nash

I tid og rom med Astra-Gnome

astra-gnome
Astra-Gnome i pressemelding fra Richard Arbib Company, 1956. Bildet tilhører Anders de Lange.

På midten av 50-tallet var amerikansk bildesign inspirert av romfartsteknologi. AMC laget en bubbletop-car som skulle ta pusten fra alle. Hils på Astra-Gnome!

 

Basert på Metropolitan

Egentlig skulle prototypen hete Metro-Gnome som på engelsk uttales “metronom”. Men Metro-navnet tilhørte allerede International Harvester. Derfor valgte AMC i stedet navnet Astra-Gnome. Synd, fordi den fine bubbletop-bilen var nemlig basert på en 1955 Nash Metropolitan – som på folkemunne ble kalt Metro.

Designet av Richard Arbib

Navnet Metro-Gnome kunne ha knyttet prototypen til modellen som allerede var i produksjon. Men hensikten med Astra-Gnome var ikke å vise en eventuell ny generasjon av Metropolitan. Den futuriske bilen var laget for å representere AMC på New York International Auto Show i 1956. Det var Richard Arbib’s designstudio i New York som fikk i oppdrag å utvikle en spennende fremtidsstudie for AMC – ikke bare som et design eller tomt skall, men som en fullt kjørbar bil. Utformingen av karosseriet ble satt bort til Andrew Mazzara (NY). Richard Arbib hadde tidligere jobbet for blant annet GM og Packard – og nå AMC. Han brukte 6 måneder på å omvandle en Nash Metropolitan til Astra-Gnome og rakk så vidt å bli ferdig i tide til utstillingen.


 
astra-gnome
Fra Metropolitan Pit Stop. Image clipped from The VIntage Vehicle Show on YouTube. Designet skal ha et “V”-tema som man kan se i fronten. Men Astra-Gnome hadde en rekkefirer fra Austin.

Bilen eksisterer fremdeles

Den står på et privat museum i Los Angeles drevet av Metropolitan Pit Stop. Innehaveren Jimmy Valentine tar den av og til ut på veien hvor den naturlig nok vekker stor oppmerksomhet – selv i LA.

 

astra-gnome

Les mer om Nash Metropolitan her!

 

Artige fremtidsvyer

Richard Arbib mente at bilene i år 2000 ville kunne se ut som Astra-Gnome. I USA kunne man på 50-tallet lese i blader som Popular Science, om at highway’ene i fremtiden ville få et magnetfelt som gjorde fremtidens biler selvkjørende. Overbygde hjulbuer var en del av Nash’ Airflyte-konsept. Ikke bare reduserte det luftmotstanden – det ga også ekstra stivhet i karosseriet. Dessuten ga delvis skjulte hjul en visuell effekt av å sveve over asfalten. Aluminiumsplatene på sidene kunne lett byttes ut og eventuelt leveres i farger. Glasstaket kan åpnes og lukkes av en elektrisk motor. Med taket åpent, kan man praktisk talt vandre oppreist inn i bilen og sette seg ned i de svingbare skinnstolene. Glasskuppelen gir, i følge Arbib, perfekt akustikk for lyden i hifi-radioen. Det mest imponerende med Arbib’s design – sett med dagens øyne – er at påbygget kun ga marginal vektøkning i forhold til den opprinnelige Metropolitan-modellen.

astra-gnome
Astra-Gnome var på forsiden av Newsweek i september 1956


astra-gnome
Astra-Gnome interiør i pressemelding fra Richard Arbib Company. Bildet tilhører Anders de Lange.

Småbilkonsept

Man kan vel trygt si at glasskuppel og tildekkede hjulbuer aldri ble noen slager i bilverdenen. Men siden Astra-Gnome var basert på en liten bil, kunne den fremheve positive sider ved småbiler og således gi positive signaler til Nash Metropolitan – donorbilen som var bare 3,80 meter lang og 1,45 meter bred. Astra-Gnome hadde økt lengden til moderate 4,20 og bredden til hele 1,83 meter uten å endre målene på Metropolitans opprinnelige understell. Richard Arbib hadde jobbet bevisst med å utnytte plassen optimalt. 6 spesialutformede kofferter som kun eksisterte på tegnebordet, skulle fylle opp hulrom i bilen, blant annet i bredden. Dermed ville den kunne romme like mye som en fullsize amerikansk bil, skjønt Astro-Gnome hadde bare 2 seter.

Inspirerte andre designere

Det er ikke vanskelig å se hvordan Astra-Gnome har inspirert amerikanske bildesignere – i hvert fall Bill Mitchell hos GM. Fronten på Mitchells 1963 Buick Riviera har store likhetstrekk med Astra-Gnome. Det er også lett å finne likheter mellom Astro-Gnomes bakre sidepaneler og de innfelte partiene langs bakre sider på 1958 Cadillac Fleetwood Sixty Special. Mitchell jobbet i Cadillac på den tiden.


 
astra-gnome
Midtplasserte instrumenter. Den karakteristiske Hamilton-klokka øverst og speedometeret under.

metropolitan

Bilentusiaster og deres klokker

Har du lagt merke til at folk som liker eksklusive biler ofte også tiltrekkes av vakre ur? Richard Arbib elsket klokker og har blant annet utformet en spesiell urkasse for Hamilton Electric Watches. En av nyhetene på Astra-Gnome var en høyt senterplassert klokke-enhet av typen Hamilton Celestial Time Zone Clock. Dette var et meget avansert apparat som kunne ha vært installert i et jetfly. Form og plassering bidro til å skape en illusjon av fremtid. Kanskje Arbib så for seg nåtidens midtplasserte infotainment-skjermer?


 

Fakta om Astra-Gnome

Kilde: Pressemelding fra RIchard Arbib i 1956 delt av Anders de Lange.

Understell: Nash Metropolitan
Motor: Austin A40 4-sylindret
Vekt: ca 900 kg
Akselavstand: 216 cm
Lengde: 419 cm
Høyde: 134 cm
Bredde: 183 cm
Diameter på glasskuppel: 165 cm
Karosseri: Hel aluminium bygget av Andrew Mazzara
Utstyr: Aircondition, hi-fi radio, 4 hovedlykter
Dekk: Goodyear 5,90 x 13
Interiør: Skinn levert av Leather Upholstory Group


“In spite of the advanced nature of the Astra-Gnome’s styling, it is a car that with very few changes could be produced and would offer the public a host of practical mechanical and safety innovations” – Richard Arbib


Se også


YouTube-kanalen “The VIntage Vehicle Show” besøker Jimmy Valentine på The Metropolitan Pit Stop Museum i Los Angeles, USA.

metro-gnome
Nash Metropolitan
nash metropolitan
Amerikan Motors på Sørum
jeep
Merkene som forsvant

 

Amerikanerne som forsvant

To Hudson’er. Den nærmeste er en Super 6, eller “Hudson-limpan” , som svenskene kaller den.

Visste du at det finnes en egen bilklubb for amerikanske etterkrigsmerker som tapte kampen mot de 3 store – GM, Ford og Chrysler?

Eight Amcars Club (EAC) har som formål å redde så mange som mulig av disse merkene. Det er Packard, Kaiser, Studebaker, DeSoto, Henry J, Willys, Hudson og Nash. Ut over femtiårene gikk det hett for seg på det amerikanske bilmarkedet. Selv om folk kjøpte biler som aldri før, var det stor kamp om kundene. For å fange kundene, måtte man komme opp med en ny modell hvert år som både skulle overgå forrige modell og konkurrentene. Lengere, bredere, sterkere motor, mer utstyr, mer krom, og så videre – til lavest mulig pris. Konkurransen gjorde det vanskelig for alle produsentene å henge med i svingene. Det paradoksale var at det var ikke de beste bilene som vant. Det var de med mest kapital i ryggen.

Familiefoto.
Jeg har et gammelt fotoalbum hvor kjente og kjære familiemedlemmer står foran en bil. En bil jeg har sett på flere bilder. Den tilhørte en av onklene til moren min. Etter hva jeg har greidd å finne ut, må det være en 4-dørs Kaiser, kanskje en 1951-modell. Bildet er tatt på Nes i Romerike. Den rullet i samme område som EAC holder til i.

Amcar-folket snakker lett om røtter når de skal forsvare sin hobby. Kaiser’n i mitt familiealbum vitner om det. Men i jakten på en amcar er det lett å ta feil av hvilke modeller som representerer de ekte røttene. Jeg er selv født på 50-tallet og husker godt hvilke biler som rullet på veiene da. Jeg kan fortelle at det var veldig få Cadillac’er og Lincolns med continental kit bakpå. Bilene til EAC-medlemmene representerer norske røtter i langt større grad enn hva man ser av nyimporterte amcar-biler. Studebaker, for eksempel, var kjempepopulært i Norge.

Urestaurert Kaiser.
Jeg vet ikke hvor utbredt Kaiser egentlig var i Norge. Jeg tok en tur til EAC for å se en med egne øyne. De hadde en tofarget Kaiser Manhattan i utstillingen, og en urestaurert 4-dørs Kaiser ute. Kaiser Manhattan må ha vært et ordentlig dollarglis da den rullet rundt på landeveiene på Romerike. Men når jeg ser nærmere etter, er den ganske enkelt utstyrt, og i følge spesifikasjonene har den en – for tiden – relativt ordinær sideventilert sekser. Det var en amerikaner for norske forhold. Nesten som en Tesla.

Henry J var Kaiser’s kompaktmerke.
Mange mener at det er den mindre Tesla 3 som er best egnet for Norge. Kaiser-gruppen hadde også en mindre bil, kalt Henry J etter en av grunnleggerne. Du finner Henry J hos EAC, – en i utstillingen, mens en annen er under restaurering. Jeg synes de ser geniale ut i forhold til at de er produsert på første halvdel av 50-tallet. De hadde 4-sylindrede motorer og karosserier med god utnyttelse av den innvendige plassen. Men Henry J var nok minst 25 år forut for sin tid. Trenden ut over 50-tallet var ikke nøkternhet, – det var maksimalitet. Jeg tror de som ikke hadde råd til en ny fullsizer, heller kjøpte en brukt en, fremfor en ny Henry J.

Det som forundret meg mest, var å vite at det rullet Henry J på norske veier. Den utstilte modellen hadde norsk historie.

Her snakker vi “røtter”.

Enkelt, men veldig trivelig interiør i Henry J.
Forut for sin tid. Henry J kunne virkelig ha slått godt an i Norge hvis produksjonen ikke ble stanset.
Packard Wagon.
I verkstedet står denne pampige DeSoto’en. DeSoto’er er store, flotte biler.
Nash 600. 1949-modell langt forut for sin tid med sitt strømlinjeformede ponton-karosseri. Lang er den også.
Denne Henry J er under restaurering. Jeg liker den fargeavstemte polstringen øverst på dash’en.

Hjemmesidene til Eight Amcars Club (kafé og utstilling er åpen mellom 12.00-17.00 på søndager).

eac-1977.com: Historien om bilmerket Henry J.