Utstillingen dekker et bredt spekter av motorrelaterte områder. Bli med på en tur blant vakre og spesielle doninger!
En herlig Fastback
Jeg velger å bruke bildet av den gule Charger’n som hovedbilde. For det første er det imponerende å se en over 50-år gammel bil som er helt spotless. Podiet er lyst opp fra undersiden og skjuler ingen ting. Innvendig gir ikke fastback-fasongen særlig mye plass. Den store bilen er kun en 4-seter, og de to separate bakseteryggene kan slås ned som klappseter. Bak er det åpent bagasjerom.
Volvo V90 – modifisert med senkesett og WCI Watercooled MD1 hjul. Ser veldig bra ut.
Gatebiler som også kan fungere til daglig kjøring
V90 ser fantastisk bra ut. Den fungerer utmerket til alle daglige transportformål. Tenk deg at du kombinerer motorhobby med din daglige bil. Med et litt generøst budsjett kan du ende opp med en familiebil som dette.
Hvordan man blir «kongen på stripa»…
Jeg hadde aldri gjettet at denne lekre gatebilen egentlig er en Hyundai Veloster. Ikke bare var den et blikkfang på messen, men kan kanskje også benyttes som daglig transportmiddel. Kjøretøy som dette, lyser opp triste og høstlig hverdager.
1967 Ford OSI 20 M. Italiensk design. Tysk teknologi. Mer traust enn utseende måtte tilsi.
Er verdens vakreste bil en Ford?
Kanskje en av verdens vakreste biler? Italiensk design – Sergio Sartorelli. Produsert av OSI (Officine Stampaggi Industriali, Torino). All mekanikk er imidlertid levert av Ford i Köln, basert på hva de hadde i hyllene der. Det betyr at selv om bilen ser ut som den kunne tålt både 8 og 12 sylindre, så sitter det vanlige Ford-motorer i den. 2,0 – 2,3 – V6’er man fant i datidens Taunus 20M’er. Dette er meget sjeldne biler. Av 2200 produsert, finnes det knapt 200 igjen.
Ford GT mk1
Apropos verdens vakreste biler, tror jeg OSI må dele tittelen med denne. Jeg er fristet til å kalle det et retro-design. Ford GT (2005-2006) minner utvilsomt om klassikeren Ford GT40.
Jeg skal ikke legge skjul på at det er klassiske biler og bilhistorie som fanget min interesse på utstillingen. Det er ikke hver dag man ser en Ford Cortina mk2 Crayford. Crayford var kjent for å konvertere blant annet Ford Cortina og BMW 02-serie og 3-serie til cabriolet’er. Den grønne Cortina-cabrio’en er en original Crayford, restaurert i Norge for ca 10 år siden.
Modige menn i skrøpelige farkoster
Norsk Vegmuseum var representert med blant annet en burgunderrød Troll og en Moskvitch 407. Troll-bilen var bygd med et komisk forhøyet tak, visstnok fordi eieren var usedvanlig høy. På siste tur hadde girkassa – eller differensialen kilt seg. Siden da ble bilen donert til museum. Trollhistorien er fascinerende. Jeg kjøpte «Drømmen om Troll» på messen av forfatteren Paal Kvamme. Jeg skal omtale boken her når jeg får lest den. Visste du at Troll-prosjektet møtte politisk motstand hos selveste Gerhardsen? Egen bilproduksjon kunne stikke kjepper i hjulene for handelsavtaler mellom Norge og Sovjet. I regjeringskvartalet var det så visst ikke Troll som skulle bli Norges favorittbil. Det var Moskvitch!
Det var gunstig å kjøpe Moskvitch rundt 1960. Jeg ble fascinert av 1961-modellen som var utlånt av Norsk Vegmuseum. Tidligere eid av et ektepar i Oppland som ikke selv hadde førerkort. De fikk en snill nabo til å kjøre seg, hver gang de trengte å bruke bilen opp og ned fra hytta på fjellet. Med kun et par tusen km på telleren ble Moskvitch’en etter hvert satt inn på låven tildekket med et tykt lag av filtpledd. Problemet med biler, som Moskvitch, var at ingen brydde seg om å ta vare på dem. Jeg husker godt Moskvitch 407. Faren min hadde en 1959-modell. En dag røk rattstammen. Ikke snekka – men selve stanga! Så fikk han tak i en kollisjonsskadet 1961-modell som han tok deler fra, før han solgte den videre. Jeg minnes at jeg som liten guttunge «kjørte» på gårdsplassen. Vrakbilen uten rattstamme var da blitt behagelig lett på styringa.
Snart er den å se over alt, men tror neppe turkis blir flertallets favoritt. ID.3 1ST.
Klassiker, uansett
Hvis fremtiden blir ladbar, vil bilene være konstruert som elbiler fra grunnen av. Da kan man oppnå optimal plassutnyttelse og aerodynamikk. I dag er det kun Tesla som har gjennomført dette. Jeg tror bilprodusentene ikke våger å avvike fra dagens design-stil i frykt for å miste kjøpere. Det er akkurat som i bilens barndom. Da ble bilene nemlig bygget som hestevogner. Volkswagens nye ID.3 ser ut til å være første modell etter Tesla som tar dette steget. Blir ID.3 suksess? – Som Golf i sin tid ble? – Eller blir ID.3 en ny K70? K70 var nemlig planlagt med Wankel-motor, men fikk bensinmotor i stedet. Uansett blir ID.3 en fremtidig klassiker.
Bilen hans var her, men hvor var Mr Bean?
Bilene som skaper show
Matching colours. Volvo 121 Amazon ved siden av nye Globetrotter XXL.Rockabilly og Brylcreem1954 Chevy 210.Boble med delt bakrute er klar til å delta i løp.
Mercedes-Benz W111 Coupe
Jeg avslutter omvisningen med nok en bil på underlyst podium. W111 er den interne betegnelsen for Mercedes-Benz modellen som også betegnes som «Grosse Heckflosse» – Mercedes-Benz med sekssylindrede motorer og finner. Den dukket første gang opp som ’59-modell og ble delvis avløst av W108 i 1965, da designet med spisse finner ikke lenger var moderne. Coupe-versjonen ble produsert fra 1961 helt frem til 1971. På andre halvdel av 60-tallet kunne man få den med V8-motorene på 3,5 og 4,5 liter. Den hører absolutt med i avdelingen for «Verdens vakre biler».
Toyota Corolla 1,8 hybrid i Phantom Brown metallic.
Har den virkelig kommet tilbake? – Eller kanskje markedsfolkene hos Toyota har funnet ut at «Corolla» låter bedre enn «Auris»?
Nye Corolla’s selvladende hybriddrivverk er velprøvd. Det har nemlig gått i Prius 4 siden 2015. Det kan virke som Toyota installerer nye hybriddrivverk i Prius før de ruller det bredt ut i andre modellserier. Da slipper kundene å få overraskelser, men dagens teknologi er ferskvare. Hybridløsningen i utgående Auris er for eksempel mer enn ti år gammel. Det merkes.
– Kjører på strøm halvparten av tiden
Jeg er spent på om Corolla-reklamen holder stikk. Hertz Bilpool har fått en Corolla i bilparken sin. Det er søndag og oktoberværet er strålende. Vi skal på søndagstur!
Solid polstring rundt dashbordet. Smakfull fargekombinasjon.
«Fint interiør!» utbryter kona mi, og stryker hånden over den lyse polstringen rundt dashbordet. Interiøret er innbydende. Setene er gode og passe faste. Førersetet har elektrisk justerbar korsryggstøtte. Det eneste jeg ikke liker, er at jeg ikke greier å lese hva knappene på infotainment-systemet gjør. Store ikoner på en touch-skjerm hadde vært bedre for oss som trenger lesebriller. Men jeg finner i alle fall frem til fruens favorittkanal på radioen – P5 Hits. Mesteparten av det jeg trenger, finnes dessuten på rattet – og på den lille skjermen mellom instrumentene.
På veien
Vi har lastet inn det vi trenger og legger på tur ut av byen. Jeg merker at bunndraget er veldig bra når vi tar av på grønt lys. Drivverket begynner på eldrift, men svitsjer raskt til bensin etter som jeg er litt hard på gassen. Motorduren er knapt hørbar i kupeen, men ikke vet jeg om det er fordi motorrommet er godt isolert, eller om motorduren overdøves av annen støy. Det generelle lydnivået inne i kupeen er høyere enn vi er vant til. Romlingen gjør at vi må heve stemmene når vi snakker med hverandre. Vi kjører på splitter nye vinterdekk.
Fine linjer i fronten.
Spreke motorer
På veien forteller turtelleren hva bensinmotoren holder på med, eller om den er utkoblet. Det kraftige dreiemomentet gir meg følelsen av at elmotoren er konstant i drift. Jeg leser av instrumentene at det er et samspill på gang. Skulle jeg gjette hvor mange hester det er, ville jeg sagt 180. Det korrekte tallet er 98 HK fra bensinmotoren og 72 HK fra elmotoren, men sammen kan de kun produsere 122 hester. Det virker som det er mer. Mer enn nok for denne bilen, i alle fall.
Sportslig?
Jeg vurderer Corolla’en som en tanke sportslig, men innser at jeg ikke alltid forstår hva girkassa holder på med. Under normal kjøring kan turtallet i løpet av sekunder endre seg fra 1500 omdreininger, til 2000 og deretter 2500 tilsynelatende uten grunn. Siden motorlyden ikke lenger er like hørbar som tidligere, høres det ikke like masete ut inne i kupeen som i Auris. Styringen gir ingen spesiell skarp styrefølelse. Heller midt på treet. På bygdeveiene merker jeg at understellet virker en tanke fast, – uten å være ukomfortabelt. Corolla’en er ikke sportslig, men har absolutt «sportslige ambisjoner».
Er tiden ute for ikke-ladbare hybrider?
Toyota har satset mye på såkalte selvladende, ikke-ladbare hybridbiler. Uten lading fra nettet kan man ikke basere daglige småturer utelukkende på eldrift, for eksempel til og fra jobben, til butikken, til trening og så videre. Det kan man med en ladbar hybrid – så fremt man har lademuligheter. Strømmen i Toyota’en holder neppe lenger enn bort til hovedveien. Har du ikke egne lademuligheter, eller for det meste kjører lange turer, er det hipp som happ om du kjører ladbart eller ikke-ladbart.
Løpende oppdatering over hvilken komponent som leverer strøm hvor.
Gamle fordommer
Vi ankommer det lille kapellet mens det ennå er Gudstjeneste på gang. Vi tror det er barnedåp. Utenfor er det helt stille. Øynene mine faller på en vakker, hvit ’69 Lincoln Continental Mark III. I det vi vandrer bortover gravlunden for å plante høstlig røsslyng, tenker jeg at vi kanskje kan bli oppfattet som typiske Corolla-eiere. Et ektepar så vidt over middagshøyden som bruker Corolla’en sin til shopping og kirkebesøk. Jeg synes faktisk at Corolla’en er ganske cool, men innser at det spørsmålet må besvares av noen som er yngre enn meg.
Plass
«Vår» Corolla er 5-dørs. Innvendig plass er på høyde med konkurrentene i denne klassen. Det betyr at hvis to langbente personer skal sitte i samme lengderetning, kreves det godvilje fra begge parter. Størrelsen passer godt til sånne som oss, – voksent par med utflyttede barn. Corollas familiebil-alternativ heter «Touring Sport». Den har 6 cm lengere akselavstand og 598 liters bagasjerom. Stasjonsvogntillegget på 12-15 000 får du igjen ved innbytte.
Bagasjerommet i 5-dørsvarianten er på 361 – under hattehyllen. Det er like stort som i Corolla’er med vanlig bensinmotor. Velger du 2,0-liters hybrid, innskrenkes bagasjerommet til 313 liter. Til sammenligning har den ladbare hybridbilen Golf GTE 272 liter og Audi A3 e-tron 280 liter.
Plass i baksetet.
Sikkerhet
Nye Corolla 5-dørs ble testet som 2019-modell. Da ble det påvist for lavt gasstrykk i front-airbag’en på førersiden. Det resulterte i at dukken gikk gjennom puten og traff materialet bakenfor. Det fikk ikke fatale konsekvenser for testdukkene, men trekker ned testresultatene. En kan se på bildene at dukken på førerplassen har fått «mer juling».
Med hensyn til whiplash-skader, var alle testdukkene skadefrie.
Resultatene til Corolla havner på nesten nøyaktig samme nivå som Volkswagen Golf og Audi A3, som ble testet i 2012 – samt 2019-testen av nye Ford Focus fra 2019. I testen fra året før fikk Focus en dårlig score på grunn av risiko for nakkeskader. Den nye testen ble utført etter at Ford endret utformingen av framstolene. Focus fikk en ny sjanse, og endte på 96%. Nye Corolla fikk anstendige 95%. Det kunne vært interessant å fått testet Corolla på nytt etter at fabrikken har fikset airbag’ene på førersiden.
Flott førermiljø.
Forbruk
Hvis nye Corolla «kjører på strøm halvparten av tiden» (sitat Toyota-reklame), så skal det synes på forbrukstallene. Det gjorde det, faktisk! Fabrikkens forbrukstall ved blandet kjøring er 0,33-0,36 liter pr mil. På vei hjem i vanlig helgetrafikk lå gjennomsnittsforbruket – målt på bilens kjørecomputer – innenfor disse fabrikktallene hele veien. Jeg skulle ønsket meg bedre muligheter til å fange opp regenerativ energi. En kunstig motorbrems man kunne koble inn for å holde farten nedover en lang bakke. «B»-instillingen på girspaken aktiviserer en vanlig motorbrems, som ikke fanger opp noe energi. Overskudds-energien forsvinner da rett ut med eksosen. Jeg skulle også ønske at CVT-girkassa holdt seg bedre på lave turtall når motoren ikke presses.
Alle kan kjøre økonomisk
På vei utover hadde jeg kjørt fortere, gitt på mer gass. Motorene går jo veldig bra. Da holdt forbruket seg på ca. 0,42-0,44. Men etter at jeg tok av fra E6 og dempet hastigheten, falt snittforbruket gradvis. Holder du deg til fartsgrensene på vanlige landeveier, trenger du ikke være noen ekspert for å holde forbruket under 0,40 liter pr mil. På den annen side er det ikke så mye du kan gjøre, heller.
Økonomi
Gode, gamle Corolla’er var kjent for å være billige i drift. Det tror jeg nye Corolla også vil være. Det finnes 3 gode grunner til det:
1. Fremdeles avgiftsgunstig
Lavt forbruk og lave CO2-utslipp gir positiv effekt på avgiftene. Hybrid faller prismessig gunstig ut i Norge. Det er én av grunnene til å velge hybrid.
2. Kjører på strøm halvparten av tiden
Det merkes på bensinforbruket. Kjører du helt vanlig, kan du kjøre lenge mellom hver bensinpåfylling.
3. Velprøvd teknologi
Toyota har gått «all in» for hybrid. Dette er ikke nisjemodeller. Det er biler som spres ut over hele verden, inklusive USA – med hundretusenvis av kritiske bilkunder. Forrige generasjons hybridsystem, som sitter i Auris, har bevist at det har fungert problemløst i mange år blant drosjene. Det teller gunstig for fremtidige serviceutgifter og innbytteverdi.
Ved Sanngrund med Glomma i bakgrunnen.
En time på øyet
RekesmørbrødDet gjelder å utnytte de få fine søndagene vi har igjen før vinteren kommer. For en som tilbringer dagene bak glass og betong er det deilig å komme seg ut på landet å se at kornet er kommet i hus. En biltur, noen ærender, en tur i friluft og en tur innom for lunsj på Sanngrund hører med. Hvis du er på E16 mellom Skarnes og Oppakermoen, anbefaler jeg å ta en tur innom. God mat, lun stemning og fin utsikt over Glomma. Øystein Sunde, gitarist, visesanger og sørodøling, beskriver Sanngrund i sin sang «Kaptein Snutebil»:
– Når jeg kommer til Sanngrund skal jeg ha det dem kaller stor sjaffør. Det er egg, flesk og stekte pottiter, vørterøl og kaffe. Og det tar det ei stønn å fordøye, så da tar jeg en time på øyet, og enda mer kaffe.
Hvis du henger rundt Sanngrund en fin søndag, lover jeg at du kommer til å få øye på en og annen flott doning. Selv fikk jeg øye på en Volvo F88 veteran trekkvogn fraktet på en semihenger. Ingen snutebil, men et fint vinterprosjekt for driftige sjeler.
Nye Corolla hybrid – Fakta
Drivverk
Motor 1: Bensinmotor 1,8 liter VVT-i 98 HK
Motor 2: Elektromotor 72 HK
Girkasse: Trinnløs CVT
Ytelser
Toppfart: 180 km/t
0-100: 10,9 sekunder
Mål og vekt
Lengde, bredde og høyde i cm: 437 / 179 / 143
Akselavstand i cm: 264
Egenvekt: 1285 kg
Bagasjerom: 361 liter
– med nedslåtte seter: 1052 liter
Bensintank: 43 liter
Maks hengervekt med bremser: 750 kg
– uten bremser: 450 kg
Forbruk
Fabrikkstall by: 0,33-0,36 liter pr mil
Fabrikkstall landevei: 0,36–0,38 liter pr mil
Fabrikkstall blandet: 0,33-0,36 liter pr mil
Egen måling by og hurtig notorvei: 0,40-0,44 liter pr mil
Egen måling landevei: 0,34-0,36 liter pr mil
Dekk
Nokian Hakkapelitta R3
Dimensjon: 205/55R16 94R
Priser
Toyota Corolla 1,8 Active Tech 5-d: 350 300,-
Lakktillegg: 5 200,-
Jeg fikk øye på den et par hundre meter unna. Kun takprofilen var synlig. «Engelsk klassiker», tenkte jeg og satte kurs mot bilen.
Hva er det som gjør en bil til klassiker? Form? Farge? Fasong? Merke? Mini mkVII tikker alle disse boksene. Den har Mini’ens opprinnelige karosserifasong. Detaljene røper at vi befinner oss mot slutten av 90-årene. Breddede, lakkerte skjermbuer, Minilite felger, chrome-grill, nøttetre dashbord, off white skinninteriør og finished in British Racing Green Metallic.
Rule Britannia!
British Leyland holdt produksjonen av Mini gående helt frem til år 2000. Egentlig skulle den ha blitt erstattet av Mini Metro. Metro’en ble lansert som – A British car to beat the World, men oppnådde langt fra samme status som modellen den skulle erstatte. Den klassiske Mini’en hadde klasse, noe den sjarmløse Metro’en absolutt ikke hadde. Det eneste gode man kunne si om Metro, var at Diana Spencer kjørte en sånn da hun datet Prins Charles.
Cool bil! Brede hjulbuer og MiniLites.
Skal under hammeren
Jeg kjenner ikke historien til den avbildede bilen. Jeg merket meg en lapp fra Bymiljøetaten midt på førersiden. «Registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke skal ikke være parkert utover 14 dager, jfr. vegtrafikklovens §17.» Lappen er fra mars 2017 og forteller at bilen var uregistrert på kontrolltidspunktet.
Hvor bilen sto da den ble dynget ned av fuglemøkk, vites ikke. Kanskje det var i gaten der den ble funnet? Kanskje på kommunens inntauingstomt? Bulkene på støtfangerne røper at den har vært offer for uvøren lukeparkering. Grillen er borte, trolig røsket ut av et innpåslitent hengerfeste. Jeg aner ikke hvorfor den flotte Mini’en havnet på gaten. Kanskje clutchen var gåen? Kanskje den ikke ble EU-godkjent? Kanskje eieren hadde kjøpt seg ny Mini? Nå vil Oslo Kommune ha dekket sine utgifter. Snart havner den under hammeren hos Økern Bilauksjon på Fornebu.
Oppdatert 09.04.2020. Bilen er nå lagt ut på hjemmesidene til Økern Bilauksjon. Den er rengjort, alle hjulbolter på plass og to sett (nye) nøkler – og det ser ut som om det er skiftet tenningslås eller noe sånt. Krever «TLC» for å bli helt fin, samt en liten innsats for å fikse startsperre/elektronikk..
Fuglemøkk, grillen revet ut, bakre støtfanger full av bulker, et par lakksår med korrosjon, manglende hjulbolter, rust ved begge kanaler og det skulle ikke forundre meg om nøklene mangler. Eller ser den hel og pen ut.
Klassisk
Historien får vi kanskje aldri vite. Auksjonsfirmaer får ofte inn biler uten annen historikk enn dokumentene som ligger i bilen. Når bilen trilles inn i auksjonslokalet, vil den være nyvasket og ha en praktisk tilstandsrapport på ruten. Fullt oppshinet og i god bruksstand kan en Mini mkVII gå for mellom 100 000 og 150 000 kroner. Som andre klassikere, vil prisene ventelig være på vei oppover etter som modellen snart runder 20 år. MkVII var den siste serien – den best utstyrte – den vakreste, og kanskje den best sammenskrudde.
Med tanke på samlerverdi finnes det bare én klassisk Mini. Etterfølgeren, Mini Metro, er for lengst glemt. Nye Mini fra BMW er en flott bil, men vil trolig være glemt om 50 år, den også. Det vil ikke skjønnheten på bildene være!
Fakta
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde i cm: 305 / 144 / 134
Akselavstand i cm: 204
Egenvekt: 696 kg
Motor
1,3i MPI OHV
Slagvolum: 1275 ccm
Hestekrefter: 62 HK ved 5500 omdreininger
Om bilen
Årsmodell: 1996-2000
Km-stand: Ukjent
Varsel om inntauing gitt: 12.03.2017.
Tauet inn fra Olav Kyrresgate 8, Oslo.
Står hos Økern Bilauksjon, Fornebu. Sjekk Økern Bilauksjons hjemmesider
Bilder
Nøttetre og skinnseter med kanttråder. Merkelappen på bakre sidevindu stammer fra Tyskland.Lekkert bling på baklokket som selvfølgelig er hengslet i underkant.Mini mkVII fra den London-baserte tur- og event-arrangøren Small Car Big city. De plukker deg opp med en mini på hotellet og gir deg mulighet til å oppleve London fra en av sine mange klassisk Mini VII.Her gjøres «Dot» klar til tur. Alle Mini’ene har egne navn og er i topp stand. Du kan få kjøre selv, hvis du vil.
Mini Metro?
Å etterfølge klassiske Mini må jo være som å hoppe etter Wirkola. Mini Metro solgte bra på hjemmemarkedet, men ble aldri like cool som sin forgjenger – på tross av heavy markedsføring. Produksjonen av Metro pågikk i hele 18 år. Modellen som Metro skulle erstatte, levde imidlertid videre etter at Metro ble lagt ned.
Jeg nevnte Metro’en som prinsesse Diana eide da hun var «nanny» i barnehage og dated prins Charles. Den figurerte på de første pressebildene sammen med den blyge, vakre 19-åringen. Jeg tror bildene må ha vært god reklame for Metro-forhandlerne på den tiden. I dag står bilen på det nasjonale, britiske bilmuseet Coventry Transport Museum. Bilen har hatt tre eiere etter prinsessen, men likevel ikke gått mer enn beskjedne 48 000 km.
På sin 26. årlige samling av luftavkjølte folkevogner benyttet arrangøren, Amics del Volkswagen de Catalunya, anledningen til å feire Herbie. I år er det 50 år siden den første gang ble vist på Katalanske kinoer. Filmen om den den sjarmerende og egenrådige bobla hadde premiere i 1968, men kom ikke til katalanske kinoer før 17. september 1969. I Norge dukket Herbie opp i oktober ’69. Filmen «På to hjul i svingen» ble en kassasuksess for Walt Disney.
Hvem var egentlig Herbie?
Som i alle filmer, handler det ikke om én enkelt bil. Den Herbie’n som ble brukt på bane, for eksempel, hadde understell og motor fra Porsche 356. Andre Herbie’r ble herpet i diverse stunts. Den modellen som ble brukt i de rolige handlingene, var en helt standard 1963-modell med California-bøyle på frontfangeren, sportsfelger og sportsseter. Det er den vi forbinder med Herbie. I 2015 gikk den på auksjon for svimlende 126 500,- amerikanske dollar og satte rekord hos auksjonshuset Hemmings.
En «15-vinduer» blir dirigert inn på plass ved siden av en «11-vinduer».
Presisjon
Det var den katalanske feriebyen Tossa de Mar som skulle ta i mot hundrevis av folkevogner denne høstlige søndagen. Vi ankom byen 10 minutter før arrangementet skulle begynne. Hovedgaten var avstengt, men kunne vi se noen luftavkjølte folkevogner? Hvor var de? Hadde vi tatt feil av tiden?
En lokal politimann forklarer hvor boblene kan kjøre for å komme til utstillingsområdet.
På leting etter parkeringsplass ble vi stående å vente ved en rundkjøring. Da kom de – en hel kolonne med folkevogner og busser fra en campingplass et par kilometer lenger sør. På et øyeblikk ble hovedgaten Avinguda de Catalunya fylt opp av bobler på ene siden og busser og pickup’er på den andre. Den øverste del av avenyen var forbeholdt «drag race». Presisjonen skyldtes at byens politi kun tillot stengning av hovedgaten mellom 10.30 og 13.00. Hadde kolonnen kommet tidligere, kunne det blitt trafikkaos.
Imponerende samling av Folkevogner. Type 1 på ene siden av avenyen – og Type 2 på den andre.
Mange folkevogner i Katalonia
Katalonia er en landsdel i Spania som blant annet omfatter storbyen Barcelona, samt Tarragona i sør og Girona i Nord. På fransk side betegnes store deler av den franske regionen Occitanie som Pays Catalan. Katalonia har eget flagg og eget språk. I fjor gjorde spansk Katalonia et forsøk på å løsrive seg fra Spania. Forsøket ble slått ned med makt. Madrid støtter aldri separatister.
På spansk og fransk side befinner det seg omkring 10 millioner mennesker som kaller seg katalanere. Som bilentusiast kan denne folkemengden beskrives ved antall biler som deltok på dette arrangementet. Jeg er sikker på at det ikke på noe tidspunkt ville ha vært mulig å samle like mange luftavkjølte folkevogner i for eksempel Norge.
Bilder
Alle bilder kan vises i større skala ved å klikke på dem.
Boblene tok seg fint ut i det vakre høstværet.Mulighet for å måle krefter. Det gikk ikke fryktlig fort, men desto mer bråk.Bobler i alle farger.Tidlig Porsche og Volkswagen. Man ser famlielikheten klart.Volkswagen Oval Window.Volkswagen Karmann Ghia mk1 med store støtfangere (1972-).Stemning fra ankomsten. T2 i Harley Davidson-dekor.Enkel buss-innredning med litt ekstrautstyr.Flower Power! Volkswagen buss med 15 vinduer (3-delt bakrute).Nok en hyllest til Herbie!
Inngangen til hovedgaten Avinguda de Catalunya som var stengt for anledningen.Volkswagenbuss «Samba» med 21 vinduerOgså T2 kan Herbie-dekoreres.
Lekker rød doning.
Den sanne evolusjonslæren .
Se også
Korrekt antrukket etter å ha vært på Aircooled Tossa de Mar. Legg merke til logoen «Tossa Aircooled» med motiv fra Tossa de Mar – som ligner ikke så lite på Disney-selskapet Buena Vista 😀VolksWorld Show 2017.Folkevogn-samling på Folkemuseet.
Parkert utenfor «Allerud VGS» – NRK’s nye TV-serie spilles inn her (tidl. Norske Skog, Oksenøya).
Rykter forteller at BMW ikke kommer til å lage noen oppfølger til i3. Vi snakker om Norges fjerde mest solgte elbil første halvår – og 7. plass på salgslistene for august. Vi har kjørt nyeste utgave. – Blir det den siste, tro?
Det er Auto Express som først offentliggjorde nyheten. En toppsjef i BMW har uttalt at de kanskje ikke kommer til å videreføre BMWs «i»-serie. De vurdererer å bruke «i»-teknologien i eksistende modeller. Vil i3 gå over i historien som et pionerprosjekt?
Fremstår som uendret
Bak rattet på en helt ny BMW i3 forundret jeg meg over at den fortsatt ser nesten prikk lik ut som den gjorde, da den ble lansert som 2014-modell. Jeg likte den da, og jeg liker den nå – ikke minst fordi batterikapasiteten nå er dobbelt så høy. Rekkevidden har også doblet seg. Utvendig er det kun mindre kosmetiske endringer. På teknologisiden noterte jeg meg adaptiv cruise control og forbedret infotainment-system.
Miljøvennlig fra starten av
BMW i3 er ikke som andre biler – på godt og vondt. Da BMW utviklet i-serien, ønsket de å skape noe nytt og annerledes. Ved å bruke karbonforsterket plast og aluminium greidde BMW å skape en elbil som ikke veier mer enn en vanlig bensinbil på samme størrelse. Renault Zoe veier til sammenligning 200 kg mer, Volkswagen e-Golf 300 kg mer, og Hyundai Kona 400 kg mer. Lav vekt betyr lavere forbruk og større rekkevidde.
BMW i3 facelifted front.
Et annet moment som ble vektlagt i i3-prosjektet, var miljøhensyn gjennom hele bilens livssyklus. Dette er faktorer som har bidratt til at i3 ser ut som den gjør. Deler av innredningen er visstnok basert på gjenvunnede plastflasker. Cw-verdien ligger på 0,29. Det er ikke best i klassen, men anstendig for en høybygd småbil.
Gir premiumfølelse
Det høybygde karosseriet gir god romfølelse. Innredningen oppleves fremdeles som futuristisk. Alt du tar på, gir kvalitetsfølelse. Rattet, for eksempel, er mykt og godt å holde i. Stilen innvendig virker skandinavisk og nøktern. Man får følelsen av å sitte «på» setene, i stedet for «i» – med overraskende god støtte. Høyverdige og fargeavstemte materialer bidrar til at man føler seg vel. Det er veldig alright å befinne seg inne i en i3, for å si det sånn.
Fra denne synsvinkelen er ingen ting endret siden 2014.
På veien
Elmotoren sitter bak og driver bakhjulene. Motoren er uendret fra 2014. 170 HK føles helt ideelt for denne bilen. Batteripakken ligger flatt mellom akslingene. På veien oppfører i3 seg som et høybygd og lett kjøretøy uten særlige sportslige ambisjoner. Jeg liker måten den setter seg litt nedpå bak når jeg gir gass gjennom svingene. Jeg merket for øvrig at kombinasjonen smale dekk og bakhjulstrekk av og til kan medføre uvant oppførsel, for eksempel på vei med piggdekkspor. Jeg liker styrefølelsen – hvordan veikontakten formidles til rattet. Dette er typisk for BMW, og en av egenskapene som gjør i3 morsom å kjøre.
Bisarre dekkdimensjoner
Det anbefales å kun velge anerkjente dekk til sin i3 – dekk som din BMW-forhandler anbefaler. Det finnes eksempler på at for myk gummiblanding kan få antiskrenskontrollen til å slå inn under normal kjøring. Det samme kan skje hvis dekktrykket ikke er korrekt. Antiskrenskontrollen er på grensen til å være overfølsom og griper inn tidlig, noe man lett merker på vinterføre. Standard dekkdimensjon er 155/75R19, mens «vår» i3 sto på 155/60R20 foran og 175/55R20 bak. Jeg har kjørt i3 med begge dimensjoner og opplevde egentlig liten forskjell. Begge føltes ganske myke (mye gummi). Dekkene med lavest profil, gir et noe skarpere lydbilde, spesielt i hastigheter over 80 km/t. Men 20-tommers-hjulene kler i3’en svært godt.
Imperial Blue var ny farge for BMW i3 fra 2018. Vakre 20″ felger av typen Double-Spoke 430.
Kjører med én pedal
En av i3’s store fordeler er at man kan gasse og bremse med samme pedal. Slipper du pedalen brått opp, bremser den kraftigere enn om du løfter gassfoten forsiktig. Konseptet er genialt fordi den gjenvinner all regenerativ bremsekraft – umiddelbart. På biler med mulighet for å styre regenerativ bremsing manuelt, kan man kombinere bremsing og frirulling. Begge deler er viktig for å få flest mulig kilometer ut av batteriene. Jeg savnet å kunne la bilen rulle fritt uten motorkraft, men antar at BMW har tenkt på dette. Uansett skal BMW’s én-pedal-løsning være mer økonomisk enn manuell betjening.
Comfort vs. Eco Pro
Jeg foretrekker å kjøre i «Comfort» kjøremønster, men byttet litt til «Eco Pro». Det går helt fint å kjøre i «Eco Pro». Den reduserer blant annet klimasystemet og ventilasjonen – og kanskje effekten litt, også. I følge rekkevidde-måleren er det mye å spare på å slå av A/C og vifte, men jeg vil gjerne styre dette selv. Det strengeste spareprogrammet, «Eco Pro+», ville jeg bare valgt under akutt strømkrise. Den reduserer effekten drastisk og kutter motorkraft når hastigheten overskrider 80 km/t.
Rekkevidde
For elbiler er rekkevidde alfa omega. Gleden over gode seter, hyggelig interiør og kjøreegenskaper svinner fort hvis rekkevidden er dårlig. Jeg har tidligere kjørt 2014-modellen ganske langt ned på strøm noen ganger. Det føles ikke utrygt, ettersom man kan stole på rekkevidde-måleren, – som noen kaller for «gjett-o-meteret». Jeg har ikke testet rekkevidden i 120 Ah-modellen, men har likevel en formening om hvor den praktiske rekkevidden ligger. Og jeg er ganske sikker på at rekkevidde-måleren fortsatt er pålitelig.
Dørløsningen minner om Mini Clubman mk1 (R55).
Da jeg fikk låne bilen, sto rekkevidden på 210 km. Da hadde bilens eier startet på 324 km og kjørt 139 km hovedsakelig på landevei. Eieren har hatt i3’er siden 2014 og vet godt hvordan man kan strekke rekkevidden. Hadde hun fortsatt turen sin denne tørre og varme septemberdagen, kunne hun fint ha kjørt 300 km før lading. Selv kjørte jeg 50 km med flere stopp og soltaket oppe nesten hele tiden. Elbil og soltak gir høy trivselsfaktor, men trekker rekkevidden ned. 250 km landeveiskjøring skulle gå fint uten spesielt fokus på forbruk. For mitt vedkommende ville det rukket non-stop opp til hytta i Gudbrandsdalen. Men neppe på kalde vinterdager. Da kan rekkevidden bli redusert med mellom 30-50%. Regn derfor med å lade mellom 150-200 km på vinterføre.
Lading
Jeg ladet fra 60% til 100% på 2 timer og 6 minutter med husets private vegglader på 7,2 KW. Lademengden tilsvarer en rekkeviddeøkning på 139 km – eller vel 70 km pr ladetime. Det er bra! Langs veien kan du greie deg ganske fint med å lade fra 22 KW-uttakene via Type 2 kabelen fremfor å bruke hurtigladerne som det ofte er rift om. Hvis du ikke har tilgang til ladestasjoner og veggladere, kan du lade via 10A kontakt. Da skal det ta 17-18 timer å lade fullt.
Utenfor Henie Onstad-senteret på Høvik.
BMWs egen Wallbox (11Kw) lader til 80% på under 3 timer. Du kan også hurtiglade med 50 KW CCS-kontaktene. Da kan bilen lades opp til 80% på 45 minutter under sommerlige temperaturer. Andre elbiler kan nå lade fra 100 KW og 150 KW ladestasjoner, men de hurtigladerne er ikke så utbredt – i hvert fall ikke der jeg ferdes. De fleste hurtigladerne gir «bare» 50 KW.
Plass
Selv om kupeen gir god romslighetsfølelse, er plassutnyttelsen ganske dårlig. Utvendig er den på størrelse med Renault Zoe, men den har 5 seter – ikke 4 – og tar 78 liter mer bagasje enn i3. Baksetet i i3 er best beregnet på lave personer, og kunne fint ha rommet 3 barn. Det er lett å slå ned ett eller to bakseter og øke lasterommet. Det finnes et knøttlite bagasjerom under panseret foran, også. Bruksmessig egner i3 seg fint som eneste kjøretøy for familier på to-tre mennesker.
Fine koppholdere.
Sikkerhet
I følge NCAP fra 2013 havnet i3 middels blant små familiebiler og superminier. Det ble blant annet notert at i3 den gangen ikke hadde moderne sikkerhetsassistanse-programmer, som for eksempel adaptiv cruise control og nødstans under 30 km/t. Den største innvendingen var imidlertid svak nakkebeskyttelse for baksetepassasjerene. Testdukkene ble etter testen bedømt som «marginal» i forhold til overlevelsesevne.
The Insurance Institute for Highway Safety (IIHS) har også testet BMW i3 – 2017-modellen. De kom frem til samme konklusjon. Det er uvisst om BMW har forsterket beskyttelsen for baksetepassasjerene på sine nye modeller.
Gjennom «i»-serien har BMW bevist at de behersker moderne batteriteknologi og er med i kappløpet om elbilmarkedet. Bilene fra 2014 ruller fremdeles rundt på veiene. Det har de gjort uten problemer. BMW i3 oppleves fremdeles som futuristisk og spesiell. Den er morsom å kjøre. Én-pedal-løsningen gjør bilen ekstremt lettkjørt. Jeg er sikker på at om alle hadde mulighet til å kjøre med én pedal, ville trafikkflyten blitt vesentlig forbedret.
I tillegg til én-pedals-kjøring har BMW utviklet spesielle løsninger for å øke rekkevidden, for eksempel ved å ta i bruk nye materialer for å redusere vekt og bruke smale dekk med lav rullemotstand. Men utviklingen innen batteriteknologi gjør sånne tiltak overflødige. Man kan sammenligne med datamaskiner. I dag har ingen fokus på diskplass eller båndbredde. Disse tingene representerer ikke lenger noen beskrantninger. Etter hvert som bilprodusentene kan levere «tilstrekkelig» batterikapasitet, vil ikke vekt, luft- og rullemotstand bety like mye som tidligere. Derfor er jeg redd for at ryktene om at «i»-serien forsvinner fra BMW-sortimentet, kan være sanne. Om noen år vil «i»-teknologien trolig finne veien inn i vanlige BMW-modeller. Kanskje en 2-serie med avblendet grill?
Skulle jeg ønsket meg noe mer av i3, måtte det være enda bedre batterikapasitet. Da kan jeg kjøre til hytta i Gudbrandsdalen uten ladepause – både sommer og vinter. Håper BMW gir i3 en runde til!
Høyt tak og ingen midtkonsoll gir god plassfølelse.
Fakta
Mål og vekt
Lengde/bredde/høyde i cm: 401, 178, 158
Akselavstand i cm: 258
Egenvekt: 1270 kg
Totalvekt: 1710 kg
Hengerfeste (kun for ettermontering)
Variert uvalg, – som det skal være på «Cars & Coffee».
Rammen rundt Cars & Coffe Ringerike er et område tilknyttet Hønefoss stasjon. Et eldre togsett på et nedlagt sidespor med tilhørende jernbane-bygninger danner flotte kulisser for oss som liker å fotografere biler. Lokalene er et samlingssted for fritidsaktiviteter i Rinterike – spesielt motorhobby.
Mercedes-Benz SL500.
Sist søndag ble arrangerte Cars & Coffee Ringerike hovedtreff. I følge arrangøren kom det 160 biler og over 400 tilskuere. Publikums favorittbil var denne flotte lave og breie Mercedes-Benz SL 500 V8. Den har en spesiell foliering med detaljer fartsstriper og mønster som ikke kommer så godt frem på bildet.
Jeg synes det er færre nye SL-klasse Mercedes-Benz på veien enn AMG GT. SL-klassen er fremdeles i salg, men det ser ut som det for tiden registreres flere AMG GT med panamericana-grillen og en hint av 50-talls retro. Den avbildede AMG GT R ser helt rå ut. Med en 4-liters twin-turbo V8 yter den 585 HK og er sikkert spekket med elektronikk som styrer motor- og eksoskarakteristikk. Entusiastbil og fremtidig klassiker.
AMG GTRFord Escort mk2
Jeg forestiller meg at om vi hadde skrudd tiden tilbake til rundt 1980, ville det vært folk i arbeid på dette stasjonsområdet. Kanskje vedlikehold av togmateriell. Da ville det sikkert ha stått parkert en og annen Ford Escort her. Den hvite mk1 så helt original ut med unntak av fete hjul og Mexico-støtfanger foran. Man skal ikke skue hunden på hårene! Mange mk1 Escorter har fått oppgradert drivverket kraftig. Apropos Mexico, så var det en Escort Mexico der. Se hovedbildet.
Ford Escort mk1BMW E90 ved Norsk Samferdselshistorisk Museum, Hønefoss.
Gamle skiftelok og bygninger står i fin stil også til nyere biler, som BMW E46 Coupe over, – eller Nissan Skyline GTR, under. Den får meg til å tenke på de første Fast and furious-filmene. Med over 300 hester og norske avgifter ble vel bilene nærmest uselgelige i Norge – som nye. Med nye avgifter kan man fra 1. juli ta inn biler uten engangsavgift. Kanskje fra USA som et alternativ til en amerikaner. Der borte er tidlige Skyline’r kjent for å være meget kompetente og underholdende kjøremaskiner.
Jeg tok bilde av noen klassiske Volvo’er. Gode Amazoner har for lengst passert 100 000 kroner, og enkelte kryper også over 200 000. Det er ikke lenger noen typisk ungdomsbil. Snarere heller en bil for tilårskomne nostalgikere.
Ferrari 308 skapte en ny serie «små» Ferrarier med 8 sylindre. Ferrari 308 GTS var bilen Tom Selleck kjørte rundt i TV-serien Magnum P.I. Kanskje var det spesielt for Hawaii at politi-etterforskerne jobbet i Hawaii-skjorter og kjørte Ferrari.
Den avbildede bilen er en spesiell utgave fra tuning-firmaet Koenig Spesials og flotte BBS-felger. Full pakke fra Koenig Specials består av mer enn et body-kit. Det er trimmet motor, eksos, understell, bredded sporvidde samt oppgraderte bremser.
Usikker på parkeringsmulighetene for publikumsbiler ved utstillingsområdet, valgte jeg å parkere i sentrum og spasere de få hundre meterne opp til plassen. Der delte jeg parkeringsplass med denne vakre Ferrari 360.
Ferrari 360 foran Scandinc Hotel i Hønefoss.2000 360 ModenaPorsche 911 993 Turbo.
Pontiac Fiero Mera (1987-1988) på norske skilter – med originale MERA dekaler. Dette er nr 039 av 249.
Har du hørt om Pontiac MERA? Kanskje en av verdens mest sjeldne bilmodeller? Man ser tydelig konturene av en annen bilmodell, nemlig Ferrari 308. Det hele er en ganske bisarr historie.
Begynte med Pontiac Fiero
Det begynte med Pontiac Fiero, den lille 2-seters midtmotoriserte sportsbilen som ble produsert mellom 1984 og 1988. Fiero kunne ha blitt en kjempebra konstruksjon, hadde det ikke vært for at konstruktørene måtte begrense seg til GMs eksisterende delelager. Motorer, girkasser og hjuloppheng ble plukket fra eksisterende produksjonslinjer. Forhjulsopphenget skal visstnok ha blitt hentet fra Chevette-produksjonen. Fiero ble ingen dårlig bil, men den manglet sportslighet og «flærr». Ytelsene sto ikke i stil til det sportslige utseende.
Utseende var det eneste konstruktørene kunne boltre seg med. Karrosseriet ble laget i glassfiber på space frame stålrørsramme. En kan vel si at «good looks» var et av Fieros største fortrinn. Det forsto ledelsen i Pontiac også. For selv om ingen av komponentene var ultra-spennende, så var konseptet ideelt for en sportsbil, – eller en «sportsbil-look-a-like».
Pontiac Fiero GT
Som skapt for replika-prosjekter
Bundet på hender og føtter i forhold til underliggende teknikk, hadde designere i Pontiac funnet ut at de relativt enkelt kunne lage en spesialmodell ved kun å bytte ut glassfiberdeler. Modellen for det nye designet var bilen Tom Selleck kjørte i datidens populære TV-serie, Magnum PI. Ferrari’s lille 308 GTS deler sine identiske ytre mål med FIero. Ved hjelp av relativt enkle grep kunne Fiero’en omvandles til en bil som lignet på Ferrari 308.
Pontiac hadde sett noe som resten av verden snart skulle oppdage. Pontiac Fiero var som skapt for replika-prosjekter. I dag kan det faktisk være vanskelig å finne en Fiero som ikke har fått nytt liv som donorbil til en replika av ett eller annet slag.
Var ingen replika
MERA var en egen modell, annonsert via utvalgte Pontiac-forretninger. Reklameplakater og salgsbrosjyrer fortalte om den nye modellen, MERA fra «Corporate Concepts Limited – constructed on a new Pontiac Fiero space frame». MERA-forvandlingen ble altså kun utført på nye biler. Pontiac’s business-idé var å selge biler, ikke replika-kit. Kjøperne fikk selvfølgelig full garanti på hele bilen, – og om noen lurte på det: Selvfølgelig sto Pontiac’s ledelse bak prosjektet.
Ferrari 308 GTS. Den ekte Magnum PI-bilen.
Vurdert som et replika-bygg, ville MERA vært innenfor loven. Det ble aldri lagt skjul på at produktet var basert på Pontiac Fiero. Det ble ikke benyttet Ferrari-logoer noen steder. Felgene var Fiero-felger opplakkert i bilens farge, senere en annen type, kalt Cromodora Pentaspoke. De hadde en form som lignet Ferrari-felgene til 308, men var langt fra identiske. Under skallet var alt 100% Fiero, med MERA-dekaler i stedet for Fiero. Ferrari gikk selvfølgelig til sak mot GM og vant. MERA var ikke et vanlig replika-kit. Det var en bilmodell som uten tvil var en kopi av den populære Ferrari’en. Corporate Concepts rakk å lage 249 biler før produksjonen ble stanset. Hittil er det sporet opp i underkant av 100 biler hvorav én nå er på norske skilter. Disse bilene er i dag uhyre sjeldne og i øyeste grad bevaringsverdige. De er en del av en verdens mest bisarre bilhistorier.
Pontiac Mera med norsk registreringsnummer – den eneste i Norge!
Hva skjedde med de andre MERA’ene?
Det finnes flere Fiero’er i Ferrari-drakt til salgs på nettet. De har et ytre som kunne ha å stammet fra MERA-prosjektet, men er tatt ett steg videre for å ligne på Ferrari. Gule Ferrari-logoer «over alt», ekte Ferrari-felger og et modifisert interiør med sort lakk og pappmasjé, eller hva det måtte være. Det finnes sikkert én og annen MERA som har mistet sin identitet gjennom forskjellige eiere. Uten historie kan en sliten MERA risikere å bli tatt for å være en vanlig Ferrari-replika. Dem er det mange av. Det sies at nesten alle Fiero-baserte Ferrari 308- og 328-replikaer er utstyrt med glassfiber som er laget på basis fra en Pontiac MERA. Derfor kan det i ettertid være vanskelig å skille mellom biler som var en del av det opprinnelig MERA-prosjektet, – og hvilke som er konvertert i ettertid.
Hva er en Pontiac MERA verdt?
En alminnelig, kjørbar Pontiac Fiero ligger prismessig rundt $3.000 – $7.000 (USD). Mange biler er imidlertid modifisert og delvis restaurerte. Vakre eksemplarer kan koste over $20.000. Det ser ut som Fiero for lengst har oppnådd kultstatus og følgelig være fremtidige klassikere.
Alminnelige Ferrari-replikaer, solgt som Fiero, kan koste over $20.000 (kilde: autotrader.com). Siden det finnes så få MERA’er, finnes for øyeblikket ingen til salgs på de store, nettbaserte bilbørsene. En autentisk MERA i god stand, vil sannsynligvis kunne omsettes for rundt $25.000 – det samme som den kostet som ny. En MERA med orignale dekaler og felger er ikke bare en klassiker, – det er også en sjelden bil som vil stige i verdi.
Bevaringsverdig bilhistorie.
Pontiac Mera med Ferrari-dekaler.
Fakta Pontiac MERA
Kontstruksjon: Glassfiberkarosseri over stålrørsramme.
Dekk: 245/50VR15 (foran), 265/50VR15 (bak)
Felg: Cromodora Pentaspoke
Lengde/bredde/høyde i cm: 437/185/119
Motor: Midtplassert 2,8 V6 OHV Multi-port Fuel Injection
Hestekrefter: 135 ved 4500 omdreininger
Dreiemoment: 224 ved 3600 omdreininger
Gir: 5-trinns manuell, eller 3-trinns automat
Foran Øvrevoll: Jaguar Mark 2 og Porsche 911 Carrera 993.
Cars and Coffee er et biltreff for alle bilkategorier – og ditto eiere. Sist søndag arrangerte Cars and Coffee Asker og Bærum treff på Øvrevoll Galopp utenfor Oslo. I løpet av et par timer dukket det opp kjøretøy fra 1912 til 2019.
Jeg ankom sammen med en gjeng med strøkne Harley’er. På tohjulsiden var det høy nostalgiføring med blant annet 60-talls Tempolett Corvette og en strøken Tempo Trygg.
Jeg ble imponert av to nykommere i superbilklassen, Bentley Continental og 4-dørs AMG GT 63 S. Jeg fikk også studere ekstremt sjelden amerikansk bilhistorie, prestisjetunge Citroën’er og en rekke andre, flotte klassikere.
Nye Bentley Continental GT W12
2019 Bentley Continental mk3
Nå er 3. generasjonen kommet. På mange måter en superbil i fåreklær. Den 12-sylindede W12-motoren yter 635 HK og har et dreiemoment på 900 Nm. Forbruk blandet kjøring er 1,22 liter/mil. Denne bilen i Orange Flame, koster 3 390 000 kroner inklusive levering. W12 betyr at sylindrene er organisert i W-form. Dette gjør at motoren får en kortere lengde enn en V-form satt sammen av to rekkeseksere. Arrangementet gjør også at man får mer krefter og bedre dreiemoment.
For meg var det første gang jeg fikk studere 4-dørs utgave av AMGs fine GT coupé på nært hold. 4-liters V8-motor, biturbo, 639 HK i matt Graphite Grey Magno, så absolutt fantastisk ut. Den avbildede modellen er til salgs som 8 måneder gammel bruktbil hos Bertel O Steen Ullevål. Den har blant annet 21 tommers hjul, 9-trinns Gtronic, luftfjæring, elektronisk diffsperre, alcantara/skinn interiør med performance ratt i alcantara, sportseksos, Burmester sound system, Distronic Plus med mer. Prisen er 2 250 000 inklusiv omregistrering. Vær oppmerksom på at demo/salgsbiler i denne klassen ofte blir kjørt i overkant hardt – ikke av potensielle kjøpere, men av selgerne.
En bisarr – men sann – historie. Den avbildede bilen ser ut som en Ferrari 308, men er i realiteten en Pontiac Fiero fra 1987-1988. «Replika», tenker du kanskje, – og det er for så vidt riktig. Få biler er mer yndet som donorbil til replika-prosjekter. Den amerikanske billigbilen Fiero har passende dimensjoner, glassfiberkarrosseri og midtplassert motor. Det er bare å bytte ut glassfiberplater, så har du en «Ferrari-look-alike». Dette ga ledelsen i Pontiac en lysende idé. Gjennom forhandlerapparatet kunne man bestille en Pontiac Fiero Mera, – akkurat som bilen på bildet. Den ble markedsført som en ny modell. Pontiac håpet at kundene skulle nikke gjenkjennende til bilen som Tom Selleck fra TV-serien Magnum PI kjørte rundt i. Ferrari 308 GTB. Det var bare utenpå. Under glassfiber-skallet var alt fremdeles 100% Pontiac Fiero. Interiøret, setene og motoren – en GM V6 135 HK. Tror du Ferrari godtok Pontiac’s «nye» modell? – Niks! De gikk rettens vei og fikk stanset prosjektet. 247 biler ble bygget. Mera er derfor en av verdens mest sjeldne biler – og én av dem sto altså på Øvrevoll Galopp denne søndagen!
En vaskeekte amerikaner
International Scout 800 interior.
Sjelden å se i Norge: International Scout 800.
Når jeg er på biltreff, skyter jeg bilder også på utsiden. Det er ikke alle bilentusiaster som tar med seg bilen på innsiden. Denne International Scout er et sånt eksempel. Den er på størrelse med Jeep Wrangler og motorisert med tilsvarende motorer – rekkefirer, rekkesekser eller V8. I følge papirene sitter det en 3,2 liters rekkefirer i den avbildede bilen. Bil- og traktormerket International Harvester har i dag kultstatus i USA. I Norge er International ganske ukjent, selv om flere International har gått som brannbiler. Offroadere er ikke bare Jeep, Bronco og Blazer. Det blir litt som Cola. Alle tror at amerikanere kun kan velge mellom Coke eller Pepsi. Ekte amerikanere drikker gjerne Dr Pepper, Mountain Dew eller RC Cola, Cola-merker som kun finnes i USA. Kjører du International Scout, er det nærmest obligatorisk å ha rødrutet tømmerhuggerskjorte og ball cap, Merle Haggard på radioen – og RC Cola i brusholderen 🙂
Prestisje-Citroen’er
Citroen SM.Som et flyvende teppe: Citroen SM
Citroen DS
Citroen DS interiør
Citroen SM – et ikon fra den gang da Citroen eide Maserati. Citroën tok som kjent over Maserati i 1968 inntil de selv ble overtatt av PSA i 1974. Maserati utviklet motoren i SM – en V6 på 2,7 liter. Den er senere videreutviklet for senere Maserati-modeller, blant annet Quattroporte. Det vakre designet, luftfjæringen og det ultramoderne interiøret ble laget av Citroen.
Jeg oppdaget SM’en med én gang jeg ankom. Like i nærheten sto en flott DS, facelifted modell fra 1968 til 1975 – samme tidsepoke som SM’en. Både DS og SM er klassikere som hører hjemme blant de flotteste og mest prestisjefylte bilene i hele verden. Da jeg tidligere i år besøkte den prestisjefylte London Concours var det utstilt to DS’er vakkert senket ned på gressmatten. Skikkelige publikumsfavoritter.
BMW 2002 tii
Spotless BMW 2002 tii finished in Golf Yellow.
Jeg tok førerkort i 1976. Da hadde BMW 3-serie (E21) akkurat blitt lansert som erstatter etter 02-serien (E10). Folkemodellen 1502 var ennå i produksjon. Det er begrenset hva 18-åringer har av penger. Det rakk i hvert fall ikke til drømmebilen – BMW 2002 ti. Etter hva jeg kan huske, kom aldri disse bilene på billigsalg. Jeg antar at en kjørbar BMW 2002 alltid har hatt ganske høy verdi. Det er en velkjørende bil med vakkert utseende og sunn mekanikk – sett med dagens øyne.
Ett av de største blikkfangene på søndagens Cars and Coffee (in my own humble mind) var en helt strøken BMW 2002 tii (Touring Injection International). Modellen kom i 1971, med mekanisk «einspritzung» og 130 HK En BMW 2002 i denne tilstanden befinner seg i høy prisklasse, ikke minst lengere syd i Europa. Dette er en bil som er obligatorisk i arrangerte turer og løp over Alpene og Pyreneene.
Firkantede baklys erstattet runde fra 1974-modellen.
Flere bilder
Trykk på bildene for å se dem i større format – ev klikk en gang til for å maksimere dem. Vi tar blant annet med flotte eksemplar av en 1979 Volvo 142, en mk1 Grandada og en Mercedes-Benz 200 (W115) før faceliften for 1974-modellen.
1979 Volvo 242Ford Consul/GranadaFord Granada mk1.Mercedes-Benz 200 (W115) med small grill før facelift.Mercedes-Benz 200 (W115).Sunbeam Rapier Serie 2.Vakker oppstilling på Cars and Coffee, Øvrevoll galopp.
Se også
Cars and coffee Øvrevoll galopp.Cars and coffee, Øvrevoll galoppCars and coffee, Øvrevoll galopp.
Dette er artikkel nummer 5 i en serie om fransk bilindustri og franske biler – sett med norske øyne i Frankrike.
Da Renault Norge for noen uker siden kjørte en reklamekampanje på Facebook for sin nye Captur, kom det mange surmagede kommentarer fra litt tilårskomne lesere. Ikke om Renault Captur, men franske biler generelt. Det hjalp ikke at dagens eiere roste sine biler opp i skyene.
Captur er et typisk resultat av moderne bilindustri på tvers av landegrensene. Det typisk franske er borte – på godt og vondt. Renault Captur kommer neppe til å bli trukket frem som et eksempel på fransk bilbyggerkunst.
At moderne franske biler mangler fransk særpreg, legger neppe noen demper på nybilsalget. Det franske særpreget hører fortiden til, noe som bidrar til å gi eldre, franske biler stadig høyere kultstatus. I Frankrike er det stor interesse for typiske franske biler – ikke minst blant unge mennesker. Luftavkjølte Citroën’er og små Renault’er har lenge hatt kultstatus. Nå ser det ut til at stadig flere franske biler omfavnes av lokale bilentusiaster.
Renault 12
Renault 12
Renault 12
Renault 12
Jeg kom over en Renault 12 under mitt siste besøk Syd i Frankrike. De var kjempepopulære i Norge, ikke minst stasjonsvognen. Du kunne ikke fått mer bil for pengene den gangen. Jeg oppfattet aldri Renault 12 som utpreget fransk. På mange måter kan den sammenlignes med dagens Captur.
Renault 12 var overraskende konvensjonelt konstruert i forhold andre Renault’er. Den hadde stiv bakaksel – ikke uavhengig fjæring som andre Renault’er. De geniale, plassbesparende torsjonsfjærene var erstattet med ordinære spiralfjærer. Modellen manglet mye av det man forbandt med fransk bildesign. Likevel – eller til tross for dette – var eierne meget fornøyde med sine biler – sikkert minst like fornøyde som dagens Captur-eiere.
Renault 12 hadde ikke spesielt lang holdbarhetstid, spesielt ikke på saltede veier, – en sjebne den delte med de fleste andre bruksbiler på den tiden.
Fiat Regata 85 S
Apropos kort holdbarhetstid…
Jeg kom også over en Fiat Regata. Neida, den ble ikke produsert i Frankrike, men ved Fiats Mirafiori-fabrikk i Italia. Likevel passer den svært godt til vår lille by med katalansk arkitektur. Den marineblå sedanen eies av en ung mann med interesse for latinske biler. Flere unge i byen, der jeg bor, tar vare på sånne biler. Det varme, tørre klimaet gjør at bilene ikke ruster. Da kan til og med biler som Fiat Regata få et evig liv hvis man ikke kjører dem til vrak.
Det er ingen hemmelighet at Regata hadde svært kort holdbarhetstid. For det første var de dårlig sammenskrudd og for det andre var rusten nådeløs. Bortsett fra det, synes jeg det var riktig hyggelig å kjøre Fiat Regata noen ganger på 80-tallet. Jeg likte lydbildet, som i hovedsak ble formidlet gjennom eksossystemet. Typisk italiensk. Så får man se mellom fingrene på at innvendige plastpaneler av og til løsnet under kjøring på dårlige veier.
Luftavkjølt er coolt
Citroën Visa 17 RDLuftavkjølte Citroën’er som 2CV, Dyane, Ami og Méhari er svært populære og prisene er nå stigende. Er du på utkikk etter noe ekte fransk, kan Citroën Visa være et bra alternativ. Tidlige versjoner hadde nemlig en litt forstørret luftavkjølt 2CV-motor, 652 ccm 34 HK og paraplygir. Drivverket kan vel betraktes som et forsøk på å føre 2CV-ånden videre. På veien kjører Visa på typisk «Citroën»-vis, mykt med lang fjæringsvei. Modellene ut over 80-tallet fikk etter hvert vannavkjølte bensin- og dieselmotorer fra Citroëns motorprogram – samt gulvgir. I Frankrike ruller det ennå svært mange Visa varebiler. Man ser dem over alt. De er fullt kjørbare selv om de ofte ser ganske mørbankede ut. Ved introduksjonen av Citroën Visa ble det luftavkjølte drivverket sett på som gammeldags, i hvert fall her hjemme. I dag er det franskt og coolt.
Peugeot 104
En annen fransk røver er lille Citroën LN og søstermodellen Peugeot 104. Disse er bygget på samme plattform som Citroën Visa. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at disse bilene egentlige er klassikere, – eller fremtidige klassikere. De ser alt for moderne ut. Dette er nemlig forløperne til dagens subkompakt-biler som for alvor tok av da Ford Fiesta ble introdusert noen år senere. Franskmennene var først.
Citroën 2CVCitroën 2CVCitroën Dyane og Renault B90 i bakgrunnen
Citroën Acadiane
Citroën Acadiane
2CV-bølgen
I serien «Franske klassiskere» kommer man ikke utenom 2CV’ene. Tidligere var det ganske vanlig å se forlatte 2CV’er. I dag virker det som alle som kan reddes er pusset opp og kommet ut på veien. Noen ser ut som nye, andre har en patina over seg. Jeg kan ikke tenke meg noe mer fransk enn en «smattrende» 2CV gjennom trange bygater. Selv om 2CV-bølgen har sendt prisene oppover, kan man skaffe seg en brukbar doning til mellom 50-80 000 kroner.
Citroën Dyane
Hvis du ikke er alt for kresen i forhold til «coolness», er Dyane et godt alternativ til 2CV. Den følger samme konsept, men har litt mer plass, litt mer komfort – og er kanskje mindre sær enn 2CV, for å si det sånn. Ledelsen i Citroën hadde tenkt at Dyane skulle blir etterfølgeren etter 2CV. Det paradoksale er at produksjonen av 2CV overlevde både Dyane og Visa. 2CV’ene rullet ut av produksjonsbåndene lenge etter at Dyane og Visa var historie. I motsetning til 2CV, står det fortsatt mange forlatte Dyane’r ute på landsbygdene. Den røde Dyane’n på bildene sto utenfor et verksted som bringer liv i gamle biler. Jeg tipper noen har planer med den. På samme sted står også en Acadiane – varebilutgaven av Dyane. Dyane’ne er sjeldne å se på veien, men Acadiane’ne holdes fremdeles i live – som praktiske nyttekjøretøy.
ACL Rodeo – basert på Renault 4.
Strandbiler
Dyane/Acadiane deler plattform og drivverk med Citroën Méhari, den populære, åpne strandbilen som er laget av myk plastikk. Det skal visst være enkelt å skaffe deler til disse bilene. Med tanke på coolness, er vel Méhari en av de aller cooleste å kjøre til stranden med – i hvert fall her i Frankrike. Modellen kan minne litt om Mini Moke, som for øvrig nå produseres som elbiler.
I den lille havnebyen Port-Vendres kom jeg over noe så sjeldent som en ACL Rodeo. Det er Renault’s svar på Citroën Méhari. Renault benyttet Renault 4 som plattform for sin «strandbil».
Citroën HY
Til slutt tar jeg med en av de cooleste franske bilene for øyeblikket, varebilen Citroën HY eller H-type. Prisene på disse bilene har skutt skikkelig i været. Mange sier at HY følger trenden vi har sett med Volkswagen’s Type 2 – T1 og T2 – den såkalte hippie-bussen, samba’en, varebilen eller pickup. Den avbildede HY’en er i vanlig drift. Jeg vet ikke om den hadde et ærend i snekkerbedriften (avbildet) eller i grønnsaksbutikken ved siden av. Jeg tipper det siste. Hva kan vel smake bedre enn solmodne tomater fra Syd Frankrike fraktet bak på en Citroën HY?