Lørdag før 17. mai fikk Hadeland Glassverk besøk av Drammen Mustang Klubb. Hovedinngangen var omkranset av flotte Mustanger. De passet godt inn blant de historiske bygningene. Sammen dannet de en flott tidskoloritt fra 60-tallet.
1964 Austin Healey 3000
Healey’er innenfor
60-talls-koloritten ble forsterket i fabrikkområdet innenfor. Der sto en AC Cobra og seks strøkne Austin Healey’er linet opp etter vårpussen. Et meget vakkert skue. Jeg tipper at det var Austin Healey Club Norway som var på utflukt. I tillegg var det to MGB og en Alfa Romeo 1750 GT. Det er herlig å se at det organiseres utflukter som dette.
Covid-tilpasset
La meg for ordens skyld tilføye at arrangementet nok ikke var et allment biltreff – og således ikke i strid med Covid-reglene. Mens jeg gikk mellom bilene, var jeg alene, – og jeg så kun et par besøkere til utsalgene rundt. Alle holdt også god avstand rundt Mustangene.
Verdt et besøk
Det er verdt å ta en tur til Hadeland Glassverk selv om det ikke er Mustanger der. I utsalgene finner man bruksglass, designerglass, gårdsmat og øl fra mikrobryggerier, for å nevne noe. Noe for en hver smak. Vi endte opp med å kjøpe nye ølglass til hytta og en flott, håndlaget krystallvase – og hadde lunsj i kafeen. Avstanden fra Oslo er cirka 55 km via Klekken. Fra Drammen er det cirka 70 km. Så, altså, – selv om det ikke skulle være noen Mustanger der, håper jeg at så mange som mulig velger finbilen sin når de drar på utflukt dit.
Bilder
Alle bilder kan sees i full størrelse ved å klikke på dem.
Passe lang utflukt for en klassisk Mustang eller åpen Healey.
Ford Mustang 5 Shelby GT 500Nærbilde – Ford Mustang 5 Shelby GT 5001967 Ford Mustang 289 GT V8 Fastback.Ford Mustang GT mk11968 Ford Mustang GT/CS «California Special»Ford Mustang mk5 4,6 V8Alfa Romeo 1750 GTSportsbilsamling på Hadeland GlassverkAC Cobra 5,0 V8
Se også
Mustang-treff hos Røhne og Selmer.Shelby Mustang GT500 428 V8.Fotolørdag – Mustang og MercedesMustangtreff på Bogstad GårdBlant Lillegul og vennene hans
Alfa Romeo GTV 2,0 TB V6 Quadrifoglio. I følge fabrikktallene gir turbomotoren 200 HK, 0-100 på 7,4 og toppfart på 235 km/t. Denne bilen er nå til salgs på Finn.no med fine bilder fra turen – Se annonsen
Flere bilarrangementer denne våren er dessverre avlyst. Heldigvis går det an å opprettholde sosial avstand på organiserte kjøreturer.
Fiat og Biltema i samme hus
Autovia inviterte publikum til søndagsbesøk i sine nye lokaler over Biltema på Rud, med etterfølgende tur Hurum rundt. Det ble ikke noe av det varslede snøværet. Dagen begynte «heldigvis» bare med regn. Autovia representerer italienske bilmerker – alt fra Fiat-konsernet. Modeller som Alfa Romeo Guilia og Stelvio til Tesla-priser, Fiat 500 og Jeep Renegade.
Fine biler for søndagsturer
Jeg var innom en tur før avreise – ikke for å studere nye biler, men youngtimere og klassikere. Ideelle hobbybiler som er godt egnet for søndagsutflukter. Blant nyere Guilia’er, Stelvio’er, Alfa 159 og Brera så jeg en fantastisk fin Lancia Kappa Coupé, samt Fiat Barchetta, Fiat Coupé, GTV og den røde Lancia Flavia Sport som det bare finnes én av i Norge. Det ble kun laget 626 biler av denne modellen, og kun 512 med 1,8-litersmotoren.
For oss som liker italienske biler
«Nettverksbygging» kalles det. Arrangementer som dette, fanger interesse – ikke bare fra eksisterende kunder – men også fra det etablerte, italienske bilmiljøet i Norge. Det er noe helt spesielt over italienske biler. Selv den minste Fiat er laget for å behage øyet og øret. Terjes biler kan bekrefte at Fiat 500 er verdens kuleste småbil og den nye el-modellen med WLTP-rekkevidde på 32 mil er veldig interessant. Vi fremhever gjerne også Jeep Renegade som vi kjørte noen uker. Ikke den mest velkjørende kompakt-SUV, men et kjøretøy som gir masse feelgood på veien. Den er tross alt utviklet og produsert i Italia.
Bilder
Bildene kan forstørres ved å klikke på dem.
Fiat Coupé deler plattform med Alfa Romeo GTV. 2-liters 5-sylindret turbomotor leverer i følge fabrikktallene 220 HK, gjør 0-100 på 6,5 sekunder og kan nå 250 km/t.Fiat Coupe nærbildeFiat Barchetta – youngtimer og kommende klassikerStilren hekkLancia Kappa Coupé 2,0 TVakre linjer i 2-dører Lancia Kappa Coupé1966 Lancia Flavia Sport Zagato 1,8
Å ratte bilen selv er en av gledene ved å kjøre bil. Jeg kjører sjelden med automatisk styring. Les hvorfor!
Audi active lane assist
Hadde noen fortalt meg for 20 år siden at vanlige biler kan styre seg selv, ville jeg tenkt at de hadde lest for mye science fiction. Active lane assist er mer avansert enn navnet tilsier. Den fører ikke bilen i sikksakk mellom linjene, men griper aktivt inn og holder stø kurs midt i kjørefeltet – mil etter mil. Den automatiske styringen kobler seg ut når bilføreren vrir på rattet selv. Jeg har sett en video fra USA hvor en Audi kjører på highway’en mens føreren sitter tilbakelent med armene i kors i vel en halv time. Det tillater ikke «min» Audi. Hvis hånden er for lenge borte fra det selvstyrende rattet, kommer det en melding om å ta over styringen. Tipper at det er av juridiske hensyn.
«Minst en hånd på rattet» er mer av juridiske årsaker enn tekniske behov.
Bilens øyne
Den automatiske styringen på «min» bil benytter kameraet bak innerspeilet. Det samme kameraet som leser skilt og styrer fjernlysene. Hvis bilen hadde vært utstyrt med Park Assist Plus, ville elektronikken i tillegg ha benyttet radarsensorene til å monitorere trafikk langs sidene for å unngå sammenstøt under feltskifte. Men vanlig styring skjer altså kun basert på visuelle inntrykk.
Trenger mer enn gode øyne
Levende mennesker styrer ikke bare med øynene. Vi bruker øynene til å sette kurs langt frem og sjekke at det ikke kommer noe i veien. Ved å holde i rattet, kjenner vi løpende på ytre faktorer som påvirker bilen – som vei, vær og vind. Skulle en sidevind blåse bilen ut av kurs, kjenner vi det på rattet og korrigerer umiddelbart som en ryggmargsrefleks. Når vi korrigerer rattet, kan vi også kjenne på om vi er nær ved å få hjulslipp eller om bilen understyrer eller overstyrer. Alt dette får vi vite gjennom rattet sekundet før bilen faktisk endrer retning. Dagens elektronikk, derimot, har ikke tilgang til å fange opp rattfølelsen. Den merker ikke sidevinden før bilen faktisk er kommet litt ut av kurs. Når den da justerer, kan vi merke et lite kast i bilen.
Av og til bruker jeg dette grepet for å kjenne hvordan bilen oppfører seg.
Når jeg skal gjøre meg kjent med en ny bil, legger jeg kun noen fingertupper på rattet som vist på bildet. Da kan jeg føle kreftene som virker på forhjulene. Hvis veien er korrekt dosert i forhold til hastighet, vil jeg kunne føle gjennom fingrene hvordan bilen sporer inn i svingen. Når alt stemmer, føles bilen nesten selvstyrende uten elektronikk. Dette samspillet mellom vei, bil og sjåfør, er ikke bare viktig for kjøregleden. Det er også viktig for komfort og sikkerhet.
Mange bilførere mangler «fingergespitzengefühl»
Det finnes knapt noe mer ukomfortabelt enn å sitte i baksetet når noen kjører med krampegrep om rattet og korrigerer kursen helt uten å kjenne på bilen. Gjerne overkorrigere sånn at bilen får et kast tilbake. Kjører man med tung henger, fullastet bil eller på glatt underlag, kan selv en liten korrigering med rattet få fatale følger hvis den bryter bilens spor – på feil tidspunkt – for eksempel i en feil dosert sving, under et vindkast, over et telehiv eller hull i veibanen. Da kan det være bedre å la kjøretøyet vandre i kjørefeltet og om nødvendig bruke større deler av veien.
Derfor bruker jeg sjelden bilens robotstyring
Det gir bedre komfort, høyere sikkerhet og mer kjøreglede. Det gir også frihet til å bruke hele kjørefeltet ved behov. Det er en del av samspillet i trafikken – det som skiller levende mennesker fra roboter. Legger jeg bilen litt ut til høyre, inviterer jeg de som ligger tett bak, til å kjøre forbi. Er det dårlig sikt langs kanten av veien, foretrekker jeg å legge meg inn mot midtlinjen for å skape en sikkerhetssone. Det finnes uttallige årsaker til at man ønsker å bruke hele feltet – og av og til hele veien. Det er sånn man kjører til daglig. Beslutningene skjer via «ryggmargen», ikke via hjernen. Ikke før den automatiske styringen prøver å dra bilen inn mot midten av kjørefeltet igjen.
Suzuki S-Cross. Uten styrefølelse kan man ikke ratte bilen bedre enn selvstyrende robot.
Ikke alle biler er like kommunikative
Da jeg nylig kjørte Suzuki S-Cross, noterte jeg at styringen ikke formidlet noen som helst signaler, spesielt rundt midtstilling. Suzuki’en gikk bra, men manglet dette viktige samspillet mellom bil og fører. Uten følelse i styringen – og uvant med å kjøre uten styrefølelse – merket jeg at bilen «min» vandret i veibanen på strak motorvei. Jeg følte meg som en nybegynner.
Kunne like gjerne latt en robot styre 😐
Audi Active Lane Assist virker kun i hastigheter over 65 km/t. Den aktiviseres med knapp ytterst på venstre ratthendel. Hvis bilen også er utstyrt med Park Assist Plus, utnytter Active Lane Assist radarsensorene til å fange opp situasjoner hvor det er nødvendig å styre ut av sitt eget kjørefelt. Sammen med Adaptive Cruise Control kan nyere Audi’er langt på vei kjøre selv. Førerassistansesystemer som bruker kameraet, kobles seg selv ut ved tåke og dårlig sikt.
Aktiv styring på (Audi A3 e-tron).
Se også
Google i bilenAudi A3 e-tronAudi e-tron 55Suzuki S-Cross
Den har aldri vunnet noen skjønnhetskonkurranse. Tvert i mot. I dag betraktes Terracan på linje med biler som Ssanyoung Rodius – biler som befinner seg helt i den andre enden av skjønnhetsskalaen.
Under 30 tusen
Det beste du kan si om Terracan er at gjennomsnittsprisen nå ligger på rundt 30 tusen. Da får du en terrengbil av den gamle sorten, bygd på solid ramme med brukbar landeveiskomfort og plass til 7. Du kan trekke henger på inntil 2800 kg, og med firehjulstrekk og lavgirserie kan du dra sjarken din rett opp fra stranda.
2005 Hyundai Terracan 2,9 CRDi
Godt familetre
Pajero 1-baserte GalloperTerracans bestefar er ingen ringere enn Mitsubishi Pajero (L040) mk1. Hyundai tok over produksjonen i 1991 og produserte modellen som Hyundai Galloper. Fra 1999 ble den importert til Norge. Da hadde den fått trendy skjermbreddere og plastpaneler rund baut, samt ny front. Hyundai presenterte modellen som sin egen, men de fleste dro kjensel på Pajero’en fra 80-tallet. Det gjorde ikke noe. Tvert i mot. Galloper var som skapt for det norske markedet – i lang utgave med turbodiesel og grønne skilter.
Eplet falt ikke langt fra stammen
Under skallet er ikke Gallopers etterfølger, Terracan, særlig forskjellig fra forgjengeren. Forstillingen er bygget opp med doble A-armer, spiralfjærer og torsjonsstag som takler lang fjæringsvei. Bak er det stiv bakaksel og spiralfjærer. Samme konsept. Manuelt innsjaltbart 4-hjulstrekk og lavgir. Turbodieselmotoren er en rekkefirer på 2,9 liter med gode ytelser. Opprinnelig 150 HK og et solid dreiemoment på 333 Nm fra 2000 omdreininger. Fra modellåret 2005 oppgradert til 163 HK og dreiemomentet til 345 Nm fra 1750 omdreininger. En klar forbedring i forhold til Gallopers 2,5-motor med 99 turbohester.
Bongo og Big-Up bruker samme motor
Problemet med Terracans motor er at den ikke er særlig utbredt i Europa. Motorserien «J3» sitter i modeller som KIA Carnival og varebilseriene Hyundai Porter og KIA K-serie, med bisarre modellnavn som «Bongo» og «Big-up». De ligner på «HiAce» og er kun solgt i Asia. På Skruvat.no kan du ennå bestille byttemotorer til Galloper (og H-1) men ikke Terracan, – skjønt du får kjøpt regreim-sett, toppakning osv.
Hyundai Terracraft facelifted modell
Var Galloper mer populær?
Totalt sett befinner det seg 936 Terracan’er på norsk jord. Av disse er (bare) 26 oppført i kjøretøyregisteret som avregistrert eller skrotet. Terracan ble solgt i 6 år – mellom 2002-2007 – mens Galloper kun ble solgt i 3. Allikevel ble det registrert flere Galloper’e enn Terracan, så det er tydelig at Terracan ikke greidde å følge opp suksessen etter Galloper.
Erfaringer med Terracan
Det ser ut som om Terracan’ene har greidd seg godt i daglig bruk. Ett problem som går igjen, er havarert dieselpumpe (høytrykkspumpa). Når pumpa skjærer seg, har flere erfart følgeskader på innsprøytningsdyser, men det er ikke meldt om videre motorskader. Noen mener at drivstoffilteret er synderen – manglende vedlikehold, feil type eller montering. Andre mener at feilen sitter inne i pumpa.
Et annet problem som flere eiere har meldt om, er ulyd i bakre differensial. Dette er jo ikke unormalt på terrengkjøretøyer. Rådet er da å bytte til annen olje. Et gammelt triks er å dytte inn banan og sagflis før man selger 🙂 Uansett, kan det være lurt å bruke ørene når man prøvekjører.
Terracan med facelift baklys
På veien
Det går ikke an å sammenligne en ekte terrengbil med en moderne SUV på vei. Man vil oppleve at terrengbilen vandrer mer på veien og krever hyppigere korrigeringer med rattet – spesielt hvis man kjører på terrengvennlige dekk. Man vil oppleve at fjæringen virker stiv og begynner å hoppe over vaskebrett – eller at bilen oppleves som stumpete over telehiv og ujevnheter. Pajero og Galloper var overraskende myke i forhold til tilsvarende terrengbiler. Det myke understellet gir følelse av komfort – en tanke mot amerikanske terrengbiler som Chevrolet Blazer. Da Terracan ble testet som ny, kommenterte flere at de syntes at bilen var for myk – at den svaiet vel mye på veien. Det er også noen som mener at automatkassa ofte bommer på girvalg sånn at den må skifte flere ganger før den treffer. Dette er ikke atypisk for eldre, ikke-tenkende girkasser.
Om bildene
Pressebildene er hentet fra siten www.automobile-catalog.com. Den grønne bilen ble avskiltet i høst og står etterlatt på et brakkområde. Jeg trodde den ble brukt av hjemløse. Det er en 2005-modell – med facelift. Endringene besto av ny grill, nye baklys og endringer i instrumentpanelet. Under panseret fikk 2,9-literen flere hestekrefter og økt dreiemoment. Som varebil kostet den 343 000 kroner. En tilsvarende Ssanyong Rexton kostet 375 000, Pajero 3,2 161 HK Automat kostet 445 000 og en Landcruiser 90 med 163 HK og manuell kasse kostet rundt 400 000 – alle på grønne skilter.
2002 Hundai Terracan
Konklusjon
Aldrende terrengbiler – som Terracan – passer til å dra tung henger, kjøre på dårlig vei og ha god plass underveis. Bilen passer fint for helgeturer, ferieturer og praktisk daglige ærende – men neppe som daglig pendlerbil.
Sjekk at ramma ikke er rustskadet. Eventuelle rustskader må vurderes i forhold til forventet levetid. Terracan kommer nemlig aldri til å ha noen verdi ut over resterende bruksverdi. Den blir ingen klassiker. Jeg nevner dette fordi forgjengerne Galloper og Pajero allerede har klassikerstatus. Biler som var coole som nye, blir klassikere som gamle. Let’s face it! Terracan har aldri vært cool.
Tidlig, klassisk Hyundai Galloper.
Typisk Interiør. Skinn og trefarget plastikk.
Designet som slo feil
Koreansk design for et par tiår siden var ikke alltid like vellykket, sett med vestlige øyne. Hyundai Terracan har mye av alt, men linjeføringen harmonerer ikke. Jeg har merket meg følgende: Fronten er for lav/smekker i forhold til resten av bilen. Glasshuset er for høyt i forhold til fronten. Overhenget bak er for stort – også sett i forhold til fronten. Hellingen på fronten og frontruten harmonerer ikke. Jeg har moret meg med å «photoshoppe» et bilde av Terracan for å vise hva jeg mener. Hva synes du?
Toyota Crown var en av grunnpillarene i Toyotas modellprogram etter krigen. Det var i denne modellen Toyota la egenskapene som formet bilmerket til hva det er i dag.
En japansk drøm
Den første Crown-modellen (Toyopet Crown) var en ganske enkel bil, knapt på størrelse med en Moskvitch og i vestlig målestokk ikke særlig mye å skryte av på veien heller. Men for den jevne japaner var en sånn bil uoppnåelig. Folks håp var at tidene skulle bli bedre bare man jobbet hardt. Kanskje var det derfor bilen ble markedsført under slagordet «A Crown, Someday». En japansk drøm?
En bil for «executives»
Min erfaring med Toyota Crown startet med Crown (VI), den sjette i rekken. På begynnelsen av 80-tallet bodde jeg et par år i Saudi Arabia. Et eldorado for bilentusiaster som meg. Vanligvis brukte jeg en robust firehjulstrekker på de vel 10 milene jeg måtte kjøre hver dag. Jeg fikk ofte låne administrasjonsbilen til avveksling. Det var firmabilen til min kollega, Stuart, som administrerte virksomheten vår i Riyadh. En engelskmann med lang fartstid under fremmede himmelstrøk og sans for fine biler. Stuart var en typisk executive for sin tid – ustanselig på farten i veltrimmet bart, hvit skjorte, slips og stresskoffert. Hans hvite Toyota Crown 2800 SuperSaloon med blått velourinteriør var langt fra noen eye-catcher i det velstående olje-kongedømmet. Men Toyota Crown manglet ikke klasse. Crown var uten tvil en forløper til Lexus.
Brosjyrebilde fra 1980/1981. Lakkerte støtfangere. Er usikker på om dette var standard på Super Saloon, eller kun på toppmodellen Royal Saloon.
Benyttet som drosje her hjemme
Sist lørdag fikk jeg et gjensyn med Toyota Crown (VI) utenfor Hafjell Bilservice på Øyer. I følge regnr.info skal det være 49 biler igjen på norske skilter av modellår 1979 – 1983. Mange har dessverre havnet i pressa på grunn av rust. Når jeg søker blant avregistrerte, skrotede biler, finner jeg også ekstrem høy km-stand på flere. Toyota Crown må ha vært elsket av drosjeeiere.
Utstyrsgrad og motorisering
Den røde Crown’en er en Deluxe Diesel. Utstyrsgrad Deluxe har glattere og enklere interiør enn det flotte velourinteriøret i SuperSaloon. Executive-biler rundt 1980 hadde plysjinteriør – sjelden skinnseter. I følge registreringsstatistikken, ser alle SuperSaloon ut til å ha blitt levert med 2,8 liter rekkesekser. Det finnes også noen få eksemplarer av Deluxe 2600. De hadde motoren fra forgjengeren, som etter hvert ble erstattet av den nye 2,8-litersmotoren.
Crown gjør kanskje mest inntrykk på oss som husker dem som nye – og kanskje fikk sitte bak rattet også.
Diesel – ingen racerbil
I følge papirene, skal den 4-sylindrede dieselmotoren yte beskjedne 66 HK og gi et dreiemoment på 132 Nm ved 2400 omdreininger. 0-100 tar omtrent en ettermiddag – hele 24 sekunder. Toppfarten er 140 km/t. Turbodiesel ble først tilgjengelig i den neste modellen, som ikke ble tatt inn til Norge. Crown diesel kan sammenlignes med datidens Mercedes-Benz 240D. Ingen racerbil, det heller.
SuperSaloon 2800
SuperSaloon interiørCrown’en med 2,8-liters rekkesekser var langt fra motorsvak, men jeg følte likevel at den hadde tålt enda sprekere motor.
For sin tid var tallene svært gode. 145 HK ved 5000 omdreininger og dreiemoment på 226 Nm ved 4000 omdreininger. 0-100 på 11,1 sekunder og toppfart 195 km/t. Motoren trengte forholdsvis mye turtall for å henge med i den hektiske, arabiske trafikkflyten. Jeg forestilte meg at automat ville ha vært et bedre valg, skjønt den manuelle 5-trinnskassa var absolutt lett å jobbe med. Understellet var fast, på typisk japansk vis, uten å være ukomfortabel. Den bakhjulsdrevne storbilen føltes som en kompaktbil når man kastet den inn i svinger og foretok unnamanøvrer – i hvert fall sammenlignet med Chevrolet Caprice som jeg av og til leide på utenbys oppdrag. Crown minnet mer om bilene jeg var vant til her hjemme.
Sannsynligvis det beste eksemplaret til salgs i Europa akkurat nå. 1982 Toyota Crown Super Saloon 2800 med 182 000 km på telleren. Setene er dessverre byttet ut med noen fra en simplere utstyrt bil, men innertrekket på dørene er originalt (Source: mobile.de)
Crown som hobbybil?
Det skal godt gjøres å finne noen Crown (VI) uansett tilstand. Til og med i hjemlandet Japan. Jeg aner ikke hvorfor bilene forsvant, men gjetter på at forklaringen er rust, ekstremt høy km-stand og at det fine velourinteriøret ikke ser ut til å tåle tidens tann særlig godt. Det er plysjbilen du må ha, selv om du må få sydd nytt interiør! 2800 SuperSaloon med lav km-stand. Det beste eksemplaret jeg kunne finne til salgs på nettet, var en 1982-modell med 182 000 km i nærheten av Stuttgart. Den koster 10 000 euro, og kan kjøres hjem for egen maskin. Setene i denne bilen var dessverre byttet ut med de mer slitesterke setene fra Deluxe, men plysjen var fremdeles intakt i innertrekket på dørene. Skal du ha noe mer eksotisk, fantes Crown også som 2 og 4-dørs Hardtop, men få av dem fant veien ut av Japan.
Diesel eller plysj?
Den røde Crown’en på bildet ser ut til å ha sluppet saltede veier. Dieselmotoren, omtalt som Toyotas L-motor, var populære i både HiAce og HiLux. Derfor vil man lett kunne få tak i deler. Deluxe Diesel bærer preg av å være et nyttekjøretøy – ikke noen «executive» bil. Selv ville jeg valgt en 2800 SuperSaloon, uten tvil. Den formidler drømmen om Crown – someday!
Toyota Crown – Fakta
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde i cm: 486, 172, 143
Akselavstand: 269 cm
Egenvekt uten fører: 1420 kg (2,2 D), 1442 kg (2,8).
Bensintank: 72 liter
Understell
Foran: McPherson oppheng med spiralfjærer og stabilisatorstag.
Bak: DeDion aksel med spiralfjærer og stabilisatorstag.
Bremser: Ventilerte skiver foran, tromler bak.
Produksjonsår
Serie 1: 1979 – 1981
Serie 2: 1982 – 1983
Fra 1982 fikk modellen en facelift. Frontlyktene ble endret fra doble kvadratiske lykteinnsatser, til enkle rektangulære. SuperSaloon fikk lakkerte støtfangere. 2600 forsvant som motoralternativ.
Ingen bør velge bil uten å ha siste vinter friskt i minnet.
Alle har en islagt bakke
Jeg tror alle har en bakke de må opp med bilen i all slags vær. Som regel går det jo bra, men av og til om vinteren skjer det med hjertet i halsen. «Typisk norsk», vil jeg si. Jeg stiller meg nysgjerrig til om Suzuki-importørens slagord stemmer. De hevder nemlig at Suzuki er skapt for norske forhold.
Vel, turen gikk verken over fjord og fjell – eller på isføre. Etter en uke med hjemmekontor var det herlig å plukke opp én av de nye Suzuki’ene Hyre.no har plassert rundt i Oslo. Ukens søndagsutflukt fortsatte i en flunkende ny Suzuki S-Cross med firehjulstrekk.
– Veldig stramt understell, tenkte jeg. Det er McPherson oppheng foran og torsjonsfjærer bak. Veldig mye strammere enn jeg forventet.
Godt veigrep
S-Cross’en tåler å dra hardt gjennom skarpe svinger – uten å miste veigrep, – med minimal krengning. Husk at effekten av firehjulstrekket gis ved gasspådrag. Under vanskelige kjøreforhold må du kjøre sånn at du kan gi gass gjennom svingen. Gøy. Man hører at understellet jobber, men bilen sitter likevel som en klegg på veien. Prisen for det harde understellet er at små ujevnheter, som asfaltskjøter og lignende, forplanter seg inn i kupeen. Bilbransjen har brukt mange fjollete slagord gjennom tidene, men Suzuki har et poeng. Denne bilen duger fint til å ta seg frem på vanskelige, norske bygdeveier hvor fremkommelighet er viktigere enn komfort.
S-Cross gir veigrep for hva lunefullt vær og føre måtte bringe med seg.
Instrumentbordet.
Facelift
Da dagens S-Cross så dagens lys i 2017, trodde jeg det dreide seg om en helt ny modell fordi den hadde fått et helt annet uttrykk enn forgjengeren. Mye tøffere. Mer maskulint. Når jeg ser nærmere etter, er den aggressive grillen med vertikale kromtenner bare en facelift. Jeg liker fronten godt. Tøff i trynet, uten fare for å bli forvekslet med Audi eller BMW.
Den viktigste delen av faceliften skjedde imidlertid under panseret. Dagens 1,4 liters BoosterJet med 6-trinns automat passer bedre til en SUV, enn den sløve selvaspirerende 1,6-literen. Den nye motoren har 20 hester mer – og med 140 HK og godt turbo-dreiemoment, føles den kvikk, samtidig som det er mulig å kjøre på langbente gir. Men start fra stillegående endte ofte med et ufrivillig rykk – uansett hvor forsiktig jeg var med gassen. Jeg vet ikke om det var fordi motoren var helt ny, eller om det var automatkassa? Sånt kaster et uraffinert, billig preg over et ellers godt drivverk.
Mer Budget enn Premium
Det er et klart billigpreg over S-Cross – selv om den topputstyrte GLX-utgaven har alt relevant utstyr, med blant annet skinnseter og panorama soltak. Innvendig kan det ikke skjules at designet stammer fra 2013, året da modellen opprinnelig ble introdusert.
At Suzuki ikke befinner seg i premiumklassen, betyr ikke at bilene er dårlige. Det er nærliggende å sammenligne «vår» S-Cross med Audi Q2 som vi kjørte på vinterføre noen uker tidligere. Den er utvilsomt premium og ser veldig flott ut. Men med 2-hjulsdrift oppførte den seg middelmådig på glatta – og ville vært sjanseløs i å hevde seg med en firehjulstrekker som S-Cross. Skulle man ha bestilt firehjulstrekk i Audi’en, ville det ha kostet over 150 000 mer enn «vår» Suzuki.
På veien
Jeg tar turen vestover og sørover mot Slemmestad. Bak rattet danner jeg meg forskjellige inntrykk. Jeg registrerte tidlig at styrefølelsen er fraværende, spesielt rundt midtstillingen. Det er irriterende å måtte «gjete» bilen hele tiden i stedet for å la den følge sitt naturlige spor. Motoren går bra og automatkassa skifter fint. Jeg velger mellom «Auto» og «Sport» kjøremodus. «Auto» fungerer best for meg. «Sport» girer straks ned ett hakk, og kan være bra å ha når man forbereder en rask forbikjøring. Man kan også gire med paddlene på rattet. Støymessig hører man praktisk talt ingen ting til motoren. Lydbildet er preget av litt hard og monoton romlestøy – helt på høyde med andre biler i denne klassen.
Tøff i trynet, uten fare for å bli forvekslet med Audi eller BMW.
Fin blåfarge – Sphere Blue
Plass
Fordelingen av plassen mellom kupé og bagasjerom gjør den kompakte SUV’en egnet som familiebil. Bagasjerommet rommer anstendige 430 liter under hattehyllen. Med lastegitter mot kupeen (anbefalt ekstrautstyr), kan man laste opp til taket. For øvrig har bakseteryggene to stillinger for lutning, sånn at man kan skape et mer kasseformet bagasjerom og fremdeles bruke hele baksetet. Det er rikelig med plass i forsetene. De er uvanlig harde i stoppen, men føles ikke ukomfortable. Jeg kunne behøve litt mer støtte i skulderhøyde for langkjøring, men antar at setene passer bedre for personer som er lavere enn meg.
Sikkerhet
Suzuki SX4 S-Cross ble testet i 2013 av Euro NCAP. Det var modellen før facelift som ble testet da. Den hadde verken avstandsvarsler eller automatisk nødstopp – noe den nye modellen har. S-Cross kom gjennom testene med 5/5 stjerner. Totalscore for beskyttelse av voksne ble 92% og for barn 80%. Testene ble utført uten kritiske resultater – kun «Good» og «Adequate». Måling av whiplash-skader endte med beste karakter. Flere av testprosedyrene, blant annet for barn, er nå endret. Audi Q2 fikk 93% for voksne og 86% for barn, da den ble testet i 2016.
Suzuki’ens 4-hjulstrekk bidrar til å forhindre ulykker – såkalt aktiv sikkerhet.
Konklusjon
Suzuki SX4 S-Cross’ beste argumenter er at den gir skikkelig veigrep med 4-hjulstrekk og plassforhold som duger for en familie – til en pris få kan konkurrere med. Den fremstår som solid og praktisk. Klassemessig er den mer Budget enn Premium. Minuspunktene er vag styrefølelse og at drivverket rykker ved igangkjøring.
Vag styrefølelse, spesielt rundt midtstilling, trekker ned kjøregleden.
Typisk norske forhold? Suzuki foran stabburet på Blakstad Gård.
Fakta Suzuki SX4 S-Cross GLX
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde: 430 / 177 / 158 cm
Akselavstand: 260 cm
Bakkeklaring: 18 cm
Egenvekt: 1235 kg (uten fører)
Maks hengervekt med bremser: 1200 kg
– uten bremser: 400 kg
Bagasjerom: 430-440 liter
Bensintank: 47 liter
Drivverk
Slagvolum: 1373 ccm
Effekt: 140 HK
Dreiemoment: Maks 220 Nm mellom 1500-4000 omdreininger.
Girkasse: 6-trinns automat.
Firehjulstrekk.
Ytelser
Toppfart: 200 km/t
0-100: 10,2 sekunder
Forbruk
By: 0,67 liter/mil
Landevei: 0,52 liter/mil
Kombinert: 0,57 liter/mil
Ingen egen måling, men et faktisk forbruk 0,50 – 0,60 kan bekreftes da jeg toppet opp med bensin.
Dekk
Dimensjon: 215/60R16
Type: Piggfrie vinterdekk
Merke: Nokian Hakkapelitta R3
Pris og utstyr
S-Cross Allgrip 140 HK GLX Automat (Safetech og Norgespakke) 399 900,- (omtalt modell)
S-Cross Allgrip 130 HK GL HYBRID 329 900,- *)
S-Cross Allgrip 130 HK GLX HYBRID (Safetech) 349 900,- *)
S-Cross Allgrip 140 HK GL Automat 374 900,-
Lakktillegg (Sphere Blue): 6 400,-
Om bilen
Produksjonssted: Magyar Suzuki, Ungarn
Leid via appen Hyre.no
Modell: 2020
Km-stand: 40
Km kjørt: 66
Kilder: Suzuki.no Euro NCAP testrapport
*) Suzukis hybridprogram
Suzuki har nå rullet ut nye drivverk basert på det man kaller «mild hybrid». Et hjelpebatteri tilføres regenerativ energi som benyttes som booster ved igangkjøring, akselerasjon og så videre. Suzuki hevder at bensinforbruket kan reduseres med så mye som 20 prosent.
Bilder av Suzuki S-Cross
Klikk på bildene for å se dem i større format.
Interiøret.Baksetene er flate og harde. Har ISOfix.Skilleplate gjør at man kan laste rett inn.Plate til et lite rom underKompakt, høybygd SUV.
Se også
Suzuki SX4Audi Q2 SportLar du bilen styre selv?Seat Ateca
C-HR ser ut som den er øremerket for et aktivt liv i storbyjungelen. Synd at Toyota ikke videreførte det fine navnet «Urban Cruiser». Det hadde nemlig passet godt til C-HR.
Toyotas 4. hybriddrivverk
Hertz Bilpool har utvidet bilparken sin med fem helt nye C-HR. Det ga meg en fin anledning til å gjøre noen ærend i Oslo. Da jeg plukket opp «min» C-HR, sto den parkert sammen med en Auris. To biler av samme merke og klasse – men helt forskjellige fasonger. Bak rattet på C-HR dro jeg straks kjensel på instrumentene. De er faktisk hentet fra Auris. Jeg antar at de to modellene deler mange flere komponenter enn instrumentbord, men heldigvis ikke hybridløsning. C-HR har nemlig fått en nyere versjon – Toyotas 4. hybrid – samme som nye Corolla. Det har allerede gått i Prius noen år og kan regnes som meget velprøvd.
Robust interiør
Interiøret er mer robust enn stilig, for å si det sånn. Skinn og alcantara funker alltid. Den høye sittestillingen gir både god oversikt og storbilfølelse. Det føltes uvant hver gang jeg snudde hodet for å sjekke dødvinkelen. Skrått bakover er det mildt sagt dårlig sikt – kun en vegg av mørk hardplast. Det mørke taktrekket passer fint for en Urban Cruiser, men bidrar til å gjøre rommet i baksetet mørkt og dystert, men plassen er bedre utnyttet enn det ser ut til ved første øyekast. Jeg synes det virker billig med så mye hardplast i baksetets hodehøyde, men det føyer seg inn i bilens robuste preg.
Streetart i Oslo
Det er åpentbart at designet prioriterer form, ikke plass. Det er sikkert mer plass i den gamle Auris’en, men «Cruiser’en» ser veldig bra ut, spesielt i profil. Det handler om livsstil og personlighet – som man finner i biler som Jeep Wrangler eller noe sånt. På toppen av Hausmannsgate fikk jeg lyst til å stikke en tur innom Brenneriveien – på nedsiden av Vulkan. Der går det et smug over til nedre Grünerløkka som er verdt å besøke. Det er i nærheten av Hausmania – senter for underground kultur. Området er blant annet kjent for sin gatekunst. Faktisk så kjent at det kommer turister hit for å se og ta bilder. Dette er et sted hvor en Urban Cruiser passer godt inn. C-HR’en så ut som om den hørte hjemme her.
Best når man tar det rolig
Hybriddrivverket i C-HR er mindre masete enn forrige hybrid-generasjon, som sitter i Auris. Fremdeles slipper girkassa turtallet for høyt opp når man gir gass – sånn at man får følelsen av at drivverket ikke er koblet til hjulene. Jeg merket at C-HR har et lavere støynivå enn nye Corolla – som jo har samme motor. C-HR gir mindre støy fra veien, men motoren er mer hørbar og surrer fælt, spesielt når man er litt hard på gassen. Bilen går absolutt best når man glir rolig gjennom byen og benytter triksene som sparer bensin. De som følger bilomtalene mine, vet at jeg ikke er særlig begeistret for CVT-girkassa i Toyotas hybridbiler. Jeg synes de lett kan bli for masete. I rolig bykjøring, derimot, fungerer de bra. Så bra at jeg ofte velger hybrid Toyota når jeg skal gjøre ærend i byen. Jeg tipper at mange av byens taxi-sjåfører er enige med meg.
Belønningen ved å ta det rolig kom raskt til syne på kjørecomputeren. Etter 55 kilometer på en lørdag rundt i Oslo sentrum – inklusiv en tur ut til Sandvika – endte forbruksmåleren på 0,39 liter pr mil. Da hadde den svingt mellom 0,37 og 0,40.
Forbruk
I følge Toyota er det såkalte EU-forbruket 0,38. EU-forbruket beregnes under et kjøremønster som ikke så lett lar seg gjenskape i trafikken. Men, her hadde jeg altså cruiset rundt i byen akkurat sånn som vanlig – og havnet på fabrikkens oppgitte EU-forbruk. Toyota sier at deres fjerde hybriddrivverk går på strøm halve tiden. Jeg synes motoren er koblet inn mer enn som så, men bensinforbruket målt på kjørecomputeren, viser at Toyota har rett. Sist jeg kjørte samme drivverk, var i nye Corolla. Da havnet jeg på 0,35 liter pr mil fra Skarnes til Oslo i søndags helgetrafikk. C-HR vil trolig havne på det samme, hvis man følger trafikken uten å stresse. Da jeg plukket opp bilen, sto gjennomsnittsforbruket i kjørecomputeren på 0,51 etter forrige sjåfør. Ikke dårlig det heller.
«No graffiti here, please !!!» – LOL!
2020 facelift
Årvåkne lesere kan se at «min» C-HR ikke har facelift’en som kom i høst, nærmere bestemt på biler produsert fra 1. oktober 2019. Toyota har foretatt en mild «opprydning» i fronten. En sort støtfanger integrert i grillen, gir fronten mer karakter, – skjønt du må være litt «geek» for å legge merke til det. Videre er hovedlysene byttet ut, og tåkelysene flyttet ut av grillen og plassert i luftinntakene på siden.
Innvendig er infotainmentskjermen endret. Det er kun selve skjermen som er endret, ikke den litt tunge omrammingen. Nå har C-HR samme skjerm som sitter i nye Corolla. Det skal være mulighet til å koble til Apple CarPlay og Amazon Alexa. Sist, men ikke minst, tilbys også C-HR med Toyotas nye 2-liters hybridløsning. Bensinmotoren gir 152 HK og elmotoren 109 HK, – som sammen kan yte 184 HK. Dagens drivverk lever videre. Det er basert på 1,8-liters bensinmotor på 98 HK og elmotor på 72 HK, – sammen kan de gi maks 122 HK. Med tanke på at 2-literen koster 35 000 kroner mer, ville jeg holdt meg til det opprinnelige drivverket. Det passer ypperlig til C-HR. Men bevares, C-HR tåler mer krefter.
Plass
C-HR er basert på Corolla, med samme akselavstand som 5 dørs-utgaven. Høyreist sittestilling gir relativt god plass i kupeen. Ikke la deg skremme av at det ser trangt ut i baksetet. Det er helt alright benplass der, men ikke særlig høyt under taket, – skjønt det funker fint for meg. Bagasjerommet tar 377 liter. Toyota Corolla 5-dører rommer, til sammenligning, 361 liter. Nissan Qashqai tar 430 liter. Den har også høyere lastehøyde opp til bakvinduet. Størrelsesmessig passer C-HR godt som Urban Cruiser – men ikke like godt som familiebil. Da anbefaler jeg heller nye Corolla stasjonsvogn med samme drivverk, samme ytelser og forbruk som C-HR. Bare mye mer bagasjerom (595 liter).
Bakseteplassen er OK også for store personer. Behagelig sitteflater i skinn og alcantara. Plass til 0,5 liters brusflasker i dørene.Uvant stort tildekket område skaper en intim atmosfære i baksetet.Bagasjerom 377 liter under hattehyllen.
Sikkerhet
Euro NCAP testet Toyota C-HR i 2017. Rapporten påpekte ingen negative momenter i de ordinære krasjtestene. C-HR scoret maksimalt på sideveis kollisjoner mot stolpe. Automatisk nødstopp fungerte bra. I tester med barn i ulike barnestoler, fikk 10-åringen skader i nakke og 6-åringen skader i bryst ved offside front-kollisjon. Skadene ble klassifisert som «marginale» etter følgende skalering: «Good», «Adequate», «Marginal», «Weak» og «Poor». I likhet med de voksne, greidde også barna seg fint i sideveis stolpe-kollisjoner.
Totale poeng ble 5/5 stjerner med 95% for voksne passasjerer og 77% på barn. Til sammenligning fikk helt nye Nissan Juke, testet i desember 2019, også 5 stjerner med 94% for voksne og 85% på barn.
C-HR passer godt som Urban Cruiser. Den tar deg forbi brøytekanter, vannlekkasjer og provisoriske veiarbeidstrekninger. Den passer like godt på Montebello som på Grønland. Den er tøff, robust og driftssikker. Den er ingen utpreget familiebil, ei heller noen typisk ungdomsbil. Den egner seg fint til et ungt, yrkesaktivt par eller godt voksne med barn ute av redet.
C-HR ville passet enda bedre som Urban Cruiser hvis den hadde hatt 4-hjulstrekk. Dessverre kan ikke det velges sammen med hybrid. Om jeg skulle velge mellom hybrid og 4-hjulstrekk, ville jeg valgt hybrid. Først og fremst på grunn av prisen, dernest på grunn det gunstige bensinforbruket.
«No more boring cars!» – Akio Toyoda, president, Toyota Motor Corporation.
Toyota C-HR – Fakta
Drivverk
Motor 1: Bensinmotor 1,8 liter VVT-i 98 HK
Motor 2: Elektromotor 72 HK
Samlet kraft begge motorer: 122 HK
Dreiemoment: 142 Nm ved 3600 omdreininger
Girkasse: Trinnløs CVT
Ytelser
Toppfart: 170 km/t
0-100: 11,0 sekunder
Mål og vekt
Lengde, bredde og høyde i cm: 439 / 180 / 155
Akselavstand i cm: 264
Egenvekt uten fører: 1420 kg
Bagasjerom: 377 liter
– med nedslåtte seter: 1164 liter
Bensintank: 43 liter
Maks hengervekt med bremser: 725 kg
– uten bremser: 725 kg
Forbruk
Fabrikkstall blandet (WLTP): 0,48-0,49 liter pr mil
Fabrikktall (EU): 0,38 liter pr mil
Egen måling by: 0,38-0,40 liter pr mil
Infotainment-skjermen før facelift (bildet) er faktisk lettere å betjene for de som trenger lesebriller. Det nye systemet har imidlertid mulighet for Apple Carplay og Amazon Alexa.
Originalt dørhåndtak.
I følge WIkipedia står C-HR for «Compact High Rider», «Cross Hatch Run-about» eller «Coupé High–Rider». Tipper markedsføringsfolkene hos Toyota valgte navn før de tenkte ut hva det skulle bety.C-HR tar seg best ut i profil.To «quirky» doninger.Breathtaking streetart. Et mesterverk!
Se også
Toyota CorollaNissan QashqaiJeg liker biler som skiller seg ut.Reelle forbrukstall: Auris Hybrid.
Bertie er ikke som andre folkevogner. Den er blitt konvertert til elbil. 1200-motoren er byttet ut med elmotor. Bensintanken er fjernet og bagasjerommet foran inneholder nå batterier.
Det er også montert batterier under baksetet. I følge produsenten er det ikke skåret ut eller gjort noen modifikasjoner av ramme og karrosseri. Det er kun boret hull til nødvendige kabler og lignenede.
Løsningen var allerede oppfunnet
Jeg kom over Bertie og vennene hans på London Classic Car Show i forrige uke. ElectroGenic er et lite firma i Oxford som har begynt å konvertere eldre klassikere til eldrift, – såkalte Retro EVs. Bertie er en rullende demo som viser mulighetene. Det er den andre bilen de har bygget opp. Den første var en Volkswagen Pickup T1. Med plenty av rom under planet er T1 og T2 pickup idelle for el-konverteringer. Et annet moment som har hjulpet ElectroGenic å komme i gang, er at det faktisk eksisterer en løsning for å bygge om luftavkjølte folkevogner til elektrisitet. Berties motor er nemlig levert av NetGear Motors, Inc. i USA. På deres hjemmesider kan hvem som helst bestille «Tesla» batteripakker samt en løsning for å montere el-motoren inn i svinghjulshuset på luftavkjølte folkevogner.
For ElectroGenic må det ha vært som å komme til dekket bord.
Bertie – the Pioneer. The photo is a clip from Sunday Times – Nicki Shields takes Bertie for a spin. Watch the video here
Fullverdig elbil
Bertie ser ut som en helt original folkevogn. Det eneste som røper at det er en el-bil, er enderørene bak, som ikke lenger er der. I følge ElectroGenic kan de monteres for syns skyld. Battericellene er de samme som Tesla bruker – 7 moduler. Til sammenligning har Tesla Model S 16 moduler. Det gir Bertie samme el-kapasitet som forrige utgave av Nissan Leaf – den med 30 Kwh batteri. Praktisk rekkevidde er oppgitt til 140 miles (224 km) – og ladetiden en og en halv time. Motoren yter 109 HK med et konstant dreiemoment på 235 Nm. 0-100 skal gå unna på 9 sekunder og toppfarten er oppgitt til 160 km/t. Begge deler er vel mer av teoretisk interesse?
Londons nullutslippsmål
Interessen for retro-elbilene på bilutstillingen var enorm. Alle skulle se på de ombygde bilene. For øyeblikket er det økende interesse for elbiler i London og andre større byer på grunn av myndighetenes program for å redusere utslipp i bykjernen. Bilister i London må betale en dyr rushtidsavgift (£10,50-14,00 pr dag) – og en enda dyrere avgift for eldre biler. Fra 2021 skal avgiftsområdet økes, samtidig som det er varslet avgiftslette for nullutslippsbiler. Flere London-taxier går allerede på el.
Batteripakken stjeler hele bagasjerommet foran. Det er også montert batterier under baksetet.
Problemfritt drivverk
Å kjøre veteranbil som elbil kan ha mange fordeler fremfor en original bil. Selv om alt er tipp topp, blir en original boble fra 60-årene med forgasser og stifter ikke like driftssikker som dagens biler under daglig bruk. For noen er gammel mekanikk en del av sjarmen med å kjøre original boble, men for andre medfører det at veteranbilen kun blir brukt ved spesielle anledninger. Bertie er vidunderlig ren og tørr uten å ha mistet sin «antikvariske» verdi.
Vekt
Bildet av Bertie i friluft er hentet fra en video hvor bilen kjøres på landevei. Uten å ha kjørt den selv, er det ikke mulig å vurdere om tyngdepunkt og vektfordeling er vesentlig forandret. Jeg ser at bilen ligger nokså tungt med to mennesker om bord – sannsynligvis nær den opprinnelige totalvekten. De frontmonterte batteriene ser ikke ut til å ha gjort bilen framtung. Oppgitt nyttelast på en 1963 Volkswagen 1200 ligger på rundt 320 kg. Egenvekten på i underkant av 800 kg inkluderer førerens vekt samt full tank – 40 liter bensin.
Er det rom for å installere eldrift uten å styrke understellet og få godkjent bilen for høyere totalvekt?
Vi begynner bak. En boblemotor veier ca 90 kg. Motoren fra NetGain veier 54 kg – en besparelse på 36 kg. Uten bensintanken foran forsvinner ytterligere 40 kg. Battericellene skal i følge produsenten omfatte 7 pakker av samme type som det finnes 16 av i Tesla Model S, – formodentlig med 85 KWH. Teoretisk skal boblas batterier da veie 7/16 av Teslas batterier – det vil si 236 kg. Netto gir det en egenvektøkting på 160 kg, Da blir boblas nyttelast redusert til 160 kg, – som tilsvarer 2 passasjerer pluss 10 kg. Totalvekten må sannsynligvis økes, men vektfordelingen ser likevel ut til å være god, siden batteriene er plassert både foran og bak.
Pris
ElectroGenic beregner seg 35 000 GBP (p.t. 420 000 NOK) for å konvertere din folkevogn til el-drift. Prisen omfatter nødvendig forsterkning av fjærer og bremser. Elektromekanisk servostyring kan monteres med et pristillegg. Skulle du kjøpe Bertie i dag, må du nok legge til 20 000 GBP for selve bilen. Den har de gjort full restaurering av. For samme pris (55 000 GBP) kan man kjøpe en ny Tesla 3 Performance. Prisene på ombyggingen er veiledende. De avhenger av hvilken motor og batterikapasitet kunden velger, samt hva som må gjøres på selve kjøretøyet.
Godkjenning i Norge?
I Norge er det vanskelig – men ikke umulig – å få godkjent elbil-konverteringer. Problemene omfatter blant annet dokumentering av brannsikkerhet. Sannsynligvis vil det bli enklere å få godkjent ombyggingen med et firma som ElectroGenic i ryggen. Enda enklere når – eller hvis – el-konverteringer blir mer utbredt. Foreløpig befinner vi oss i pionerfasen. Motoren som ElectroGenic har valgt til Bertie, har for eksempel serienummer 42.
Lurer på om noen her hjemme våger å starte kommersiell ombygging av folkevogner?
Bilder
Bertie var omsvermet,Ombygging nr 3. Motorrommet i Triumph Stag ser bra ut. Selv om modellen aldri har hatt noe pålitelig drivverk, ville jeg vært betenkt med å bygge om en Stag til el.Electrified Stag
Se også
Aktiv batterikjøling?Tesla 3 Long RangeVolkswagen boble
Klassiske biler er stort i England. Årets London Classic Car Show samlet ikke bare folk som ville se. Flere var også i kjøpemodus, – helt vanlige folk som deg og meg.
Blant superbiler til 10-talls millioner kroner befant det seg også rimelige biler. For eksempel et komplett 1968 Mini Cooper-prosjekt – skogsvrak – estimert til 100 000 kroner. Billig? Den var så omsvermet at det faktisk var vanskelig å komme inntil for å se. Mye jobb, men utvilsomt klassisk. Klassisk var også en 1992 Ford Sierra Sapphire Cosworth 4×4 med garanterte 28000 miles på telleren til 480 000 kroner. En mildt renovert, 3-dørs, sennepsgul Range Rover fra 1975 skulle noen ha ufattelige 1,8 millioner kroner for.
Aston Martin DB4 Zagato Continuatïon (t.v.) og ingen ringere enn agent 007 James Bond’s DB5 BMT 216A (t.h.)
Bilhistoriske jubiléer
Utstillingen markerte flere highlights – som for eksempel at Range Rover fyller 50 år, at det er 50 år siden bilkonstruktøren og Formel 1-kjøreren Bruce McLaren døde, at det er 40 år siden Audi lanserte Quattro og at James Bond-film nummer 25 – «No time to die» er ute. Den er verdt å se på grunn av spektakulær kjøring med Land Rover. James Bond er også en hyllest til Aston Martins legendariske DB5. Olympia-hallen mellom Earls Court og Kensington har hatt mange flotte Aston Martins utstilt gjennom årene. Jeg er fascinert av DB4 og DB5. Disse bilene hadde helt overlegne kjøreegenskaper og ytelser sammenlignet med datidens GT-bilpark.
1975 Range Rover. Én eier, lav km, mildt restaurert. Prisforlangende: 149 000 GBP. I UK kan man få mye Range Rover for samme pris, men ville neppe vekke like mye oppsikt når du parkerer foran pub’en.
Godseierens favoritt
Jeg kan nesten ikke huske sist jeg så en 3-dørs Range Rover, – bilene som ble laget for engelske godseiere. Range Rover mk1 hadde en type aristokratisk overlegenhet som ingen andre biler fra samme tidsepoke hadde. Husk at dette var lenge før firehjulsdrevne SUV’er ble allemannseie. På årets London Classic Car Show var det utstilt to helt unike 70-talls Range Rover’e. Jeg fikk studere dem på nært hold. I dag virker de veldig primitive – men ikke uten klasse. Hvorfor er de så sjeldne i dag? Det var faktisk en engelskmann som ga meg svaret. De første bilene ble jo produsert av utskjelte British Leyland midt i deres aller verste tidsepoke. De første årgangene var nok langt fra kvalitetsbiler, for å si det sånn.
Electrified Stag from Electrogenic
Elektrifisering av gamle klassikere?
Blir en gammel folkevogn like attraktiv med elmotor? Tenk deg at boksermotoren bak ble byttet med en elmotor og bensintanken foran erstattet av batterier? Driftssikkerheten ville sikkert bli helt super, men folkevogn-lyden ville være borte. Likeså lukten av varm motor og bensin som ofte fyller neseborene inne i kupéen. Jeg vil ikke avvise at el-konvertering kan ha noe for seg på visse modeller, for eksempel bobler og folkevognbusser. Langt verre var det å se en strøken Triumph Stag få stukket en Type 2 ladekabel inn der hvor bensinen skulle vært fylt på. Jeg er redd for at ettertiden vil betegne dette som skadeverk. Interessant, men dyrt. Regn med 25 000 GBP i tillegg til øvrig restaureringsarbeid.
Paul Stephens
Navnet tilhører ikke bare en mann besatt av Porsche, men er også et merkenavn. Firmaet bygger og renoverer klassiske Porscher med høy perfeksjon – høyt oppe på prisskalaen. Det som tok pusten fra meg, var 911’ene med Paul Stephens egen logo på panseret – altså ikke solgt som Porsche 964 eller 993 eller sånt. Det handler om eget merke og egne modellbetegnelser under avdelingen AutoArt. Bilene er bygget opp fra «clean metal» etter egne spesifikasjoner. De er fantastisk stilfulle i en slags funksjonell, harmonisk enkelhet. Alt er gjennomført ned til minste detalj. En nytelse for øyet. Dette er biler du kan kjøpe å beholde resten av livet.
Husk at du kan klikke på alle bildene for å se dem i større format.
Paul Stephens Le Mans Classic ClubsportPaul Stephens Classic Touring Series II interiørPaul Stephens Classic Touring Series II1957 Porsche 356A
Coys
Coys verdsetter og omsetter alle typer klassiske biler gjennom auksjoner. De hadde flere biler til utstilling som skulle under hammeren på lørdag (22.02.2020) som eget innslag i utstillingen. Jeg var ikke til stede på auksjonen, men skal legge ut listen over tilslag straks den blir lagt den ut på auksjonshusets hjemmesider.
1965 Lancia Flaminia 3C GTL. Har gjennomgått full restaurering for noen år siden. Verdsatt til mellom 70 000 og 90 000 GBP. 2,8 V6 med 3 twin-choke Webere. 150 HK. Se mer1974 Alfa Romeo Montreal. Estimert pris 48 000 – 52 000 GBP. 43 000 miles. Én eier siste 30 år. Tørrlagret mellom 1998 og 2018, deretter overhalt av Montreal-spesialist for 10 000 GBP. Lurer på om denne bilen blir kjøpt for fortsatt lagring – eller vil neste eier kjøre med den?1968 Morris Mini Cooper prosjekt, estimert til 8000-10000 GBP. Bilen har hatt én eier, vært lagret i 45 år. Den er helt komplett og original i Tartan Red/Black. Her kreves det en stødig sveisehånd! Se mer
Absolute Classic Cars
Firmaet i Lincolnshire, UK, fører – skal vi si – mer folkelige klassiske biler. En av dem fikk stor interesse på utstillingen. Det var siste årgang av Ford Sierra, siste 200 bygget, Sapphire Cosworth 4×4, vist på bildet under.
1992 Ford Sierra Sapphire RS Cosworth 4×4 med 28 000 miles på telleren. Pris 38 990 GBP.
Bob Forstner
Fasjonabel bilforhandler med showroom ut mot Park Lane (nedenfor Marble Arch) i London. De forhandler blant annet Paganini og Brabus. Priser kun på forespørsel.
1958 Brabus 300 SL. Light Ivory. 3,0 rekkesekser, 215 HK, 4-trinns manuell. Se mer
Hilton & Moss
Firma som utfører high end restaurering av klassiske biler. På utstillingen viste de både ferdig restaurerte biler og biler under restaurering. Publikum likte effekten med speil under bilene. Se mer
1969 Mercedes-Benz 280 SL Pagode. Like perfekt under som over. Ikke fristet til å ta denne bilen ut på saltede vinterveier. Dessuten ville det vært synd å sprøyte på understellsmasse under her…
Bilder
Bilder fra arrangementet.
1994 McLaren F1 Coupé1984 Ford Capri 2,8i med ettermontert turbo. 200 HK. Privateid entusiastbil.Denne Vauxhall VX4/90 FB sto på stand’en til Vauxhall. VX4/90 var en mer påkostet og sportslig utgave av velkjente Vauxhall Victor.
Se også
London Concours 2019Bilene i KensingtonMcLaren F1 Coupé
Den automatiske styringen på «min» bil benytter kameraet bak innerspeilet. Det samme kameraet som leser skilt og styrer fjernlysene. Hvis bilen hadde vært utstyrt med Park Assist Plus, ville elektronikken i tillegg ha benyttet radarsensorene til å monitorere trafikk langs sidene for å unngå sammenstøt under feltskifte. Men vanlig styring skjer altså kun basert på visuelle inntrykk. 
