amcar

Gjensyn med ’81 Chevy Suburban

Et virtuelt gjensyn. Jeg har vært på eBay og handlet «lykke» i form av en bilbrosjyre.

1981 suburban
’81 Chevy Suburban

Av og til tenker jeg: «Den bilen skulle jeg gjerne sett igjen.» Biler som jeg tidligere har eid eller kjørt. Alle kjøretøy jeg hadde for 20, 30 og 40 år siden er for lengst borte. Men jeg tenker videre: «Hvorfor likte jeg den bilen, egentlig?» For å svare på det, trenger jeg å se bilen på ny.

Bring it back!

Bilen jeg ønsker tilbake, er en 1981 Chevy Suburban. I Norge finnes det spor etter kun 3 stykker av denne modellen. Året etter kom Suburban med diesel, og da tok salget fart. Bensinforbruket var formidabelt – spesielt hvis man kjørte «friskt». Jeg husker første tankfylling. Jeg sa kjekt: «Full, please!». Da pumpa endte på over 120 liter skjønte jeg at jeg ikke hadde nok cash. Trodde jeg. Heldigvis var jeg i Riyadh i Saudi Arabia. Året var 1982. Da kostet bensinen så lite pr liter at bensinpumpene ikke kunne registrere så små beløp. Det fantes ikke nok desimaler. Derfor måtte man gange opp literprisen «på pumpa» 10 eller 100 ganger. Det reelle beløpet for å fylle opp Chevy’n, var bare småpenger.

 

Standard interiør i Silverado. 3 benkerader.

Basert på pick-up’ene

Suburban tilhørte truck-segmentet til GM. De delte teknikk og plattform med de superpopulære Chevy-pickup’ene og delte betegnelsene C10, C20, K10 og K20, – avhengig av utstyr og hvor mye last de kunne ta. De hadde samme motorer – skjønt Suburban hadde kun V8-ere – manuell eller automatisk girkasse og 2- eller 4-hjulstrekk. «Min» bil tilhørte den syvende generasjon av Suburban, produsert som modellår 1973-1991 ved GMs anlegg i Flint utenfor Detroit.

Ikke no’ problem å trekke familiens flotte Airstream Caravan.

An important step ahead

I 1981 forlot Chevy Trucks slagordet «Built to stay tough» med «An important step ahead». Jeg sitter med brosjyren for ’81 Chevy Suburban foran meg. Nyhetene for 1981 var svært små, i hvert fall sett med dagens øyne. Det eneste jeg kan oppdage, er ny grill med doble frontlys montert over hverandre for Silverado-modellen. På den litt enklere Scottsdale er det bare ett sett med frontlys. De doble frontlysene lyste i hvert fall ekstremt dårlig og kunne på ingen måte karakteriseres som noen «step ahead». En litt større nyhet er at frihjulsnavene låses automatisk når man går fra 2-hjulstrekk til 4-hjulstrekk.

Mitt første møte med amerikansk bil

1986 suburban
Light Blue over New Silver Light Metallic. 1986- modell i «min» fargekombinasjon.
Møtet skulle vare i vel ett og et halvt år. Bilen tok meg ut til King Khalid International Airport, som var min arbeidsplass. Flyplassen lå den gang cirka 5 mil utenfor byen. Den var under bygging og veiene dit var ennå ikke helt ferdige. Det var godt å ha en solid, høybygd firehjulstrekker ute i ørkenen, såvel som downtown til Souq’en i den livsfarlige Saudi-Arabiske trafikken. Det var flere måter å dø på. Enten kunne du dø i trafikken, eller du kunne forårsake annen manns død – og således selv bli dømt til døden etter landets strenge Sharialover. Tidligere erfaring med tunge biler ga meg selvtillit. Dessuten respekterte folk den store Chevy’en i trafikken. I bytrafikken «bærtet» du ikke for å slippe andre trafikanter og fotgjengere frem. Du «bærtet» for å fortelle at du faktisk ønsket å benytte deg av forkjørsretten din. Hornet på amerikanske biler «bærter» i flerstemt harmoni. En viktig egenskap når du kjører med én hånd på rattet og én på hornet.

Realt kjøretøy

Jeg bestilte brosjyren på eBay. Det er en erstatning for at jeg ikke lenger finner noen ekte ’81 Suburban i Norge – eller noe annet sted i verden. Brosjyren bekreftet inntrykkene fra hukommelsen min. 350 (5,7 liter) V8, 4×4, K10 (maks 2 tonn på bakakslingen) manuell girkasse med en girspak som kunne vært hentet fra en førkrigsmodell, Silverado plysjseter, 3 benkerader, hel benk foran, 2+1 nedfellbart baksete og helt sammenleggbart på rad 3, ingen hodestøtter, metall i nedre kant av dashbordet, Silverado-instrumentering, store truck-speiler «Below Eyeline mirrors», takgrind med lufthøvel bak, doble sidehengslede bakdører, «two-tone» paint med Light Blue Metallic over New Light Silver Metallic.

 

Scottsdale hadde enkle frontlykter. Standard-speilene ser puslete ut på en så stor bil.

Bensin eller diesel?

Ut over 80-årene hadde jappetiden begynt i Norge. Alle fikk mye penger mellom hendene, og Suburban ble etter hvert ganske populære med 6,2 liters V8 dieselmotor og toppspekkede Starcraft-utgaver. De aller første bilene kunne registreres som kombinertbiler. All fornuft tilsa at man skulle velge dieselmotor. Jeg har hørt om flere som byttet ut velfungerende bensin-motorer med diesel. Den gang låt det fornuftig. Men 6,2-literen er et undermotorisert «rakleverk». 136 HK og dreiemoment på 240 Nm ved 2000 omdreininger var ikke mye å skryte av, da den kom i 1982. Etter hvert ble ytelsene litt bedre. Mine innvendinger går på lydbildet. Jeg greier ikke å forestille meg noen annen motorisering enn V8 bensin i Suburban.

Økende Harry-faktor

Jeg liker ’81-modellens enkelhet. Funksjonelt, enkelt og slitesterkt. Senere generasjoner – med mer utstyr og luksus – økte etter min mening modellens Harry-faktor. I dag er det blitt en SUV for The Kardashians og eiendomsmeglere i New York. Var den 7’ende Suburban-generasjonen siste generasjonen med enkle og ærlige biler – bygget etter gode, gamle amerikanske verdier? Starcraft-modellene som dukket opp ut over 80-tallet, indikerte vel at GM allerede da ønsket å flytte Suburban høyere opp på statusskalaen.

Personlighet

Det siste kortet jeg vil trekke frem, handler om personlighet. «Min» ’81 Suburban var et enkelt og ærlig, stort, trygt og ujålete kjøretøy med et maskulint preg. En truck etter min smak og personlighet. Det fikk jeg bekreftet da jeg en dag ankom jobben i en splitter ny Nissan Patrol. Da ble jeg stanset i vakta – som jeg passerte daglig. Normalt hilste jeg bare over rattet mens jeg kjørte rolig forbi med alle adgangstegn synlig gjennom frontruten. Jeg behøvde aldri stanse. Ikke før nå.

«Hvor har du gjort av Chevy’n din?» spurte vakta. Jeg fortalte ham at den var byttet inn. «Synd», smilte han. «Den Chevy’n passet så godt til deg!»

When you miss your old Chevy, buy a catalog!

Bilder ’81 Suburban

Optional bucket seats.
Specs og fargekoder
An import step ahead? – neppe!

Se også


Presentasjon av en 1986 modell med «min» fargekombinasjon og spec, bortsett fra at denne flotte ’86-modellen har bucket seats og automat. Skru på lyd og spol frem til 3:35 så får du se og høre den på veien. Mot slutten får vi også høre hornet. Vakre minner 😎

GM Heritage Archive: 1981 Chevrolet Suburban Model Configuration >>

En søt historie om islamske verdier >>

Å leve under islamske lover og skikker kan av og til by på positive overraskelser når man rammes av noe tragisk. Les min historie fra virkeligheten! Den endte godt >>

 

Utflukt til Hadeland Glassverk

Drammen Mustang
1967 Ford Mustang 289 GT V8 Fastback.

Mustanger fra Drammen og omegn

Lørdag før 17. mai fikk Hadeland Glassverk besøk av Drammen Mustang Klubb. Hovedinngangen var omkranset av flotte Mustanger. De passet godt inn blant de historiske bygningene. Sammen dannet de en flott tidskoloritt fra 60-tallet.

 

Austin Healey
1964 Austin Healey 3000

Healey’er innenfor

60-talls-koloritten ble forsterket i fabrikkområdet innenfor. Der sto en AC Cobra og seks strøkne Austin Healey’er linet opp etter vårpussen. Et meget vakkert skue. Jeg tipper at det var Austin Healey Club Norway som var på utflukt. I tillegg var det to MGB og en Alfa Romeo 1750 GT. Det er herlig å se at det organiseres utflukter som dette.

Covid-tilpasset

La meg for ordens skyld tilføye at arrangementet nok ikke var et allment biltreff – og således ikke i strid med Covid-reglene. Mens jeg gikk mellom bilene, var jeg alene, – og jeg så kun et par besøkere til utsalgene rundt. Alle holdt også god avstand rundt Mustangene.

Verdt et besøk

Det er verdt å ta en tur til Hadeland Glassverk selv om det ikke er Mustanger der. I utsalgene finner man bruksglass, designerglass, gårdsmat og øl fra mikrobryggerier, for å nevne noe. Noe for en hver smak. Vi endte opp med å kjøpe nye ølglass til hytta og en flott, håndlaget krystallvase – og hadde lunsj i kafeen. Avstanden fra Oslo er cirka 55 km via Klekken. Fra Drammen er det cirka 70 km. Så, altså, – selv om det ikke skulle være noen Mustanger der, håper jeg at så mange som mulig velger finbilen sin når de drar på utflukt dit.

Bilder

Alle bilder kan sees i full størrelse ved å klikke på dem.


Passe lang utflukt for en klassisk Mustang eller åpen Healey.


drammen mustang
Ford Mustang 5 Shelby GT 500
Drammen Mustang
Nærbilde – Ford Mustang 5 Shelby GT 500
Drammen Mustang
1967 Ford Mustang 289 GT V8 Fastback.
Drammen Mustang
Ford Mustang GT mk1
Drammen Mustang
1968 Ford Mustang GT/CS «California Special»
Drammen Mustang
Ford Mustang mk5 4,6 V8
Alfa 1750
Alfa Romeo 1750 GT
Sportsbiler
Sportsbilsamling på Hadeland Glassverk
AC Cobra
AC Cobra 5,0 V8

Se også

Mustang-treff hos Røhne og Selmer.
Shelby Mustang GT500 428 V8.
Fotolørdag – Mustang og Mercedes
Mustangtreff på Bogstad Gård
Mustangtreff på Bogstad Gård
Blant Lillegul og vennene hans

4. juli i Frognerparken

En Woody Wagon og en Lincoln lik Kongehusets bryllupsbil er ingen hverdagbiler.

Buick Roadmaster Woody Wagon

Også i år ble det arrangert Independence day – 4th of July-feiring i Frognerparken – riktignok på forskudd, siste søndag i juni. Det skal visst være 34. gang med amerikansk mat, picknic, raffle, baseball, levende musikk og amerikanske biler. Jeg stakk først og fremst innom for å se på bilene. Frognerparkens hjørne mot Colosseum dannet en flott ramme for en bilutstilling som dette. I tillegg var det morsomt å se at mange bileiere med familier hadde kledt seg i antrekk som passet bilparken og anledningen.

Bilder

Bildene her på Terjes biler er tatt sånn at de skal gjengi bilene sånn som vi oppfatter dem gjennom øynene våre. Det benyttes ikke unødvendig vidvinkel og zoom som kan forvrenge proporsjonene. Bakgrunnene på enkelte bilder kan være lettere retusjert for å fjerne forstyrrende elementer.

 
Klikk på hvilket som helst bilde for å se det i større format.

Du vil også finne bilder fra dette arrangementet i bildedatabasen under de respektive modellnavn, som for eksempel Buick Roadmaster, Lincoln Continental og Cadillac Deville.

Lincoln Continental Convertible i Frognerparken
(1966-69) Lincoln Continental 4 door Convertible. Den ser prikk lik ut som bryllupsbilen til kronprinsparet Haakon Magnus og Mette Marit, – men dette er nok en annen bil. Imponerende doning, likevel!
1957 Ford Thunderbird
Pontiac Firebird Trans Am
Mustanger m.m. i Frognerparken.
1968 Cadillac Deville Convertible

Se også

American Car Club of Norway feiret 4. juli i Frognerparken (2016).

American Motors på Sørum

jeep
AMC Javelin (i forgrunnen) og Jeep J20 Pickup

Stort mangfold

jeepAmerican Motors Corporation (AMC) er et stykke bilhistorie med grener til Norge. Du skal være litt «oppe i årene» for å forstå hva dette er. Gremlin, Pacer, Hornet, Javelin, Matador, Concord, Eagle er noen av modellnavnene under AMC. AMC ble opprinnelig dannet i 50-årene på basis av Nash og Hudson. På veien hadde de blant andre tatt med seg Rambler. På 80-tallet ble Renault 5 «Le Car» solgt via AMC-forhandlere i USA. Renault hadde kjøpt seg inn i AMC. På 80-tallet leide jeg en gang en amerikansk versjon av Renault 9, kalt Alliance. Sammenlignet med Chevettene som den gang gikk som leiebiler i USA, var Renault’en et svært hyggelig bekjentskap. Det var første gang jeg kjørte Renault med aircondition og automat.

Oversikt over merker som «forsvant» – se hjemmesidene til Eights Amcars Club (EAC) >>

Renault ut og Chrysler inn

Renault ble aldri noen stor hit i USA. Dessuten hadde de, som kjent, problemer hjemme i Frankrike. Enden på visa ble at Chrysler kjøpte seg inn og overtok det lille som var igjen av AMC. I dag er det bare merkenavnet Jeep som er bevart, og som nå vel er under Fiat.

Sjeldne biler

I dag er AMC «super rare» som en Instagram-follower kommenterte, da jeg postet bildet av AMC Concord. Jeg husker godt at AMC ble markedsført i Norge, men de fikk kun en liten markedsandel. Det er derfor gledelig at alle biler som er mulig å oppdrive av merket, er tatt vare på gjennom bilklubben Eights Amcars Club (EAC), som har til formål å bevare de amerikanske bilmerkene som ikke tilhørte de tre store blokkene, – GM, Ford og Chrysler Corp.

Da jeg passerte Eights Amcars Club i helgen, hadde de besøk av AMC’er, Rambler’e og Jeep’er. Det var to Javelins – som var AMC’s «Pony Car». Concord’en ligner på – eller var forløper til – senere Eagle, – den første SUV/Crossover som vi kjenner i dag. Det var en bil som ikke bare var forut for sin tid i mekanisk konsept og design, – men som også er ettertraktet i dag. Det var ingen Eagles å se på Sørum denne helgen, men flere flotte Rambler’e. Jeg husker at det gikk et par av dem som drosjer i min hjemby.

AMC for nordiske forhold?

Hollywood har alltid hatt et stereotypt forhold til biler. Gode, gudfryktige amerikanere kjører Oldsmobile eller Ford. Griske, usympatiske mennesker kjører gjerne Mercedes-Benz. Saab og Volvo kjøres av intellektuelle, – ofte med psykopatiske trekk. AMC/Jeep kjøres av skogens sønner i Kanada-skjorter. Sånne karer kjører gjerne Jeep Cherokee, Comanche, J2 eller AMC Eagle, eventuelt Concord eller Hornet.

Bilder

jeep
AMC Javelin
jeep
En liten samling AMC Jeep og Rambler. Fra venstre: Rambler Classic, Rambler Rebel, Rambler American, , Rambler American, AMC Javelin og Jeep J20 pickup.
Sjelden AMC Concord.
jeep
AMC Javelin ved siden av Nash Ambassador.
jeep
AMC Javelin parkert ved Eights Amcars CLub’s lokaler.
Rambler Classic
jeep
Klassisk Jeep Renegade fra AMC-tiden og «Terjes biler»s reportasjebil.

Se også:

jeep
Merkene som forsvant
jeep
Jeep Renegade

Amcars på Elvefestivalen

I år ble Amcar-utstillingen holdt ved brygga foran Nøstedhallen sør for Drammen. Jeg tror ikke det var like mye publikum som i fjor, da utstillingen ble holdt i parken. Men lokasjonen passet godt til et arrangement som dette.

Bli med på omvisning i fotogalleriet.

Bilder fra Motangen

God dugnadsånd, god stemning og en helt fantastisk arena omgitt av skog og en rolig brun elv.

Ford Thunderbird mk3.

Jeg var på Motangen Park i Sørum kommune sist søndag. American Drivers Club Blaker arrangerte Blakertreffet 2018.

Omgitt av Amcars, amerikansk countrymusikk og laid-back atmosfære, fikk jeg følelsen av å være i South Carolina, eller der omkring. Det varme gode sommerværet bidro til Sørstats-følelsen. Motangen Park benyttes blant annet til festivaler, hundeutstillinger, bilutstillinger, konserter og barnearrangementer.

Imponerende standard på bilene!

Trekronene ga behagelig skygge for solen, men gjorde det krevende å ta bilder. Skarpe solgløtt og skygger blir sjelden bra på film, skjønt det formidler en slags trolsk stemning av biler i skogen. Du vet, når du går i skogen og plutselig dumper over en bilkirkegård med gamle klenodier. Det var mange klenodier på treffet, men langt fra noen bilkirkegård.

 

Følg meg på en tur rundt i parken

Blakertreffet
Ford «Deuce» Roadster (Model B).

(bildet over) 30-talls Forder er interessante, fordi da ble Ford’s flathead V8 distribuert ut til folket. Jeg synes denne Roadster’en var utrolig flott. Standard motorisering var samme rekkefirer som satt i Ford Model A.

Blakertreffet
Klassisk britisk Ford Corsair med 1,7 V4 (Essex).
Blakertreffet
1939/40 Chevrolet Pickup.

Svensk custombygg

Blakertreffet
Ombygd Pontiac Bonneville på svenske skilter. Tak-senkede biler blir vel sjelden godkjent av norske myndigheter.

Noen av de utstilte bilene var svenske, som denne ’66 Pontiac Bonneville, – customized ut over det som er vanlig å gjøre her til lands. Jeg mener å ha lest at norske myndigheter kategorisk sier nei til biler med senkede tak. Men jeg tror det var gjort mye mer arbeid på denne bilen enn å senke taket. Det virket som bakparten med innebygde fender skirts var glattet ut, skjønt det er vanskelig å se uten å sammenligne med en standardbil. Kult med innfelte antenner. Imponerende bilbyggeri.

Blakertreffet
Tak-senket kupé med Pontiac-høvdingen i rattet.
Blakertreffet
Glatte, stilrene flater.

Skipsreder-bil fra Vestfold

Blakertreffet
Humber Super Snipe ser ut som en amcar.

Besøk fra andre siden av Oslo-fjorden. Denne flotte Humber Super Snipe har norsk historie og tidligere eid av skipsreder Lorentzen i Vestfold.

Blakertreffet
Biler med stil – vogner med fres – fra Rootes Motors. Tidsriktig reklame fra Falken. Importør Colberg Caspary A/S. Men akkurat denne modellen ble solgt av Vestfold Auto, Tønsberg, (som solgte blant annet biler fra Rootes og Saab).

«Den nye Humber Super Snipe. En aristokrat blant biler – med uforlignelig komfort og rikelige krefter» Jeg noterer videre på reklameplakaten at Hillman Minx har 56,5 hester. Viktig å få med alle gampene, – også de halve 😀

Blakertreffet
Humber’n til tidligere skipsreder Lorentzen. Britisk luksus med et hint av amerikansk innflytelse – og norsk bilhistorie.
Blakertreffet
Tøff Ford Model A uten skjermer.
Blakertreffet
Volvo 142 (t.v.) og Chevrolet Chevelle Hardtop Coupe (t.h).
Blakertreffet
Dodge Challenger Convertible i forgrunnen og Ford Fairlane i bakgrunnen.
Blakertreffet
På ski i denne heten? Tidstypisk og velutstyrt Volkswagen 1302 S med takgrind, skiholder, sjalusi og «hold avstand» merke i bakruta.
Blakertreffet
1963 Buick Riviera i forgrunnen og 1965 Ford Thunderbird i bakgrunnen.

Buick’en på svenske skilter er lettere modifisert med rørgrill og fantastisk flott lakk.

Blakertreffet
Ford Thunderbird mk4 Coupe.

 

Se også:

Bendix-treffet
Oslo-mønstringen

Bendix-treffet

Bendix-treffet
Fin dag i mai.

Hvert år samles bilentusiaster rundt en meieribygning på Hadeland. Lunner Meieri holdt til der frem til syttitallet. 70-tallsarkitekturen danner en fin tidskapsel rundt bilene. Bendix-treffet er oppkalt etter arrangøren, Terje Bendiksen, som overtok bygget og har nå fylt det med gjenstander knyttet til amerikansk bilkultur. Man kunne vel nesten kalle det Hadeland Kulturhus, eller noe sånt.

Sentral beliggenhet

Allerede fra Gjelleråsen får jeg øye på en Dodge 4-dører Coronet på vei nordover riksvei 4. Lunner høres kanskje ikke så sentralt ut, men hvis du slår en sirkel rundt med en times kjøring, dekker du sentrale deler av Østlandet. Oslo – Lillehammer langs Riksvei 4-aksen, og Drammen – Kongsvinger på kryss. En drøy times kjøring hver vei, på rolige landeveier, er ideelt for en søndagstur. Jeg ligger som bil nummer to bak Coronet’en i jevnt driv oppover. Været gjør at det er deilig å kjøre med åpent soltak. Vel fremme vinkes Coronet’en inn til høyre, mens jeg parkerer på jordet til venstre sammen med en blanding av publikumsbiler og klassiske europeiske biler. Jeg tenker: «Søren òg – at jeg ikke vasket bilen!»

Høy standard

Man kan vel si at folk bruker mer penger på hobbybilene sine i dag enn tidligere. Kanskje et tegn på økt levestandard? Mange av bilene er profesjonelt renovert, eller ekte low-milere. Både amcars og europeiske biler. Jeg noterte meg to flotte Saab Sonett’er, et par strøkne Opel’er og flere flotte Forder fra de gylne sytti- og åttiårene. Bendix-treffet tiltrekker en bred gruppe bilentusiaster. Da får man anledning til å kikke på biler som ikke dukker opp på de vanligste treffene.

Jeg tok flere bilder til billedarkivet her på terjesbiler.no. Jeg legger ut noen stemningsbilder med biler og folk. Takk for et bra arrangement!

 

Bli med på visning!

Bendix-treffet
Stemning fra nedre platå.
Bendix-treffet
Nedre platå.
Bendix-treffet
På baksiden sto Harley’ene og Peterbilt’ene linet opp.
Bendix-treffet
Elvis not left the building yet.
Bendix-treffet
Fairlane i tidsriktig kulør.
Bendix-treffet
Gjennomført og delikat.
Bendix-treffet
Knudsen-Taunus coupé ligger designmessig veldig nær en amerikaner.
Bendix-treffet
Ford Escort mk1 Cosworth.
Bendix-treffet
BMW 5-serie

 

(oa.no 13.10.2013) Les mer om gründeren av treffet og hva bygget benyttes til i dag.

 

Se også:

Blaker-treffet
Oslo-mønstringen

Amcars i alle varianter

Oslomønstringen
Oslomønstringen på Ekeberg.

Mopar, Lincoln Mercury, Mustang, Corvette, Ford, GM …

Bilene er vel organisert på American Cars of Southern Norway‘s bilmønstring på Ekeberg Camping. Solen skinner mellom skyene. Campingstoler og picknic-kurver står mellom bilrekkene. Mange har funnet frem klær som matcher anledningen. Det er amerikansk som gjelder. Stil og kultur. Fra scenen strømmer det toner fra årene da doningene på plassen hadde sin første storhetstid.

Oslomønstringen
Hovedkvarteret til Mopar-divisjonen med klassisk Dodge RAM Truck foran teltet.

 

Mopar

Det er imponerende å se standarden på bilene. Flere av dem er helt strøkne – kanskje bedre enn de var som nye. Jeg går rundt og titter. Noen er «gjengangere», like fine som alltid, – mens andre er nye – i hvert fall for meg. Jeg går først inn i Mopar Norway’s avdeling. En klassisk Dodge RAM står ved vimpelen. Ikke alt fra Dodge og Chrysler har vært like bra opp gjennom årene. Men de holder fremdeles stand som klassikere. Kjøper du en nyere Dodge RAM pickup med 5,7 liters Hemi V8-motor, får du en klassiker. Jeg merker meg en nyere Dodge Challenger parkert ved siden av to femtitallsklassikere, – Chrysler New Yorker og Dodge Custom Royal Lancer. Sammen med de andre klassikerne ser jeg hvor vellykket retrodesignet til Challenger 3 faktisk er. I R/T versjon med 5,7 liters Hemi og 372 hester må man legge igjen mange avgiftskroner til staten. Men Dodge’n kommer til å vare lenger enn dagens batteribiler.

Oslomønstringen
Dodge Challenger R/T

 

Studebaker Avanti

En klassiker som skiller seg ut, er Studebaker Avanti avbildet her. Avanti fikk et kort liv ettersom Studebaker ble tvunget til å stenge portene. I ettertid kjøpte noen formene til Avanti fra konkursboet og fortsatte å produsere bilen i små serier til langt ut på 2000-tallet. Glassfiberkarrosseri på ramme egner seg godt til sånn produksjon. Bilene fra Avanti Corporation dukker opp i visse fora, men jeg har aldri sett noen i virkeligheten, – ikke engang i USA. Finner du en, kan du altså kjøpe deg en «ny» klassiker. Men her på Ekeberg sto faktisk originalen!

Oslomønstringen
1963 Studebaker Avanti

Jeg tror Avanti’en på mange måter kan sammenlignes med tidlige T-birds og Corvetter. Kompakte i formen, lette og komplett motorisert med V8’ere. Jeg forundrer meg over hvor enkle, nesten primitive, tidlige T-bird’er er, sammenlignet med moderne biler. Jeg synes T-bird’er som avbildet, virker sportslige. Men i realiteten handler det om stor motor plassert i en enkel bil som var rimelig for sin tid. Så rimelig – så god og så enkel at det ble solgt mange av dem. Det er sånn man skaper en klassiker.

Oslomønstringen
1955 Ford T-Bird

 

Trunk’en teller

Jeg ser en flott ’55 Chrysler New Yorker med åpen trunk. Jeg tar bilde. Den er fotogen der den står på toppen av Ekeberg Camping. Jeg smiler når jeg tenker på hva jeg alltid hørte som guttunge: «Amerikanske biler er helt ubrukelige for det er så lite plass i bagasjerommet». New Yorker’en rommer i alle fall godt med campingutstyr selv om det vel befinner seg et reservehjul over bakakslingen et sted. Lastehøyden er i alle fall forbilledlig, selv etter dagens standard.

Oslomønstringen
Chrysler New Yorker Deluxe

Jeg nevnte jo hvor god standarden på bilene er. Det gjelder ikke minst i bagasjerommet. Drar du på treff med en flott amerikaner, er det ikke bare motorrommet som bør være tipp topp. Et strøkent bagasjerom bidrar til å skape et godt inntrykk. En tidsriktig picknic-kurv er prikken over i’en. På femti- og sekstitallet, da amerikanerne dro på picknic, åpnet man gjerne både trunk og panser. Jeg vet ikke hvorfor man åpnet panseret. Var det kjøling? Var det å vise forbipasserende hva man hadde under der, tro? Uansett, ser det stilig ut, som denne ’58 T-bird’en med rutete innerkledning.

Oslomønstringen
1958 Ford Thunderbird

 

Lincoln Mercury

Jeg finner en annen flott doning med panser og trunk åpen. Denne ’59 Mercury Park Lane ligner på hva Lincoln bygde på samme tid. Selvfølgelig samlet under sin egen fane. Lincoln Mercury har egne forhandlere i USA, så hvorfor ikke samle seg her i Norge, også?

Oslomønstringen
1959 Mercury Park Lane ved siden av Mustang-avdelingen.

Jeg liker hvordan Ford-konsernet skapte egne design-varianter for Mercury, og ikke bare satte Mercury-logo på vanlige Ford’er. Ta for eksempel denne Mercury Monterey. Den har mye til felles med Ford Galaxie – åpenbart – men den har også sitt eget formspråk. Avslutningen av taket og bakruten. Denne Mercury’en har Breezeway bakrute som kan åpnes.

Oslomønstringen
1963 Mercury Monterey med en Cougar i bakgrunnen.
Oslomønstringen
Dashen i Mercury Monterey

 

Hot Rods

På toppen av utstillingen sto førkrigsmodellene og hotrod’ene. Noen av bilene er bilbyggerier i en helt egen liga. Det er spesialbygg som ikke bare omfatter mekaniske modifikasjoner, men også design. Jeg har ingen idé om hva man må gi for å få en custombygg eller hotrod på veien, men de vekker garantert mer oppsikt enn de fleste biler rundt millionen. Dessuten er de udødelige, i hvert fall når det gjelder designet.

Oslomønstringen
Ford pickups, A-Ford-basert til venstre og Ford 11C til høyre.

Jeg liker denne lille pickup’en. Den er som hentet fra en søvnig Amerikansk sørstatsby på femtitallet. Jeg ser for meg en slags «Driving Miss Daisy» setting. Denne pickupen vil forskjønne en hver gate og veistump den blir parkert i.

Oslomønstringen
Ford 11C 1/2 Ton Stepside Pickup Truck
Oslomønstringen
Etter hvert begynte noen på hjemveien.

Jeg tar til slutt med noen bilder fra GM-divisjonen. Corvette, Cadillac og Bel Air.

Oslomønstringen
Parti fra Corvette-avdelingen
Oslomønstringen
1957 Cadillac Eldorado Biarritz
Oslomønstringen
Chevrolet Bel Air
Oslomønstringen
Buick Wildcat med nydelige wire wheels

Se også:

Oslomønstringen
Grombilen er amerikansk

Amerikanerne som forsvant

To Hudson’er. Den nærmeste er en Super 6, eller «Hudson-limpan» , som svenskene kaller den.

Visste du at det finnes en egen bilklubb for amerikanske etterkrigsmerker som tapte kampen mot de 3 store – GM, Ford og Chrysler?

Eight Amcars Club (EAC) har som formål å redde så mange som mulig av disse merkene. Det er Packard, Kaiser, Studebaker, DeSoto, Henry J, Willys, Hudson og Nash. Ut over femtiårene gikk det hett for seg på det amerikanske bilmarkedet. Selv om folk kjøpte biler som aldri før, var det stor kamp om kundene. For å fange kundene, måtte man komme opp med en ny modell hvert år som både skulle overgå forrige modell og konkurrentene. Lengere, bredere, sterkere motor, mer utstyr, mer krom, og så videre – til lavest mulig pris. Konkurransen gjorde det vanskelig for alle produsentene å henge med i svingene. Det paradoksale var at det var ikke de beste bilene som vant. Det var de med mest kapital i ryggen.

Familiefoto.
Jeg har et gammelt fotoalbum hvor kjente og kjære familiemedlemmer står foran en bil. En bil jeg har sett på flere bilder. Den tilhørte en av onklene til moren min. Etter hva jeg har greidd å finne ut, må det være en 4-dørs Kaiser, kanskje en 1951-modell. Bildet er tatt på Nes i Romerike. Den rullet i samme område som EAC holder til i.

Amcar-folket snakker lett om røtter når de skal forsvare sin hobby. Kaiser’n i mitt familiealbum vitner om det. Men i jakten på en amcar er det lett å ta feil av hvilke modeller som representerer de ekte røttene. Jeg er selv født på 50-tallet og husker godt hvilke biler som rullet på veiene da. Jeg kan fortelle at det var veldig få Cadillac’er og Lincolns med continental kit bakpå. Bilene til EAC-medlemmene representerer norske røtter i langt større grad enn hva man ser av nyimporterte amcar-biler. Studebaker, for eksempel, var kjempepopulært i Norge.

Urestaurert Kaiser.
Jeg vet ikke hvor utbredt Kaiser egentlig var i Norge. Jeg tok en tur til EAC for å se en med egne øyne. De hadde en tofarget Kaiser Manhattan i utstillingen, og en urestaurert 4-dørs Kaiser ute. Kaiser Manhattan må ha vært et ordentlig dollarglis da den rullet rundt på landeveiene på Romerike. Men når jeg ser nærmere etter, er den ganske enkelt utstyrt, og i følge spesifikasjonene har den en – for tiden – relativt ordinær sideventilert sekser. Det var en amerikaner for norske forhold. Nesten som en Tesla.

Henry J var Kaiser’s kompaktmerke.
Mange mener at det er den mindre Tesla 3 som er best egnet for Norge. Kaiser-gruppen hadde også en mindre bil, kalt Henry J etter en av grunnleggerne. Du finner Henry J hos EAC, – en i utstillingen, mens en annen er under restaurering. Jeg synes de ser geniale ut i forhold til at de er produsert på første halvdel av 50-tallet. De hadde 4-sylindrede motorer og karosserier med god utnyttelse av den innvendige plassen. Men Henry J var nok minst 25 år forut for sin tid. Trenden ut over 50-tallet var ikke nøkternhet, – det var maksimalitet. Jeg tror de som ikke hadde råd til en ny fullsizer, heller kjøpte en brukt en, fremfor en ny Henry J.

Det som forundret meg mest, var å vite at det rullet Henry J på norske veier. Den utstilte modellen hadde norsk historie.

Her snakker vi «røtter».

Enkelt, men veldig trivelig interiør i Henry J.
Forut for sin tid. Henry J kunne virkelig ha slått godt an i Norge hvis produksjonen ikke ble stanset.
Packard Wagon.
I verkstedet står denne pampige DeSoto’en. DeSoto’er er store, flotte biler.
Nash 600. 1949-modell langt forut for sin tid med sitt strømlinjeformede ponton-karosseri. Lang er den også.
Denne Henry J er under restaurering. Jeg liker den fargeavstemte polstringen øverst på dash’en.

Hjemmesidene til Eight Amcars Club (kafé og utstilling er åpen mellom 12.00-17.00 på søndager).

eac-1977.com: Historien om bilmerket Henry J.