Chevy van, Stars and stripes og Jack Daniels – ekte amerikanske ikoner.
Tretten er et tettsted i Gudbrandsdalen med egen Coop, bensinstasjon, isbane og et aktivt amcarmiljø. På andre siden av Coop ligger Cadillac Diner. Den tidligere Shell-stasjonen er omgjort til pizza- og burgerrestaurant spekket med effekter fra amcarmiljøet.
Amcar-interessen er ikke bare et Tretten-fenomen. Du finner det oppover hele dalen, blant annet i Fåvang og på Vinstra. Ikke bare amerikanske personbiler og van’er, men også tunge amerikanske trekkvogner, som Peterbilt, Freightliner og Mack. Kjøretøy som krever at man har god plass.
Det har man på Tretten.
I helgen var det treff for motorinteresserte. Nedre del av campingen på Bådstø var fylt opp av flotte, tilreisende van’er, truck’er, Harley’er og andre perler. Også flotte lokale biler var utstilt. Det var spesielt artig å se biler med lokal historie fra dalen.
Jeg & Sønn overnattet på Tretten Kro og Motell mens vi jobbet på ei hytte lenger opp i dalen. Om kvelden slappet vi av med noen øl mens vi besiktiget de flotte doningene og følte stemningen ut over den lyse sommerkvelden. I løpet av natten ble Tretten omdannet til en amerikansk småby.
Billy Burnette (t.v.) spilte for John Fogerty i 6 år. Før det var han 9 år i Fleetwood Mac. Se de to på scenen sammenDet virkelig amerikanske fenomenet dukket imidlertid ikke opp før sent på kvelden. I det store partyteltet ankom nemlig rockabilly-legenden Billy Burnette. Han er født i Memphis, USA, har spilt seks år for selveste John Fogerty. Du kan tydelig se Billy Burnette opptre ved siden av Fogerty på alle nyere opptak. Før dette var han i Fleetwood Mac i 9 år. Men denne kvelden spilte han med The Cadillac Band, tre mann, bass, slagverk og keyboard, og en kvinne på kor/rytme. Dessverre var akkustikken litt dårlig, men Billy Burnette rocket med noen låter, før konserten måtte avslutte på grunn av dårlig oppmøte. Ute på campingen kunne man høre tonene fra Hellbillies, PK & Dansefolket.
Tente lys i sommernatten med E6 og Lågen som nærmeste nabo.Ford Focus ST ser flott ut mot de store bilklassikerne.Fra utstillingen: Van-innredning uten snev av minimalisme.Hvor ville du overnattet? I en Peterbilt Sleeper eller Ducati Mobil Home?Kunne ikke ha valgt bedre nummerskilt.Fra utstillingen: Det aner meg at det står en kvinne bak denne innredningen.Lokalkjørt Amazon bygget opp fra grunnen. Absolutt helt strøken. Også motorrommet med en B20 som hørtes ut til å være godt trimmet.Bare lekkert …Sjarmerende ’55 Chevy i god bruksstand.I løpet av sommernatten dukket doninger som denne opp. Corvette C3.Cadillac Diner er kanskje Norges eneste diner med Peterbilt som firmabil?
Se også
Fotosøndag – Cadillac DinerBlir Proace noen Hiace?
De mest kjente gründerne levde under bilens barndom. Menn som Carl Benz, Henry Ford og André Citroën. Men også vår egen tid har hatt store bilgründere som Elon Musk, Henrik Fisker og John DeLorean.
John DeLorean ønsket å skape en bil verden ikke hadde sett maken til. En sportsbil med midtplassert wankelmotor, ramme av et nytt, ultralett komposittmateriale. Lanseringen skulle skje i 1979 med en prislapp på 12 000 USD.
Men visjoner stemmer sjelden med virkeligheten.
Citroën hadde lenge jobbet med å utvikle en ny wankelmotor til sin nye, planlagte CX. Det var denne motoren DeLorean hadde planlagt å benytte. Men hele wankel-prosjektet ble stanset da Peugeot overtok Citroën. DeLorean endte i stedet opp med den såkalte PRV-motoren, – V6’en som var utviklet av PSA, Renault og Volvo, og brukt i biler som Peugeot 604, Renault 30 og Volvo 264.
Videre, skulle det vise seg at det planlagte komposittmateriale ikke egnet seg til masseproduksjon. I stedet valgte DeLorean et plastbasert karosseri bygget på stålrørsramme. Den midtplasserte motorplasseringen måtte vike for en hekkmotor-løsning. På grunn av alle endringene underveis, kom ikke den første bilen i salg før i 1981. Prislappen ble $25 000, – dobbelt så mye som planlagt, men ingen ågerpris. En Porsche 924 Turbo kostet, til sammenligning, ca $20 000, – og en 911 over $31 000.
Ingen superbil
En bil verden aldri har sett maken til.DMC-12, den første og siste modellen fra Delorean Motor Company ble ingen superbil. Motoren ytet «bare» 130 hester. Den dro fra 0-100 på 8,9 sekunder med manuell girkasse og 10,6 med 3-trinns automat. Servostyring har det ikke vært mulig å installere før i senere år, da med en elektrisk løsning.
Teknisk sett endte altså DeLorean med å produsere en helt annen bil enn han hadde tenkt. En bil bestående av bits and pieces fra ulike underleverandører. John DeLorean kjente bilindustrien bedre enn de fleste. Som ingeniør i GM hadde han stått bak utviklingen av flere kjente bilmodeller. Man kan vel si at det var kontaktnettet hans som reddet prosjektet – ikke bare teknisk, men også finansielt. Flere av aksjonærene var kjendiser, blant annet Sammy Davis Jr.
En god gründer trenger et stort kontaktnett.
For én ting hadde John DeLorean lykkes med. Han skapte en bil verden aldri hadde sett maken til. Måkevingedørene, felgene og den spesielle utvendige finishen av børstet stål kunne ta pusten fra de mest garvede motorjournalister. Det handlet om image. Teknisk sett hadde DMC-12 mange likhetstrekk med Renault-Alpine GTA V6, men de to bilene hadde helt forskjellig image. De henvendte seg til ulike kjøpergrupper. Renault-Alpine lagde løpsbiler, og henvendte seg til et sportslig publikum … Mens DeLorean?
Hvem henvendte DMC-12 seg til?
Gründere. I 1981 dukker IBM PC opp. Apple hadde gjort kjempesuksess med sin Apple II. IT-revolusjonen var i gang og verden begynte å få en generasjon datanerder og nye, unge IT-gründere. DMC-12 strålte hi-tech, elektronikk, bits og bytes.
Akkurat en sånn bil som en annen gründer, Dr. Emmet Brown, valgte å videreutvikle. Ved å bruke plutonium som drivstoff kunne hans DeLorean reise i tid – såfremt man fikk trukket doningen opp i 88 mph (140 km/t). Sammen med Mart McFly greidde de brasene.
Resten er historie …
Dr. Emmet Brown (Christopher Lloyd) og Marty McFly (Michael J. Fox) bidro til å udødeliggjøre DMC-12.
Den eneste bilen i verden som kan reise i tid.
DeLorean avbildet under Cars and coffe på Øvrevoll Galloppbane.
Dashbordet er utviklet før verden ble digital.
3-trinns automatgir.
Under måkevinge-dørene.
De rustfrie platene skal være festet til et underliggende plastbasert karrosseri.
Å få se denne bilen i detalj er en god grunn til å besøke Cars and Coffee på Øvrevoll.
Ser mer hi-tech ut enn den egentlig er …
Dette panseret tilhører en sen produksjon av DeLorean. Hele panseret må åpnes for å fylle bensin.
Se også
Renault Alpine GTA V6.Citroen CX serie 1.Amphicar – dra til sjøs for en bil!Troll – the full story
Skal du ut på flyreise i sommer, skal du selvfølgelig leie bil. Med mindre du befinner deg midt i en storby, er leiebil utvilsomt den beste måten å utforske omgivelsene på.
Leiebil-selskapene tilhører reiselivsbransjen, – en bransje som dessverre ikke har verdens beste rykte. Er du på ferie, er det lett å føle seg snytt. La det ikke ødelegge ferien!
Flytende priser
Søking etter leiebil på nettet blir som å søke etter billige flybilletter. Alle ønsker å finne den lavest prisen, men ender opp med å sammenligne «hummer og kanari». Er bilmodellene identiske? Går det an å sammenligne forsikringsvilkårene? Sluttsummen får du ikke se før du har gått gjennom hele bestillingsprosedyren. Det er ikke sikkert at RyanAir blir billigere enn SAS når alle tilleggene til syvende og sist er innkalkulert. Det samme kan du finne i leiebil-markedet.
For å skape ytterligere forvirring, så varierer prisene kontinuerlig.
Jeg hadde akkurat søkt på nettet etter leiebil. Prisene var høyere enn normalt fordi ferien vår faller sammen med fellesferien i Syd-Europa. Etter å ha sjekket diverse reiseportaler endte jeg opp med den relativt nye leiebilsiden til Norwegian.no som jeg har brukt en gang tidligere. Tjenesten leveres av CarTrawler. Dessverre reduseres inntrykket av flere feil og mangler på sidene.
Hadde jeg funnet det billigste tilbudet?
Kort tid etter at jeg bestilte og betalte et depositum, dukket det opp en reklame på Facebook om at leiebilfirmaet jeg nettopp bestilte fra, ga 15 prosent rabatt ut måneden. Auda! Hadde jeg betalt for mye? – Og hvorfor fikk jeg et tilbud like etter at jeg hadde bestilt?
Det er en ting du må vite før du signerer kontrakten og kjører av gårde, – nemlig hvor mye egenandel du er ansvarlig for. I en normal kontrakt kan du være ansvarlig for mer enn 20 000 kroner som reserveres på kredittkortet ditt når du henter bilen. Da bør du tegne en tilleggsforsikring (LDW) som reduserer egenandelen til et sted mellom ca 3000-6000 kroner. Noen selskaper, for eksempel Europcar og Sixt, har egenandel-reduksjonen inkludert i prisene. Billigselskapet GoldCar – med fler – krever tilleggsforsikring.
Du kan faktisk få redusert egenandelen helt ned til 0 kroner, men den forsikringen koster ofte like mye som selve leieprisen. Parkerer du i et shabby strøk, kan dette likevel være vel anvendte penger for en bekymringsfri ferie.
En annen forsikring du trenger, er «glass og dekk». Det dekkes nemlig ikke av ordinære leiebil-forsikringer. Hvis noen stikker hull i dekkene dine i nattens mulm og mørke, må du selv dekke skadene, – kanskje til og med kranbil. «Glass og dekk»-forsikring er relativt rimelig (ca 50 kroner pr dag), og anbefales hvis du må parkere gatelangs om natten.
Alternativ forsikring.
Hvis leiebilen ikke starter, kommer leiebilselskapet og henter bilen vederlagsfritt. Men hvis du fyller feil drivstoff eller låser nøklene inne i bilen, må du betale bergningen selv. Du kan tegne ekstra bilbergnings-forsikring (ca. 30 kroner pr dag). Er du NAF-medlem i Norge, trenger du ikke denne forsikringen, da NAF også dekker leiebilen din i utlandet.
Leiebil-forsikring er ganske komplisert. Hvis du ikke har forberedt deg, er det lett å bli overforsikret. Dette har skapt et marked for tredjeparts forsikringsselskaper som tilbyr en slags «non-nonsense» forsikring over det som leiebil-selskapenes basisforsikringer ikke dekker. Fordelen er at du blir fullforsikret med ett tastetrykk og kan takke høflig nei til alle forsikringstilbudene ved skranken. Dessuten er forsikringen fra tredjeparts-selskapet betydelig billigere enn hos leiebil-selskapet. Ordningen fungerer fint i praksis. Skulle uhellet være ute, må du samle dokumentasjon på utleggene du har hatt i forhold til leiebil-selskapet.
Lønner det seg å bestille på forhånd?
Hvis leiebil-selskapene sitter inne med mange ledige biler, er det muligheter for å få et godt tilbud uten å ha bestilt på forhånd. Ofte har selskapene en eller annen gunstig kampanje du kun får ved skranken. I tillegg kan de oppgradere deg til en bedre bil, – spesielt hvis du er registrert kunde i deres lojalitetsprogram og de aner at du er på vei til å sjekke prisene hos konkurrentene. Du kan få et tilbud som overgår det du kan få ved å bestille på nettet. Men du kan like gjerne bli avvist ved skranken. Hvis din videre ferd er basert på leiebil, ender du kanskje opp med en ukurant og fullstendig overpriset bil, – den som ingen andre vil ha. Jeg har opplevd begge deler. Det tryggeste er å bestille på forhånd.
Du vet aldri hvilken bil du får.
Som bilentusiast skulle jeg ønske at man kunne bestille en bestemt bilmodell. Det kan man ikke, såfremt det ikke eksplisitt står «Garantert bilmodell». Bestiller du for eksempel BMW 1-serie eller tilsvarende, kan du like gjerne få en Audi A3 eller Volvo V40. Husk at skrankepersonalet gjerne ønsker å selge deg noe mer. Er du ikke helt fornøyd med bilvalget, kan du spørre om de har noen alternativer. Kanskje behøver du kun å legge ned et par tiere ekstra pr dag for å få en bil du virkelig liker. Det du da må passe på, er å få regnet ut totalsummen før du aksepterer. Personalet oppgir som regel kun pristillegget i leie pr dag. Dyrere bil betyr også dyrere forsikring, – og skal du ha bilen i 14 dager, kan totalprisen raskt bli dyrere enn du trodde.
Leiebil-selskaper kan gjerne benytte én spesiell bilmodell som lokkemiddel for å skaffe kunder til mer alminnelige biler. En spesialmodell loves altså ut til flere kunder samtidig, – en slags overbooking. Dette har jeg selv opplevd. Du føler deg snytt når du skal hente nøklene til en superbil, og må ta til takke med nøklene til en Golf og verdens dummeste bortforklaring. Følelsen av svindel blir sterkere når du to timer senere observerer «din» bil med annen sjåfør bak rattet.
Kos deg med leiebilen selv om du blir lurt trill rundt.
5. Via leiebil-selskapets egen hjemmeside, fortrinnsvis til det landet du skal leie i, for eksempel Spania. Der finner du ofte tilbud du ikke får på de norske, eller internasjonale sidene.
Oppsummering:
1. CDW eller LDW reduserer egenandelen ved skade og tyveri slik at den er på samme nivå som du har på bilen din hjemme. Hos noen leiebil-selskaper er egenandelen allerede redusert. Forsikringen koster ellers ca. 100 kroner pr dag. Dette er en forsikring du må ha.
2. Glass og dekk. Den vanlige leiebil-forsikringen dekker ikke dette. Anbefales. Ca 50 kroner pr dag.
3. Superforsikring som reduserer egenandelen til 0. Denne medfører at leien fordobles. Skal du leie bil for en relativt kort tid, og ønsker å kunne levere bilen raskt, kan det likevel forsvares. Enkelte superforsikringer dekker også trafikkbøter.
4. Personforsikring. Har du gyldig reiseforsikring, trenger du ikke dette.
5. Utvidet ansvarsforsikring for tredjepart bør tegnes i USA. Denne dekker deg mot absurde dommer i det amerikanske rettsvesenet.
6. Ekstra redningsforsikring ved selvforskyldte uhell som feilfylling, kjøre seg fast, låse nøklene inne i bilen. Å bestille redning i Spania eller Frankrike ruinerer neppe feriebudsjettet, men kan med fordel velges av bekvemmelighetshensyn, – da utleieselskapet ordner alt det praktiske. Koster ca. 30 kroner pr dag.
7. Hvis du skal bruke bilen i et annet land kan det av og til kreves en tilleggsavgift. De fleste store selskapene tillater imidlertid dette kostnadsfritt (med visse unntak), men billigselskapene krever gjerne tilleggsavgift. For eksempel krever billigselskapet GoldCar 9 euro pr dag nedad begrenset til 25 euro og oppad til 90 euro for å kjøre en spansk bil over til Frankrike.
8. Tankpakker. Du kjøper en full tank av leiebilselskapet og kan levere tom tank. Anbefales ikke så fremt du ikke må levere bilen raskt. Det billigste er å levere bilen fulltanket (full-to-full). Kartlegg hvor nærmeste bensinstasjon befinner seg når du kjører ut fra flyplassen.
9. Flyplasstillegg. De billigste bilene leier man ved flyplassene. Dersom du henter og leverer bilen like ved terminalen, kan det påløpe en ekstra avgift – som regel innbakt i leieprisen. Alternativet er shuttle-buss til egne p-plasser litt bortenfor terminalbygningen(e).
10. Ekstra sjåfør krever tilleggsavgift. Pris fra 50-100 kroner pr dag.
Citroën CX er etterfølgeren etter legender som Traction Avant og DS. Men ble den en egentlig en legende på høyde med sine forgjengere?
CX tar seg godt ut den dag i dag, spesielt når den står i laveste posisjon.
På 70-tallet valgte Citroën å knytte designet strengt til anerkjente aerodynamiske prinsipper skissert av bildesigneren Wunibald Kamm. Det spesielle med Kamm-formen er avslutningen av hekken. En svakt skrånende taklinje avbrutt av en helt loddrett linje. Dette designprinsippet ble innført i GS og GSA, og senere blant annet i Toyota Prius med fler. Kamm-formen tillot få designmessige friheter. Likevel fikk ikke CX noen oppsiktsvekkende gode CW-verdier. Etter facelift’en var den på 0,36. Det er det samme som Volvo XC90 hadde da den ble lansert. Audi 100/A6 (C4) som ble lansert i 1991, hadde til sammenligning CW på 0,30 – uten å ligne på Kamm’s studiebiler.
Det er spesielt bakre del som avslører Kamm-profilen.
De største innvendingene mot CX gjaldt produksjonskvaliteten. Modellen ble designet av Citroën før selskapet ble kjøpt opp av PSA, men satt i produksjon like etter oppkjøpet var et faktum (1974). Det er ikke godt å si. Kanskje produksjonsanlegget og oppfølgningen ikke var helt ferdig? Det er dessverre en kjent sak at spesielt de første bilene hadde mange feil og problemer. Flere biler var rene «mandagsbiler».
Store familiebiler var ikke PSA’s sterkeste side på 70- og 80-tallet. I tillegg til CX, produserte de som kjent, også Peugeot 604 og Talbot Tagora. Denne trioen bidro til å holde liv i myten om at franske biler var upålitelige. CX var en avansert bil for sin tid, med hydraulisk fjæring, speed-sensitiv styreservo og ultrasensitive bremser. Likevel var de fleste problemene knyttet til relativt banale feil hvor det elektriske systemet var en gjenganger for mange.
CX fikk en facelift i 1986. Da fikk den nye plastdeler, – som mer aerodynamiske og fargeavstemte støtfangere, kanalskjørt, skjermskjørt og nye speilhus. Det spesielle – og sære – instrumentpanelet med roterende tromler ble byttet ut med ordinære klokker. Skal jeg kåre den beste utgaven, ville jeg velge en facelifted versjon med 2,5 liters turbodiesel. Her hjemme ble den ganske populær på grønne skilter.
CX er en fascinerende bil, men neppe noen legende på høyde med sine forgjengere.
CX spesielle 14 tommers lettmetallsfelger.Dette er første serie (1974-85).Frontpartiet (1974-85).Etter facelift fikk CX blant annet nye, fargeavstemte støtfangere, kanalskjørt, nye skjermskjørt av plast, og nye speilhus.
Det dukker fra tid til annen opp biler som tidligere har vært i kongelig tjeneste.
Volvo S80 Limousine
Akkurat nå står det en Volvo S80 Limousine utstilt foran lokalene til Bilia Fornebu. Flaggfestet på panseret røper at den har kongelig historie. Slottet hadde tidligere to S80-limousiner med registreringsnumre A-3 og A-7. Sistnevnte tilhørte dronning Sonja. Jeg vet ikke hvilken av disse bilene som nå har havnet på Fornebu. Begge Volvo’ene er for lengst byttet ut med Binz – limousiner basert på Mercedes-Benz’ E-klasse.
Ved omlegging av bilskiltene i 1971, var det planlagt at kongehusets spesielle A-nummerserie skulle opphøre. Dette var daværende Kong Olav sterkt i mot, og det ble gitt dispensasjon. Alle nye kongelige biler får i dag et ordinært, offisielt registreringsnummer i vognkortet, men Slottet kan sette på eget skilt. Når bilen tas ut av kongelig tjeneste, benyttes det opprinnelige nummeret.
Limousiner fra Volvo bygges av det svenske vognmakeriet Nilsson Special Vehicles som har spesialisert seg på spesialkarrosserier for sykebiler, begravelsesbiler og limousiner. Tre seterader medfører en moderat økning av lengden på 1,34 meter. Det gir en totallengde på 6,16 meter og svingradius på 15,5 meter. Motoren er en normalt-aspirerende rekkesekser på 2,9 liter som yter 200 HK. Egenvekten er like under 2 tonn. Dette er en limousine for norske forhold.
Perfekt som bryllupsbil.
En 2000-modell S80 med over 150 000 km på telleren er for gammel til å brukes i kommersiell drift. Til hobbybruk, derimot, er den perfekt. Hvis du er en god sjåfør, kan du tilby bryllupskjøring med en slik doning. Da får du både anledning til å kjøre med «finbilen» og samtidig tjene litt penger på den. Den forrige bilen til Dronning Sonja ble solgt til en kar i Grenlandsområdet, som stiller bilen sin til disposisjon i anledninger som bryllup og lignende. Se annonse for denne staselige Volvo 960 på BookAClassic.no.
Hvis du anskaffer en bil med kongelig historie, får et godt argument når du skal annonsere utleie til bryllup og lignende, – men vær klar over at det også kan være en ulempe.
En av sjåførene ved slottet har fortalt meg at de holder oppsikt med tidligere biler. Hvor de er solgt – og solgt videre. Selv om du står oppført som eier i vognkortet, kan du aldri bruke bilen til noe som strider mot Kongehusets profil. Du kan for eksempel ikke spille inn pornofilmer, profilere ekstrem politikk eller religion, kjøre russebil eller raggarbil i Strømstad på Skjærtorsdag. Du må selv finne ut hvor streken går. Går du over, vil noen hviske noe til Politiet, og jeg garanterer at de vil komme på døren din. Det finnes sikkert en hjemmel i lovverket om mangel på respekt for De Kongelige, eller noe sånt.
Prisen for en alright standard Volvo S80, type 1, kryper i dag under 30.000 kroner. Hva du må gi for en kongelig S80 limousin, vet jeg ikke. Som ny kostet den cirka 1,6 millioner. I Europa må du gi mellom 25-30 000 euro for tilsvarende klassikere uten kongelig historie.
Hvit skjorte kommer i tillegg.
Tilsynelatende i meget god stand.
Verken du eller jeg får noen sinne dispensasjon for å bruke dette flaggfestet.Begge Volvoene er i dag erstattet med Binz.
Se også
Bookaclassic.no er et nettsted som formidler leie av klassiske biler.Kongens biler.Kongens biler. Kjøretøy gjennom 4 generasjoner
Til høsten får vi se disse pickup’ene uten forkledning (Foto: terjesbiler.no).
På vei sydover på Autopista 7 på høyde med Figueres i Spania fikk jeg øye på en bilkortesje i høy hastighet. Jeg tror de kjørte mellom 160-180 km/t.
Selv lå jeg rundt 100-110. Isuzu D-Max, tenkte jeg først. Men pickup’ene virket større. Kanskje Nissan Navarra? Jeg fikk ingen «aha» opplevelse der og da. Men vel hjemme gjorde jeg litt «research» på nettet og fant en av bilene «mine» i AutoBild. Der har de nemlig fotografert bil nummer to, – den som ligger rett ved bakenden av tankbilen i bildet over. «S 2233 DCB».
Det er Mercedes-Benz’ X-klasse.
Nå er det ingen hemmelighet at Mercedes-Benz har jobbet med et pickup-prosjekt. Konseptbilen har blitt presentert ved flere anledninger tidligere i år. Det pussige var at jeg ikke greidde å koble de forkledte bilene til dette prosjektet idet de passerte. Jeg observerte riktignok et ganske «maffigt» frontparti, selv om det var tildekket. Men bakenden? Den ser jo ganske alminnelig ut. Hvor ble det av det kule lysarmaturet som skulle omfange hele baklemmen? Jeg noterer meg en svak krumming av lysene øverst. Det ser lovende ut. Jeg liker også «knekken» ved bakre sidevindu.
I tankeprosessen på å finne ut hva disse bilene egentlig var, slo jeg fort fra meg D-Max. For det første er jo den allerede kommet i ny utgave. For det andre ligger ikke Isuzu’ene like stødig på veien i sånne hastigheter. Det var faktisk det som fikk meg til å tenke på noe dyrere. Veiholdningen. Disse pickup’ene tar deg ikke bare opp helt frem til jakthytta på fjellet. De er også skikkelige motorveikryssere.
Men tanken om Nissan Navarra var ikke så langt unna sannheten, da Mercedes-Benz har utviklet X-klassen i samarbeid med Nissan. Et sånt samarbeid kan kanskje også Nissan ha høstet fordeler av? Jeg rakk kun å ta et par bilder før følget forsvant. De kom jo som nevnt i en h…… fart.
Originalen. Selveste «Lillegul» var naturlig midtpunkt for treffet.
Hvordan skape merketilhørighet
I USA har det alltid hersket en rivalisering mellom Ford-eiere og Chevy-eiere. Det er nesten som religion eller politikk. Enten er du republikaner eller demokrat. Enten drikker du Coca-Cola eller Pepsi. Enten kjører du Ford eller Chevy.
Jeg har kjørt Chevy et par år mens jeg var i utlandet. Jeg ville aldri byttet min Chevy Silverado mot Ford. Jeg elsker Cadillac, ikke Lincoln. Jeg synes Impala/Caprice er greie biler som jeg har kjørt mye som leiebiler. Jeg har ingen tilsvarende forhold til Ford. Men når det gjelder Camaro eller Mustang, er jeg ikke tvil. Det må bli Mustang – originalen på Pony Cars.
Det handler om følelser. Som det engelske fotballaget du velger å følge. Er det mulig å danne følelser for Ford?
– Yay, jeg har kjøpt meg ny Focus, liksom.
Jeg var innom Røhne og Selmer på Billingstad på lørdag. De arrangerte Mustang-treff. Jeg ble møtt med country-toner fra «Alabama» og en rad med klassiske og nye Mustanger. De fleste nordmenn, meg selv inkludert, er jo «skap-amerikanere». Hvis du er litt glad i biler, kan du ikke la dette passere deg. Mustang har vært tro mot Henry Fords grunnfilosofi om å bygge enkle, vakre biler for folket. Vel, en ny Mustang med 5,0 V8 koster vel omtrent 1,2 millioner, eller noe sånt, men da får du en bil du kan kjøre med verdighet resten av livet.
Midt på plassen står «Lillegul» fra Burning-filmene. Eieren, Richard Andersen, er der også og jeg tror han signerer plakater. Køen av håpefulle voksne og barn begynner å bli lang. Jeg kikker på bilene. Jeg er fascinert av Mk6, den nyeste modellen. Den gule, som er den samme som var ustilt i fjor – er fortsatt til salgs. Den fremstår som en ny utgave av «Lillegul». Jeg stanser også ved en blå metallic cabriolet. Jeg hører flere kommenterer den flotte fargen. Jeg finner, som vanlig, flere Mk1 som er oppbygd på helt nye deler. Motorrom som ser helt nye ut. Seter og inventar – alt nytt. Dette er mulig, fordi alle disse delene kan kjøpes nye. Mk1-eiere har en fin hobby.
I en tid hvor aller biler ser helt like ut, kan det være vanskelig å skape merketilhørighet. Det blir som bensin. Vi velger den billigste eller nærmeste bensinstasjonen, og gir blaffen i hvilken logo som står på pumpene. Når Ford-forhandleren, Røhne og Selmer Billingstad, arrangerer Mustang-treff annonserer de at det er de som står bak Mustang. Et forsøk på å unngå at merkevaret Ford skal forsvinne i mengden …
Mustang er ikke et hvilket-som-helst bilmerke.
En moderne «Lillegul» med 5,0 V8.Test meg? Gjerne !!!Jeg likte fargen på denne Mustang mk6 cabriolet.Mens vi er på et blått tema. Denne flotte 1965 Hardtop’en står fint til Ford-portalen hos Røhne og Selmer.Klassisk Mustang mk1. Fargeavstemt interiør ton-in-ton som bare Detroit kunne.Siste modell Mk6 er flott. Denne har en 5,0 V8.Mustang mk3 er i ferd med å komme inn i varmen blant Mustang-fans. Dette er biler som kan importeres som veteranbiler. Motorisering fra 2,3 Pinto-motoren til 5,0 V8.Mk3 stammer fra tiden da amerikanske biler ble nedskalert, men har lagt på seg litt i forhold til Mk2 fra oljekrisen.Flott Mustang mk1 med innsyn til motoren. 1980 Mustang Mk3 ved siden.Dette er nesten Ford Mustang. Merket heter riktignok Zimmer og faller i kategorien replika-byggeri, – og som mange lignende replikaer er motoren en 5 liters Ford – akkurat maken til den vi finner i samtidens Mustanger. – Og hvis registreringsskiltet er korrekt, er kjøretøyet første gangs registrert sommeren 1988.
Se også
Blant Lillegul og vennene hans.Utflukt til Hadeland Glassverk
Renault 4 Fourgonnette klar til innsats med takstativ og hengerfeste.
Jeg er ganske mye i Frankrike, – den franske siden av Katalonia mot Spania.
Jeg farter rundt med bil eller sykkel langs det vakre landskapet bestående av fruktmarker, vinmarker, skog, strand og fjell, – og alle landsbyene. I Norden har vi tradisjon med å bygge husene våre spredt. Her bygget man tett. I landsbyer er mange gater ofte fullstendig uegnet for biler.
Jeg tar bilder når jeg kommer over noe spesielt. Når sant skal sies, er det tettere mellom eksklusive kjøretøy andre steder i Frankrike enn akkurat her. Fordelen her er imidlertid at bilene aldri ruster. Det gjør at det er mulig å finne eldre biler som for lengst er borte andre steder.
Her er en bildeserie over spesielle biler og deres vakre omgivelser.
Miniene her nede har annet instrumentbord. Jeg tror de er produsert på kontinentet et sted. Sjekk de flotte felgene!Det er klasse over Mini’er som denne.Denne euro-minien er lett å finne i Perpignan’s indre bykjerne.3800 Euro skulle forhandleren ha for denne flotte Renault 4 med 157 000 km på telleren.Tar også med denne Renaulten i nabolaget mitt. En hver gatestubb forskjønnes av å ha en Renault 4 parkert.Renault Twingo fyller 25 år i år. Mange er fremdeles på veien og har rundet flere hundre tusen km. Du må faktisk legge mye penger på bordet for å sikre deg en Twingo 1 i så god stand som denne.Jeg tipper at denne Peugeot 504 pickup har fått en oppussing en eller gang i livet. Pickup’ene ble produsert flere år etter at produksjonen av personbilene ble lagt ned.En bil for presidenter. Citröen C6 er et sjeldent syn i de folkelige byene her i Syd-Frankrike.Disse doningene feide forbi i høy fart med kamuflasjefolie. Til høsten dukker de opp uten forkledning som – Mercedes-Benz X-klasse!Kite-surfing på Costa Brava.Artig camper med Pilote-påbygg på Ford Transit fra rundt 1980. Flotte hjulkapsler!Motiv fra St Marti langs Costa Brava, Spania.Stemningsbilder fra et Syd-Frankrike i tropevarme.
Porscher på tur langs havneområdet i Saint-Cyprien, Frankrike. Foran: Cayman (987).
Porsche Club Roussillon arrangerte sitt Rallye Tramontagne (oppkalt etter en fjellvind). Rallyet er en felles utflukt langs fjellveier i Pyreneene og det vakre kystlandskapet Côte Vermeille.
Hva ville du gjort hvis du hadde en Porsche?
Kjøre, så klart! Kjenne på kreftene, høre lydene mens landskapet suser forbi. Nå, før fellesferien har startet, kan du komme deg ganske fort frem langs de syd-europeiske motorveiene. Jeg var til stede da 150 Porscher fra hele Frankrike, Monaco, Belgia, Spania og Tyskland samlet seg i Roussillon i den syd-vestre delen av Frankrike mot Spania.
Rallye Tra’montagne
Porsche Club Roussillon arrangerte sitt Rally Tramontagne (oppkalt etter en fjellvind). Rallyet er en felles utflukt langs vakre fjellveier iPyreneene, samt kystlandskapet Côte Vermeille. Dette er landeveier som er formet etter landskapene – såkalte B-veier hvor det ikke er alt for mye trafikk. Opplegget omfattet oppmøte på fredag kveld, utflukt på lørdag, og til slutt oppstilling i turistbyen Saint-Cyprien med paradekjøring rundt havneområdet. Søndag var dagen da publikum kunne beskue bilene. Bildene er fra søndagens arrangement av Rallye Tramontagne.
Cayman og Boxster
Jeg observerte 911 i forskjellige generasjoner og varianter, samt diverse Boxster/Cayman. De små Porschene synes å være mer populære i Syd-Europa enn i Norge. Boxster og Cayman har ikke luftavkjølte motorer og ikke den «riktige» Porsche-lyden når du gir på, men motorplasseringen er teknisk sett midtstilt – flyttet foran bakakslingen – som gir et bedre utgangspunkt for å bygge en harmonisk sportsbil enn 911’s hekkmotor. Modellene i den siste Cayman/Boxster serien – 718 – er veldig fine.
Hvis du eier en Porsche og befinner deg i nærheten av Middelhavet, er det bare å følge med på franske Porsche-klubber, for jeg tror sikkert Rallye Tramontagne blir arrangert til neste år også.
Bilder
Porsche 911 Carrera (997).Porsche Cayman 981Nye Porsche 718 Boxster S forfulgt av en 911.Interiøret i en nyere Porsche 911 (991) Carrera Cabriolet.En riktig versting, – Porsche GT3 RS i en ganske tøff fargekombinasjon.Porsche Cayman S (987) og en 911 Turbo Targa i bakgrunnen.Porsche 911 Carrera (991).Nærmest, Porsche 911 (991) Carrera Cabriolet ved siden av en Boxster (981).På vei inn. Bakfra, Porsche Cayman S (981), Boxster S (987) og to 911 Carrera.
