– På med pallen!
Gaffeltruck-føreren plasserer pallen på lasteplanet og skyver den lett innover på bedlineren. Jeg slår en lastestropp rundt den nyinnkjøpte peisovnen før jeg setter meg inn i førerhuset og er ute på veien på null komma null.
Pickup er praktisk.
Jeg har lånt en Isuzu D-Max double-cab med 4 dører. Varebil. Det ser ut som baksetet ligger foldet sammen under ei plate bak førersetet. Det lille innvendige varerommet virker overraskende praktisk å utnytte. Ideelt for hundeiere, tenker jeg. Her er det plass til et par jakthunder, og litt utstyr.
Lasteplanet rommer en pall pluss diverse småsaker. Ikke bare ideelt for å hente en peisovn, men også for andre byggevarer eller utstyr som tåler vær og vind. Det fine med åpent plan, er at det er lett å utnytte luftrommet i høyden og bakover. Men det gjelder å passe på høyden. D-Max er 1,80 meter høy. Med peisovnen ragende 20-30 cm over førerhuset, er det lett å glemme seg i garasjeanlegg med maks høyde 2,05 eller 2,10, – men det gikk heldigvis bra.
Ikke personbil.
– Så absolutt varebil, tenkte jeg da jeg dro vestover på E18. Den rå, hørbare diesellyden, den vage styringen, kjøretøy på ramme og høy sittestilling gir ingen personbilfølelse. Svingradiusen er som på en turbuss. På vei ned i et parkeringshus med rattet i fullt svingutslag, var det bare så vidt jeg ikke måtte stanse og rygge for å greie å følge spiralen.
Jeg liker drivverket. Spesielt dreiemomentet. 400 Nm ved 1400 omdreininger fungerer glimrende med 5-trinns automat. På kjøringen rundt i bygdene vestenfor Oslo fikk jeg inntrykk av at motoren gikk på tomgang hele tiden. Selv når jeg dro på for å komme ut på motorveien, følte jeg ikke noe stress. Kreftene var faktisk i overkant av hva man kan forvente av en 2,5 liters turbodiesel på 163 hester.
Isuzu D-Max er en 4×4 pickup, hvor man styrer hjuldriften elektronisk via et hjul på midtkonsollen. Man kan velge 2H, 4H og 4L, sistnevnte med lavserie. På snøfrie vinterveier kjørte jeg på 2H for å spare drivstoff. Jeg er ikke sikker, men antar at firehjuls-driften på en sånn bil involverer flere drev og akslinger som ikke bare stjeler kraft, men som også kanskje gjør svingradiusen større. Det er mulig jeg er litt gammeldags her, men ser ingen grunn til å koble inn firehjulstrekken før jeg trenger den. Moderne traction control fanger opp eventuell hjulspinn på samme aksling – og fungerer som diffsperre. Det er bare å gi gass.
Feelgood
Jeg prøver å finne D-max’ens sjel. Jeg foretrekker pickup’er fremfor lukkede varebiler. Jeg synes det er lettere å jobbe på et lasteplan enn inne i et lukket varerom. Dessuten synes jeg pickuper er tøffere enn varebiler. Jeg liker setene. De er litt formløse, men lett å komme inn og ut av. Elektrisk justerbart førersete kledt i skinn gir snev av luksus.
Men Isuzu D-max er langt i fra noen luksusbil. Instrumentpanelet ser billig ut. Infotainment-systemet med berøringsskjerm virker som det er kjøpt på Biltema. Pluss for navigasjon, men jeg synes det er litt fomlete og lite intuitiv å betjene. Klimabetjeningen er for så vidt funksjonell, men høyner ikke kvalitetsfølelsen innvendig.
Sikkerhet
Når man sitter høyt i en doning på 2 tonn, tenker man ikke så mye på sikkerhet. Jeg synes det er naturlig å sammenligne Isuzu D-Max med Ford Ranger, som begge er produsert i asiatiske lavkost-land. Ford Ranger scorer full pott på beskyttelse av voksne og har dermed fått en stjerne mer enn D-max. Det er ikke påvist noen sikkerhetsbrister i D-Max, men den gir generelt større risiko for skader i knær og føtter enn konkurrenten fra Ford. NCAP-rapporten slår imidlertid fast at D-Max beskytter meget godt ved sideveis krasj mot stolpe, – og har svært gode whiplash-resultater.
Konklusjon
Ca 420 000 koster den omtalte D-max. Det er en påkostet versjon med automat, automatisk klima og eljusterte skinnseter og bedliner. Det er ingen personbil, men kan fungere som et praktisk daglig kjøretøy for hundeiere, jegere, friluftselskere, hytteeiere, – og selvfølgelig alle som trenger en sånn bil i yrket. Gårdbrukere og håndverkere, for å nevne noen.
Se også
