To Hudson’er. Den nærmeste er en Super 6, eller «Hudson-limpan» , som svenskene kaller den.
Visste du at det finnes en egen bilklubb for amerikanske etterkrigsmerker som tapte kampen mot de 3 store – GM, Ford og Chrysler?
Eight Amcars Club (EAC) har som formål å redde så mange som mulig av disse merkene. Det er Packard, Kaiser, Studebaker, DeSoto, Henry J, Willys, Hudson og Nash. Ut over femtiårene gikk det hett for seg på det amerikanske bilmarkedet. Selv om folk kjøpte biler som aldri før, var det stor kamp om kundene. For å fange kundene, måtte man komme opp med en ny modell hvert år som både skulle overgå forrige modell og konkurrentene. Lengere, bredere, sterkere motor, mer utstyr, mer krom, og så videre – til lavest mulig pris. Konkurransen gjorde det vanskelig for alle produsentene å henge med i svingene. Det paradoksale var at det var ikke de beste bilene som vant. Det var de med mest kapital i ryggen.
Familiefoto.Jeg har et gammelt fotoalbum hvor kjente og kjære familiemedlemmer står foran en bil. En bil jeg har sett på flere bilder. Den tilhørte en av onklene til moren min. Etter hva jeg har greidd å finne ut, må det være en 4-dørs Kaiser, kanskje en 1951-modell. Bildet er tatt på Nes i Romerike. Den rullet i samme område som EAC holder til i.
Amcar-folket snakker lett om røtter når de skal forsvare sin hobby. Kaiser’n i mitt familiealbum vitner om det. Men i jakten på en amcar er det lett å ta feil av hvilke modeller som representerer de ekte røttene. Jeg er selv født på 50-tallet og husker godt hvilke biler som rullet på veiene da. Jeg kan fortelle at det var veldig få Cadillac’er og Lincolns med continental kit bakpå. Bilene til EAC-medlemmene representerer norske røtter i langt større grad enn hva man ser av nyimporterte amcar-biler. Studebaker, for eksempel, var kjempepopulært i Norge.
Urestaurert Kaiser.Jeg vet ikke hvor utbredt Kaiser egentlig var i Norge. Jeg tok en tur til EAC for å se en med egne øyne. De hadde en tofarget Kaiser Manhattan i utstillingen, og en urestaurert 4-dørs Kaiser ute. Kaiser Manhattan må ha vært et ordentlig dollarglis da den rullet rundt på landeveiene på Romerike. Men når jeg ser nærmere etter, er den ganske enkelt utstyrt, og i følge spesifikasjonene har den en – for tiden – relativt ordinær sideventilert sekser. Det var en amerikaner for norske forhold. Nesten som en Tesla.
Henry J var Kaiser’s kompaktmerke.Mange mener at det er den mindre Tesla 3 som er best egnet for Norge. Kaiser-gruppen hadde også en mindre bil, kalt Henry J etter en av grunnleggerne. Du finner Henry J hos EAC, – en i utstillingen, mens en annen er under restaurering. Jeg synes de ser geniale ut i forhold til at de er produsert på første halvdel av 50-tallet. De hadde 4-sylindrede motorer og karosserier med god utnyttelse av den innvendige plassen. Men Henry J var nok minst 25 år forut for sin tid. Trenden ut over 50-tallet var ikke nøkternhet, – det var maksimalitet. Jeg tror de som ikke hadde råd til en ny fullsizer, heller kjøpte en brukt en, fremfor en ny Henry J.
Det som forundret meg mest, var å vite at det rullet Henry J på norske veier. Den utstilte modellen hadde norsk historie.
Her snakker vi «røtter».
Enkelt, men veldig trivelig interiør i Henry J.Forut for sin tid. Henry J kunne virkelig ha slått godt an i Norge hvis produksjonen ikke ble stanset.Packard Wagon.I verkstedet står denne pampige DeSoto’en. DeSoto’er er store, flotte biler.Nash 600. 1949-modell langt forut for sin tid med sitt strømlinjeformede ponton-karosseri. Lang er den også.Denne Henry J er under restaurering. Jeg liker den fargeavstemte polstringen øverst på dash’en.
