Amcar – amerikanske biler. Arrangementer med klar Amcar-profil handler ofte ikke bare om biler – men livstil, antrekk og musikk i forskjellige tidsepoker hvor 50-tallet står sterkt.
Flotte biler, bra vær og super beliggenhet. Sist søndag var det Right On Bil & MC mønstring på Isegran ved Fredrikstad.
Arrangør av Right On mønstringene er Ronnie Krabberø som også står bak bilmagasinet med samme navn. Både bladet og mønstringene har en klar Amcar-profil med innslag av custombygde biler og hot rods. Krabberø ledet selv prisutdelingen av Meguiar’s Topp 10 blant de fremmøtte bilene på Right On.
Isegran er en øy ute der Glomma deler seg. Øya eies av Fredrikstad kommune og er i dag en levende kystkulturpark og et senter for formidling av tradisjoner, historie og opplevelser, blant annet med gamle båter. Sist søndag handlet om bilkultur. Jeg har tatt bilder av biler jeg likte, og som sto fint til for fotografering.
1956 Ford Thunderbird 312 V8
1959 Cadillac Coupe De Ville
1959 Cadillac Coupe De Ville
1967 Dodge Coronet R/T 440
1960 Chevrolet El Camino med small block V8
F.v. Dodge Dart GTS Convertible 340 og Packard Clipper Coupe 352
1969 Dodge Charger SE 383
1970 Plymouth Barracuda 383
1974 Ford Mustang II 2,3 Notchback
1983 Chevrolet Caprice – norsk bil. Ble en tid solgt gjennom Bergheim. I 1985/86 kostet den omtrent 450 000 kroner – mesteparten avgifter, selvsagt.
I Oslo ble The Independence Day (USA) feiret søndagen den 2. juli da alle hadde fri. Dessverre la høljregnet en demper på festen en stund. Selv var jeg der for å lytte til country musikk og studere fine biler fra Amcars medlemmer.
Tradisjon i Oslo
Ifølge arrangøren, The American Coordinating Council of Norway (ACCN), var årets feiring nummer 36. Jeg leste et sted at feiringen i Oslo er den største 4-juli-feiring utenfor USAs grenser. Jeg vet ikke om arrangementet alltid er blitt holdt i Frognerparken, men det er ideelt. Når været tillater det, er det muligheter for picknic, lek og ballspill på gresset. Jeg tror det er blitt færre biler etter hvert. Dessverre la været en demper på feiringen. Det var meldt torden og styrtregn, så mange holdt seg hjemme. – Og det uværet som var spådd, kom vel en time ut i arrangementet.
Country og biler
Country musikk og biler går godt sammen. Mens jeg var der, spilte den norsk-amerikanske country-artisten Lawson Vallery med sitt band. Ifølge Tylden & Co er Lawson oppvokst i Texas hvor hans foreldre drev en «honkytonk dancehall». Å gå ut en lørdagskveld på en Texas dancehall når parkeringen fylles opp med pickup’er, er helt fantastisk! Musikken Lawson Vallery spiller, er klassisk country som passer godt med bilene som sto bak scenen.
Kunne vinne flybilletter
Én av tradisjonene er «The grand raffle» med flotte gevinster, i år blant annet 4 tur-returbilletter til USA med Norse Atlantic Airways!
Klissvåt stol. I forgrunnen eierens 1953 Buick Roadmaster Coupe. I bakgrunnen samme bil som innleggets hovedbilde. – 1949 Oldsmobile 98 Sedanette 350 V8 Custombuilt i California
1953 Buick Roadmaster 2 door 322 V8 – helt original ned til lakk og chrome!
Se også
4 juli i Frognerparken (2019).American Car Club of Norway feiret 4. juli i Frognerparken (2016).
Motorinteressen i Nes på Romerike er stor. Så stor at kommunen har gått sammen med ildsjeler i forskjellige motormiljøer for å etablere et felles arrangement i Årnes sentrum. Arrangementet sist lørdag var Motordilla nummer 4.
Mange amerikanske biler
En kan vel trygt si at amerikanske biler topper listen over hobbybiler. Nedre parkering rundt stasjonen var forbeholdt amerikanske biler før 1970. Nyere amerikanere sto utstilt ved politistasjonen. I mellom var det også et område for hotrods – også de amerikanske. Det putret lystig i gatene fra alle V8-erne.
Aston Martin Vantage S
Ærlige biler
De amerikanske bilene var skikkelig flotte. Men for noen tiår siden var det ikke amerikanere som dominerte gatebildet. Direktøren kjørte Jaguar, distriktslegen Volvo, og folk flest eide Folkevogn, Hillman, Austin, Anglia, Taunus, Rekord og Mazda. Jeg vet ikke om det er denne nostalgien som ligger bak arrangementets utstilling for «Ærlige biler». Dét var i hvert fall min favoritt-utstillingsplass.
En folkefest som dette, er selvfølgelig ikke bare en statisk utstilling. Det var folk som kom og gikk, til fots eller i forskjellige kjøretøyer. Det var cruising i gatene og liv på serveringsstedene. Det var også aktiviteter i butikkene rundt, og bilforhandlere viste frem nye biler. Jeg fikk et glimt av den nye Subaru Solterra. I den ene enden av rådhusgata var det lansert drive-in bryllup. Man kunne jo forestille seg giftemål på løpende bånd utført av en prest i Elvis-kostyme, skjønt jeg tror det foregikk en ordentlig vielse der. Jeg så i hvert fall en bil som cruiset rundt i sentrum med skramlende blikkbokser bak.
Her om dagen passerte jeg noe så sjeldent som en Mercury Monarch. Den var avregistrert og kan ha stått en stund, for alt jeg vet. Monarch var søstermodellen til Ford Granada – ikke den europeiske, men den amerikanske versjonen.
For noen uker siden var jeg innom et Fordtreff på Sundvollen Hotel. Da fikk jeg se nærmere på en amerikansk Granada. På nettbaserte bilbørser finner jeg kun en håndfull biler til salgs . Man kunne tro det handlet om en uhyre sjelden modell. Men sannheten er at i løpet av 5 år ble det solgt ufattelige 2,64 millioner amerikanske US-Granada’er og Monarch’er!
Ble noen tatt inn til Norge?
De av oss som har levd en stund, husker bilimportfirmaet Norim A/S fra Drammen som tok inn Ford Ranchero og Ford LTD stasjonsvogn på slutten av 70-tallet. Begge kunne registreres som avgiftsgunstige varebiler. Norim annonserte hyppig på den tiden. Jeg mener å huske at amerikansk Granada var nevnt i én av dem – som en slags fotnote. Kanskje en modell de ville teste på markedet? På slutten av 70-tallet fikk salget av amerikanske biler her hjemme nemlig en liten oppsving. Oljekrisen hadde fått Detroit til å downsize bilene sånn at de passet bedre til norske veier. Harald A Møller begynte å ta inn Dodge Aspen. Dodge Aspen var en konkurrent til amerikanske Ford Granada – i USA.
1975 Ford Granada (US-modell).
Lite nytt under skallet
Fargeavstemte interiører.Det var i modellåret 1975 at amerikanske Ford kom ut med en bil som skulle fange opp markedets etterspørsel etter mindre biler og demme opp for import fra Europa og Japan. Kanskje det var derfor de valgte å kalle modellen «Granada» – oppkalt etter en vellykket europeisk modell. Men den amerikanske modellen hadde ingen ting til felles med «vår» Granada. Den baserte seg på Ford Maverick. For å spare penger arvet modellen Mavericks bakhjulsoppheng og kraftoverføring med røtter tilbake til 60-tallets Falcon – med stiv bakaksel og bladfjærer – noe de første Mustangene faktisk også hadde. Til sammenligning hadde «vår» Granada et moderne og avansert understell med uavhengig fjæring på alle hjul.
Drivlinjer hentet fra Ford-stallen
Visst var Granada liten i forhold til sine større brødre hos Ford, som Torino og LTD. Likevel var den drøye 5 meter lang og 1,8 meter bred. Den kunne leveres med to rekkeseksere og to V8’ere, – 302-motoren (5,0 liter) og 351-motoren (5,7 liter). Kjøpere kunne velge mellom tre girkasser, 3- eller 4-trinns manuell eller en 3-trinns automat. Alt sammen fra hva amerikanske Ford allerede hadde i stallen sin.
1975 Ford Granada – mer Mustang enn Mustang mk2?
En bil for mor?
Jeg leste en test av Granada 302 V8 i amerikanske Road & Track fra lanseringsåret 1975. En artikkel totalt blottet for entusiasme. Jeg humret over siste setning hvor biljournallisten skriver at nye Granada var en bil han synes passet godt til sin mor.
Skikkelig Amcar
Den sorte Granada’en jeg fikk se på Sundvollen, har den største 351-motoren (5,7 -liter) som i standardutgave leverte 147 HK. Eieren opplyste at bilen fremdeles hadde originallakk. Dekket av dråpene fra en passerende regnskur, så lakken faktisk helt strøken ut. Det eneste som røpet alderen, var ørsmå hakk i den gullfargede pin-stripingen. Bilens vinylkledte «Landau top» hadde opprinnelig vært beige-aktig, men nå i sort. Den spesielle avslutningen på coupétaket var veldig tidstypisk 70-talls. Når Landau-toppen har samme farge som resten av bilen, tones 70-tallspreget ned på en fin måte. Granada kunne for øvrig leveres med lekkert fargeavstemt dashbord, seter, tepper, dørsider og setebelter, som bare amerikanerne kan.
Forkledt Mustang?
Teknisk sett er den avbildede Granada’en ganske lik Mustang mk1. Da Granada ble introdusert, hadde Ford akkurat sluppet den nedskalerte Mustang mk2. Den kunne ikke leveres med V8 – bare Pinto-motorer, noe som vakte skuffelse og harme blant Mustang-entusiastene. Pinto var Fords stygge andunge, – omtrent som Chevette var for GM. Selv om Granada henvendte seg til trauste, småborgelige kjøpere (herunder tilårskomne mødre) så skal man ikke se bort i fra at noen byttet inn sin Mustang mk1 med en Granada lik den svarte på bildet. Trolig det beste Mustang-alternativet i 1975. Ford, på sin side, forsøkte gjennom en annonsekampanje å fremstille Granada Coupé som et alternativ til den populære Mercedes 280 SLC. En talentløs sammenligning, sett med europeiske øyne, – men man skal ikke se bort i fra at det fikk naive amerikanere til å tro at deres Granada var et vanlig syn på europeiske veier.
– Lurer på om det ble solgt noen amerikanske Granada’er som nye i Norge?
God dugnadsånd, god stemning og en helt fantastisk arena omgitt av skog og en rolig brun elv.
Jeg var på Motangen Park i Sørum kommune sist søndag. American Drivers Club Blaker arrangerte Blakertreffet 2018.
Omgitt av Amcars, amerikansk countrymusikk og laid-back atmosfære, fikk jeg følelsen av å være i South Carolina, eller der omkring. Det varme gode sommerværet bidro til Sørstats-følelsen. Foruten Blakertreffet benyttes Motangen Park blant annet til festivaler, hundeutstillinger, bilutstillinger, konserter og barnearrangementer.
Imponerende standard på bilene!
Trekronene ga behagelig skygge for solen, men gjorde det krevende å ta bilder. Skarpe solgløtt og skygger blir sjelden bra på film, skjønt det formidler en slags trolsk stemning av biler i skogen. Du vet, når du går i skogen og plutselig dumper over en bilkirkegård med gamle klenodier. Det var mange klenodier på treffet, men langt fra noen bilkirkegård.
Følg meg på en tur rundt i parken
Ford «Deuce» Roadster (Model B).
(bildet over) 30-talls Forder er interessante, fordi da ble Ford’s flathead V8 distribuert ut til folket. Jeg synes denne Roadster’en var utrolig flott. Standard motorisering var samme rekkefirer som satt i Ford Model A eller «flathead» V-8. I følge chassisnummeret er denne bilen produsert i Kanada med rekkefirer, men i likhet med flere er den sannsynligvis ombygd og godkjent med V-8.
Klassisk britisk Ford Corsair med 1,7 V4 (Essex).1939/40 Chevrolet Pickup.
Svensk custombygg
Ombygd Pontiac Bonneville på svenske skilter. Tak-senkede biler blir vel sjelden godkjent av norske myndigheter.
Noen av de utstilte bilene var svenske, som denne ’66 Pontiac Bonneville, – customized ut over det som er vanlig å gjøre her til lands. Jeg mener å ha lest at norske myndigheter kategorisk sier nei til biler med senkede tak. Men jeg tror det var gjort mye mer arbeid på denne bilen enn å senke taket. Det virket som bakparten med innebygde fender skirts var glattet ut, skjønt det er vanskelig å se uten å sammenligne med en standardbil. Kult med innfelte antenner. Imponerende bilbyggeri.
Tak-senket kupé med Pontiac-høvdingen i rattet.Glatte, stilrene flater.
Skipsreder-bil fra Vestfold
Humber Super Snipe ser ut som en amcar.
Besøk fra andre siden av Oslo-fjorden til Blakertreffet. Denne flotte Humber Super Snipe har norsk historie og tidligere eid av skipsreder Lorentzen i Vestfold.
Biler med stil – vogner med fres – fra Rootes Motors. Tidsriktig reklame fra Falken. Importør Colberg Caspary A/S. Men akkurat denne modellen ble solgt av Vestfold Auto, Tønsberg, (som solgte blant annet biler fra Rootes og Saab).
«Den nye Humber Super Snipe. En aristokrat blant biler – med uforlignelig komfort og rikelige krefter» Jeg noterer videre på reklameplakaten at Hillman Minx har 56,5 hester. Viktig å få med alle gampene, – også de halve 😀
Humber’n til tidligere skipsreder Lorentzen. Britisk luksus med et hint av amerikansk innflytelse – og norsk bilhistorie.Tøff Ford Model A uten skjermer.Volvo 142 og Chevrolet Malibu Sport CoupeDodge Challenger Convertible i forgrunnen og Ford Fairlane i bakgrunnen.På ski i denne heten? Tidstypisk og velutstyrt Volkswagen 1302 S med takgrind, skiholder, sjalusi og «hold avstand» merke i bakruta.1963 Buick Riviera i forgrunnen og 1965 Ford Thunderbird i bakgrunnen.
Buick’en på svenske skilter er lettere modifisert med rørgrill og fantastisk flott lakk.
To Hudson’er. Den nærmeste er en Super 6, eller «Hudson-limpan» , som svenskene kaller den.
Visste du at det finnes en egen bilklubb for amerikanske etterkrigsmerker som tapte kampen mot de 3 store – GM, Ford og Chrysler?
Eight Amcars Club (EAC) har som formål å redde så mange som mulig av disse merkene. Det er Packard, Kaiser, Studebaker, DeSoto, Henry J, Willys, Hudson og Nash. Ut over femtiårene gikk det hett for seg på det amerikanske bilmarkedet. Selv om folk kjøpte biler som aldri før, var det stor kamp om kundene. For å fange kundene, måtte man komme opp med en ny modell hvert år som både skulle overgå forrige modell og konkurrentene. Lengere, bredere, sterkere motor, mer utstyr, mer krom, og så videre – til lavest mulig pris. Konkurransen gjorde det vanskelig for alle produsentene å henge med i svingene. Det paradoksale var at det var ikke de beste bilene som vant. Det var de med mest kapital i ryggen.
Familiefoto.Jeg har et gammelt fotoalbum hvor kjente og kjære familiemedlemmer står foran en bil. En bil jeg har sett på flere bilder. Den tilhørte en av onklene til moren min. Etter hva jeg har greidd å finne ut, må det være en 4-dørs Kaiser, kanskje en 1951-modell. Bildet er tatt på Nes i Romerike. Den rullet i samme område som EAC holder til i.
Amcar-folket snakker lett om røtter når de skal forsvare sin hobby. Kaiser’n i mitt familiealbum vitner om det. Men i jakten på en amcar er det lett å ta feil av hvilke modeller som representerer de ekte røttene. Jeg er selv født på 50-tallet og husker godt hvilke biler som rullet på veiene da. Jeg kan fortelle at det var veldig få Cadillac’er og Lincolns med continental kit bakpå. Bilene til EAC-medlemmene representerer norske røtter i langt større grad enn hva man ser av nyimporterte amcar-biler. Studebaker, for eksempel, var kjempepopulært i Norge.
Urestaurert Kaiser.Jeg vet ikke hvor utbredt Kaiser egentlig var i Norge. Jeg tok en tur til EAC for å se en med egne øyne. De hadde en tofarget Kaiser Manhattan i utstillingen, og en urestaurert 4-dørs Kaiser ute. Kaiser Manhattan må ha vært et ordentlig dollarglis da den rullet rundt på landeveiene på Romerike. Men når jeg ser nærmere etter, er den ganske enkelt utstyrt, og i følge spesifikasjonene har den en – for tiden – relativt ordinær sideventilert sekser. Det var en amerikaner for norske forhold. Nesten som en Tesla.
Henry J var Kaiser’s kompaktmerke.Mange mener at det er den mindre Tesla 3 som er best egnet for Norge. Kaiser-gruppen hadde også en mindre bil, kalt Henry J etter en av grunnleggerne. Du finner Henry J hos EAC, – en i utstillingen, mens en annen er under restaurering. Jeg synes de ser geniale ut i forhold til at de er produsert på første halvdel av 50-tallet. De hadde 4-sylindrede motorer og karosserier med god utnyttelse av den innvendige plassen. Men Henry J var nok minst 25 år forut for sin tid. Trenden ut over 50-tallet var ikke nøkternhet, – det var maksimalitet. Jeg tror de som ikke hadde råd til en ny fullsizer, heller kjøpte en brukt en, fremfor en ny Henry J.
Det som forundret meg mest, var å vite at det rullet Henry J på norske veier. Den utstilte modellen hadde norsk historie.
Her snakker vi «røtter».
Enkelt, men veldig trivelig interiør i Henry J.Forut for sin tid. Henry J kunne virkelig ha slått godt an i Norge hvis produksjonen ikke ble stanset.Packard Wagon.I verkstedet står denne pampige DeSoto’en. DeSoto’er er store, flotte biler.Nash 600. 1949-modell langt forut for sin tid med sitt strømlinjeformede ponton-karosseri. Lang er den også.Denne Henry J er under restaurering. Jeg liker den fargeavstemte polstringen øverst på dash’en.
Chevy van, Stars and stripes og Jack Daniels – ekte amerikanske ikoner.
Tretten er et tettsted i Gudbrandsdalen med egen Coop, bensinstasjon, isbane og et aktivt amcarmiljø. På andre siden av Coop ligger Cadillac Diner. Den tidligere Shell-stasjonen er omgjort til pizza- og burgerrestaurant spekket med effekter fra amcarmiljøet.
Amcar-interessen er ikke bare et Tretten-fenomen. Du finner det oppover hele dalen, blant annet i Fåvang og på Vinstra. Ikke bare amerikanske personbiler og van’er, men også tunge amerikanske trekkvogner, som Peterbilt, Freightliner og Mack. Kjøretøy som krever at man har god plass.
Det har man på Tretten.
I helgen var det treff for motorinteresserte. Nedre del av campingen på Bådstø var fylt opp av flotte, tilreisende van’er, truck’er, Harley’er og andre perler. Også flotte lokale biler var utstilt. Det var spesielt artig å se biler med lokal historie fra dalen.
Jeg & Sønn overnattet på Tretten Kro og Motell mens vi jobbet på ei hytte lenger opp i dalen. Om kvelden slappet vi av med noen øl mens vi besiktiget de flotte doningene og følte stemningen ut over den lyse sommerkvelden. I løpet av natten ble Tretten omdannet til en amerikansk småby.
Billy Burnette (t.v.) spilte for John Fogerty i 6 år. Før det var han 9 år i Fleetwood Mac. Se de to på scenen sammenDet virkelig amerikanske fenomenet dukket imidlertid ikke opp før sent på kvelden. I det store partyteltet ankom nemlig rockabilly-legenden Billy Burnette. Han er født i Memphis, USA, har spilt seks år for selveste John Fogerty. Du kan tydelig se Billy Burnette opptre ved siden av Fogerty på alle nyere opptak. Før dette var han i Fleetwood Mac i 9 år. Men denne kvelden spilte han med The Cadillac Band, tre mann, bass, slagverk og keyboard, og en kvinne på kor/rytme. Dessverre var akkustikken litt dårlig, men Billy Burnette rocket med noen låter, før konserten måtte avslutte på grunn av dårlig oppmøte. Ute på campingen kunne man høre tonene fra Hellbillies, PK & Dansefolket.
Tente lys i sommernatten med E6 og Lågen som nærmeste nabo.Ford Focus ST ser flott ut mot de store bilklassikerne.Fra utstillingen: Van-innredning uten snev av minimalisme.Hvor ville du overnattet? I en Peterbilt Sleeper eller Ducati Mobil Home?Kunne ikke ha valgt bedre nummerskilt.Fra utstillingen: Det aner meg at det står en kvinne bak denne innredningen.Lokalkjørt Amazon bygget opp fra grunnen. Absolutt helt strøken. Også motorrommet med en B20 som hørtes ut til å være godt trimmet.Bare lekkert …Sjarmerende ’55 Chevy i god bruksstand.I løpet av sommernatten dukket doninger som denne opp. Corvette C3.Cadillac Diner er kanskje Norges eneste diner med Peterbilt som firmabil?
Se også
Fotosøndag – Cadillac DinerBlir Proace noen Hiace?
American Coordinating Council of Norway feiret 4. juli i Frognerparken.
Fele, bass, gitar og banjo er den opprinnelige country & western-besetningen.
Det låt skikkelig amerikansk. Amerikansk var også osen fra grillene og de flotte smoker’ne som var satt opp ved mat-teltene. Noen spilte baseball. Det var søndag før 4. juli, den amerikanske Independance Day. American Coordinating Council of Norway hadde invitert til fest. De hadde selvfølgelig invitert amerikanske biler. Det var egentlig de jeg var kommet for å titte på.
Jeg ankom litt sent, fordi jeg hadde noe annet jeg måtte gjøre først. Da jeg omsider fikk kommet meg til parken, var flere biler dratt. Minst to kraftige regnskyll gjorde vel sitt til at noen valgte å pakke sammen picknic-utstyret litt før tiden.
Picknic på amerikansk er å kjøre bilen helt frem og rigge seg til ved bilen, som mange gjorde i Frognerparken denne dagen. I USA er store parker og naturområder åpne for bilkjøring. Da får alle oppleve naturen. Dette er kanskje ikke like politisk korrekt her hjemme, men man kan vel si at vakre, nyvaskede, amerikanske biler i Frognerparken var like forskjønnende som blomster og trær, – og statuer.
Happy Independence Day til Amerikavenner og amcar-folket!
1949 Ford Custom Club Coupe med tøff gangstercap.Flotte detaljer fra 1949 Ford Custom.1953 Buick i forgrunnen og 1949 Ford i bakgrunnen.1953 Buick Super Coupe – sannsynligvis med 322 V8-motor.Førermiljøet i 1953 hadde langt mer chrome enn i dag. Legg merke til original radio.Jeg har ingen problemer med å kåre denne Chevrolet 210 til vakreste bil i parken denne dagen.1966 Ford Mustang Convertible 200 i forgrunnen og en Mercury Grand Marquis i bakgrunnen.1970 Plymouth Superbird er en Roadrunner med redesignet front og hekkspoiler. Tror det eller ei, men hekkspoileren var faktisk slik da disse bilene ble levert fra fabrikken.Det finnes relativt mange Lincoln Continental Mk5 på norske skilter. Bilen ble kjent for nordmenn gjennom detektivserien Canon som gikk på TV på 70-tallet.1978 Mercury Grand Marquis ser ut som den hørte hjemme i parken.Også ikke-amerikanske kjøretøyer var parkert i parken. 3-serie E46 forgrunnen og Alfa Giulietta i bakgrunnen.Som hentet fra en brosjyre fra GM. Pickupen til venstre hadde en del dårlig plåt. 1966 Chevrolet Chevelle Stationwagon til høyre.
Se også
4. juli i Frognerparken4 juli i Frognerparken (2019).
I år gikk den 11. Amerikafest (Fête Americaine) av stabelen på stranden utenfor den lille franske landsbyen Argelès-sur-Mer ved Middelhavet – like ved den spanske grensen. Hver vår samles Amerika-venner til show med musikk, dans, god mat, salgsboder, oppvisninger, amerikanske motorsykler og biler. Alt i en amerikansk ånd. Vi har vært der og tatt noen bilder blant cowboyhatter, Elvis’er og Pin-up’er i amerikansk 50-tallstil.
En liten kuriositet for oss som er norske, var da hele plassen svingte seg i line-dance til tonene av «Møkkamann» fra den norske gruppen Plumbo. Den passet perfekt til en amerikafest og fikk oss som var norske, til å føle oss hjemme.
En vakker 1962 Oldsmobile F-85 med et par ekstra støtfangerhorn.
Volkswagen
Bad boy boble.
1967 Volkswagen (Pyrénées-Orientales FR, 2016).
Volkswagen T2 Transporter på stranda (Pyrénées-Orientales FR, 2016).
Renault 4CV
Showets mest populære var denne Renault 4 CV fra ca. 1960. Forløperen til Dauphine.
1960 Renault 4 CV
Motoren var som et smykke. Her med rødt topplokkdeksel, registerdeksel og dynamohjul.
Matra Murena
Showets kanskje mest sjeldne. 1980-1983 Matra Murena (Talbot/Simca).
Amerikansk-inspirert
Sportsbilpreg
Mstrs felger
Med 1.6 motor – 92 HK
Stemningsbilder
Jeg tar også med et stemningsbilde av korrekt antrukne borgerkrigssoldater (foto: Jonny Bunæs).
Se også
Amerika-fest i Frankrike
Strandpromenaden med country- og rockabilly-musikk og folk som danser linedance som om de aldri har gjort noe annet. Innimellom høres buldringen fra amerikanske kjøretøyer.
