Plymouth

Plymouth ble stiftet i 1928 (oppløst i 2001) som et lavpris-tilbud i Chrysler-konsernet. Kundene fikk fullverdige motoriserte og utstyrte biler.

Norsk Plymouth-historie

Kambobilen Plymouth P5.

En gang i tiden ble Plymouth markedsført som en «Norsk vogn for norske forhold». I dag ville en sånn annonsetekst havnet på Forbrukertilsynets bord, men i 1938 var teksten sann.

 

Fascinert av 1938-modellen

Bilfabrikken på Kambo i Moss satte sammen flere forskjellige modeller, men det er spesielt én som interesserer meg. Plymouth P5 «Roadking» fra 1938. Det var én av bilmodellene som ble satt sammen i Norge. Da jeg var i Moss tidligere denne måneden, fikk jeg se «Kambobilen» – en Plymouth P5 som ble produsert på Kambo og som i dag eies av Moss By- og Industrimuseum.
 
Jeg har gjennom flere år tatt bilder av biler som tiltaler meg, enten fordi de er gamle, sjeldne, eksklusive eller som var vanlige langs veien for noen tiår siden. Plymouth P5 er en sånn bil. Jeg er for ung til å ha opplevd bilene som et vanlig syn langs veien. Men skrur vi tiden tilbake til omkring 1968, fantes det en sånn bil i mitt nabolag. Den tilhørte faren til en av mine barndomskamerater. Det var deres daglige transportmiddel.
 

1938 Plymouth P5 post card.

1938 Plymouth’s aerodynamiske front.

I 1938 så mange amerikanske sedaner nesten helt like ut. Chrysler, Dodge, Desoto, Ford, Chevrolet, Pontiac, Oldsmobile med flere. Fasongen var den samme. Det er vanskelig å identifisere merke og modell uten å studere fronten på bilene. Det var dette som fikk Plymouth til å skille seg fra andre biler. Grillen på 1938-modellene var oval og krummet bakover for å skape mindre luftmotstand. Den gjorde også bilen mer elegant.
 

Illustrasjonen gir et galt inntrykk av Plymouth. De produserte nemlig biler for folk flest.

Forestill deg en 1938 mørk grønn 4-dørs Plymouth uten skrammer verken innvendig eller utvendig – i grasiøse bevegelser langs veien. Ingen høye turtall, ingen hjul som spinner i grusen eller sladder gjennom svingene. Kameraten min, som var yngre enn meg, foretrakk å stå oppreist under kjøreturene for å kunne følge med fremover på veien. Det var et hav av plass inne i bilen sammenlignet med mer moderne biler.

Modellhistorikk

Modellserien, som gikk under tilnavnet «Roadking», kom i 1936. P1 og den mer luksuriøse P2 – ble en suksess det året. Plymouth var det tredje mest solgte bilmerket i USA. Året etter kom P3 og P4 med mindre endringer, etterfulgt av P5 og P6 i 1938. Én av endringene det året var den flotte grillen. I 1939 fikk modellen en helt ny front med «krokodillekjever» og innfelte, rektangulære frontlys og ny frontrute med knekk på midten. Mer strømlinjeformet, mer aggressiv og mer moderne.
 

1938 Plymouth bød på et komfortabelt interiør.

Plymouth P5 bagasjerom.

Nytt frontparti

Da faren til kameraten min byttet ut 1938-modellen sin i en «ny» 2-dørs 1939-modell, ble jeg skuffet. Jeg synes ikke at den var like stilig som forgjengeren – og det mener jeg fremdeles. 1938-modellen er mer «cool» enn etterfølgeren. Jeg antar at begge bilene stammet fra produksjonen på Kambo, men finner ingen spor i kjøretøyregisteret. Bilene hans var i så god stand at de må ha vært kjørbare til langt ut på 1970-tallet. Kan noen ha restaurert eller bevart dem?
 

1939 Plymouth Convertible Sedan ble produsert i svært få eksemplarer. Alle Plymouth’s modeller i 1939 fikk samme front som denne, bortsett fra frontruten.

Lavere tollsats

Det var Robert Hesselberg Meyer som startet den norske monteringsfabrikken. Det hadde vært montering av biler i lokalene tidligere, men fra 1937 ble ny virksomhet startet under selskapet Den Norske Automobilfabrikk, Robert Hesselberg Meyer AS. Bilene ankom i store trekasser som «Completely Knocked Down Kits». Ved å montere bilene lokalt, fikk de lavere toll og kunne med rette markedsføres som norske biler. En annen faktor var at lønningene var lavere i Norge enn i Detroit. At bilene var godt egnet for norske forhold, var faktisk sant. Et kraftig understell og en slitesterk 6-sylindret motor gjorde bilene godt egnet for norske veier. Det er også verdt å nevne at bilene ble utstyrt med norskproduserte dekk fra Askim Gummivarefabrikk.

Fakta om 1938 Plymouth P5 og P6

  • 6-sylindret rekkemotor, 3.3 liter, flat top, sideventilert.
    82 hk.
  • 3-trinns manuell girkasse med gulvspak.
  • Spiralfjærer foran, bladfjærer bak.
  • Akselavstand: 285 cm (standard), 340 cm (lang utgave).

 
Fra 1938-brosjyren finner vi følgende utgaver:

  • 2- og 4-dørs Deluxe Touring Sedan.
  • 2- og 4-dørs dørs Deluxe Sedan.
  • Deluxe Coupe.
  • Deluxe Rumble Seat Coupe.
  • Deluxe Convertible Coupe.
  • Deluxe Seven Passengers Sedan.
  • Pick-up Truck.
  • Commercial Sedan (panel van).

 

1938 Plymouth.

 
1938 Plymouth Deluxe Seven Passengers Sedan. To seterader og to klappseter. Bilen ble første gangs registrert i Norge i 1939 og hører nå hjemme i Kongsvinger-traktene. Bildet er tatt på Ekebergmarkedet høsten 2026.

Import og montering av Chrysler-biler i Norge

Robert Hesselberg Meyer spilte en sentral rolle i Chrysler’s tidlige historie i Norge. Han overtok importen i 1933 og etablerte i 1937 monteringsvirksomhet i tidligere Norsk Automobilfabrik A/S på Kambo. Chrysler, Plymouth og Fargo lastebiler ankom i kasser og ble montert her. Under krigen ble lokalene overtatt av tyskerne. Etter krigen ble det utført mer eller mindre sporadiske prosjekter ved fabrikken. Hesselberg Meyer fortsatte imidlertid som importør av Chrysler frem til 1963 da Erik Ramm – en av de største forhandlerne – overtok.
 

Produksjon av Plymouth P5 ved den Norske Automobilfabrikk, Kambo i 1939. Photo: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Produksjon av Plymouth ved den Norske Automobilfabrikk, Kambo i 1939. Dette er en Plymouth P7 med den nye fronten. Photo: Anders Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

 
Fabrikklokalene i dag. Kilde: Google Maps.

 
1937 Plymouth P4 Deluxe Coupé (Hot Rod) – en modell som ikke ble satt sammen på Kambo. Denne bilen er fotografert under et arrangement hos RøhneSelmer Lillestrøm i 2024.

Se også

Standard Vanguard.
Plymouth Deluxe

En søt historie om Kambobilen på YouTube
Plymouth Owners Club

Superbird – ikke undervurder den!

Plymouth Roadrunner Superbird

Da jeg så denne bilen for første gang, forsto jeg ikke hva det var og snudde ryggen til. Men det er ingen grunn til å undervurdere en Superbird!

 

Den stygge andungen

Da jeg så denne bilen for første gang tenkte jeg: Hva er dette? Er det noen som har hatt det gøy i garasjen? Jeg snudde ryggen til, og tok bilder av de andre bilene – de seriøse klassikerne, og lot den stygge andungen være.
 


Så mange nydelige hardtops Plymouth har laget! Hvorfor ødelegge en så vakker bil ved å sette på et nebb foran og en vinge som ser ut som et håndkle-stativ


 
Jeg forsto ikke hva dette var.
 
Det handler om NASCAR og stock car racing hvor lagene konkurrerer med «vanlige» biler, skjønt det er klart at det var ikke basismodellene som konkurrerte. Det var biler som var spesialbygget for å vinne NASCAR. Men i henhold til reglene måtte konkurrerende modeller også produseres og tilbys folk flest. Når bilprodusentenes racingteam hadde kommet frem til en mulig bil, måtte de produsere samme bil i et visst antall for distribusjon i eget forhandlernett. Da Plymouth satte Superbird inn i NASCAR i 1970, tilsa reglene at produsenten måtte lage minst én bil for annen hver forhandler i sitt nett. Det ble derfor laget 1.935 Superbirds som ble spredt ut til forhandlerne.
 


Superbird ble ikke bygget for å oppfylle kundenes ønsker – den ble bygget for å vinne NASCAR.


 

Plymouth Superbird (kilde: Favcars.com)

Det ble seier!

Plymouths stjernefører, Richard Petty, hadde hatt flere seire tidligere med Roadrunner, men den hadde ikke fartsressursene som var nødvendige. Løsningen ble et nebb foran og en gedigen vinge bak. Chrysler-konsernet hadde gjort samme grep tidligere med Dodge Charger og så at det fungerte. De aerodynamiske effektene måtte imidlertid testes og tunes nøye for å oppnå ønskede resultater. I ettertid er det gjort flere forsøk, men ingen har kunne konstatere om Superbird-bilene går bedre enn vertsmodellen Roadrunner. Sannsynligvis ikke. Forklaringen kan være at de aerodynamiske effektene var tilpasset løpsbiler som var senket for banekjøring – ikke bilene man kjørte på veien med.

Hva skjedde med bilene hos forhandlerne?

Bilene ble kun produsert for 1970 av to mulige grunner. Den ene er at NASCAR endret reglene for 1971 med hensyn til motorklasser, sånn at Superbird ikke lenger kunne delta. En annen grunn er at mange av bilene fikk en lunken mottakelse i salgslokalene. Mange hadde reagert på samme måte som meg. Usolgte biler ble bygget om til Roadrunner. Men ikke alle vendte ryggen til Superbird. Bilene fikk raskt mange fans.
 

1971 Plymouth Superbird at London Concours 2026.

 
Plymout Superbird.

Replika kit

Én av dem var Ted Janak som begynte å lage deler for å konvertere biler til Superbird look – eller replika. Etter hvert ble hobbyen til business. Han startet selskapet Winged Warrior Body Parts som kan levere alt man behøver for å konvertere 1970 Roadrunner til Superbird (link). Man kan også bygge om 1969 Dodge Charger på samme måte. Den første bilen som fikk nebb og vinge var nemlig Dodge Charger Daytona. På nettet finnes videoer som viser ombygginger i praksis. Man kan også søke deler på Ebay. I øyeblikket ligger en «nose cone» til salgs for 72 000 kroner og to bakvinger til hhv. 42 000 og 35 000 kroner.

Senere popularitet

Nyilg er det én bil som har vekket min interesse for Superbird. Det handler om en «survivor» som tilbys fra en nederlandsk forhandler av entusiastkjøretøy (link). Bilen er i urørt originalstand satt bort i 1985. Den tilbys til €179 500, men når man leser det med liten skrift, ønsker selger å pusse opp og levere bilen fiks ferdig i mint condtion til €325 000. Drøye 2 millioner kroner er mye for en urenovert bil. For få år siden kunne du få en ferdig renovert bil for samme sum. I øyeblikket finner jeg 2 andre biler til salgs for hhv. €230 000 og €245 000. For få år siden kunne man få dem betydelig billigere. Det kan bety at prisene er på vei opp.
 

Premium trim er valgfritt og omfatter «vinyl buckets seats».

 
 
Motoralternativene var 440 V8 med 4-barrel eller 6-pack forgassere, – eller 426 Hemi.

Ekte eller replika?

Med stigende priser på Superbird får det betydning om bilen er ekte eller replika. Ombygginger har pågått i flere tiår. Det kan hende at eiere av Superbirds selv ikke vet om bilen er ekte eller replika. Noe som kan skape forvirring, er at bilene som Plymouth selv produserte, også var ombygginger. Bakruten, for eksempel, er mindre på Superbird enn Roadrunner. Plymouth sveiset inn en ny ramme, og på enkelte biler vil det være mulig å se sveiseskjøter – selv om de er slipt og pusset. Det er grunnen til at alle Superbirds ble levert med vinyltak. Forskjellen mellom ekte Superbirds og replikaer er at flere karosserideler til replikasett er laget av glassfiber – ikke metall – og skrudd inn på en eller annen måte.
 
Chassisnummeret (VIN) på ekte Superbird begynner med «RM23U» – hvor «U» angir modellen.
 

Skjulte hovedlys. Superbird «survivor» til salgs.

 
Dekalene er intakte

Superbird «survivor» til salgs.

 
1970 Plymouth Roadrunner. Synd å bygge om noe så vakkert.

Fakta Plymouth Superbird 440

Drivverk
Motor: 440 V8 (7,2 liter) med 4-barrel forgassere. 380 hk.
Egenvekt u/fører: 1838 kg
Høyde, lengde, bredde: 561 x 194 x 156 cm
Toppfart: 201 km/t
0-100: 6 sekunder
Kilde: Automobile-catalog.com
Antall biler igjen i verden: ca. 1000
Per juli 2011 var det 4 kjente Superbirds i Norge.

Superbird i et arrangement med mange mennesker

 

Opptrådte i Biler (2006)

Richard Petty’s Superbird fra Nascar 1970 hadde en rolle i den kjente tegnefilmen «Biler». Det var Richard Petty selv som ga stemme til bilen.

Se også

4. juli-feiring i Frognerparken

 

Dekalene er en del av bilens originalitet

 

Winged Warrior Body Parts

Annonse Superbird (survivor)