Tenk deg noe som du ikke liker spesielt godt ved første øyekast. Men etter hvert som du bruker det, blir du mer og mer glad i det. Akkurat sånn er det med offroadsykler og D-Max.
Vinner ingen skjønnhetskonkurranse
Ved første øyekast er ikke Isuzu D-Max noen skjønnhet. Jeg greier ikke sette fingeren på hva som er feil, men jeg synes den mangler stil. Linjeføringen i karosseriet harmonerer liksom ikke. Den store forkrommede fronten virker overdreven, på kanten til å være Harry. Jeg tenker at dette er et kjøretøy som er utformet av asiater med tanke på å gjøre suksess i USA. D-Max ser ikke like bra ut som Volkswagen Amarok og nye Mercedes X-klasse, men koster da også mye mindre. Ser vi på de øvrige pickup’ene i samme prisklasse som D-Max, synes jeg de alle ser ganske like ut. Ingen av dem er noen skjønnheter. Kun solide nyttekjøretøyer.
Trivelig bak rattet
Jeg skal innrømme at jeg liker å kjøre D-Max. Ikke misforstå. D-Max er ingen spesielt kjøreglad bil. Det er umiskjennelig varebil. Stiv bakaksel, vagere på styringen enn de fleste personbiler, større svingradius, og så er den en halvmeter lengere enn en stor familiebil. Men på den annen side, den er ingen sinke i trafikken. Den er lett å manøvrere. De store speilene gir godt utsyn. Du har fin sikt 360 grader, og ryggekameraet viser eksakt hvor kula på hengerfestet befinner seg. Millimeterpresisjon.
Solid dreiemoment
Den kraftige twinturbo-diesel motoren låter skikkelig bra og har dreiemoment så det holder (400 Nm/1400 omdreininger). Den holder seg nesten alltid på et behagelig lavt turtall. 5-trinns automat fungerer fint. Drivstofforbruket er som på en familiebil for 10 år siden. Når jeg slipper opp gassen, går turtallet ned på tomgang og bilen ruller fritt. Det gjør at det er lett å finne en avslappet kjørestil, – og spare drivstoff. Motorbremsen trår til med en gang du tøtsjer bremsepedalen, eller girer ned manuelt.
Godfølelsen skyldes ikke luksus
Med kufanger og vindaviser i fronten, ruver D-Max i trafikken. Jeg nyter respekten jeg får. Ingen skal på død og liv smette ut i veien rett foran meg, eller bare må forbi like før de svinger av brått til høyre. Feelgood-følelsen skyldes også interiøret. Ikke for at det er spesielt luksuriøst, eller noe sånt, – men det er lett å komme seg inn og ut av, og lett å bruke. Skinnseter med elektrisk innstilling bidrar godt. Man sitter høyt og har god oversikt og god romfølelse. Radio og klima fungerer bra, men infotainment-systemet i bilen tiltaler meg ikke så mye. Det ser ut til å være ettermontert – av merket Pioneer. Instruksjonsheftet ligger i lommen bak førersetet. Jeg skal ta meg tid til å lese den. En eller annen dag, – kanskje.
Deksel over planet stjeler plass
Jeg tok noen bilder av denne svarte D-Maxen. Den har, som nevnt, kufanger og vind-avvisere, samt veltebøyle og deksel over planet. Mye krom. Egentlig hadde jeg bedre plass til offroad-sykkelen uten deksel. Det stjeler akkurat de få centimeterne jeg trengte for at sykkelen skulle ligge helt nede. Men en lastestropp får den til å ligge stødig, uansett. Jeg liker å kunne ta med sykkelen uten å slå ned seter, eller demontere noe. Og så gjør det ikke noe at sykkelen (som alltid) er møkkete av søle, olje og fett. Det er det som er så kjekt med pickup. Dukker det opp noe uhåndterlig, kan du bare slenge det bakpå. Låsbart lastedeksel er fint når du skal frakte ting som ikke skal bli vått, eller som du vil skjule for innsyn.
Om turen
Jeg tok meg en tur til Skogbygda på Romerike for å sykle et sted jeg kjente godt som guttunge. Der finnes det ennå grusveier. D-Max uten last hopper og danser med begge akslingene når jeg kommer litt for fort over vaskebrettene. Det er tross alt varebil som kan ta ett tonn nyttelast pluss en kjempehenger bak. Men man behøver ikke ta med noen last for komfortens skyld – i hvert fall ikke på vanlig vei.
Jeg smiler litt for meg selv. Når jeg sykler bygdeveiene, legger jeg merke til at pickup er «in». Jeg ser D-Max på flere av de sommerlige tunene jeg passerer. Jeg finner frem til den gamle fiskeplassen min, den gamle butikken som for lengst er nedlagt, og steder hvor folk for lengst er avgått ved døden. Det er også mange av trærne i den gamle bjerkealléen som oldefaren min plantet en gang i tiden. Det er mer enn 25 år siden jeg sist var på disse kantene. Da med bil.
Med sykkel kunne jeg ta meg nesten ubemerket helt frem til husene på de smale gårdsveiene, der det nå bor «nye» familier. Det kunne jeg ikke gjort bak rattet på en bil.
I hvert fall ikke med en D-Max.
FAKTA OM 2016 ISUZU D-MAX LS 4×4 4D DOBBEL CAB:
Motor: Twin-turbo commonrail diesel 2,5 liter (4 syl) yter 163 HK ved 3600 omdreininger og dreiemoment på 400 Nm mellom 1400 og 2000 omdreininger.
Drivsystem: 5-trinns automat med elektronisk styrt (2H) bakhjulsdrift, (4H) firehjulsdrift og (4L) firehjulsdrift i lavgirserie. Differensialsperre på bakaksling som aktiviseres automatisk ved hjulspinn.
Ytre mål: Lengde 5,30, bredde 1,86 og høyde 1,78.
Vekt: Egenvekt 1959 (ekskl. fører) og totalvekt på 3050.
AVLØST AV NY MODELL/FACELIFT FOR 2017.
Endringene består blant annet av følgende: 6-trinns automat, endring i front med nye frontlykter. Endringer i dashbord, med blant annet nytt infotainment-system.
PRISER (2017-MODELL):
Dobbel cab manuell 4×4: 374 000 (2 seter varebil) 620 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab automat (6 trinn) 4×4: 394 000 (2 seter varebil) 714 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab manuell 4×4 Premium: 394 000 (2 seter varebil) 649 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab automat (6 trinn) 4×4 Premium: 414 000 (2 seter varebil) 734 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab automat (6 trinn) 4×4 Black edition: 424 000 (2 seter varebil) 744 000 (5 seter personbil).
Se også
Sommernatt i Cadillac City
Tretten er et tettsted i Gudbrandsdalen med egen Coop, bensinstasjon, isbane og et aktivt amcarmiljø. På andre siden av Coop ligger Cadillac Diner. Den tidligere Shell-stasjonen er omgjort til pizza- og burgerrestaurant spekket med effekter fra amcarmiljøet.
Amcar-interessen er ikke bare et Tretten-fenomen. Du finner det oppover hele dalen, blant annet i Fåvang og på Vinstra. Ikke bare amerikanske personbiler og van’er, men også tunge amerikanske trekkvogner, som Peterbilt, Freightliner og Mack. Kjøretøy som krever at man har god plass.
Det har man på Tretten.
I helgen var det treff for motorinteresserte. Nedre del av campingen på Bådstø var fylt opp av flotte, tilreisende van’er, truck’er, Harley’er og andre perler. Også flotte lokale biler var utstilt. Det var spesielt artig å se biler med lokal historie fra dalen.
Jeg & Sønn overnattet på Tretten Kro og Motell mens vi jobbet på ei hytte lenger opp i dalen. Om kvelden slappet vi av med noen øl mens vi besiktiget de flotte doningene og følte stemningen ut over den lyse sommerkvelden. I løpet av natten ble Tretten omdannet til en amerikansk småby.
Se også
Gründerbilen
Jeg er fascinert av bilgründere
De mest kjente gründerne levde under bilens barndom. Menn som Carl Benz, Henry Ford og André Citroën. Men også vår egen tid har hatt store bilgründere som Elon Musk, Henrik Fisker og John DeLorean.
John DeLorean ønsket å skape en bil verden ikke hadde sett maken til. En sportsbil med midtplassert wankelmotor, ramme av et nytt, ultralett komposittmateriale. Lanseringen skulle skje i 1979 med en prislapp på 12 000 USD.
Men visjoner stemmer sjelden med virkeligheten.
Citroën hadde lenge jobbet med å utvikle en ny wankelmotor til sin nye, planlagte CX. Det var denne motoren DeLorean hadde planlagt å benytte. Men hele wankel-prosjektet ble stanset da Peugeot overtok Citroën. DeLorean endte i stedet opp med den såkalte PRV-motoren, – V6’en som var utviklet av PSA, Renault og Volvo, og brukt i biler som Peugeot 604, Renault 30 og Volvo 264.
Videre, skulle det vise seg at det planlagte komposittmateriale ikke egnet seg til masseproduksjon. I stedet valgte DeLorean et plastbasert karosseri bygget på stålrørsramme. Den midtplasserte motorplasseringen måtte vike for en hekkmotor-løsning. På grunn av alle endringene underveis, kom ikke den første bilen i salg før i 1981. Prislappen ble $25 000, – dobbelt så mye som planlagt, men ingen ågerpris. En Porsche 924 Turbo kostet, til sammenligning, ca $20 000, – og en 911 over $31 000.
Ingen superbil
Teknisk sett endte altså DeLorean med å produsere en helt annen bil enn han hadde tenkt. En bil bestående av bits and pieces fra ulike underleverandører. John DeLorean kjente bilindustrien bedre enn de fleste. Som ingeniør i GM hadde han stått bak utviklingen av flere kjente bilmodeller. Man kan vel si at det var kontaktnettet hans som reddet prosjektet – ikke bare teknisk, men også finansielt. Flere av aksjonærene var kjendiser, blant annet Sammy Davis Jr.
En god gründer trenger et stort kontaktnett.
For én ting hadde John DeLorean lykkes med. Han skapte en bil verden aldri hadde sett maken til. Måkevingedørene, felgene og den spesielle utvendige finishen av børstet stål kunne ta pusten fra de mest garvede motorjournalister. Det handlet om image. Teknisk sett hadde DMC-12 mange likhetstrekk med Renault-Alpine GTA V6, men de to bilene hadde helt forskjellig image. De henvendte seg til ulike kjøpergrupper. Renault-Alpine lagde løpsbiler, og henvendte seg til et sportslig publikum … Mens DeLorean?
Hvem henvendte DMC-12 seg til?
Gründere. I 1981 dukker IBM PC opp. Apple hadde gjort kjempesuksess med sin Apple II. IT-revolusjonen var i gang og verden begynte å få en generasjon datanerder og nye, unge IT-gründere. DMC-12 strålte hi-tech, elektronikk, bits og bytes.
Akkurat en sånn bil som en annen gründer, Dr. Emmet Brown, valgte å videreutvikle. Ved å bruke plutonium som drivstoff kunne hans DeLorean reise i tid – såfremt man fikk trukket doningen opp i 88 mph (140 km/t). Sammen med Mart McFly greidde de brasene.
Resten er historie …
Se også
Klart du skal leie bil!
Skal du ut på flyreise i sommer, skal du selvfølgelig leie bil. Med mindre du befinner deg midt i en storby, er leiebil utvilsomt den beste måten å utforske omgivelsene på.
Leiebil-selskapene tilhører reiselivsbransjen, – en bransje som dessverre ikke har verdens beste rykte. Er du på ferie, er det lett å føle seg snytt. La det ikke ødelegge ferien!
Flytende priser
Søking etter leiebil på nettet blir som å søke etter billige flybilletter. Alle ønsker å finne den lavest prisen, men ender opp med å sammenligne «hummer og kanari». Er bilmodellene identiske? Går det an å sammenligne forsikringsvilkårene? Sluttsummen får du ikke se før du har gått gjennom hele bestillingsprosedyren. Det er ikke sikkert at RyanAir blir billigere enn SAS når alle tilleggene til syvende og sist er innkalkulert. Det samme kan du finne i leiebil-markedet.
For å skape ytterligere forvirring, så varierer prisene kontinuerlig.
Jeg hadde akkurat søkt på nettet etter leiebil. Prisene var høyere enn normalt fordi ferien vår faller sammen med fellesferien i Syd-Europa. Etter å ha sjekket diverse reiseportaler endte jeg opp med den relativt nye leiebilsiden til Norwegian.no som jeg har brukt en gang tidligere. Tjenesten leveres av CarTrawler. Dessverre reduseres inntrykket av flere feil og mangler på sidene.
Hadde jeg funnet det billigste tilbudet?
Kort tid etter at jeg bestilte og betalte et depositum, dukket det opp en reklame på Facebook om at leiebilfirmaet jeg nettopp bestilte fra, ga 15 prosent rabatt ut måneden. Auda! Hadde jeg betalt for mye? – Og hvorfor fikk jeg et tilbud like etter at jeg hadde bestilt?
Det er en ting du må vite før du signerer kontrakten og kjører av gårde, – nemlig hvor mye egenandel du er ansvarlig for. I en normal kontrakt kan du være ansvarlig for mer enn 20 000 kroner som reserveres på kredittkortet ditt når du henter bilen. Da bør du tegne en tilleggsforsikring (LDW) som reduserer egenandelen til et sted mellom ca 3000-6000 kroner. Noen selskaper, for eksempel Europcar og Sixt, har egenandel-reduksjonen inkludert i prisene. Billigselskapet GoldCar – med fler – krever tilleggsforsikring.
Du kan faktisk få redusert egenandelen helt ned til 0 kroner, men den forsikringen koster ofte like mye som selve leieprisen. Parkerer du i et shabby strøk, kan dette likevel være vel anvendte penger for en bekymringsfri ferie.
En annen forsikring du trenger, er «glass og dekk». Det dekkes nemlig ikke av ordinære leiebil-forsikringer. Hvis noen stikker hull i dekkene dine i nattens mulm og mørke, må du selv dekke skadene, – kanskje til og med kranbil. «Glass og dekk»-forsikring er relativt rimelig (ca 50 kroner pr dag), og anbefales hvis du må parkere gatelangs om natten.
Alternativ forsikring.
Hvis leiebilen ikke starter, kommer leiebilselskapet og henter bilen vederlagsfritt. Men hvis du fyller feil drivstoff eller låser nøklene inne i bilen, må du betale bergningen selv. Du kan tegne ekstra bilbergnings-forsikring (ca. 30 kroner pr dag). Er du NAF-medlem i Norge, trenger du ikke denne forsikringen, da NAF også dekker leiebilen din i utlandet.
Leiebil-forsikring er ganske komplisert. Hvis du ikke har forberedt deg, er det lett å bli overforsikret. Dette har skapt et marked for tredjeparts forsikringsselskaper som tilbyr en slags «non-nonsense» forsikring over det som leiebil-selskapenes basisforsikringer ikke dekker. Fordelen er at du blir fullforsikret med ett tastetrykk og kan takke høflig nei til alle forsikringstilbudene ved skranken. Dessuten er forsikringen fra tredjeparts-selskapet betydelig billigere enn hos leiebil-selskapet. Ordningen fungerer fint i praksis. Skulle uhellet være ute, må du samle dokumentasjon på utleggene du har hatt i forhold til leiebil-selskapet.
Lønner det seg å bestille på forhånd?
Hvis leiebil-selskapene sitter inne med mange ledige biler, er det muligheter for å få et godt tilbud uten å ha bestilt på forhånd. Ofte har selskapene en eller annen gunstig kampanje du kun får ved skranken. I tillegg kan de oppgradere deg til en bedre bil, – spesielt hvis du er registrert kunde i deres lojalitetsprogram og de aner at du er på vei til å sjekke prisene hos konkurrentene. Du kan få et tilbud som overgår det du kan få ved å bestille på nettet. Men du kan like gjerne bli avvist ved skranken. Hvis din videre ferd er basert på leiebil, ender du kanskje opp med en ukurant og fullstendig overpriset bil, – den som ingen andre vil ha. Jeg har opplevd begge deler. Det tryggeste er å bestille på forhånd.
Du vet aldri hvilken bil du får.
Som bilentusiast skulle jeg ønske at man kunne bestille en bestemt bilmodell. Det kan man ikke, såfremt det ikke eksplisitt står «Garantert bilmodell». Bestiller du for eksempel BMW 1-serie eller tilsvarende, kan du like gjerne få en Audi A3 eller Volvo V40. Husk at skrankepersonalet gjerne ønsker å selge deg noe mer. Er du ikke helt fornøyd med bilvalget, kan du spørre om de har noen alternativer. Kanskje behøver du kun å legge ned et par tiere ekstra pr dag for å få en bil du virkelig liker. Det du da må passe på, er å få regnet ut totalsummen før du aksepterer. Personalet oppgir som regel kun pristillegget i leie pr dag. Dyrere bil betyr også dyrere forsikring, – og skal du ha bilen i 14 dager, kan totalprisen raskt bli dyrere enn du trodde.
Leiebil-selskaper kan gjerne benytte én spesiell bilmodell som lokkemiddel for å skaffe kunder til mer alminnelige biler. En spesialmodell loves altså ut til flere kunder samtidig, – en slags overbooking. Dette har jeg selv opplevd. Du føler deg snytt når du skal hente nøklene til en superbil, og må ta til takke med nøklene til en Golf og verdens dummeste bortforklaring. Følelsen av svindel blir sterkere når du to timer senere observerer «din» bil med annen sjåfør bak rattet.
Kos deg med leiebilen selv om du blir lurt trill rundt.
Denne Fiat’en kan du leie på Bærum Bilutleie.
Her finner du billige leiebiler:
1. Reiselivsportaler som Expedia.no, Ticket.no, Momondo.no eller lignende.
2. Via Finn.no. De bruker CarTrawler som tilbyr egen forsikring via Assistance/AXA.
3. Via flyselskapet, for eksempel Norwegian.no. De bruker også CarTrawler med egen forsikring via Assistance/AXA.
4. Via AutoEurope.com (tilbyr separat forsikring), Leiebilguiden.no eller Rentalcars.com.
5. Via leiebil-selskapets egen hjemmeside, fortrinnsvis til det landet du skal leie i, for eksempel Spania. Der finner du ofte tilbud du ikke får på de norske, eller internasjonale sidene.
Oppsummering:
1. CDW eller LDW reduserer egenandelen ved skade og tyveri slik at den er på samme nivå som du har på bilen din hjemme. Hos noen leiebil-selskaper er egenandelen allerede redusert. Forsikringen koster ellers ca. 100 kroner pr dag. Dette er en forsikring du må ha.
2. Glass og dekk. Den vanlige leiebil-forsikringen dekker ikke dette. Anbefales. Ca 50 kroner pr dag.
3. Superforsikring som reduserer egenandelen til 0. Denne medfører at leien fordobles. Skal du leie bil for en relativt kort tid, og ønsker å kunne levere bilen raskt, kan det likevel forsvares. Enkelte superforsikringer dekker også trafikkbøter.
4. Personforsikring. Har du gyldig reiseforsikring, trenger du ikke dette.
5. Utvidet ansvarsforsikring for tredjepart bør tegnes i USA. Denne dekker deg mot absurde dommer i det amerikanske rettsvesenet.
6. Ekstra redningsforsikring ved selvforskyldte uhell som feilfylling, kjøre seg fast, låse nøklene inne i bilen. Å bestille redning i Spania eller Frankrike ruinerer neppe feriebudsjettet, men kan med fordel velges av bekvemmelighetshensyn, – da utleieselskapet ordner alt det praktiske. Koster ca. 30 kroner pr dag.
7. Hvis du skal bruke bilen i et annet land kan det av og til kreves en tilleggsavgift. De fleste store selskapene tillater imidlertid dette kostnadsfritt (med visse unntak), men billigselskapene krever gjerne tilleggsavgift. For eksempel krever billigselskapet GoldCar 9 euro pr dag nedad begrenset til 25 euro og oppad til 90 euro for å kjøre en spansk bil over til Frankrike.
8. Tankpakker. Du kjøper en full tank av leiebilselskapet og kan levere tom tank. Anbefales ikke så fremt du ikke må levere bilen raskt. Det billigste er å levere bilen fulltanket (full-to-full). Kartlegg hvor nærmeste bensinstasjon befinner seg når du kjører ut fra flyplassen.
9. Flyplasstillegg. De billigste bilene leier man ved flyplassene. Dersom du henter og leverer bilen like ved terminalen, kan det påløpe en ekstra avgift – som regel innbakt i leieprisen. Alternativet er shuttle-buss til egne p-plasser litt bortenfor terminalbygningen(e).
10. Ekstra sjåfør krever tilleggsavgift. Pris fra 50-100 kroner pr dag.
Se også
Citroen CX – en legende?
Citroën CX er etterfølgeren etter legender som Traction Avant og DS. Men ble den en egentlig en legende på høyde med sine forgjengere?
På 70-tallet valgte Citroën å knytte designet strengt til anerkjente aerodynamiske prinsipper skissert av bildesigneren Wunibald Kamm. Det spesielle med Kamm-formen er avslutningen av hekken. En svakt skrånende taklinje avbrutt av en helt loddrett linje. Dette designprinsippet ble innført i GS og GSA, og senere blant annet i Toyota Prius med fler. Kamm-formen tillot få designmessige friheter. Likevel fikk ikke CX noen oppsiktsvekkende gode CW-verdier. Etter facelift’en var den på 0,36. Det er det samme som Volvo XC90 hadde da den ble lansert. Audi 100/A6 (C4) som ble lansert i 1991, hadde til sammenligning CW på 0,30 – uten å ligne på Kamm’s studiebiler.
De største innvendingene mot CX gjaldt produksjonskvaliteten. Modellen ble designet av Citroën før selskapet ble kjøpt opp av PSA, men satt i produksjon like etter oppkjøpet var et faktum (1974). Det er ikke godt å si. Kanskje produksjonsanlegget og oppfølgningen ikke var helt ferdig? Det er dessverre en kjent sak at spesielt de første bilene hadde mange feil og problemer. Flere biler var rene «mandagsbiler».
Store familiebiler var ikke PSA’s sterkeste side på 70- og 80-tallet. I tillegg til CX, produserte de som kjent, også Peugeot 604 og Talbot Tagora. Denne trioen bidro til å holde liv i myten om at franske biler var upålitelige. CX var en avansert bil for sin tid, med hydraulisk fjæring, speed-sensitiv styreservo og ultrasensitive bremser. Likevel var de fleste problemene knyttet til relativt banale feil hvor det elektriske systemet var en gjenganger for mange.
CX fikk en facelift i 1986. Da fikk den nye plastdeler, – som mer aerodynamiske og fargeavstemte støtfangere, kanalskjørt, skjermskjørt og nye speilhus. Det spesielle – og sære – instrumentpanelet med roterende tromler ble byttet ut med ordinære klokker. Skal jeg kåre den beste utgaven, ville jeg velge en facelifted versjon med 2,5 liters turbodiesel. Her hjemme ble den ganske populær på grønne skilter.
CX er en fascinerende bil, men neppe noen legende på høyde med sine forgjengere.
I kongelig tjeneste
Det dukker fra tid til annen opp biler som tidligere har vært i kongelig tjeneste.
Volvo S80 Limousine
Akkurat nå står det en Volvo S80 Limousine utstilt foran lokalene til Bilia Fornebu. Flaggfestet på panseret røper at den har kongelig historie. Slottet hadde tidligere to S80-limousiner med registreringsnumre A-3 og A-7. Sistnevnte tilhørte dronning Sonja. Jeg vet ikke hvilken av disse bilene som nå har havnet på Fornebu. Begge Volvo’ene er for lengst byttet ut med Binz – limousiner basert på Mercedes-Benz’ E-klasse.
Ved omlegging av bilskiltene i 1971, var det planlagt at kongehusets spesielle A-nummerserie skulle opphøre. Dette var daværende Kong Olav sterkt i mot, og det ble gitt dispensasjon. Alle nye kongelige biler får i dag et ordinært, offisielt registreringsnummer i vognkortet, men Slottet kan sette på eget skilt. Når bilen tas ut av kongelig tjeneste, benyttes det opprinnelige nummeret.
Limousiner fra Volvo bygges av det svenske vognmakeriet Nilsson Special Vehicles som har spesialisert seg på spesialkarrosserier for sykebiler, begravelsesbiler og limousiner. Tre seterader medfører en moderat økning av lengden på 1,34 meter. Det gir en totallengde på 6,16 meter og svingradius på 15,5 meter. Motoren er en normalt-aspirerende rekkesekser på 2,9 liter som yter 200 HK. Egenvekten er like under 2 tonn. Dette er en limousine for norske forhold.
Perfekt som bryllupsbil.
En 2000-modell S80 med over 150 000 km på telleren er for gammel til å brukes i kommersiell drift. Til hobbybruk, derimot, er den perfekt. Hvis du er en god sjåfør, kan du tilby bryllupskjøring med en slik doning. Da får du både anledning til å kjøre med «finbilen» og samtidig tjene litt penger på den. Den forrige bilen til Dronning Sonja ble solgt til en kar i Grenlandsområdet, som stiller bilen sin til disposisjon i anledninger som bryllup og lignende. Se annonse for denne staselige Volvo 960 på BookAClassic.no.
Hvis du anskaffer en bil med kongelig historie, får et godt argument når du skal annonsere utleie til bryllup og lignende, – men vær klar over at det også kan være en ulempe.
En av sjåførene ved slottet har fortalt meg at de holder oppsikt med tidligere biler. Hvor de er solgt – og solgt videre. Selv om du står oppført som eier i vognkortet, kan du aldri bruke bilen til noe som strider mot Kongehusets profil. Du kan for eksempel ikke spille inn pornofilmer, profilere ekstrem politikk eller religion, kjøre russebil eller raggarbil i Strømstad på Skjærtorsdag. Du må selv finne ut hvor streken går. Går du over, vil noen hviske noe til Politiet, og jeg garanterer at de vil komme på døren din. Det finnes sikkert en hjemmel i lovverket om mangel på respekt for De Kongelige, eller noe sånt.
Prisen for en alright standard Volvo S80, type 1, kryper i dag under 30.000 kroner. Hva du må gi for en kongelig S80 limousin, vet jeg ikke. Som ny kostet den cirka 1,6 millioner. I Europa må du gi mellom 25-30 000 euro for tilsvarende klassikere uten kongelig historie.
Hvit skjorte kommer i tillegg.
Se også
X-klasse på vei
På vei sydover på Autopista 7 på høyde med Figueres i Spania fikk jeg øye på en bilkortesje i høy hastighet. Jeg tror de kjørte mellom 160-180 km/t.
Selv lå jeg rundt 100-110. Isuzu D-Max, tenkte jeg først. Men pickup’ene virket større. Kanskje Nissan Navarra? Jeg fikk ingen «aha» opplevelse der og da. Men vel hjemme gjorde jeg litt «research» på nettet og fant en av bilene «mine» i AutoBild. Der har de nemlig fotografert bil nummer to, – den som ligger rett ved bakenden av tankbilen i bildet over. «S 2233 DCB».
Det er Mercedes-Benz’ X-klasse.
Nå er det ingen hemmelighet at Mercedes-Benz har jobbet med et pickup-prosjekt. Konseptbilen har blitt presentert ved flere anledninger tidligere i år. Det pussige var at jeg ikke greidde å koble de forkledte bilene til dette prosjektet idet de passerte. Jeg observerte riktignok et ganske «maffigt» frontparti, selv om det var tildekket. Men bakenden? Den ser jo ganske alminnelig ut. Hvor ble det av det kule lysarmaturet som skulle omfange hele baklemmen? Jeg noterer meg en svak krumming av lysene øverst. Det ser lovende ut. Jeg liker også «knekken» ved bakre sidevindu.
I tankeprosessen på å finne ut hva disse bilene egentlig var, slo jeg fort fra meg D-Max. For det første er jo den allerede kommet i ny utgave. For det andre ligger ikke Isuzu’ene like stødig på veien i sånne hastigheter. Det var faktisk det som fikk meg til å tenke på noe dyrere. Veiholdningen. Disse pickup’ene tar deg ikke bare opp helt frem til jakthytta på fjellet. De er også skikkelige motorveikryssere.
Men tanken om Nissan Navarra var ikke så langt unna sannheten, da Mercedes-Benz har utviklet X-klassen i samarbeid med Nissan. Et sånt samarbeid kan kanskje også Nissan ha høstet fordeler av? Jeg rakk kun å ta et par bilder før følget forsvant. De kom jo som nevnt i en h…… fart.
Det var det kanskje en mening med.
Se også
Mustang-treff hos Røhne og Selmer
Hvordan skape merketilhørighet
I USA har det alltid hersket en rivalisering mellom Ford-eiere og Chevy-eiere. Det er nesten som religion eller politikk. Enten er du republikaner eller demokrat. Enten drikker du Coca-Cola eller Pepsi. Enten kjører du Ford eller Chevy.
Jeg har kjørt Chevy et par år mens jeg var i utlandet. Jeg ville aldri byttet min Chevy Silverado mot Ford. Jeg elsker Cadillac, ikke Lincoln. Jeg synes Impala/Caprice er greie biler som jeg har kjørt mye som leiebiler. Jeg har ingen tilsvarende forhold til Ford. Men når det gjelder Camaro eller Mustang, er jeg ikke tvil. Det må bli Mustang – originalen på Pony Cars.
Det handler om følelser. Som det engelske fotballaget du velger å følge. Er det mulig å danne følelser for Ford?
– Yay, jeg har kjøpt meg ny Focus, liksom.
Jeg var innom Røhne og Selmer på Billingstad på lørdag. De arrangerte Mustang-treff. Jeg ble møtt med country-toner fra «Alabama» og en rad med klassiske og nye Mustanger. De fleste nordmenn, meg selv inkludert, er jo «skap-amerikanere». Hvis du er litt glad i biler, kan du ikke la dette passere deg. Mustang har vært tro mot Henry Fords grunnfilosofi om å bygge enkle, vakre biler for folket. Vel, en ny Mustang med 5,0 V8 koster vel omtrent 1,2 millioner, eller noe sånt, men da får du en bil du kan kjøre med verdighet resten av livet.
Midt på plassen står «Lillegul» fra Burning-filmene. Eieren, Richard Andersen, er der også og jeg tror han signerer plakater. Køen av håpefulle voksne og barn begynner å bli lang. Jeg kikker på bilene. Jeg er fascinert av Mk6, den nyeste modellen. Den gule, som er den samme som var ustilt i fjor – er fortsatt til salgs. Den fremstår som en ny utgave av «Lillegul». Jeg stanser også ved en blå metallic cabriolet. Jeg hører flere kommenterer den flotte fargen. Jeg finner, som vanlig, flere Mk1 som er oppbygd på helt nye deler. Motorrom som ser helt nye ut. Seter og inventar – alt nytt. Dette er mulig, fordi alle disse delene kan kjøpes nye. Mk1-eiere har en fin hobby.
I en tid hvor aller biler ser helt like ut, kan det være vanskelig å skape merketilhørighet. Det blir som bensin. Vi velger den billigste eller nærmeste bensinstasjonen, og gir blaffen i hvilken logo som står på pumpene. Når Ford-forhandleren, Røhne og Selmer Billingstad, arrangerer Mustang-treff annonserer de at det er de som står bak Mustang. Et forsøk på å unngå at merkevaret Ford skal forsvinne i mengden …
Mustang er ikke et hvilket-som-helst bilmerke.
Se også
RøhneSelmer.no
Bil-reisebrev fra Katalonia
Jeg er ganske mye i Frankrike, – den franske siden av Katalonia mot Spania.
Jeg farter rundt med bil eller sykkel langs det vakre landskapet bestående av fruktmarker, vinmarker, skog, strand og fjell, – og alle landsbyene. I Norden har vi tradisjon med å bygge husene våre spredt. Her bygget man tett. I landsbyer er mange gater ofte fullstendig uegnet for biler.
Jeg tar bilder når jeg kommer over noe spesielt. Når sant skal sies, er det tettere mellom eksklusive kjøretøy andre steder i Frankrike enn akkurat her. Fordelen her er imidlertid at bilene aldri ruster. Det gjør at det er mulig å finne eldre biler som for lengst er borte andre steder.
Her er en bildeserie over spesielle biler og deres vakre omgivelser.
