Har D4 noen fremtid i XC60?

thesundaydrive1

I Volvos utgående XC60 har D4 vært et populært drivverk. Nye D4 er bedre, men få kommer til å velge det.

 

volvo xc60
Havren er klar for innhøsting, Volvoen er klar for å kjøres …

 

Misunnelig

Hvis du er en av dem som har skaffet deg den nye Volvo XC60, eller har en i bestilling, skal du vite at jeg er dypt misunnelig. Jeg tipper at du har valg T8-drivverket med 407 HK, – 320 på bensin og 87 på el. Med dagens avgiftssystem er det en gavepakke. Sammenlignet med bilavgifts-nøytrale Sverige, er også D4 en gavepakke, skjønt ikke i like stor grad som hybrid. Med nyheter om økte bompenger og ny dieselavgift i Oslo, blir det lett å like T8.
 
Jeg valgte en tabloid overskrift på denne artikkelen. D4 i utgående Volvo XC60 er ikke den samme motoren du finner i den nye modellen. Fra nå av består D4 av en 190 HK twin turbo diesel utviklet fra 2-literen som sitter i D3 og D2. For en stund siden ble jeg imponert av den nye D2-motoren og er sikker på at nye D4 med 8-trinns Geartronic neppe skuffer. Nye D4 er et godt motorvalg, selv om få kommer til å velge det.

Ingen kruttønne

Gamle D4 – som sitter i utgående XC60 – har også 190 HK. Det er Volvos velkjente 5-sylindrede 2,4D. Det er en motor med mange kvaliteter, men ikke samme karakteristikk som nye D4. «Min» Volvo XC60 er produsert så sent som mai i år. I Sverige selges den utgående modellen parallelt med den nye, under navnet XC60 Classic, – så lenge lageret rekker. Den 5-sylindrede 2,4D oppfører seg i langt større grad som en diesel. Den trekker bra, har et godt dreiemoment (420Nm ved 1500-3000) og er ikke plaget med turbo-lag. Men den føles imidlertid langt fra like kvikk og responsiv som den nye 2-literen. Dessuten låter den mer diesel, – traktordiesel. Men det er ingen negativ opplevelse. Tvert i mot.
 
Jeg kjenner meg igjen fra V40, V60 og V70. Jeg velger instrumenteringen med den røde bakgrunnen – «Performance». Jeg finner umiddelbart en perfekt kjørestilling med eljusterbart førersete og justerbart ratt. Komfort og feelgood er som vanlig, helt konge. Når jeg tenker etter, finner jeg ingen møbler hjemme hvor jeg sitter like godt som i Volvoen.

Vi kjører Classic

volvo xc60
Skogens konge.

 
På veien merker jeg at Volvo XC60 er større enn de andre bilene jeg kjører. Spesielt bredden. Gjennom smale villagater med gateparkerte biler må jeg beregne noen centimetre ekstra. Likeså på motorveien hvor det blir litt mindre avstand til andre felt. Feltvarsleren plinger rett som det er. Det er ok. Likeså den litt uelegante avstandsvarsleren og blindsonevarslingen. Den litt tunge styringen bidro også til å gi en følelse av «stor bil».
 
Jeg tenker at motoren på 190 hester faktisk er påkrevet på en bil som dette. Noe mindre ville føles undermotorisert. I følge vognkortet veier bilen 1728 kg. Den femsylindrede 2,4D-motoren gir ingen kjempeakselerasjon, ei heller noen følelse av å ha noe ekstra under panseret. Heller ikke lydmessig. Jeg husker Audis 5-sylindrede 2,3-liter bensin, og syntes den ga et tøffere lydbilde med sin femte sylinder. Sekstrinns-kassa fungerer OK, men jeg synes ikke at den girer like kjapt som Audis S tronic. Den etterlater imidlertid ingen merkbare dødpartier i turtallsregisteret. En av fordelene med 2.4D, sammenlignet med enkelte av turbodiesel-konkurrentene – for eksempel fra VAG-konsernet – er at det gode dreiemomentet holder seg over et bredere turtallsområde. Man «tømmer» ikke girene like raskt. Det er bra.
 
Vi tok bilen ut i skogen. Det hadde regnet ganske mye, og i en liten skogsvei så vi sleipe, vannfylte slurespor etter noen som hadde vært der tidligere. Haldex 5 grep elegant inn og dro den tunge bilen flott opp. Jeg var litt bekymret for en dyp dump, men etter å ha studert overhengene og bakkeklaringen så jeg at det gikk fint. På gårdsvei og grusete, ujevne bygdeveier er komforten helt utmerket. Når vi er inne på komfort, så er dette en av XC60’s store fordeler. Landeveien oppleves svært behagelig, mil etter mil.

volvo xc60
Lett å utnytte, ser rommelig ut, – men ikke så stort i volum.

Plass

Plassmessig oppleves bilen som «fullsize SUV» i setene, men bagasjerommet er, med sine 495 liter, ikke på høyde med konkurrenter som Audi A5 og BMW X3. Nye Q5 har til sammenligning 770 liter. Volvoens bagasjerom er imidlertid lett å utnytte, og oppleves faktisk som rommeligere enn det er. Størrelsesmessig er det omtrent som Mazda CX-5 og Audi A4 Avant, for å nevne noen.

Økonomi

I Norge får du nå kjøpt Volvo XC60 Classic kun som bruktbil eller overligger. D4 er ingen dårlig valg, selv med Oslo-politikernes dieselutspill. Jeg har ikke finmålt dieselforbruket, men med blandet kjøring på motorvei og landevei, ser det ut til å stabilisere seg rundt 0,8 liter pr mil de første 10 milene. 2,4-motoren er driftsikker og god for mange økonomiske mil, men jeg kjenner urovekkende mange som har hatt problemer med girkassene i ganske nye Volvoer, – både automatkasser og manuelle kasser. Selv om jeg håper dette kun gjelder litt eldre konstruksjoner, er det viktig å få med seg så gode garantier som mulig, ikke minst når du kjøper brukt.

Konklusjon

Det er fortsatt gunstig å kjøpe dieselbiler i Norge, sammenlignet med avgiftsnøytrale land. Myndighetene skaper imidlertid mye usikkerhet ved å innføre tøysete avgifter på dieselbiler. Det kan gjøre det vanskelig å selge dem på annenhåndsmarkedet, i hvert fall på kort sikt. På lang sikt tror jeg ikke det spiller så stor rolle om man kjører diesel eller hybrid. Om 10 år kommer vi til å flire overbærende av dagens ladbare hybridbiler med sine korte rekkevidder. Nye XC60 T8 har omtrent 30 km rekkevidde på el. Om 10 år oppleves det kanskje mer gammeldags enn en vanlig turbodiesel. Jeg er sikker på at diesel-Volvoene går like bra om ti år, – ikke minst 2,4D. Det er ikke sikkert at hybridbilene blir like problemfrie.

Bildene tar oss med på tur ut på landet med XC60 Classic!

volvo xc60
Jeg forbinder XC60 med landlige omgivelser mer enn bylivet. Her ved Ingeborgrudmoen, Nes på Romerike.
volvo xc60
Bryterpanelet og dørsider kledt i skinn.
volvo xc60
Ryddig. Elektromekanisk håndbrekk og elektrisk bakluke.
volvo xc60
Dette har vært klassisk Volvo-layout lenge. Med nye modeller blir det modernisert.
volvo xc60
Jeg foretrekker de røde instrumentene. Man kan velge mellom tre forskjellige temaer.
d4 classic
Vi har ingen møbler hjemme som matcher disse 🙂
d4 classic
På Sanngrund parkerte vi ved siden av denne skjønnheten.
xc60 classic
Jeg liker avslutningen av eksosutslippene i diffuseren. Fint med litt «bling», også.

 


Fakta Volvo XC60 Classic


Facelifted modell fra modellåret 2014. Visuelle endringer fra forgjengeren omfatter helt omarbeidet front, ny diffuser bak med integrerte eksosutslipp, lakkert helt ned og digitale instrumenter, blindsonekamera flyttet til støtfanger bak og girspakkule i pianolakk i stedet for sølv. 2,4D motoren fikk en effektøkning fra 163 HK til 190 HK. 6-trinns automatkasse (Aisin TF-80SC) produsert i Japan og benyttes i Volvo D3, D4 , D5 og T6, – samt flere andre bilprodusenter. Les mer om girkassa på Wikipedia.


Regneeksempel

HYBRID ER AVGIFTSVINNER, MEN DIESEL ER OGSÅ GUNSTIG.

Hvor lønnsom er egentlig hybrid – og turbodiesel i innkjøp?
 
Det norske avgiftssystemet favoriserer nemlig disse motortypene fremfor bensin. Jeg tar utgangspunkt i motortilbudene for nye XC60 og setter bensinalternativet T5 som normal. Alle modellene er med automat, 4WD og rimeligste utstyrsnivå. Jeg sammenligner med svenske priser fordi deres bilpriser er nokså avgiftsnøytrale, – det vil si, bilene prises enkelt og greit som vanlige kapitalvarer. Altså, når jeg sammenligner svenske og norske priser, blir regnestykket slik:
 
Bensin T5: Svensk pris: 422 900 SEK, norsk pris: 725 000 NOK. Omregningsfaktoren blir da 1,714 som vi bruker som normal.
 
Diesel D4: Svensk pris: 435 900 SEK, norsk pris: 640 000 NOK. Omregningsfaktoren blir 1,468. Hadde vi i stedet brukt omregningsfaktoren for bensinutgaven T5, ville norsk pris havnet på 747 132, som gir en teoretisk «prisfordel» på 107 132 NOK, eller en «rabatt» på 14%.
 
Ladbar hybrid T8: Svensk pris: 581 899 SEK, norsk pris: 690 000 NOK. Omregningsfaktoren blir 1,166. Hadde vi i stedet bruk omregningsfaktoren for bensinutgaven T5, ville norsk pris nådd 997 374, som gir en teoretisk prisfordel på 307 375 NOK, eller en «rabatt» på hele 30%.

Hva med X60 Classic?

I Sverige koster den 354 000 SEK med «min» D4 2,4D med 190 HK og 4WD. Det finnes ikke lenger noen norsk pris å sammenligne med, men utregnet med samme faktor som de nye X60’ene ville den havnet på 606 000 NOK. Du kan få utgående XC60 med D3 (2,0-liter med 150 HK) og forhjulsdrift til 299 900 SEK – ikke dårlig, det heller.
 
Prisene er hentet fra volvocars.no og volvocars.se.

 

Se også

xc60 classic
Volvo V70 nye D2 og Geartronic.
xc60 classic
Mazda CX-5 .
xc60 classic
Volvo V90.

Speedway og gamle Forder

Ford Escort RS2000

Fascinert av en flott Ford Thunderbird convertible, kom jeg i snakk med en kar mens vi studerte bilene på Cars & Coffee på Øvrevoll Galloppbane utenfor Oslo.

 

-«Det er bilen til Henry Harrfelt», sa sidemannen, som var noe eldre enn meg. Jeg bet meg ikke noe videre merke i navnet, og fortsatte å prate om T-birden.
 
-«Vet du hvem Henry Harrfelt er?», spurte han.
 
-«Neeei…?»

 
Norsk motorsport har brakt frem flere store talenter. Brødrene Henry og Sverre Harrfeldt har begge hatt suksess som speedway-kjørere.
 
Tidligere på dagen hadde jeg vært innom NMK Drammens arrangement på Drammen Travbane. Det startet med en oppvisning i speedwaykjøring. Det brakte minner fra min egen barndom, da jeg sammen med andre guttunger så speedway på Jarlsberg Travbane. Etterpå trente vi på å «drifte» sideveis med tråsyklene våre på løsgrusen. En av gutta hadde speedway-styre. Men ingen av oss kjente navnene på de fremste speedwaykjørerne.
 
Egentlig var ikke speedway vårt førstevalg. Vi ville se Trond Schea briljere med Lotus Cortina, Escort Twincam eller Mustang. Ingen av oss hadde vel egentlig sett Trond Schea som noe annet enn en skygge inne i lederbilen. Likevel var han et idol for oss unge. Jeg hadde en poster på gutterommet av Scheas Ford Escort Mk1 Twincam Rally i luftig svev.
 
Jeg liker rallybiler som er bygget opp fra vanlige gatebiler, der for eksempel Volvo fremdeles er Volvo og Ford er Ford. Ikke som løpsbiler uten synlig forankring i noen av modellene man kan se langs veien. Jeg vet lite om bilsport. I så måte er jeg publikum med stor P.
 

Ikke Audi Quattro’ene du ser på vei til jobben …

 
Det var blant annet sånne som meg som NMK Drammen åpnet portene for, på Drammen Travbane sist helg. Der fikk jeg studere ekte speedwaysykler. Lavt tyngdepunkt, ingen bremser, kun ett gir. Sånn det skal være. Det var også nostalgiske motorsykler og biler – både utstilt og oppvist på banen. Jeg synes det var morsomt å se igjen eldre rallybiler, som Ford Escort mk1, mk2, mk3 og nye Focus RS og ST. Sistnevnte var ikke ute på banen mens jeg var der, men klubben stilte med flere strøkne utstillingsbiler. Jeg tror det har vært et godt Ford-miljø i Drammen.
 
Det var kanskje Trond Scheas opptredener med Ford som gjorde at min første bil faktisk ble Ford. En vanlig 70-modell Cortina mk2 med 1600 Kent-motor crossflow og 90 000 km på telleren. Etter kveldsskiftene, tok jeg lange omveier hjem og lærte meg å kjenne Cortina’en på svingete landeveier. Cortina’en var lett å legge opp før svingene så jeg deretter kunne gi gass så grusen skvatt ut i skogen. Det ble en del mekking – på egen og andres biler, blant annet en 1600 GT. En stund tror jeg sikkert at jeg kunne demontere og remontere Kent-motorer i blinde. Ford må ha gjort noe riktig i forhold til å vekke interessen for motorsport.
 
Mekke og kjøre – kjenner du deg igjen? Det å kunne gjøre dette under ordnete forhold er nok en god grunn til å melde seg inn i en motorklubb.
 

Eller kanskje man skulle ha tatt driftingen med sykkel til nye høyder?

 

Ford Sierra

Ford Sierra i oppvisning på Drammen Travbane.
Engebråten med Volvo 240 i oppvisning på Drammen Travbane.
Volvo 240 – Team Volvo Original
Ligner på Trond Scheas Ford Escort Twincam.
NMK Drammen har et godt Ford-miljø.
Ford Focus ST 250 med originalt 250 HK og matchende gule plastdeksler i motorrommet.
Ford Focus RS500 med 350 HK.
Ford Fiesta ST – 1,6 liter og 182 HK
Mer proff motorsport. VW Polo 1600 med 230 HK.
BMW M3 og Volvo S40 i oppvisnings-race på Drammen Travbane.
Godt at det sto en solid servicebil i nærheten 🙂

Grombilen er amerikansk

1954 Buick Super med den karakteristiske grillen. Et skikkelig dollarglis.

Oslo Grombil & MC 2017 på Ekeberg Camping

 

Hva er en grombil?

Det som er grombil for noen, er kanskje ikke det for andre. Er for eksempel AMC Pacer noen grombil? Bilen alle har mobbet siden den dukket opp på syttitallet? Bilen som aldri fikk noen helterolle i Hollywood?
 
Selvfølgelig er Pacer en grombil, – hvis du eier en, vel og merke. Pacer vil for alltid være et stykke bilhistorie. Den forandret ikke verden, men den ble et ikon på hvordan fremtiden kunne bli, sett med amerikanske øyne. Pacer ble i sin tid solgt gjennom forhandler i Norge, sammen med AMC Hornet og Javelin. Jeg lurer på om det finnes noen opprinnelige, norske Pacer’e med skilter?
 

Grombil? AMC Pacer. Tja … 🙂 Utvilsomt en historisk bilmodell som det alltid vil være en viss etterspørsel etter. En well-kept Pacer vil alltid finne en kjøper, – og, by-the-way – denne var faktisk til salgs.

 
Over gressmattene på Ekeberg Camping var det ikke vanskelig å finne grombiler. Corvette, Camaro, Trans-Am, Mustang, T-bird vil alltid være grombiler. De er nærmest som ikoner å regne. Men amerikansk bilindustri har mye annet å by på, enn disse. Jeg møtte mange av dem på vei opp til Ekeberg. Dessverre kom jeg meg ikke så tidlig av gårde som jeg hadde tenkt. Jeg behøvde cash til inngangsbilletten, og hvem har cash i dag? Minibankene på veien var enten nede, eller aksepterte ikke banken min. Heldigvis greidde jeg å skrape sammen skjulte midler fra bunnen av en dameveske.
 
Skal du på bilsamling, må du være tidlig ute, særlig når Yr.no har meldt regn. Det var få biler igjen da jeg omsider ankom. Som hobbyfotograf er det fint å kunne fotografere bilene når de står spredt, – soloparkert, som om de var den eneste bilen i parken den dagen.
 
Arrangøren, ACSN, hadde invitert også ikke-amerikanske grombiler. Jeg så en nyere Audi RS6. Men hvor var de andre? Innenfor rammen av amerikansk bilkultur er det plass til luftavkjølte folkevogner, busser og Porscher. For ikke å snakke om stylede Honda Civic’er og CRX’er, og Subaru WRX’er.
 

– Følg meg med på jakten etter grombiler!

 

Grombil? Interiøret til Buick Super er vakkert skulpturert som et kunstverk.

Grombil med soft-top? Corvette C5.
Grombil? ’72 Chevy Corvette Stingray C1. Alle Corvetter er selvfølgelig grombiler.
Grombil? 1969 Dodge Charger R/T scorer full pott.
Grombil? Alle Mustanger er grombiler, spesielt 1967-modellene.
Grombil? Early T-bird interiør. Enkelt, ungdommelig, – og, – for sin tid – futuristisk.
Grombil? Ingen tvil. Ford T-bird mk3.
Gromsykkel? Flott motivlakk på Honda Goldwing.
Grombil med litt dårlig plåt? Det ble faktisk solgt flere Grand Marquis’er som nybiler i Norge – som grombiler. Jeg likte dem da og jeg liker dem . Flott amcar.
Grombil med skjulte lykter? Ford Mustangs søstermodell – Mercury Cougar.
Grombil? Nyere Lincoln Town Car mk3 Presidential Edition. Original og uvanlig bil i Norge, og i en uvanlig utførelse.
Vinylbelagt bakre sidevindu for mer privatliv. Gromt for presidenter.
Grombil? Pontiac Trans-am første type var alle gutters drømmebil.
Grombil? Parkert på utsiden – og ikke amerikansk, men definitivt noens grombil.

På utstilling

autoxo
Ferrari California på utstilling hos AutoXO utenfor Oslo.

Har du noen gang vært inne hos en Ferrari-forhandler, – en som selger nye Ferrarier? – Eller Lamborghini’er?

 

London har minst 2 autoriserte Ferrari-forhandlere og 1 autorisert Lamborghini-forhandler. Dit kan du gå for å bestille deg en flunkende ny bil. Du bare ringer på døren, så blir du sluppet inn for å se på utstillingsmodellene. Kanskje se fargeprøvene og kjenne på hudprøvene i rommet ved siden av, mens du nyter en kopp te …

Eller, du kan stå utenfor å kikke på modellene gjennom glassruten. Alternativt, kan du gjøre et virtuelt besøk. Ferrari- og Lamborghini har presentasjoner på Google, der det finnes en Streetview funksjon for å bevege deg inne i de trange forretningslokalene i Kensington. Klikk på bildene for å avlegge et virtuelt besøk til disse bilforretningene.

 

autoxo
H.R. Owen, Ferrari London, Old Brompton Rd. (Hold musknappen nede og flytt musa dit du vil gå)
autoxo
Lamborghini London, Old Bromton Rd by South Kensington Station. (Hold musknappen nede og flytt musa dit du vil gå)

Å se på nye biler man ikke har råd til, kan være en blandet opplevelse. Vel er det hyggelig å se flotte biler på nært hold, men det er ikke hyggelig å bli minnet om at man ikke har nok penger.

«19 290 kroner pr. måned» , sto det på en McLaren ved utstillingsvinduet. Jeg sto utenfor lokalene til AutoXO på Ramstad utenfor Oslo. Det var søndag, og butikken var stengt. Jeg ville bare ta en titt. Jeg var ikke alene. Det var en strøm av folk som kom innom for å se på bilene som sto parkert på utsiden. Av bakgrunnsnakk hørte jeg noen som ikke bare var innom tilfeldigvis. De virket å være i kjøpemodus.

Det er vel typisk at når ny modell dukker opp hos en forhandler, så forsvinner den med salgssjefen på hyttetur i stedet for å stå til rådighet for potensielle kunder. Hva vet jeg? Kanskje en av AutoXO’s selgere tar med seg en eller annen fet bil på hytta, for eksempel en Lamborghini Levante? Men, på vegne av bilentusiaster i Oslo-området setter jeg stor pris på de flotte bilene som for tiden står oppstilt like ved Esso-stasjonen på Ramstad, på E18 vestover like etter å ha passert Høvik kirke.

Har du ikke anledning, kan du bli med meg på visning her!

 

autoxo
Tar med nærbilde for å forstå at finne ut hvorfor noen velger Audi fremfor Lamborghini. Og forresten, så er Audi billigere, hvis man kan bruke et sånt uttrykk.
autoxo
R8 mot en rå Nissan Skyline GT-R kjøremaskin med rundt 550 HK, eller noe sånt.
autoxo
Nye Bentley’er som dette, tror jeg ikke det finnes noen merkeforhandler for i Norge. De er imidlertid produsert av Volkswagen, og jeg tror VAG legger mye prestisje i holde kvaliteten høy.
autoxo
Ferrari California med V8-motor. Samme 4,3 liter som sitter i Ferrari 430. California er mer en Grand Touring med motor front-midtplassert og ikke så rendyrket sportsbil som 430.
autoxo
Denne Ferrari California er før facelift’en i 2014. Man kan skue det i detaljer som frontlys og eksosrør bak. Før facelift var eksosrørene stacked 2 og 2, men etter facelift er går de horisontalt 2 og 2.
McLaren 570S. 3,8 liter V8, 570 HK med 7-trinns dobbeltclutch girkasse. I bakgrunnen, innenfor, en praktfull klassisk Shelby Mustang.
McLaren, 3,8 liter V8, 650 HK med 7-trinns dobbeltclutch girkasse.
McLaren er en rendyrket sportsbil. Med utsikt mot Ferrari California – og motorveien.

 

Se også

Fotosøndag – Biler utstilt langs veien
La nuova vita de Ferrari?

 

Autoxo.no

Heller bilsamlinger enn muséer

Det kommer mange flere rene tilskuere på de franske samlingene enn i Norge.

Er du på utenlandstur, er det naturlig å besøke museer. Men hvor ofte står man ikke igjen med et inntrykk av at besøket bare var kostbart og kjedelig?

 

Hvis du befinner deg i Frankrike, er det gode muligheter for at det finnes en bilsamling i nærheten. Rassemblement des voitures anciennes arrangeres over hele Frankrike i samme ånd som Cars & Coffee ellers i verden, hvor eiere av gamle og/eller spesielle biler samles for å vise doningene til hverandre, – og til publikum. På franske samlinger utgjør publikum en større andel enn her. Det er rett og slett meget populært.
 
I min region av Frankrike, Le Pyrenees-Orientales, holdes det en samling første søndag i hver måned ved havnen i Canet-en-Roussillon utenfor Perpignan by. Jeg har vært der flere ganger, og kjenner igjen flere av bilene. De største kuriositetene får jeg rett og slett ikke tatt noe bilde av, på grunn av alle menneskene som står omkring.
 
Du kan finne bilsamlingene annonsert på nettet. Søk i Google på «rassemblement» eller «rasso» kombinert med «voitures» eller «vehicules» – og stedsangivelse, for eksempel region. Eksempel:
 
rassemblement vehicules Roussillon
 
Det finnes egne siter for bilsamlinger, for eksempel denne:
 
www.passionautomobile.com
 

Få biler er så takknemlige å jobbe med som Ford Escort Mk1 – men det kan lett være en del rust. Det var det også på dette originale eksemplaret.

 
USA-inspirerte linjer på denne Taunus XL Coupé fra 1971-73.

 
Volkswagen Golf GTI 16 S (16V) er en spesialutgave kun laget for det franske markedet. 102-hesteren var byttet ut med en Oettinger-trimmet motor på 160 hester.

 
Golf mk1 med (sannsynlig) foliert pansert for å skape en spesiell effekt av patina.

 
Renault 4 blir stadig mer og mer sjeldne. Dette er ideelle biller for gjør-det-selv mekanikere. I Frankrike finnes ennå verksteder med folk som kjenner disse bilene ut og inn.

 
På marinaene i Canet-en-Roussillon finnes noen ekstremt flotte båter også.

 
En av verdens mest slitesterke biler – og noe av det beste som er bygget i Frankrike. Peugeot 403 Familiale eller Commerciale. Jeg tror dette er en Familiale på grunn av blanke lister rundt sidevinduene.

 
Peugeot 403 Familale har en tredje seterad. Det ble en del diskusjon rundt denne bilen om dette var en Familiale eller Commerciale – for tredje seterad var ikke slått opp. Hva tror du?

 
Citroën Type H, eller HY, er verdens cooleste van – kanskje etter VW T1. Prisene har i alle fall skutt i været, og i dag er de vanskelige å få tak i.

 
Det er ikke hver dag man ser en Honda Z. Dette er en 360 – slagvolumet på den 2-sylindrete, luftavkjølte motoren. Honda Z kunne også fåes med 600-motoren vi hadde i Honda 600 her hjemme – forløperen til Honda Civic. Og hvis du husker Honda 600, så er Z like liten.

 
En Citroën Dyane med soltak er en typisk sommerbil. Den oppgraderte 2CV’en gjorde ikke like stor suksess som originalen. Siden Méhari deler teknologi med Dyane, er det fremdeles god tilgang på nye deler.

 
Ingen sekser i Dyane 6, – men en 602 kubikk 2-sylindret motor med luftavkjøling og paraplygir.

 
Nikkende hund er selvfølgelig helt naturlig ekstrautstyr på en borgerlig fin bil som dette.

 
BMW 1600 GT overtok karrosseri-formene til Glas – bilmerket som ble kjøpt opp av BMW – og som tidligere lagde mikrobilene Goggomobil. BMW Glas er bilhistorie.

 
Audi R8 Type 1 med 4,2 liters V8 er vakker. En klassiker.

 



FAKTA

Arrangør: Rassemblement Vehicules Anciens du 66
 
Møtes første søndag i hver måned fra 09.00-12.00. Det ankommer nye biler hele tiden, men mange forlater stedet omkring 11.00 for å være ut i god tid til søndagslunsjen.
 
Møtested er Pôle Nautique, nord i havneområdet i kyst/feriebyen Canet-en-Roussillon, utenfor Perpignan. Sentrum av Canet’en ligger bare få minutter unna utstillingsplassen med bil. Langs strandavenyen finnes sammenhengende strand og mange restauranter.
 
Gratis adgang. Kommer du i en vanlig bil blir du henvist til publikumsparkeringen.
 
Hjemmeside: rva66.com/

Se også

Panther Kallista.

Fiat 500 i feriemodus

 

Da Fiat 500 fikk en facelift i fjor, hadde jeg forventet meg mer drastiske endringer. I år har retromodellen 10 år på baken, og det er kun gjort minimale endringer underveis. Forklaringen er enkel. Fiat 500 selger bare bedre og bedre. Du endrer ikke favoritthest så lenge den vinner løpene.

 

Dagens Fiat 500 er et av de mest vellykkede bil-design – ever. Fjorårets facelift var heldigvis av den milde sorten. Jeg konstaterer at «min» nye Fiat 500 har fått en ekstra horisontal kromlist i fronten og en ekstra grill mellom tåkelysene. Jeg ser også at kjørelysene foran er blitt større og baklysene er endret. Innvendig er det kommet et infotainment-system med berøringsskjerm, som man forventer å finne på nye biler. Panoramasoltaket gjør at mye lys slipper inn i kupeen. Det gir god romfølelse, men det digitale displayet inne i speedometeret blir vanskelig å lese i skarpt sollys. Av og til umulig uten at man skygger med en hånd.
 
Utseendet på Fiat 500 oser klasse. Den passer naturlig inn over alt. På gaten med tagging på veggene, ved byens kaféer mellom Vespaene, – så vel foran byens luksusvilla. Jeg synes den vinrøde italieneren pynter opp i gatebildet mitt, her jeg bor i det sydlige Frankrike.

 

fiat 500
Bordeaux Opera er en så mørk rødfarge at den fremstår som svart i skumringen.

 
«- Jeg liker bilen godt, jeg», sier kona mi. «Men den ser litt liten ut med deg bak rattet». Jeg innser at hun har rett. Du forventer ikke å se en storvokst nordbo bak rattet. De fysiske innvendige målene er imidlertid helt OK for meg – som er 1,88 meter og har 46 i sko.
 
Her nede er det langt større andel av minibiler enn hjemme. Det skyldes hovedsaklig to ting – forsikringsregler som gjør det praktisk umulig for unge sjåfører å kjøre annet enn de aller minste bilene, samt at bygatene er trange. At en stor mann kjører liten bil, skaper ingen statusmessige negative holdninger fra medtrafikantene. Alle vet at en Fiat 500 gjerne kan komme fra familier med mer enn ett kjøretøy, – kanskje til og med en Ferrari, eller noe sånt.
 
Jeg noterer meg at førersetet gir god lårstøtte når jeg jekker det ned i bakkant, som er eneste høydejusterings-mulighet. Jeg tenker at hvis du har kortere ben enn meg, kan du bli tvunget til å sitte ganske høyt – eller nær rattet – for å nå pedalene. Rattet kan justeres i høyden, men ikke i lengden. Har du korte ben og lang torso kan det kanskje bli vanskelig å finne en god sittestilling, – men dette er kun spekulasjoner. Jeg sitter komfortabelt, men synes at pedalene, særlig clutch-pedalen, er dratt litt for mye mot høyre. Det er gjort på grunn av hjulbuen som strekker seg inn og stjeler plass i kupeen.

 

fiat 500
Feelgood bak rattet takket være godt retro-design.

 
Jeg liker rattet og betjeningshendlene. Interiørfargene er knalltøffe, med hvitt skinnratt, hvit midtkonsoll og innfellinger i dashbordet. Jeg liker også at interiøret fanger opp bilens lakkfarge. Man kan ha solide betjeningshendler selv om bilen er liten. Fiat har forstått dette. Jeg skal likevel innrømme at jeg ved et par anledninger har dratt i hendelen for setehøydejusteringen i stedet for håndbrekket. De to «hendlene» kan nemlig lett forveksles.
 
Fiat 500 kjører som en vanlig, moderne bil. Den var overraskende stødig på motorvei. Jeg har kjørt mye på fjellveier med humpete underlag, krappe svinger og bratte stigninger. Jeg har ikke funnet noe å utsette på bilens evne til å håndtere ulike underlag under ulike forhold.

 

Jeg kunne imidlertid ønsket meg en annen motor.

 

«Min» Fiat 500 har det enkleste motoralternativet, en 1,2 liters motor (SMPI VVT) på 69 hester og dreiemoment på 102 Nm/3000 omdreininger. Motoren er hva den sier på papiret – hverken mer eller mindre. Den «lugget litt» ved gasspådrag. Jeg tror det skyldes at bilen kun hadde 1000 km på telleren. En annen faktor er at aircondition’en trolig trakk en del krefter. Temperaturmåleren ligger på mellom 35-38 grader her akkurat nå.
 
For å holde følge med de lokale sjåførene langs fjellveiene, kreves det aktiv bruk av gass og gir. 5-trinnskassa var lett å jobbe med. Med høytplassert girspak trenger du nesten ikke slippe hånden av rattet for å gire. Men, i feriemodus, ble det til at vi heller valgte å ta det rolig og vinket de lokale bilene forbi, som kvitterte med to korte støt i hornet.
 
I feriemodus er ikke 1,2 literen noe problem. Den er 4-sylindret og svært stillegående på sydlandske motorveier opp til 120 km/t. Først mot 130 km/t høres motorsurringen svakt. Det forundret meg litt at så lenge du er på veien er det ikke ingen ting som minner deg om at du kjører en minibil.

En av de minste på markedet.

fiat 500
Overraskebde god plass i bagasjerommet.

 
Plassen foran er god for to voksne. Baksetet har plass til to. Faktisk overraskende god plass, siden man kan sitte ganske høyreist i setene foran. To høyvokste personer vil neppe sitte komfortabelt i samme lengderetning. Det kan man ikke forvente i tre og en halvmeters bil. Jeg er for øvrig positivt overrasket over bagasjerommet. Det rommer mer enn man skulle tro, men krever at man pakker smart.

Sikkerhet

Fiat 500 er testet av NCAP. Resultatene er ikke på høyde med konkurrenter som Volkswagen Up! og Citroën C1. Fiat 500 straffes fordi både førerdukken og passasjerdukken fikk målt for kraftig retardasjon ved hodene. Selv om det altså ikke var fysiske skader på hodene, anser NCAP at det kan være fare for at menneskene inne i bilen vil kunne bli påført innvendige hodeskader. Ved sideveis kollisjonstest og sideveis mot stolpe fungerte alt bra.

Økonomi

Fiat 500 regnes som relativt kostbare biler for sin klasse. Den er produsert nesten uendret i 10 år og holder verdien godt. Bedre enn de aller fleste øvrige biler på markedet. Det er kjent at Fiat opplevde negativt rennomme etter «De glade 80-årene». Det var konkurser i importør- og forhandlernettverket, samt at bilene i denne perioden var beheftet med mange feil. Problemene ble forsterket på grunn av svikt i etterbehandling og oppfølgning hos daværende importør/forhandler. Dette er sikkert noe din far gjerne forteller deg, mens han formanende advarer deg mot å kjøpe Fiat. Dagens polskbygde Fiat 500 har vist seg å fungere fint helt siden lanseringen i 2007 og 80-tallets Fiat-aktører følger ikke med på lasset, for å si det sånn.
 
Bensinøkonomien er ennå ikke målt ferdig, men med blandet kjøring på fjellveier og motorveier, lå vårt forbuk på 0,61 liter/mil. Da har vi kjørt én tank. Jeg tror ikke det forbruket vil ruinere noen, men velger du TwinAir-motoren, får du et forbruk blant de aller beste.

Konklusjon

Fiat 500 passer inn over alt. Den har et fantastisk utseende. Jeg er positivt overrasket over plassen og komforten. Det er ingen problemer å kjøre denne bilen i timevis på motorveien. Den testede 1,2-motoren føres ikke lenger i Norge. Jeg har ennå ikke testet den tosylindrede 0,9 liters TwinAir turbomotoren.
 
Jeg har kjørt med «min» Fiat 500 noen dager i Syd-Europa, og skal bruke den mange dager til. Jeg kunne kanskje ha sagt at hvis du er mer enn gjennomsnittlig interessert i å kjøre bil, er kanskje ikke Fiat 500 noe for deg, – i hvert fall ikke med 1,2-literen. Men det er ikke helt sant. Jeg er nemlig selv mer enn gjennomsnittlig interessert i å kjøre bil, og jeg har allerede tilbakelagt flere kilometre i Fiat’en enn mange større biler jeg har hatt her nede …
 

Det er kanskje fordi jeg er i feriemodus?

 

fiat 500
Et nytt infotainment-system er nytt i år,
fiat 500
Intuituvt klimapanel. ASR er antisladd.
fiat 500
Et fantastisk godt design!
fiat 500
Jeg liker designet på hovedinstrumentene, – men ikke kvaliteten på det digitale senterdisplayet. Svært vanskelig å lese i sterkt sollys.
fiat 500
Stoffet i setene bidrar til premium-følelsen.
Baksetet med 2 sitteplasser.

Fakta om Fiat 500 Lounge 1.2

Motor: Sequential Multipoint Injection – Variable ventiltider – 4 sylindre
Kraft: 69 HK/51 KW ved 5500 omdreininger. Dreiemoment: 102 ved 3000 omdreininger. Dreiemomentkurven holder seg nesten flat mellom 2750 – 4000 omdreininger.
Egenvekt: 865 Kg.
Bagasjerom: 185 Kg.
Den testede motorvarianten føres ikke lenger av forhandlernettet, men vil sannsynligvis fortsatt tas inn via alternative importkanaler.

 

Se også

KIA Picanto SR7
2015 Citroën C1.
Jaså, du vil kjøpe en supermini?
Jaså, du vil kjøpe en supermini?

 

Fiat.no

Amerikanerne som forsvant

henry j
To Hudson’er. Den nærmeste er en Super 6, eller «Hudson-limpan» , som svenskene kaller den.

Visste du at det finnes en egen bilklubb for amerikanske etterkrigsmerker som tapte kampen mot de 3 store – GM, Ford og Chrysler?

 

Eight Amcars Club (EAC) har som formål å redde så mange som mulig av disse merkene. Det er Packard, Kaiser, Studebaker, DeSoto, Henry J, Willys, Hudson og Nash. Ut over femtiårene gikk det hett for seg på det amerikanske bilmarkedet. Selv om folk kjøpte biler som aldri før, var det stor kamp om kundene. For å fange kundene, måtte man komme opp med en ny modell hvert år som både skulle overgå forrige modell og konkurrentene. Lengere, bredere, sterkere motor, mer utstyr, mer krom, og så videre – til lavest mulig pris. Konkurransen gjorde det vanskelig for alle produsentene å henge med i svingene. Det paradoksale var at det var ikke de beste bilene som vant. Det var de med mest kapital i ryggen.
 

henry j
Familiefoto.
Jeg har et gammelt fotoalbum hvor kjente og kjære familiemedlemmer står foran en bil. En bil jeg har sett på flere bilder. Den tilhørte en av onklene til moren min. Etter hva jeg har greidd å finne ut, må det være en 4-dørs Kaiser, kanskje en 1951-modell. Bildet er tatt på Nes i Romerike. Den rullet i samme område som EAC holder til i.
 
Amcar-folket snakker lett om røtter når de skal forsvare sin hobby. Kaiser’n i mitt familiealbum vitner om det. Men i jakten på en amcar er det lett å ta feil av hvilke modeller som representerer de ekte røttene. Jeg er selv født på 50-tallet og husker godt hvilke biler som rullet på veiene da. Jeg kan fortelle at det var veldig få Cadillac’er og Lincolns med continental kit bakpå. Bilene til EAC-medlemmene representerer norske røtter i langt større grad enn hva man ser av nyimporterte amcar-biler. Studebaker, for eksempel, var kjempepopulært i Norge.
 
henry j
Urestaurert Kaiser.
Jeg vet ikke hvor utbredt Kaiser egentlig var i Norge. Jeg tok en tur til EAC for å se en med egne øyne. De hadde en tofarget Kaiser Manhattan i utstillingen, og en urestaurert 4-dørs Kaiser ute. Kaiser Manhattan må ha vært et ordentlig dollarglis da den rullet rundt på landeveiene på Romerike. Men når jeg ser nærmere etter, er den ganske enkelt utstyrt, og i følge spesifikasjonene har den en – for tiden – relativt ordinær sideventilert sekser. Det var en amerikaner for norske forhold. Nesten som en Tesla.
 
henry j
Henry J var Kaiser’s kompaktmerke.
Mange mener at det er den mindre Tesla 3 som er best egnet for Norge. Kaiser-gruppen hadde også en mindre bil, kalt Henry J etter en av grunnleggerne. Du finner Henry J hos EAC, – en i utstillingen, mens en annen er under restaurering. Jeg synes de ser geniale ut i forhold til at de er produsert på første halvdel av 50-tallet. De hadde 4-sylindrede motorer og karosserier med god utnyttelse av den innvendige plassen. Men Henry J var nok minst 25 år forut for sin tid. Trenden ut over 50-tallet var ikke nøkternhet, – det var maksimalitet. Jeg tror de som ikke hadde råd til en ny fullsizer, heller kjøpte en brukt en, fremfor en ny Henry J.
 
Det som forundret meg mest, var å vite at det rullet Henry J på norske veier. Den utstilte modellen hadde norsk historie.
 

Her snakker vi «røtter».

 

henry j
Enkelt, men veldig trivelig interiør i Henry J.
henry j
Forut for sin tid. Henry J kunne virkelig ha slått godt an i Norge hvis produksjonen ikke ble stanset.
henry j
Packard Wagon.
I verkstedet står denne pampige DeSoto’en. DeSoto’er er store, flotte biler.
Nash 600. 1949-modell langt forut for sin tid med sitt strømlinjeformede ponton-karosseri. Lang er den også.
Denne Henry J er under restaurering. Jeg liker den fargeavstemte polstringen øverst på dash’en.

 

Hjemmesidene til Eight Amcars Club (kafé og utstilling er åpen mellom 12.00-17.00 på søndager).

Fiat Bravo

fiat bravo

Det er ikke lett å forstå seg på Fiat’s modellprogram.

fiat bravo
Kontorsjefens bil?

Fiat’s kompaktmodeller startet med Ritmo, så Tipo, så Bravo og Brava, deretter bare Bravo – og dag er altså Tipo-navnet tatt i bruk igjen. Forgjengeren til dagens Tipo er altså Bravo, produsert mellom 2007 og 2013.

 

Bravo Fiat!

fiat bravoJeg kom over en Bravo her en kveld, parkert foran «kontoret» i den gamle vedlikeholdshallen til SAS på Fornebu. Bygningsmassen der minner om gamle Sovjet, grå og trist – preget av tidens tann. I dag leies deler av bygget ut til Økern Bilauksjon. Den røde Bravo’en er en av bilene som skal auksjoneres bort. Den flotte rødfargen står i sterk kontrast til det fæle bygget bak.

Fiat Bravo (2007-2013) er ikke kjent for å ha noen store svakheter. Fiat’s MultiJet dieselmotorer deles med blant annet GM og er toppklasse. Det er denne motoren du vil finne i nesten alle Bravo’ene her i landet. De første årene som 1,9 liter med 90 HK, deretter fra 2009 som 1,6 liter med 90 HK eller 105 HK.

Inventaret på Bravo preges av enkelte billigløsninger og tåler nok ikke tidens tann så godt. Kvalitet for øvrig er på høyde med biler som Opel Astra, Citroën C4 og Peugeot 307. Men man kan gjerne «snu på flisa» og si at Fiat Bravo heller ikke har noen spesielle fordeler i forhold til de ovennevnte bilmerkene, bortsett fra én ting.

Sitt flotte utseende

Røde biler bringer tankene i retning av landsmenn som Ferrari og Alfa Romeo. Farger endrer ofte navn fra nasjon til nasjon. Jeg mener det bør være obligatorisk å bruke italienske fargenavn på italienske biler. Det ser for øvrig ut til at samme fargekode er tilgjengelig på flere av dagens Fiat-modeller, deriblant nye Tipo og nye 124 Sport Spider.

Prisene på Bravo-modeller begynner nå å krype ned mot noen-og-tredve tusen. På biler som dette, bør du ta høyde for at vedlikeholdet kan koste så mye som 1 000 kroner i måneden. Den avbildede modellen er til salgs hos Økern Bilauksjon. Det er en 2009-modell, med nylig byttet reg-reim og stor service. Prisantydningen indikerer at tilslagssummen havner i øverste del av noen-og-tredve tusen.

Føler du deg usikker på Fiat, kan du jo alltids kjøpe deg en Opel Astra.

Men hvem snur seg etter en Astra?

 

fiat bravo
Fra siden ser den ut som en Alfa Gulietta.
fiat bravo
OK … ligner litt på Astra skrått bakfra?
fiat bravo
Denne Fiat’en bærer samme fargekode.
fiat bravo
Katalogbilde fra 2007.

Økern Bilauksjon

 

Se også

Opel Astra.
2013 Opel Astra.
Tradisjonell bilauksjon.

Feelgood med D-Max

d-max
Offroad-sykkel, grusveier og D-Max. Hva mer kan en mann forlange?

thesundaydrive1

Tenk deg noe som du ikke liker spesielt godt ved første øyekast. Men etter hvert som du bruker det, blir du mer og mer glad i det. Akkurat sånn er det med offroadsykler og D-Max.

 

Vinner ingen skjønnhetskonkurranse

Ved første øyekast er ikke Isuzu D-Max noen skjønnhet. Jeg greier ikke sette fingeren på hva som er feil, men jeg synes den mangler stil. Linjeføringen i karosseriet harmonerer liksom ikke. Den store forkrommede fronten virker overdreven, på kanten til å være Harry. Jeg tenker at dette er et kjøretøy som er utformet av asiater med tanke på å gjøre suksess i USA. D-Max ser ikke like bra ut som Volkswagen Amarok og nye Mercedes X-klasse, men koster da også mye mindre. Ser vi på de øvrige pickup’ene i samme prisklasse som D-Max, synes jeg de alle ser ganske like ut. Ingen av dem er noen skjønnheter. Kun solide nyttekjøretøyer.

Trivelig bak rattet

Jeg skal innrømme at jeg liker å kjøre D-Max. Ikke misforstå. D-Max er ingen spesielt kjøreglad bil. Det er umiskjennelig varebil. Stiv bakaksel, vagere på styringen enn de fleste personbiler, større svingradius, og så er den en halvmeter lengere enn en stor familiebil. Men på den annen side, den er ingen sinke i trafikken. Den er lett å manøvrere. De store speilene gir godt utsyn. Du har fin sikt 360 grader, og ryggekameraet viser eksakt hvor kula på hengerfestet befinner seg. Millimeterpresisjon.

d-max
5,3 meter lang – 37 cm lengere enn Mercedes E200T og Volvo V90.

Solid dreiemoment

Den kraftige twinturbo-diesel motoren låter skikkelig bra og har dreiemoment så det holder (400 Nm/1400 omdreininger). Den holder seg nesten alltid på et behagelig lavt turtall. 5-trinns automat fungerer fint. Drivstofforbruket er som på en familiebil for 10 år siden. Når jeg slipper opp gassen, går turtallet ned på tomgang og bilen ruller fritt. Det gjør at det er lett å finne en avslappet kjørestil, – og spare drivstoff. Motorbremsen trår til med en gang du tøtsjer bremsepedalen, eller girer ned manuelt.

Godfølelsen skyldes ikke luksus

Med kufanger og vindaviser i fronten, ruver D-Max i trafikken. Jeg nyter respekten jeg får. Ingen skal på død og liv smette ut i veien rett foran meg, eller bare forbi like før de svinger av brått til høyre. Feelgood-følelsen skyldes også interiøret. Ikke for at det er spesielt luksuriøst, eller noe sånt, – men det er lett å komme seg inn og ut av, og lett å bruke. Skinnseter med elektrisk innstilling bidrar godt. Man sitter høyt og har god oversikt og god romfølelse. Radio og klima fungerer bra, men infotainment-systemet i bilen tiltaler meg ikke så mye. Det ser ut til å være ettermontert – av merket Pioneer. Instruksjonsheftet ligger i lommen bak førersetet. Jeg skal ta meg tid til å lese den. En eller annen dag, – kanskje.

d-max
Feelgood langs veiene i Nes.

Deksel over planet stjeler plass

Jeg tok noen bilder av denne svarte D-Maxen. Den har, som nevnt, kufanger og vind-avvisere, samt veltebøyle og deksel over planet. Mye krom. Egentlig hadde jeg bedre plass til offroad-sykkelen uten deksel. Det stjeler akkurat de få centimeterne jeg trengte for at sykkelen skulle ligge helt nede. Men en lastestropp får den til å ligge stødig, uansett. Jeg liker å kunne ta med sykkelen uten å slå ned seter, eller demontere noe. Og så gjør det ikke noe at sykkelen (som alltid) er møkkete av søle, olje og fett. Det er det som er så kjekt med pickup. Dukker det opp noe uhåndterlig, kan du bare slenge det bakpå. Låsbart lastedeksel er fint når du skal frakte ting som ikke skal bli vått, eller som du vil skjule for innsyn.

d-max
D-Max Exclusive med skinnseter, roll bar, rulledeksel over planet, og vindavisere.

Om turen

Jeg tok meg en tur til Skogbygda på Romerike for å sykle et sted jeg kjente godt som guttunge. Der finnes det ennå grusveier. D-Max uten last hopper og danser med begge akslingene når jeg kommer litt for fort over vaskebrettene. Det er tross alt varebil som kan ta ett tonn nyttelast pluss en kjempehenger bak. Men man behøver ikke ta med noen last for komfortens skyld – i hvert fall ikke på vanlig vei.

Jeg smiler litt for meg selv. Når jeg sykler bygdeveiene, legger jeg merke til at pickup er «in». Jeg ser D-Max på flere av de sommerlige tunene jeg passerer. Jeg finner frem til den gamle fiskeplassen min, den gamle butikken som for lengst er nedlagt, og steder hvor folk for lengst er avgått ved døden. Det er også mange av trærne i den gamle bjerkealléen som oldefaren min plantet en gang i tiden. Det er mer enn 25 år siden jeg sist var på disse kantene. Da med bil.

Med sykkel kunne jeg ta meg nesten ubemerket helt frem til husene på de smale gårdsveiene, der det nå bor «nye» familier. Det kunne jeg ikke gjort bak rattet på en bil.

I hvert fall ikke med en D-Max.

d-max
Enkelt og brukervennlig
Velger elektronisk mellom 2H, 4H eller 4L.
Jeg tror infotainment-systemet har det man behøver, men har ennå ikke greidd å legge inn bestemmelsessted. Må bare lese user-guiden først … Pluss for visning av fartsgrense og faktisk fart i samme bilde.
Du skjønner at du er på landet når du kan velge avgiftsfri diesel på pumpa.
Instrumentene.
Lysbryter på stilk. Foretrekker egen bryter på dashen.
Uvanlig å ha ESP knapp plassert på rattet.
Høyderegulering av lys og el.justerbare speil som kan klappes inn.
Varerommet der hvor baksetetet kunne være. Med bakseter kommer prisen opp i over 700 000 kroner.
Tøft med roll bars.


FAKTA OM 2016 ISUZU D-MAX LS 4×4 4D DOBBEL CAB:
Motor: Twin-turbo commonrail diesel 2,5 liter (4 syl) yter 163 HK ved 3600 omdreininger og dreiemoment på 400 Nm mellom 1400 og 2000 omdreininger.
Drivsystem: 5-trinns automat med elektronisk styrt (2H) bakhjulsdrift, (4H) firehjulsdrift og (4L) firehjulsdrift i lavgirserie. Differensialsperre på bakaksling som aktiviseres automatisk ved hjulspinn.
Ytre mål: Lengde 5,30, bredde 1,86 og høyde 1,78.
Vekt: Egenvekt 1959 (ekskl. fører) og totalvekt på 3050.

AVLØST AV NY MODELL/FACELIFT FOR 2017.
Endringene består blant annet av følgende: 6-trinns automat, endring i front med nye frontlykter. Endringer i dashbord, med blant annet nytt infotainment-system.

PRISER (2017-MODELL):
Dobbel cab manuell 4×4:     374 000 (2 seter varebil)     620 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab automat (6 trinn) 4×4:     394 000 (2 seter varebil)     714 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab manuell 4×4 Premium:     394 000 (2 seter varebil)     649 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab automat (6 trinn) 4×4 Premium:     414 000 (2 seter varebil)     734 000 (5 seter personbil).
Dobbel cab automat (6 trinn) 4×4 Black edition:     424 000 (2 seter varebil)     744 000 (5 seter personbil).

 

Se også

Isuzu D-Max.
X-klasse (disguised),