Den som utviklet Amphicar var en tysker ved navn Hanns Trippel. Han hadde arbeidet med utvikling av amfibiekjøretøy hele sitt liv. De første så dagens lys så tidlig som 1934. Da ble det laget flere kjøretøy for bruk av forsvaret i Tyskland.
En oppfinnsom ingeniør
Da Trippel i 1949 skulle starte opp konstruksjon og produksjon av biler etter krigen, ble det mer fokus på vanlige biler. Han viste frem en helt ny bil med dører som vippet opp. Løsningen ble patentert av Trippel. Tilsvarende dører ble brukt på Mercedes 300 SL «Goldwing» fra 1954. Trippel designet også en rekke småbiler Det ble solgt patenter og rettigheter til flere produsenter som ønsket å få satt nye bilmodeller i produksjon. Den norske bilen Troll var også i utgangspunktet basert på en Trippel konstruksjon.
Skapt for fritidsmarkedet
Men ingen av de nye konstruksjonene ble noen suksess, så Trippel valgte å gå tilbake til sin store lidenskap som var amfibiekjøretøy. Resultatet ble Amphicar. Da prototypen ble vist frem på bilutstillingen i Genève i 1959, var den litt av en sensasjon. En stilig kombinasjon av bil og båt var noe som burde tiltale flere kjøpegrupper. Produsenten hadde det store fritidsmarkedet i tankene da planene ble lagt. Man visste at hovedmarkedet ville være USA, der hadde folk både penger og fritid. Men Europa var også et mulig marked i følge produsenten.
Fikk prøve seg i norsk fjellheim
Den ble satt i serieproduksjon i 1961 og ble produsert til 1968. Totalproduksjonen ble bare ca 4000 biler totalt. De fleste bilene ble solgt i USA, men noen ble også solgt her i Norge. Den ble vist på bilutstillingen på Sjølyst i 1964. Det kan også nevnes at Aftenposten hadde en test av Amphicar på Hardangervidda hvor den ble testet både i terrenget og i noen fiskevann med godt resultat. Amphicar var en relativt kostbar bil. Pris i Norge 1964 var kr 26 000,- (Triumph Herald med samme motor kostet kr 16 150,-)
Nøkkeldata Amphicar
Lengde: 428 cm
Bredde: 156 cm
Høyde: 148 cm
Motor: 1147 ccm, 43 hk
Toppfart: 120 kmt
Aftenposten fanget flere ørreter i Skarvsvannet etter strabasiøs tur fra Solheimstulen turisthytte. Ekspedisjonen må jo betegnes som ren «galimatias». Daværende utsendte journalist Einar Fr. Nagell-Erichsen konkluderte med at «-Vi hadde en følelse av å kjøre i noe som representerte fremtiden og kan bare beklage at fabrikanten ikke har funnet det mulig å lage vognen med fire hjuls drift.» Året var 1963.