Det startet med en kaffeprat på kontoret, en sommerdag (vinterdag faktisk) etter at jeg kom ned igjen til Rio etter en liten sommerferie (vinterferie faktisk) i august. Fortsatt forvirret? Bra…
Årstidene er, som en kanskje forstår motsatt her nede, så det er veldig lett å bli forvirret når vi snakker om hva vi skal i en gitt ferietid, når en skal veksle mellom hvem en snakker med, Rio-kollegaer eller familie hjemme. I alle fall, siden ikke temperaturen eller det å se ut vinduet hjelper, slik som det gjør hjemme, må en faktisk sjekke kalenderen.
Vel vel, vi fant fort ut at et biltreff som ikke er for langt unna, og som i tillegg skjer en helg – det må vi kunne finne. Som sagt, så gjort. Hyggelige kollegaer, samt tidligere nevnte kollega Arcindo hintet frem et biltreff allerede helgen etter, og det bare en kort biltur unna. Jeg fikk derfor en invitasjon via Instagram til et treff som heter «Serra Bugs» som var det åttende i rekken av årlige treff for denne lille klubben i Itaipava utenfor Petropolis.
Jeg og min kollega Einar ble enige om å booke hotell og reise på tur. Problemet var at jeg fortsatt ikke hadde fått det brasilianske sertifikatet, så da måtte vi enten leie bil med sjåfør, eller busse. Det siste var lite fristende, men etter tilfeldig å ha nevnt kommende utflukt i en annen kaffepause med min sjef Andre Pires, meldte han seg som sjåfør og reiseguide ettersom kona var bortreist akkurat denne helgen, og at han også kunne fortelle at han likte både biler og øl. YES! Dermed var planen i boks. Det ble leid en nydelig liten Fiat til turen, og 3 voksne i denne lille kruttsaken skulle bli en artig opplevelse på utflukten vår.
Det jeg IKKE var klar over, var at det bodde en liten “Ayrton Senna” (en lokal og litt kjent bilmann) i sjefen min! Og turen fra Rio de Janeiro by, via Petropolis, ble derfor en opplevelse med knugende hender i takstroppen, i to-felts vei oppover fjellsiden med slalom-manøvrering mellom biler og skrikende dekk, i tillegg fikk magemusklene virkelig kjørt seg av latterkuler ettersom turen skred frem. Vi kom uansett trygt frem etter ca. 1,5 time til den lille byen Itaipava. Vi fant frem til det utrolig koselige hotellet vi hadde booket, og som faktisk føltes mer som å være på besøk til en kompis i hans luksusbolig…
Etter en kjapp utpakking, satte vi kursen ned til parken i Itavpava, der treffet var. Og FOR et treff! En gigasvær park med nydelige biler over alt (97% VW), med ølboder over alt, samt «churrasquieira» (grill/barbecue) i alle fasonger. Det var også lagt opp slik at inngangen var gratis, men alle som leverte inn 5 kg mat (mel/ris e.l.) var med i trekningen av en VW Brasillia. Dette for å gi noe tilbake til alle de fattige i nærområdet, da fattigdommen er STOR i Brasil generelt. En fantastisk flott idé av klubben!
Bilen (VW Brasillia) er veldig lik en VW 412 sett med norske øyne, men dog en del kortere. Denne var plassert ganske iøynefallende ca. 20 meter opp i lufta, på en mobilkran-krok, ved siden av den store LIVE scenen. Ja, selvfølgelig var det levende musikk hele dagen med forskjellige band…
Etter mer enn 3000 (!) biler, noen grillspyd og kanskje et par glass øl senere, traff vi selvfølgelig på en kollega fra offshore (hva er oddsen?) som viste seg å både bo der, eie en VW (den meget korte) og som kjente de riktige menneskene på treffet. For jo, selvfølgelig var det en SP2 utstilt, så denne mannen måtte jeg jo ta en prat med. Etter at jeg ble tatt bort til Mr. Galpao og startet praten om bil, sier han; «Alle disse 5 bilene her er mine», og pekte på rekken av diverse biler (ikke bare VW). «Såpass!», svarte jeg kort. «Ikke verst å ha 5 like strøkne biler på samme treff». Haken min falt ganske langt ned på brystet da han responderte med «Ja, 5 kan virke mange, men jeg har 150 biler totalt…» (i alle dager; hva er dette for en fyr?)
Dette måtte jeg selvfølgelig finne ut mer om, og rykket raskt tilbake til min lokale kollega for å finne ut mer om denne figuren og hans påstand. Joda, det kunne bekreftes at denne mannen hadde ca. 150 biler og hadde arvet alle av sin far som var en meget stor bilsamler i Itaipava, og som var kjent et godt stykke ut i veteranmiljø-landskapet som en lidenskapelig bilsamler og restauratør av gamle kjøretøy. WOW! Dette MÅ vi jo kunne få sjekket ut? Hva skal til for å få en kikk på disse bilene?
Joda, mekanikeren hans sto rett bortenfor og snakket villig om alle disse strøkne bilene de hadde full stilling med å holde i sving, da så godt som alle var i meget god stand eller restaurert til sin opprinnelse. Han kunne selvfølgelig vise oss bilene om det var OK for eier? Yes!!
Det ble deretter avtalt å treffes på en oppgitt adresse dagen etter kl. 08:00 (!) Jeg kunne ikke annet enn å si ja til denne innbydelsen, selv om noe bak i hodet mitt protesterte vilt på tidspunktet, siden mange års erfaring tilsier at dette kunne komme til å bli MEGET tidlig etter en lang kveld med biler, mat, øl og musikk (og selvsagt godt selskap).
Selvsagt hadde bakhodet aldeles rett, for tilbake på hotellet ble det jo biljardturnering med de andre gjestene til laaangt på natt. Neste morgen våknet jeg av at sjefen min stod midt inne på rommet mitt og ropte navnet mitt, og mente jeg måtte komme meg på beina om ikke avtalen skulle brytes.
Jeg fikk dradd meg opp av sengen og kunne konstatere at jeg sover meget tungt med kombinasjon mye drikke, og begge høreapparatene på lading… Han trodde det verste siden jeg ikke hadde svart på alle telefonoppringningene hans, og ikke minst hamringen på døren min som resten av hotellet hørte… men ikke jeg… Etter en kjapp frokost, satte vi oss i bilen, bare én time bak avtalt oppmøte, men heldigvis hadde min kollega og mekanikeren holdt ut og ventet på disse rare nordmennene.
Den gigantiske porten gikk opp, og -WOW- hvilket syn som slo imot oss! Den ene strøkne bilen etter den andre sto oppstilt i et stort garasjeanlegg, sortert etter type bil, årsmodell, farge, størrelse, ja, you name it! Fy flate så rått! Tenker bildene klarer å formidle det meste, men må fortsatt si at dette skulle alle fått opplevd, for kvaliteten og presentasjonen av hvert enkelt kjøretøy var magisk. Det var selvsagt ikke bare VW, men rimelig overrepresentert var de nok.
En egen avdeling med både MC og mopeder var det også. Faktisk hadde han også alle Honda CB Super Bike-størrelsene fra 70-tallet også. Og en egen avdeling med samtlige Yamaha DT 125ccm-modellene, hvert år fra 1980 til 1990. I tillegg hadde han noen 275ccm motocrossere, av merket Agral SXT 275 men dette er utenfor forfatters anelse uten å google…
I tillegg stod det en lang rekke andre motorsykler, og sågar vanlige tråsykler av ukjente fabrikater, men ett rikt og artig utvalg som var en fryd for øyet.
Egen rekke av både Chervrolet’er (Opala), noen utvalgte Mopar, Ford, diverse japansk, franske og ikke minst en nydelig liten gul Fiat Sport Coupe 850. Dessuten en imponerende samling av alt mulig rariteter gjennom -70 og -80 tallet med alt fra MC hjelmer til telefoner (til og med en norsk 1967-modell) og kjøleskap og modellbiler.
Jeg lar bildene tale for seg selv, og håper det blir plass til mest mulig i denne artikkelen, for jeg sendte mange bilder!
Se også
Puma
Fra sin base i Rio de Janeiro skildrer Curt Fauskanger bilentusiasmen og det brasilianske bilmerket Puma. Puma GT er en bil man får lyst til å eie ved første blikk. Se mer
Serra Bugs Air Cooled på Facebook
