Artikkel

Serra Bugs


Av Curt Fauskanger, gjesteskribent (tekst og foto)

 

serra bugs
 
Ja, her kommer enda et nyhetsbrev fra Brasil med lokale VW historier og treff, – historien om biltreffet «SERRA BUGS» som er det åttende i serien, i «bygda» ITAIPAVA.
 
Det startet med en kaffeprat på kontoret, en sommerdag (vinterdag faktisk) etter at jeg kom ned igjen til Rio etter en liten sommerferie (vinterferie faktisk) i august. Fortsatt forvirret? Bra…

 

Årstidene er, som en kanskje forstår motsatt her nede, så det er veldig lett å bli forvirret når vi snakker om hva vi skal i en gitt ferietid, når en skal veksle mellom hvem en snakker med, Rio-kollegaer eller familie hjemme. I alle fall, siden ikke temperaturen eller det å se ut vinduet hjelper, slik som det gjør hjemme, må en faktisk sjekke kalenderen.
 
Vel vel, vi fant fort ut at et biltreff som ikke er for langt unna, og som i tillegg skjer en helg – det må vi kunne finne. Som sagt, så gjort. Hyggelige kollegaer, samt tidligere nevnte kollega Arcindo hintet frem et biltreff allerede helgen etter, og det bare en kort biltur unna. Jeg fikk derfor en invitasjon via Instagram til et treff som heter «Serra Bugs» som var det åttende i rekken av årlige treff for denne lille klubben i Itaipava utenfor Petropolis.

 

serra bugs

Jeg og min kollega Einar ble enige om å booke hotell og reise på tur. Problemet var at jeg fortsatt ikke hadde fått det brasilianske sertifikatet, så da måtte vi enten leie bil med sjåfør, eller busse. Det siste var lite fristende, men etter tilfeldig å ha nevnt kommende utflukt i en annen kaffepause med min sjef Andre Pires, meldte han seg som sjåfør og reiseguide ettersom kona var bortreist akkurat denne helgen, og at han også kunne fortelle at han likte både biler og øl. YES! Dermed var planen i boks. Det ble leid en nydelig liten Fiat til turen, og 3 voksne i denne lille kruttsaken skulle bli en artig opplevelse på utflukten vår.
 
Det jeg IKKE var klar over, var at det bodde en liten “Ayrton Senna” (en lokal og litt kjent bilmann) i sjefen min! Og turen fra Rio de Janeiro by, via Petropolis, ble derfor en opplevelse med knugende hender i takstroppen, i to-felts vei oppover fjellsiden med slalom-manøvrering mellom biler og skrikende dekk, i tillegg fikk magemusklene virkelig kjørt seg av latterkuler ettersom turen skred frem. Vi kom uansett trygt frem etter ca. 1,5 time til den lille byen Itaipava. Vi fant frem til det utrolig koselige hotellet vi hadde booket, og som faktisk føltes mer som å være på besøk til en kompis i hans luksusbolig…
 
Etter en kjapp utpakking, satte vi kursen ned til parken i Itavpava, der treffet var. Og FOR et treff! En gigasvær park med nydelige biler over alt (97% VW), med ølboder over alt, samt «churrasquieira» (grill/barbecue) i alle fasonger. Det var også lagt opp slik at inngangen var gratis, men alle som leverte inn 5 kg mat (mel/ris e.l.) var med i trekningen av en VW Brasillia. Dette for å gi noe tilbake til alle de fattige i nærområdet, da fattigdommen er STOR i Brasil generelt. En fantastisk flott idé av klubben!

 

Bilen (VW Brasillia) er veldig lik en VW 412 sett med norske øyne, men dog en del kortere. Denne var plassert ganske iøynefallende ca. 20 meter opp i lufta, på en mobilkran-krok, ved siden av den store LIVE scenen. Ja, selvfølgelig var det levende musikk hele dagen med forskjellige band…
 
Etter mer enn 3000 (!) biler, noen grillspyd og kanskje et par glass øl senere, traff vi selvfølgelig på en kollega fra offshore (hva er oddsen?) som viste seg å både bo der, eie en VW (den meget korte) og som kjente de riktige menneskene på treffet. For jo, selvfølgelig var det en SP2 utstilt, så denne mannen måtte jeg jo ta en prat med. Etter at jeg ble tatt bort til Mr. Galpao og startet praten om bil, sier han; «Alle disse 5 bilene her er mine», og pekte på rekken av diverse biler (ikke bare VW). «Såpass!», svarte jeg kort. «Ikke verst å ha 5 like strøkne biler på samme treff». Haken min falt ganske langt ned på brystet da han responderte med «Ja, 5 kan virke mange, men jeg har 150 biler totalt…» (i alle dager; hva er dette for en fyr?)

 

Dette måtte jeg selvfølgelig finne ut mer om, og rykket raskt tilbake til min lokale kollega for å finne ut mer om denne figuren og hans påstand. Joda, det kunne bekreftes at denne mannen hadde ca. 150 biler og hadde arvet alle av sin far som var en meget stor bilsamler i Itaipava, og som var kjent et godt stykke ut i veteranmiljø-landskapet som en lidenskapelig bilsamler og restauratør av gamle kjøretøy. WOW! Dette MÅ vi jo kunne få sjekket ut? Hva skal til for å få en kikk på disse bilene?
 
Joda, mekanikeren hans sto rett bortenfor og snakket villig om alle disse strøkne bilene de hadde full stilling med å holde i sving, da så godt som alle var i meget god stand eller restaurert til sin opprinnelse. Han kunne selvfølgelig vise oss bilene om det var OK for eier? Yes!!
 
Det ble deretter avtalt å treffes på en oppgitt adresse dagen etter kl. 08:00 (!) Jeg kunne ikke annet enn å si ja til denne innbydelsen, selv om noe bak i hodet mitt protesterte vilt på tidspunktet, siden mange års erfaring tilsier at dette kunne komme til å bli MEGET tidlig etter en lang kveld med biler, mat, øl og musikk (og selvsagt godt selskap).

 

Selvsagt hadde bakhodet aldeles rett, for tilbake på hotellet ble det jo biljardturnering med de andre gjestene til laaangt på natt. Neste morgen våknet jeg av at sjefen min stod midt inne på rommet mitt og ropte navnet mitt, og mente jeg måtte komme meg på beina om ikke avtalen skulle brytes.
 
Jeg fikk dradd meg opp av sengen og kunne konstatere at jeg sover meget tungt med kombinasjon mye drikke, og begge høreapparatene på lading… Han trodde det verste siden jeg ikke hadde svart på alle telefonoppringningene hans, og ikke minst hamringen på døren min som resten av hotellet hørte… men ikke jeg… Etter en kjapp frokost, satte vi oss i bilen, bare én time bak avtalt oppmøte, men heldigvis hadde min kollega og mekanikeren holdt ut og ventet på disse rare nordmennene.
 
Den gigantiske porten gikk opp, og -WOW- hvilket syn som slo imot oss! Den ene strøkne bilen etter den andre sto oppstilt i et stort garasjeanlegg, sortert etter type bil, årsmodell, farge, størrelse, ja, you name it! Fy flate så rått! Tenker bildene klarer å formidle det meste, men må fortsatt si at dette skulle alle fått opplevd, for kvaliteten og presentasjonen av hvert enkelt kjøretøy var magisk. Det var selvsagt ikke bare VW, men rimelig overrepresentert var de nok.

 

En egen avdeling med både MC og mopeder var det også. Faktisk hadde han også alle Honda CB Super Bike-størrelsene fra 70-tallet også. Og en egen avdeling med samtlige Yamaha DT 125ccm-modellene, hvert år fra 1980 til 1990. I tillegg hadde han noen 275ccm motocrossere, av merket Agral SXT 275 men dette er utenfor forfatters anelse uten å google…
 
I tillegg stod det en lang rekke andre motorsykler, og sågar vanlige tråsykler av ukjente fabrikater, men ett rikt og artig utvalg som var en fryd for øyet.
 
Egen rekke av både Chervrolet’er (Opala), noen utvalgte Mopar, Ford, diverse japansk, franske og ikke minst en nydelig liten gul Fiat Sport Coupe 850. Dessuten en imponerende samling av alt mulig rariteter gjennom -70 og -80 tallet med alt fra MC hjelmer til telefoner (til og med en norsk 1967-modell) og kjøleskap og modellbiler.

 

Jeg lar bildene tale for seg selv, og håper det blir plass til mest mulig i denne artikkelen, for jeg sendte mange bilder!

 

 

Se også

 
Puma

Fra sin base i Rio de Janeiro skildrer Curt Fauskanger bilentusiasmen og det brasilianske bilmerket Puma. Puma GT er en bil man får lyst til å eie ved første blikk. Se mer
 

VolksWorld Show 2017

 


Serra Bugs Air Cooled på Facebook

 

Fotosøndag: Right On Fredrikstad

right on
1962 Chevrolet Belair Stationwagon

Flotte biler, bra vær og super beliggenhet. Sist søndag var det Right On Bil & MC mønstring på Isegran ved Fredrikstad.

 

Arrangør av Right On mønstringene er Ronnie Krabberø som også står bak bilmagasinet med samme navn. Både bladet og mønstringene har en klar Amcar-profil med innslag av custombygde biler og hot rods. Krabberø ledet selv prisutdelingen av Meguiar’s Topp 10 blant de fremmøtte bilene på Right On.
 
Isegran er en øy ute der Glomma deler seg. Øya eies av Fredrikstad kommune og er i dag en levende kystkulturpark og et senter for formidling av tradisjoner, historie og opplevelser, blant annet med gamle båter. Sist søndag handlet om bilkultur. Jeg har tatt bilder av biler jeg likte, og som sto fint til for fotografering.

 

1956 Ford Thunderbird 312 V8

1959 Cadillac Coupe De Ville

1959 Cadillac Coupe De Ville

1967 Dodge Coronet R/T 440
1960 Chevrolet El Camino med small block V8

F.v. Dodge Dart GTS Convertible 340 og Packard Clipper Coupe 352

1969 Dodge Charger er en svært vakker bil.

1970 Plymouth Barracuda 383
1974 Ford Mustang II 2,3 Notchback
1983 Chevrolet Caprice – norsk bil. Ble en tid solgt gjennom Bergheim. I 1985/86 kostet den omtrent 450 000 kroner – mesteparten avgifter, selvsagt.

 

Se også

right on
Bygdedag Onsøy
4. juli i Frognerparken

 


visitnoray.no – Isegran

 

Superbird – ikke undervurder den!

Plymouth Roadrunner Superbird

Da jeg så denne bilen for første gang, forsto jeg ikke hva det var og snudde ryggen til. Det er ingen grunn til å undervurdere en Superbird!

 

Den stygge andungen

Da jeg så denne bilen for første gang tenkte jeg: Hva er dette? Er det noen som har hatt det gøy i garasjen? Jeg snudde ryggen til, og tok bilder av de andre bilene – de seriøse klassikerne, og lot den stygge andungen være.

Så mange nydelige hardtops Plymouth har laget! Hvorfor ødelegge en så vakker bil ved å sette på et nebb foran og en vinge som ser ut som et håndkle-stativ?

 
Jeg forsto ikke hva dette var.
 
Det handlet om NASCAR og stock car racing hvor lagene konkurrerer med «vanlige» biler, skjønt det er klart at det var ikke basismodellene som konkurrerte. Det var biler som var spesialbygget for å vinne NASCAR. Men i henhold til reglene måtte konkurrerende modeller også produseres og tilbys folk flest. Når bilprodusentenes racingteam hadde kommet frem til en mulig bil, måtte de produsere samme bil i et visst antall for distribusjon i eget forhandlernett. Da Plymouth satte Superbird inn i NASCAR i 1970, tilsa reglene at produsenten måtte lage minst én bil for annen hver forhandler i sitt nett. Det ble derfor laget 1 935 Superbirds som ble spredt ut til forhandlerne.
 


Superbird ble ikke bygget for å oppfylle kundenes ønsker – den ble bygget for å vinne NASCAR.


 

Plymouth Superbird (kilde: Favcars.com)

Det ble seier!

Plymouths stjernefører, Richard Petty, hadde hatt flere seire tidligere med Roadrunner, men den hadde ikke fartsressursene som var nødvendige. Løsningen ble et nebb foran og en gedigen vinge bak. Chrysler-konsernet hadde gjort samme grep tidligere med Dodge Charger og så at det fungerte. De aerodynamiske effektene måtte imidlertid testes og tunes nøye for å oppnå ønskede resultater. I ettertid er det gjort flere forsøk, men ingen har kunne konstatere om Superbird-bilene går bedre enn vertsmodellen Roadrunner. Sannsynligvis ikke. Forklaringen kan være at de aerodynamiske effektene var tilpasset løpsbiler som var senket for banekjøring – ikke bilene man kjørte på veien med.

Hva skjedde med bilene hos forhandlerne?

Bilene ble kun produsert for 1970 av to mulige grunner. Den ene er at NASCAR endret reglene for 1971 med hensyn til motorklasser, sånn at Superbird ikke lenger kunne delta. En annen grunn er at mange av bilene fikk en lunken mottakelse i salgslokalene. Mange hadde reagert på samme måte som meg. Usolgte biler ble bygget om til Roadrunner. Men ikke alle vendte ryggen til Superbird. Bilene fikk raskt mange fans.


 


Skjulte hovedlys. Superbird «survivor» til salgs.

 
Dekalene er intakte

 
Superbird «survivor» til salgs.

Replika kit

Én av dem var Ted Janak som begynte å lage deler for å konvertere biler til Superbird look – eller replika. Etter hvert ble hobbyen til business. Han startet selskapet Winged Warrior Body Parts som kan levere alt man behøver for å konvertere 1970 Roadrunner til Superbird (link). Man kan også bygge om 1969 Dodge Charger på samme måte. Den første bilen som fikk nebb og vinge var nemlig Dodge Charger Daytona. På nettet finnes videoer som viser ombygginger i praksis. Man kan også søke deler på Ebay. I øyeblikket ligger en «nose cone» til salgs for 72 000 kroner og to bakvinger til hhv. 42 000 og 35 000 kroner.

Senere popularitet

Nyilg er det én bil som har vekket min interesse for Superbird. Det handler om en «survivor» som tilbys fra en nederlandsk forhandler av entusiastkjøretøy (link). Bilen er i urørt originalstand satt bort i 1985. Den tilbys til €179 500, men når man leser det med liten skrift, ønsker selger å pusse opp og levere bilen fiks ferdig i mint condtion til €325 000. Drøye 2 millioner kroner er mye for en urenovert bil. For få år siden kunne du få en ferdig renovert bil for samme sum. I øyeblikket finner jeg 2 andre biler til salgs for hhv. €230 000 og €245 000. For få år siden kunne man få dem betydelig billigere. Det kan bety at prisene er på vei opp.


 


Premium trim er valgfritt og omfatter «vinyl buckets seats».

Motoralternativene var 440 V8 med 4-barrel eller 6-pack forgassere, – eller 426 Hemi.

Ekte eller replika?

Med stigende priser på Superbird får det betydning om bilen er ekte eller replika. Ombygginger har pågått i flere tiår. Det kan hende at eiere av Superbirds selv ikke vet om bilen er ekte eller replika. Noe som kan skape forvirring, er at bilene som Plymouth selv produserte, også var ombygginger. Bakruten, for eksempel, er mindre på Superbird enn Roadrunner. Plymouth sveiset inn en ny ramme, og på enkelte biler vil det være mulig å se sveiseskjøter – selv om de er slipt og pusset. Det er grunnen til at alle Superbirds ble levert med vinyltak. Forskjellen mellom ekte Superbirds og replikaer er at flere karosserideler til replikasett er laget av glassfiber – ikke metall – og skrudd inn på en eller annen måte.
 
Chassisnummeret (VIN) på ekte Superbird begynner med «RM23U» – hvor «U» angir modellen.


 


1970 Plymouth Roadrunner. Synd å bygge om noe så vakkert.

Fakta Plymouth Superbird 440

Drivverk
Motor: 440 V8 (7,2 liter) med 4-barrel forgassere. 380 hk.
Egenvekt u/fører: 1838 kg
Høyde, lengde, bredde: 561 x 194 x 156 cm
Toppfart: 201 km/t
0-100: 6 sekunder
Kilde: Automobile-catalog.com
Antall biler igjen i verden: ca. 1000
Per juli 2011 var det 4 kjente Superbirds i Norge.

Superbird i et arrangement med mange mennesker

 

Opptrådte i Biler (2006)

Richard Petty’s Superbird fra Nascar 1970 hadde en rolle i den kjente tegnefilmen «Biler». Det var Richard Petty selv som ga stemme til bilen.

Se også

4. juli-feiring i Frognerparken

 
Dekalene er en del av bilens originalitet


 

Winged Warrior Body Parts

Annonse Superbird (survivor)

Brooklands Summer Classic Gathering

summer classic
Triumph Spitfire

Brooklands Museum er sted for bilsamlinger av ymse slag. Sist søndag var det Summer Classic Gathering hvor alle biltyper var velkomne – mange av dem produsert i England. For mitt vedkommende var det første gang jeg fikk se Lamborghini Silhouette og en Fiat 750 Coupé fra det italienske karrosserimakeriet Vignale.

 

Ford Consul/Zephyr mk2
Triumph TR4
Riley Elf
Ford Zephyr mk3 Abbott Estate
1957 Lancia Aurelia (RHD)
Fiat 750 Vignale Coupé
1972 Reliant Rebel
Bristol 411
Herlig budskap formidlet på denne Jaguar XK140
MGB GT V8

Vauxhall Viva HB

1970 Vauxhall Viva SL

1972 Bristol 411 (t.v.) og 1954 Austin A40 Countryman (t.h.)
Mini 1275 GT
1976 Triumph 2500 S Estate
MG TF
Lamborghini Silhouette

 

Se også

summer classic

 
Fly og biler på Brooklands

Her ble en av Englands første racerbane anlagt, første rullebane for fly, første flyvemaskin bygget i 1909 – den siste på 1980-tallet. Senere mindre bilprodusenter. I dag er alt historie Se mer
 

brooklands
Mercedes-Benz World

 

Fly og biler på Brooklands

brooklands
Bentley Brooklands.

Reisetips. Her ble en av Englands første racerbane anlagt i 1907, første rullebane for fly i 1908, første flyvemaskin bygget i 1909 – den siste på 1980-tallet. Senere dukket det opp mindre bilprodusenter. I dag er alt historie.

 

Da Bentley’ene regjerte

Brooklands Museum, Surrey, ligger på restene av den lenge nedlagte Brooklands racerbane. Flere bygninger og haller på museet tilhørte anlegget. Banedekket ble lagt i 1907 og på 1920-tallet kunne ingen beseire de store Bentley’ene som drønnet rundt de sterkt doserte kurvene. I dag står kun en liten rest av det ytre løpet igjen. Det var banens høyeste punkt, kalt The Member’s Banking. Betongen er nå delvis dekket av mose. Sist søndag ble det arrangert Summer Classic Gathering and Auto Jumble for medlemmer og besøkende. Inne blant de gamle passasjerflyene sto de mest prestisjetunge bilene – Bentley og Rolls Royce. Selskapet Vickers eide Bentley før det ble solgt til Volkswagen. En av Bentley’s modeller er faktisk kalt Brooklands.

 

Vickers VC10 ble produsert her ved Weybridge, UK.

Bentley Continental S1 Flying Spur foran nesepartiet til et Vickers VC10 fly.

Ford Zodiac mk3

Flyproduksjonen

Vickers er mer kjent som flyprodusent. Vickers-Armstrong monterte passasjerfly i Weybridge – like ved Brooklands. VC10 er en av mine favoritter. Det er et langt og smalt fire-motors fly på størrelse med Boeing 707 og DC-8. Plasseringen av de fire motorene er meget spesiell – to på hver side, bak på flykroppen. Flyet som står oppstilt på museumsområdet, er faktisk montert her i Weybridge. VC10-flyet er åpent for publikum. Lysene i instrumentene og stemmen til flyveledere på Heathrow skaper en helt spesiell stemning. Det er ikke live – kun et lydbånd, skjønt Heathrow ligger ikke langt unna. Innredningen av flyet er dessverre en komposisjon av «bad taste» etter å ha tjenestegjort som privatfly for sultanen av Oman.
 
Not my cup of tea.
 
Mens vi er inne på flyvemaskiner, så er Concord-flyet fra British Airways en stor publikumsfavoritt. Her er køene ofte lange for å komme inn. Ingeniørene i Weybridge spilte en viktig rolle under utviklingen av flytypen. Også verdt å nevne er en BAC 1-11 (One-Eleven) som ble bygget etter at Vickers-Armstrong ble slått sammen med andre flyprodusenter til British Aerospace. Flyet ligner på DC-9, men er litt mindre. BAC 1-11 var en arbeidshest for kortdistanser, skjønt ikke så vanlige i Skandinavia. Ett fly skal ha vært innleid til SAS og noen maskiner gikk i chartertrafikk, blant annet for Forsvaret.

 

BAC 1-11

 
Oppstilling av Rolls Royce og Bentley ved Concord’en.

For de rike

På 1920-tallet var racerbiler en rikmannsport. Racerbil-førerne eide ofte bilene selv, og gjerne også et fly. Brooklands fikk egen rullebane i 1908, hvor nå kun en gjenværende del er fredet. Noen av de utstilte flyene gjorde sin siste landing der.
 
Kombinasjonen av fly og biler har fra tidlige tider fascinert mange, og reklameplakater viser gjerne staselige biler parkert foran en flyvemaskin. På søndag sto de fineste bilene oppstilt ved Concord’en. Tenk å bli fraktet i en Rolls Royce til et ventende Concord-fly på vei over Atlanteren! Jeg likte også den stilige Ford Zodiac som sto parkert ved flytrappen til VC10. De dannet en fin 60-talls tidsramme.
 
Kanskje en av de gamle ingeniørene fra Vickers-Armstrong var innom? 🙂

 

The Member’s Banking ligger i den ytre sløyfen . Bilde i dag og fra 1920-tallet innfelt.

 
Chevrolet Impala og Range Rover med det gamle banedekket i bakgrunnen.

 
Bentley T1 Drophead.

Hvordan komme dit

Jeg har vært her flere ganger og anbefaler tog fra Vauxhall stasjon, London til Weybridge stasjon – eventuelt med bytte i Wimbledon. Følg veien opp til hovedveisystemet og hold til høyre til du har passert jernbanebroen. Ta så av til høyre over en parkeringsplass og fortsett på gangveien som går parallelt med togskinnene – med toget på din høyre hånd. Følg veisystemet i samme retning (ca 10 minutter) helt til første bro hvor du kan ta til høyre over jernbanen. 50 meter etter å ha passert broen tar du en gangvei ned til venstre gjennom skogen. Følg veien til du har passert elven. Ta da første gangvei til venstre under jernbanen. Veien er skiltet. Turen tar 15-20 minutter og er kortere og mer trivelig enn andre veier kartsystemene måtte anbefale.

Også verdt et besøk

Brooklands Museum inneholder også et bussmuseum. Adgangsbillett £22 for voksne og £8 ekstra for å se Concord’en fra innsiden. Jeg anbefaler å kombinere besøket med spesielle arrangementer annonsert på brooklandsmuseum.com
 
Mercedes-Benz World ligger like ved siden av museet. De har en fin utstilling av historiske og nye modeller. Gratis adgang. Barnevennlig. Enkel og god kafeteria med mange sitteplasser. mercedes-benzworld.co.uk
 

 

 

Se også

Brooklands Summer Classic Gathering
brooklands
Mercedes-Benz World
panther
Panther

 

For tidlig å fase ut dieselbiler?

dieselbiler
Foto: a4ndreas/Depositphotos.com

Tilbudet av personbiler med dieselmotorer er kraftig redusert – spesielt i elbil-gunstige Norge, men også andre steder, ettersom bilprodusentene slutter å lage dem. Samtidig meldes det om at fossilbiler er mer etterspurt enn elbiler på bruktmarkedet, og at utenlandske oppkjøpere nå strømmer til bruktbilhallene. Er det for tidlig å fase ut dieselbilene?

 

Ingen skam å kjøpe brukt

Ingen kjenner grunnen til den økte etterspørselen etter fossilbiler. Noen vil hevde at elbil-satsingen har vært mislykket – at folk flest ønsker seg tilbake til biler med termiske motorer. En annen, mer sannsynlig årsak, er de dårlige økonomiske utsiktene. Folk forbereder seg på høyere boligrente og stigende levekostnader og velger å kvitte seg med dyre elbiler. På bruktbilmarkedet kan barnefamilier få mer nytte av en Skoda Octavia stasjonsvogn med dieselmotor enn en brukt Nissan Leaf for eksempel. Det gir også en annen effekt, nemlig at man ikke taper ansikt eller status ved å kjøpe brukt. Alle vet jo at de beste kjøpene av fossilbiler – de gjør man på bruktbilmarkedet!

Volvo kutter diesel og ansatte

Volvo Sverige har i disse dager sluttet å ta imot bestillinger på nye dieselbiler – kun lagerførte biler selges. Hos norske Volvo-forhandlere forsvant diesel-modellene allerede for to år siden. Sverige er ikke like godt forberedt for elbiler som Norge. På papiret ser det ikke så galt ut. Mange store aktører har nemlig kastet seg på ladebølgen, men har tydeligvis ikke forstått at utstyret krever vedlikehold. Dessverre er det blitt alt for vanlig å finne ladestasjoner ute av drift langs svenske veier. Avisene skrev om det tidligere i sommer og vi har også erfart problemene. Det er bekymringsfullt at Volvo prioriterer ladbare biler før det er etablert et velfungerende nettverk av ladestasjoner. Enda verre er det – sett med svenske øyne – at samtidig som Volvo stanser produksjonen av dieselbiler, sparkes 1300 ansatte i Sverige.


Volvos dieselbiler vil sannsynligvis være ettertraktet på bruktmarkedet lenge.


 

dieselbiler
Volvo XC40 D3 150 hk er et trygt bruktbil-kjøp (arkivfoto)

De fornuftige dieselbilene

Er du på jakt etter en splitter ny dieselbil, er det få modeller å velge mellom. En gjennomgang av prislistene bekrefter dette inntrykket. Blant fornuftige familiebil-modeller finner vi følgende:

Skoda Octavia 2,0 TDI 150 hk og 200 hk 4×4
Skoda Superb 2,0 TDI 150 hk og 200 hk 4×4
Skoda Kodiaq 2,0 TDI 150 hk og 200 hk 4×4
Volkswagen T-Roc 2,0 TDI 150 hk
Peugeot 3008
Peugeot 5008

 

Noen dieselmodeller føres ikke lenger av norske forhandlere, selv om de fortsatt er i produksjon. Det gjelder blant annet følgende bilmodeller – trygge bruktbil-kjøp:

Volkswagen Tiguan 2,0 TDI 150 og 200 4Motion
Ford Focus 1,5 TDCI
Ford Kuga 1,5 TDCI

Produksjonen av Ford Focus er under avvikling for å frigjøre kapasitet til Fords nye, helelektriske Explorer som vil konkurrere med større biler som Volkswagen ID.4. Ford har ingen annen modell som fyller tomrommet etter Focus.

 

dieselbiler
Ford Focus Turnier 1,5 TDCi 120 hk (arkivfoto)

Eksklusive dieselbiler

Tyske og britiske bilprodusenter har ikke droppet diesel, skjønt andelen av dieselbiler er sterkt redusert i forhold til for bare et par år siden. Én av produsentene som fremdeles har dieselmotorer i modellprogrammet er Tata-eide Jaguar og Land Rover. De har siden 2019 hatt et samarbeid med BMW om å utvikle nye motorer, og én av seriene er dieselmotorer med mild hybrid. Løsningen med 48V støtter kun igangkjøring, start-og-stopp-funksjonen og andre hjelpefunksjoner. BMW tilbyr samme motorer i noen av sine dieselmodeller fra årsmodell 2020. Også Volvo har tidligere hatt mild hybrid-versjoner med både diesel- og bensinbiler (B4 og B5), men disse er ikke i salg lenger. Andre produsenter som har diesel med mild hybrid, er Mercedes-Benz og Hyundai/KIA. Koreanerne har valgt å selge kun ladbare biler i Norge, men man kan ennå kjøpe Hyundai Tucson og KIA Sorento 1,6 CRDI 4WD som bruktbil.

Konklusjon

Ifølge Opplysningsrådet for veitrafikken hadde dieselbiler en markedsandel på bare 2,4 % av bilsalget for juni i år. Den lave andelen er ikke bare på grunn av at folk ikke vil kjøpe diesel. Mye av grunnen er at bilprodusentene innenfor EU jobber med å omstille seg for 2035 når forbudet mot salg av fossilbiler ventelig vil inntre. Når franske, tyske og svenske bilprodusenter stanser produksjonen av ikke-ladbare biler allerede nå, kan det bli mangel på biler for folk som bor på steder med dårlig utbygde lademuligheter. Dem er det mange av. Skal du selge en pen dieselbil i løpet av de nærmeste årene, kan det hende at du blir kontaktet av ivrige kjøpere fra fjerne strøk.

Tjena! Hola! Bonjour! Guten Tag!

 

dieselbiler
Skoda leverer et rikt utvalg av nye dieselbiler (arkivfoto)

 

Se også

 
Ladeforviklinger i Sverige

Med XPeng G3 elbil i Sverige. XPeng fungerte bra, men svenske ladestasjoner er lite å skryte av. Hvis du skal kjøre elbil innover i Sverige, bør du lese dette innlegget. Se mer
 

Ford og Volkswagen knytter bånd
Siste kapittel for Herregårdsvogna?

 

e24.no – Svak krone endrer det norske bruktbilmarkedet
NRK.no – Europa tømmer Norge for bruktbiler
Metalsupply.no – Volvo sier opp 1300 i Sverige

 

De siste Wartburg’ene

wartburg 1.3
Wartburg 1.3 S på norske skilter

Biler fra det tidligere Øst-Tyskland fikk sjelden gode omtaler i vestlig bilpresse. Etter Berlin-murens fall fikk folkebilen Trabant kultstatus, men hva med de dyrere Wartburg’ene? Havnet de i glemmeboken?

 

Hvem bryr seg?

Nylig kom jeg over to eksemplarer av Wartburg 1.3 – den aller siste Wartburg-modellen som ble laget. Ifølge en av eierne, finnes det en tredje bil også, alle tatt inn til Norge fra Ungarn. Det er lenge siden jeg har sett en Wartburg – og enda lenger siden jeg har sett noen i fin forfatning. Det slo meg at designet har holdt seg godt. Wartburg 353 kom ut på markedet i 1966 – da som årsmodell 1967. Få av samtidens modeller ser like moderne ut i dag.

Mer enn en facelift

Mange vil nok hevde at Wartburg 1.3 kun var en facelift fordi det er ikke vanskelig å se likheten med forgjengeren Wartburg 353. Faktisk kan det være vanskelig å se noen forskjell på de to modellene i det hele tatt. De største endringene finnes under panseret. Inntil 1988 ble Wartburg levert med 2-taktsmotorer på 1.0 liter, 4-trinns girkasse med rattgir og drift på forhjulene. Senere fikk IFA (fabrikken) en avtale med Volkswagen om lisensproduksjon av deres 1.3-motor – en EA111 motor tidligere brukt i Polo. Hele fronten måtte bygges om for å gi plass til Polo-motoren på tvers. Den nye modellen fikk også ny girkasse med gulvgir og et omarbeidet instrumentbord. Utvendig kan man se at grillen, blinklysene og støtfangerne er endret og at karosseriet har fått nye hjulbuer.

 

Wartburg 1.3 S hadde et høyere utstyrsnivå

Et liv på overtid

Den siste ombyggingen ble satt i produksjon i 1988, vel et år før Berlinmuren falt. Man kan trygt si at det var et spørsmål om å leve eller dø for bilmerket. Eksport til vestlige land hadde opphørt for flere år siden på grunn av nye utslippskrav. I kjølvannet av den russiske Perestrojka’en var det ikke vanskelig å spå en fremtidig tilpasning mellom Øst-Tyskland og resten av Europa. Med den nye Wartburg 1.3 var IFA-fabrikken i Eisenach klar til å møte etterspørselen i innenlandsmarkedet og nabolandene i øst. Men ting utviklet seg raskt. I november 1989 falt Berlinmuren og året etter kapitulerte det øst-tyske regimet. Wartburg kunne ikke konkurrere med vestlige bilmerker og produksjonen opphørte i april 1991. Fabrikken i Eisenach ble overtatt av Opel – nå Stellantis – hvor de for tiden produserer Opel Grandland.


 

Wartburg Tourist 1.3

 
Wartburg Tourist 1.3 – en av de siste

Kunne Wartburg vært reddet?

Bilene så jo fremdeles ganske bra ut. De hadde et bra drivverk for sin tid, skivebremser foran og uavhengig fjæring på alle hjul. At bilene ble uselgelige over natten, skyldes nok første og fremst at folk flest var lei av ting som var knyttet til det gamle regimet. Dessuten ville bilene sikkerhetsmessig neppe bestått testene hos Euro NCAP.

 

Wartburg 355 1968/1969 – Dresden Transport Museum (Foto: Eagle2308/Depositphotos.com).

 
Hadde produsenten fått operere under normale forhold, kunne merket kanskje fortsatt å eksistere. Like etter at 353-modellen ble lansert, begynte nemlig arbeidet med å lage en oppfølger. Omkring 1969 sto prototypen til en ny modell – kalt 355 – klar. Det ble arbeidet med flere motoralternativer for Wartburg 355. Ett var en firesylindret 1.4 liters motor. Designet ville ha vært “korrekt” for 70-tallet. Legg merke til at kombi-coupé hekken har en form som minner om Fiat 128 P og Volkswagen Passat mk1. Dessverre fikk prosjektet tommel ned da det nådde den stats-lojale ledelsen.


 

Wartburg 353 – Bratislava Transport Museum

 
Wartburg 353 W Tourist

Lå fint på grusveiene

Jeg husker godt den første utgaven av 353-serien. Her hjemme ble den solgt under navnet Wartburg 1000 President. Min kamerat hadde en 1967-modell i husstanden og siden jeg fikk førerkort før ham, fikk jeg kjøre bilen noen ganger når vi skulle på kino og sånt. Jeg hadde tidligere erfaring fra min fars Saab 96 (2-takter) og syntes at Wartburgen var lettere å kjøre på grusveiene enn Saab’en. Begge bilene hadde mye vekt foran og var forhjulsdrevne, men jeg syntes det var lettere å legge opp Wartburgen i svingene, styre inn, slippe opp gassen, kjenne på overstyringen før jeg kunne bruke gassen for å komme meg trygt ut. Saaben ville helst gå rett fram. Jeg hadde jo sett hvordan “Carlsson på taket” kjørte, men det hjalp ikke meg noe. Så sett med en 18-årings øyne ble det altså 1-0 til Wartburg.

Som hobbybil

Etter gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Tyskland tror jeg mange Wartburg-biler fikk en ublid skjebne. Ingen behøvde å vente i 10 år på å få en ny bil. Heldigvis tok noen eiere vare på sine Wartburg’er. Det finnes fremdeles fine eksemplarer, som de jeg har fått se på nært hold. Med en moderne motor blir bilene enklere i daglig bruk enn de gamle 2-takterne, – og mer driftssikre. Wartburg 1.3 er veteranbiler som deler mange fellestrekk med modellene fra 60- og 70-årene. De er bygget på stålramme med enkelte karosserideler laget av glassfiber. Bilene er ikke proppet med elektronikk, og det er god plass i motorrommet. Det er også verdt å nevne at bilene ser sympatiske ut, byr på god plass og komfortabel sittekomfort.

Artig å se Wartburg 1.3 på norske skilter. Håper det kommer flere!


 

Wartburg 353 (Foto: Animaflora_PicsStock/Depositphotos.com)

 
Wartburg 1.3 interiør

 
Warburg 353 S 1985 facelift, Tourist (Foto: S_Kohl/Depositphotos.com)

Se også

wartburg 1.3

 
Wartburg 353 – med lukt og lyd

God plass, uavhengig fjæring på alle hjul, gunstig pris og tiltalende utseende gjorde at modellen fikk en tilhengerskare også i Vest-Europa. Se mer
 

Mer lukt enn luksus

 


Norsk Trabant og Wartburg Klubb på Facebook

 

Puma

puma gt
Puma GT i forgrunnen og Puma GTE bakenfor


Av Curt Fauskanger, gjesteskribent (tekst og foto)


Her kommer enda et nyhetsbrev fra Brasil med lokale VW historier og treff. Dette er del 1, og denne gangen skal jeg skrive en artikkel om en ganske så spesiell bilfabrikant i Sør-Amerika som på folkemunne blir kalt for “PUMA”.

 

Hva er egentlig en PUMA?

Puma Automóveis Ltda, eller bare Puma, er en Volkswagenbasert spesialsportsbil bygget i Brasil. De strenge brasilianske forskriftene som begrenset importen av biler for å oppmuntre til innenlandsk bilproduksjon, førte til utviklingen av Puma og andre spesialbiler. Produksjonen startet i 1964 med DKW-komponenter, med en overgang til VW-komponenter i 1967, da ble de også oppkjøpt av VW do Brasil, da under navnet “Vemag”.
 
Puma begynte som en banebil, bygd av en italiensk designer og innvandrer, Rino Malzoni. Drømmen var å designe og produsere et kjøretøy med glassfiberkarosseri og montere dette karosseriet på plattformen til en personbil med modifisert motor og understell for å prestere bedre, men også med en forhøyet finish som skulle være kompatibel med en sportsbil. Prototypen hadde en tre-sylindret DKW motor på 986 kubikk og veide 720 kg. Denne bilen hadde fem seire på “Autodrom de Interlagos” i 1964, og vant hovedløpet de påfølgende årene. Med denne braksuksessen oppstod dermed dette fabrikatet, først under navnet “Sociedade de Automóveis Lumimari Ltda”, opprettet av en gjeng med entusiaster, for deretter å skifte navn i 1964 til “Puma Veículos e Motores Ltda”.
 
Første modell var derfor en Puma GT i 1966/67, der mye av bilen var basert på Karmann Ghias deler. Men etter at Puma mistet sin deleleverandør fra Vemag, returnerte Rino til verkstedet sitt på gården, og jobbet knallhardt i ni måneder med å bygge et nytt kjøretøy for å holde selskapet i live. Derfor brukte han et chassis av Karmann-Ghia og mekanikk fra VW, og lanserte sitt nye konsept. Dette ble en radikalt forbedret versjon av den forrige modellen, og fikk selskapet til å vokse så mye at det ble børsnotert, og kjøretøyet ble eksportert til flere land!

 


puma gt
Puma GT

Allerede i 1969 laget Puma en begrenset utgave av et sport-chassis, kalt “Puma GT4R”, som ble spesialprodusert kun for å bli omtalt i magasinet “Quatro Rodas”, og det ble kun produsert tre biler av denne “rariteten”. Magasinet var ett av landets viktigste innenfor bilfeltet, derfor ble denne omtalen oppfattet som veldig viktig for veien videre. I 1970 ble «GTE» lansert (E for eksport) og i 1971 ble «Spyder» lansert, som er en kabriolet. Begge to var en oppgradert versjon av GT med VW-mekanikk og -motorer. Med bakgrunn i dette, produserte også Puma lastebilhytter for Chevrolet fra 1971, for deretter i 1976 å lansere sin egen lastebil…
 
Rino begynte med utformingen av enda en ny bil, et prosjekt som ble kalt “Puma GTO”, og senere “Puma GTB” (Grand Tourismo Brasil). Dette nye kjøretøyet brukte et Chevroletunderstell og -mekanikk, og ble utviklet mellom 1970 og 1972. Bilen ble presentert på bilutstillingen i 1972, men kom først på markedet i 1974. Dermed var en æra over i vår bilverden med VW, til fordel for drivverk fra Chevrolet Opala, eller Opel som vi kjenner merket som.
 
Så, tilbake til bilen denne reportasjen egentlig skal handle om… Jeg har hatt mange gøyale dialoger med min kollega, Arcindo Santos, rundt spesielle biler, og helst VW-basert, slik mange modeller av Puma er. Alcindos kjærlighetshistorie med Puma startet på slutten av 70-tallet, da han var tenåring i Brasil. Han hadde stor lidenskap for biler, og på den tiden, for å fremme den nasjonale bilindustrien, var det altså forbudt å importere biler.

 


puma gt
Puma GT ved pumpene

puma gt
Puma GT

Puma GT

Det var bare fire hovedprodusenter i landet, Volkswagen, Ford, Chevrolet og Fiat, og disse hadde bare noen utdaterte modeller å tilby markedet i Brasil. Det var dermed et perfekt miljø for småprodusenter, som blant annet brukte VW-luftkjølte plattformer med fine fiberglass karosserier, der den mest berømte av dem var Puma.
 
Bilens popularitet økte først og fremst fordi den startet som en racerbil i 1964, men også fordi produksjonen vokste raskere enn andre bilfabrikanter, i tillegg ble den eksportert til både Europa og USA. Bilkonseptet var veldig likt de første Porschene med en hekkmontert luftkjølt 4-sylindret boksermotor og et design tydelig inspirert av Ferrari Dino. På grunn av den korte avstanden mellom akslingene kombinert med den lette fiberglasskroppen, fikk man derfor en spesiell og forbedret kjøreopplevelse i forhold til konkurrentene.
 
I utgangspunktet fantes det altså fire alternativer for markedet, men i realiteten bare tre:
– Den spartanske, senere, Rally-versjonen er svært sjelden å finne i dag. Den var laget for løp med lette karosserier.
– GT (Gran Tourism)
– GTE (Gran Tourism Exportation)
– GTS (Gran Tourism Spyder) med grunnleggende VW 1600 cc motor med doble 32 mm forgassere, men man kunne velge flere motorsett opp til 2100 cc og 40 mm forgassere.

 

«Fusca» – brasiliansk Volkswagen

På 90-tallet ble det brasilianske markedet åpnet, og med det kom også slutten for småprodusentene. I de følgende årene ble de fleste Pumaene skrapet eller ombygd til “Buggies”, og bare noen få ble tatt vare på av samlere.
 
Gjennom ungdomstiden og videre i det voksne liv, har Alcindo hatt mange forskjellige hverdagsbiler og andre “ikke-nødvendig-å-nevne biler”, så jeg velger å holde meg til kjøretøy/biler relatert til VW i en sådan artikkel. Interessen for de “rette” (så nært en kan komme en VW) bilene, startet altså med den han fortsatt bruker i dag som hverdagsbil til og fra jobb, en PUMA GTE som var planlagt kjøpt i 2010 (men først i 2012 ble gjennomført, men det kommer jeg tilbake til). Deretter skaffet han seg en VW Boble (som i Brasil kalles “Fusca”) som i utgangspunktet var en nokså ordinær 1971-modell, med en original 1500-motor. Fusca’en var etter eget ønske endret en del både utvendig og innvendig til den stand den fremstår på bildene, helrød, og meget stilig! Denne ble etter hvert solgt til fordel for enda en Puma, men med betegnelsen GTS der S står for “Spyder” som i kabriolet. Dette var en 1978-modell med en original 1600-motor, og må vel kunne sees på som en veldig OK sommerbil (som stort sett er hele året betraktet med Bergenske øyne), men derfor ikke så mye en «Trackday»-bil kanskje?
 
Derfor ble det, forståelig nok, anskaffet enda en bil (vi selger jo ikke bilene så lenge vi har plass i garasjen hjemme heller). Denne gangen gikk han for en Puma GT 1972-modell, med en “spesial” 1600-motor beregnet for løp (~100 hk), og som han brukte til bakkeløp og «Trackdays» på Interlagos SP Raceway, som jo er der Puma-historien startet.
 
Denne ble oppkledd med både riktige felger, dekk og dekor for oppgaven, samt selvfølgelig riktige kjørehansker, som sikkert økte prestasjonen med inntil flere tiendeler. Dette er kanskje den bilen, sett i ettertid, han angrer desidert mest på å ha solgt. Den var både en solid, tøff og artig bil, men også en relativt sjelden utgave å se i miljøet.
 
Så, tilbake til 2010, der han bestemte seg for å realisere denne tenåringsdrømmen om å jakte og eie en Puma GTE til garasjen, dette skulle faktisk vise seg å ikke være like enkelt som først tenkt. Det tok ham nemlig nesten to år å finne en som var verdig å gjenoppbygge til sin fordums prakt. Dette var en 1979 GTE som han tilfeldigvis oppdaget parkert i en gate, der den stod for salg. Den var langt fra i god stand, men fortsatt kjørbar og mulig å restaurere.
 
Hans første erfaring med nyervervelsen var ikke lovende i det hele tatt. Bilen ble hentet fra den tidligere eieren sent en kveld, og han hadde ikke kjørt mange meterne før han følte en sterk vibrasjon, og at bilen plutselig falt ned på ene siden. Han stoppet umiddelbart, og til sin store forbauselse så han at venstre bakhjul var løsnet og at alle bolter manglet (i alle dager…!!!). At bilen rullet fint de aller første meterne under sjekk og test… og virket solid, må kun ha vært på grunn av mye korrosjon (som det finnes en del av i Brasil) og annen gammel moro… Han tok deretter én bolt av hvert av de andre tre hjulene og monterte på det fjerde, slik at problemet ble løst, og han kunne halte hjemover med bilen i ett stykke.

 

Den påfølgende helgen ble bilen omhyggelig gjennomgått, sjekket og vasket. Planen var å vise nyervervelsen til Puma Club-medlemmene. Turen startet på optimistisk vis, men med en relativt brokete og ukjent eierskaps-og service-historikk, ble det på vei dit registrert en plutselig og dominerende bensinlukt, noe som resulterte i et rimelig kjapt veikantstopp. Og, selvfølgelig oppdaget han ikke så overraskende, en kjedelig og massiv bensinlekkasje, som fort kunne ha vært siste reis for bilen! Heldigvis oppstod det ingen brann denne gangen, men dette er jo heller ingen ukjent problemstilling i Norge pga. bensinkvaliteten hjemme, men i denne saken gjaldt det heller gamle og råtne bensinslanger. Etanol er jo i tillegg en veeeeldig godt kjent, debattert og stadig tilbakevendende sak i Norge.
 
Dette var vel egentlig et tydelig tegn på at bilen trengte en restaurering umiddelbart, men det er i Brasil som i resten av verden lett for at “en skal bare ta det viktigste” til å bli en nesten 3-årig renovering for å få den ferdig restaurert i den stand den fremstår i dag, og det må en si er riktig så lekkert!

1979 Puma GTE

Puma GTE

 

Hele karosseriet måtte omhyggelig rettes og repareres (glassfiber) som igjen resulterte i ny lakk. Det måtte dessuten byttes nye støtfangere, ny frontrute, nye front- og baklykter, riktige knotter/brytere og utvendige speil, samt total renovering av bilens interiør. Riktige seter ble også installert, samt nytt dashbord, nye instrumenter og diverse annet “stash” ble montert. Til sist ble også motor byttet og oppgradert fra 1600 ccm til 1900 ccm, og denne bilen er fortsatt hans mest dyrbare eiendel den dag i dag.
 
Det som umiddelbart slår meg når jeg skriver denne artikkelen; er øyet for detaljer og usedvanlig høye kvalitet på bilene han har hatt i sitt eie, gjennom en mengde ulike VW-modeller. Det ser ikke ut som han har latt noe som helst bli «greit nok» men heller til fingerspissene strøkent. DET liker vi!
 
På tide med noe nytt? Jeg har mast ved ulike anledninger om at han enten må finne en like fin bil som hans til meg, eller så må han selge denne nydelige Pumaen sin til meg. Endel ganger har kommentarene endt med “I would rather chop my foot off than sell my baby”, men etter å ha dunket lett i han hver gang vi møtes i heisen eller i kantinen med “Have you sat a price yet?” har han endelig satt en pris på bilen, så han er på gli.

Har jeg plass i garasjen? Nope. Har jeg lyst på enda en Brasilskatt? O`yeah!!!

 


Innlegget er tidligere publisert i VWACB NYTT 2-2022


 


Puma GTE

[

 

Se også

puma gt

 
Biler fra Brasil

Biler fra Brasil har lenge vært en skjult skatt for Europa. Men nå som verden har blitt mindre, begynner de å dukke opp på våre kanter også. Se mer
 

Serra Bugs

 


VWACB – Volkswagen Auto Club Bergen

 

4th of July i Frognerparken

country

I Oslo ble The Independence Day (USA) feiret søndagen den 2. juli da alle hadde fri. Dessverre la høljregnet en demper på festen en stund. Selv var jeg der for å lytte til country musikk og studere fine biler fra Amcars medlemmer.

 

Tradisjon i Oslo

Ifølge arrangøren, The American Coordinating Council of Norway (ACCN), var årets feiring nummer 36. Jeg leste et sted at feiringen i Oslo er den største 4-juli-feiring utenfor USAs grenser. Jeg vet ikke om arrangementet alltid er blitt holdt i Frognerparken, men det er ideelt. Når været tillater det, er det muligheter for picknic, lek og ballspill på gresset. Jeg tror det er blitt færre biler etter hvert. Dessverre la været en demper på feiringen. Det var meldt torden og styrtregn, så mange holdt seg hjemme. – Og det uværet som var spådd, kom vel en time ut i arrangementet.

Country og biler

Country musikk og biler går godt sammen. Mens jeg var der, spilte den norsk-amerikanske country-artisten Lawson Vallery med sitt band. Ifølge Tylden & Co er Lawson oppvokst i Texas hvor hans foreldre drev en «honkytonk dancehall». Å gå ut en lørdagskveld på en Texas dancehall når parkeringen fylles opp med pickup’er, er helt fantastisk! Musikken Lawson Vallery spiller, er klassisk country som passer godt med bilene som sto bak scenen.

Kunne vinne flybilletter

Én av tradisjonene er «The grand raffle» med flotte gevinster, i år blant annet 4 tur-returbilletter til USA med Norse Atlantic Airways!

 

1956 Chrysler Imperial Coupe 353 V8
Stilige baklys
1958 Buick Limited Convertible 364 V8
1966 Lincoln Continental Convertible
1970 Oldsmobile Cutlass Supreme 350 V8
1971 Chevrolet Chevelle Malibu Sport Coupe
1997 Dodge Viper GTS 8,0 liter V10 – eier: Ketil Solvik-Olsen
Klissvåt stol. I forgrunnen eierens 1953 Buick Roadmaster Coupe. I bakgrunnen samme bil som innleggets hovedbilde. – 1949 Oldsmobile 98 Sedanette 350 V8 Custombuilt i California
1953 Buick Roadmaster 2 door 322 V8 – helt original ned til lakk og chrome!

 

Se også

country
4 juli i Frognerparken (2019).
4. juli
American Car Club of Norway feiret 4. juli i Frognerparken (2016).

 


ACCN.no
Amcar.no