange har dessverre havnet i pressa på grunn av rust. Når jeg søker blant avregistrerte, skrotede biler, finner jeg også ekstrem høy km-stand på flere. Toyota Crown må ha vært elsket av drosjeeiere.
Utstyrsgrad og motorisering
Den røde Crown’en er en Deluxe Diesel. Utstyrsgrad Deluxe har glattere og enklere interiør enn det flotte velourinteriøret i SuperSaloon. Executive-biler rundt 1980 hadde plysjinteriør – sjelden skinnseter. I følge registreringsstatistikken, ser alle SuperSaloon ut til å ha blitt levert med 2,8 liter rekkesekser. Det finnes også noen få eksemplarer av Deluxe 2600. De hadde motoren fra forgjengeren, som etter hvert ble erstattet av den nye 2,8-litersmotoren.
Crown gjør kanskje mest inntrykk på oss som husker dem som nye – og kanskje fikk sitte bak rattet også.
Diesel – ingen racerbil
I følge papirene, skal den 4-sylindrede dieselmotoren yte beskjedne 66 HK og gi et dreiemoment på 132 Nm ved 2400 omdreininger. 0-100 tar omtrent en ettermiddag – hele 24 sekunder. Toppfarten er 140 km/t. Turbodiesel ble først tilgjengelig i den neste modellen, som ikke ble tatt inn til Norge. Crown diesel kan sammenlignes med datidens Mercedes-Benz 240D. Ingen racerbil, det heller.
SuperSaloon 2800
SuperSaloon interiørCrown’en med 2,8-liters rekkesekser var langt fra motorsvak, men jeg følte likevel at den hadde tålt enda sprekere motor.
For sin tid var tallene svært gode. 145 HK ved 5000 omdreininger og dreiemoment på 226 Nm ved 4000 omdreininger. 0-100 på 11,1 sekunder og toppfart 195 km/t. Motoren trengte forholdsvis mye turtall for å henge med i den hektiske, arabiske trafikkflyten. Jeg forestilte meg at automat ville ha vært et bedre valg, skjønt den manuelle 5-trinnskassa var absolutt lett å jobbe med. Understellet var fast, på typisk japansk vis, uten å være ukomfortabel. Den bakhjulsdrevne storbilen føltes som en kompaktbil når man kastet den inn i svinger og foretok unnamanøvrer – i hvert fall sammenlignet med Chevrolet Caprice som jeg av og til leide på utenbys oppdrag. Crown minnet mer om bilene jeg var vant til her hjemme.
Sannsynligvis det beste eksemplaret til salgs i Europa akkurat nå. 1982 Toyota Crown Super Saloon 2800 med 182 000 km på telleren. Setene er dessverre byttet ut med noen fra en simplere utstyrt bil, men innertrekket på dørene er originalt (Source: mobile.de)
Crown som hobbybil?
Det skal godt gjøres å finne noen Crown (VI) uansett tilstand. Til og med i hjemlandet Japan. Jeg aner ikke hvorfor bilene forsvant, men gjetter på at forklaringen er rust, ekstremt høy km-stand og at det fine velourinteriøret ikke ser ut til å tåle tidens tann særlig godt. Det er plysjbilen du må ha, selv om du må få sydd nytt interiør! 2800 SuperSaloon med lav km-stand. Det beste eksemplaret jeg kunne finne til salgs på nettet, var en 1982-modell med 182 000 km i nærheten av Stuttgart. Den koster 10 000 euro, og kan kjøres hjem for egen maskin. Setene i denne bilen var dessverre byttet ut med de mer slitesterke setene fra Deluxe, men plysjen var fremdeles intakt i innertrekket på dørene. Skal du ha noe mer eksotisk, fantes Crown også som 2 og 4-dørs Hardtop, men få av dem fant veien ut av Japan.
Diesel eller plysj?
Den røde Crown’en på bildet ser ut til å ha sluppet saltede veier. Dieselmotoren, omtalt som Toyotas L-motor, var populære i både HiAce og HiLux. Derfor vil man lett kunne få tak i deler. Deluxe Diesel bærer preg av å være et nyttekjøretøy – ikke noen «executive» bil. Selv ville jeg valgt en 2800 SuperSaloon, uten tvil. Den formidler drømmen om Crown – someday!
Toyota Crown – Fakta
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde i cm: 486, 172, 143
Akselavstand: 269 cm
Egenvekt uten fører: 1420 kg (2,2 D), 1442 kg (2,8).
Bensintank: 72 liter
Understell
Foran: McPherson oppheng med spiralfjærer og stabilisatorstag.
Bak: DeDion aksel med spiralfjærer og stabilisatorstag.
Bremser: Ventilerte skiver foran, tromler bak.
Produksjonsår
Serie 1: 1979 – 1981
Serie 2: 1982 – 1983
Fra 1982 fikk modellen en facelift. Frontlyktene ble endret fra doble kvadratiske lykteinnsatser, til enkle rektangulære. SuperSaloon fikk lakkerte støtfangere. 2600 forsvant som motoralternativ.
