Ceret

Céret er en av mange landsbyer i den katalanske delen av Frankrike hvor det ennå finnes brolagte gater med pittoreske steinhus. På begynnelsen av 1900-tallet var byen et møtested for kunstnere. Fra vår gjeterhytte kan vi se inn i den gamle hagen hvor Pablo Picasso og George Braque holdt lystige fester for 100 år siden – hvor også Salvador Dali var tilstede.

Céret ligger i svært landlige omgivelser ved foten av Pyreneene – svært nær grensen til Spania. Nærmeste storby er Barcelona. Byen ligger veldig langt fra Paris og Côte d’Azur – i positiv forstand. Det er ikke kostbart å besøke restaurantene, alle snakker fransk og det finnes biler her som man ikke finner i Côte d’Azur. Nå finnes det ikke lenger en 2CV eller Renault 4 på hvert gatehjørne i Céret. Men siden vi befinner oss i et område hvor bilene ikke ruster, er det fremdeles mange biler som Renault 5, Express, Citroen C15, Renault Twingo mk 1 og Peugeot 205 på veiene. Dette er biler som er nærmest utryddet i andre deler av Europa, men her er de vanlige. Om 5 år kan de være borte for godt.

Citroen

Citroen BX Millesime TD

Bilen på hovedbildet over hører hjemme i Céret. Det er en Millesime-utgave som dukket opp de siste årene i produksjon med en fin utstyrspakke. Utstyrsnivået med blant annet hekkspoiler er supplert med gule lykter, integrerte tåkelys, sorte skilter og soltak. Soltaket gir bilen karakter. Ifølge eieren er panoramataket hentet fra en Twingo. Bilen er nylig fikset opp etter en skade og er ofte på farten i byen med eieren bak rattet. Er du på Instagram, kan du følge ham under brukernavnet pali_kao.

Citroen Ami 9A og 2CV

Jeg tror ikke den nye elektriske Ami selges i Norge. Den er heller ingen stor salgshit i vår del av Frankrike. Den avbildede bilen er faktisk den eneste jeg har sett i byen. Jeg synes det er synd at den kun lages som mopedbil. Hadde man bygget den som en 4-hjuls motorsykkel (quadricycle lourd) kunne den registreres i kjøretøyklasse L7e. Hvis bilen kunne gå fortere enn 45 km/t kunne man følge vanlig trafikkflyt. Da tror jeg den ville fått bedre mottakelse i markedet. Årsaken til at jeg tok bilde av den, er på grunn av den fine 2CV-patinaen den har – akkurat som den flotte 2CV til høyre.

Citroen Xantia

Jeg glemte å nevne at Citroen Xantia er en av bilmodellene som fremdeles er kurante og kjørbare her. Bilen på bildet over, tilhører den første serien av Xantia. Jeg har passert den flere ganger å har lagt merke til hvor flott den er. Til å være BX sin etterfølger, virker Xantia mindre utpreget – mer «mainstream». Men får du tak i en Xantia med Active Suspension, har du en ulv i fåreklær på veien.

Renault

Renault Espace

La oss glemme 2CV’en og R4’ene for en stund. Selv om det er færre av dem, finnes de fremdeles. Jeg er spesielt imponert av 2CV og R4 som fremdeles benyttes daglig, som den som parkerte foran oss på ett av byens supermarkeder. Jeg vil heller sette fokus på bildet av Espace fra den første serien. Dette er en modell som ble utformet av Matra – et navn som vekker entusiasme hos mange. De rette, firkantede linjene med store glassflater var typiske for 80-tallets modeller. Espace var ikke bare en minibuss, men en MPV med mulighet til å omdanne kupeen til en salong. Jeg kjenner ikke teknologien i Espace 1, men synes designet er knalltøft – noe som hører hjemme blant 80-talls-ikoner som Aston Martin Lagonda og DeLorean DMC-12.

Renault 5 Express med personbilens front

Renault 5 på lasteplanet til en Saviem Renault SG2 (3,5 tonns lastebil fra omkring 1980). Jeg håper Super 5’ern er på vei til renovering og ikke bilskroten.

Renault 5 og Express

I øyeblikket finnes det alt for mange Renault Express til at jeg kan ta bilder av alle. Jeg likte denne fordi den er ren (renovert) i karosseriet, fått fine felger og utstyrt med personbilens front fra «Supercinq». De fleste Renault Express i byen er rene bruksbiler med bruksmerker over alt. À propos Super 5, så syntes jeg motivet av Renault 5 på lasteplanet til en Saviem Renault SG2 (3,5 tonn) var skikkelig fransk og nostalgisk. Jeg håper Super 5’ern er på vei til renovering og ikke bilskroten.

Peugeot

Peugeot 304

Jeg har inntrykk av at få tar seg tid til å renovere en Peugeot 304 Berline. De jeg har sett, har vært i originalt god stand – sannsynligvis også bilen på bildene. Jeg har ikke sett den i byen tidligere, men oppdaget den på søndags-besøk i byen like i nærheten av der vi bor. Jeg fikk tid til å beundre de stilfulle italienske linjene. De gir assosiasjoner til Alfa Romeo Super Giulia. Jeg skulle ønske Peugeot ville finne tilbake til tidligere linjeføring i stedet for dagens linjer som går på kryss og tvers.

Peugeot 504 Pickup

Pickup-modellen ble satt i produksjon få år før produksjonen av personbilen ble faset ut, og fortsatte til begynnelsen av 90-årene. Ser du en 504 pickup behøver den ikke være veldig gammel. Jeg tror de fleste pickup-bilene man ser på veien i dag, har gjennomgått en eller annen form for renovering – som bilen på bildet. Jeg har sett den flere steder i byen, blant annet nylig hos byens Peugeot-verksted. Med tanke på hvor solide 504 Break var, er det grunn til å tro at denne pickup’en vil kunne tjenestegjøre i mange år fremover.

Se også

Bli med en liten tur i byen på undertegnedes sykkel. Céret er omgitt av fine sykkelveier, enten man sykler til badestranden eller i fjellene. Min landeveissykkel egner seg kun på vei, men her finnes også offroad-løyper for dem som våger.

Céret (Wikipedia)

Dette er artikkel nummer 5 i en serie om fransk bilindustri og franske biler – sett med norske øyne i Frankrike.

Da Renault Norge for noen uker siden kjørte en reklamekampanje på Facebook for sin nye Captur, kom det mange surmagede kommentarer fra litt tilårskomne lesere. Ikke om Renault Captur, men franske biler generelt. Det hjalp ikke at dagens eiere roste sine biler opp i skyene.

Captur er et typisk resultat av moderne bilindustri på tvers av landegrensene. Det typisk franske er borte – på godt og vondt. Renault Captur kommer neppe til å bli trukket frem som et eksempel på fransk bilbyggerkunst.

At moderne franske biler mangler fransk særpreg, legger neppe noen demper på nybilsalget. Det franske særpreget hører fortiden til, noe som bidrar til å gi eldre, franske biler stadig høyere kultstatus. I Frankrike er det stor interesse for typiske franske biler – ikke minst blant unge mennesker. Luftavkjølte Citroën’er og små Renault’er har lenge hatt kultstatus. Nå ser det ut til at stadig flere franske biler omfavnes av lokale bilentusiaster.

Renault 12

Jeg kom over en Renault 12 under mitt siste besøk Syd i Frankrike. De var kjempepopulære i Norge, ikke minst stasjonsvognen. Du kunne ikke fått mer bil for pengene den gangen. Jeg oppfattet aldri Renault 12 som utpreget fransk. På mange måter kan den sammenlignes med dagens Captur.

Renault 12 var overraskende konvensjonelt konstruert i forhold andre Renault’er. Den hadde stiv bakaksel – ikke uavhengig fjæring som andre Renault’er. De geniale, plassbesparende torsjonsfjærene var erstattet med ordinære spiralfjærer. Modellen manglet mye av det man forbandt med fransk bildesign. Likevel – eller til tross for dette – var eierne meget fornøyde med sine biler – sikkert minst like fornøyde som dagens Captur-eiere.

Renault 12 hadde ikke spesielt lang holdbarhetstid, spesielt ikke på saltede veier, – en sjebne den delte med de fleste andre bruksbiler på den tiden.

Apropos kort holdbarhetstid…

Jeg kom også over en Fiat Regata. Neida, den ble ikke produsert i Frankrike, men ved Fiats Mirafiori-fabrikk i Italia. Likevel passer den svært godt til vår lille by med katalansk arkitektur. Den marineblå sedanen eies av en ung mann med interesse for latinske biler. Flere unge i byen, der jeg bor, tar vare på sånne biler. Det varme, tørre klimaet gjør at bilene ikke ruster. Da kan til og med biler som Fiat Regata få et evig liv hvis man ikke kjører dem til vrak.

Det er ingen hemmelighet at Regata hadde svært kort holdbarhetstid. For det første var de dårlig sammenskrudd og for det andre var rusten nådeløs. Bortsett fra det, synes jeg det var riktig hyggelig å kjøre Fiat Regata noen ganger på 80-tallet. Jeg likte lydbildet, som i hovedsak ble formidlet gjennom eksossystemet. Typisk italiensk. Så får man se mellom fingrene på at innvendige plastpaneler av og til løsnet under kjøring på dårlige veier.

Luftavkjølt er coolt

Luftavkjølte Citroën’er som 2CV, Dyane, Ami og Méhari er svært populære og prisene er nå stigende. Er du på utkikk etter noe ekte fransk, kan Citroën Visa være et bra alternativ. Tidlige versjoner hadde nemlig en litt forstørret luftavkjølt 2CV-motor, 652 ccm 34 HK og paraplygir. Drivverket kan vel betraktes som et forsøk på å føre 2CV-ånden videre. På veien kjører Visa på typisk «Citroën»-vis, mykt med lang fjæringsvei. Modellene ut over 80-tallet fikk etter hvert vannavkjølte bensin- og dieselmotorer fra Citroëns motorprogram – samt gulvgir. I Frankrike ruller det ennå svært mange Visa varebiler. Man ser dem over alt. De er fullt kjørbare selv om de ofte ser ganske mørbankede ut. Ved introduksjonen av Citroën Visa ble det luftavkjølte drivverket sett på som gammeldags, i hvert fall her hjemme. I dag er det franskt og coolt.

En annen fransk røver er lille Citroën LN og søstermodellen Peugeot 104. Disse er bygget på samme plattform som Citroën Visa. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at disse bilene egentlige er klassikere, – eller fremtidige klassikere. De ser alt for moderne ut. Dette er nemlig forløperne til dagens subkompakt-biler som for alvor tok av da Ford Fiesta ble introdusert noen år senere. Franskmennene var først.

Citroën 2CV

Citroën Dyane og Renault B90 i bakgrunnen

Citroën Acadiane

2CV-bølgen

I serien «Franske klassiskere» kommer man ikke utenom 2CV’ene. Tidligere var det ganske vanlig å se forlatte 2CV’er. I dag virker det som alle som kan reddes er pusset opp og kommet ut på veien. Noen ser ut som nye, andre har en patina over seg. Jeg kan ikke tenke meg noe mer fransk enn en «smattrende» 2CV gjennom trange bygater. Selv om 2CV-bølgen har sendt prisene oppover, kan man skaffe seg en brukbar doning til mellom 50-80 000 kroner.

Hvis du ikke er alt for kresen i forhold til «coolness», er Dyane et godt alternativ til 2CV. Den følger samme konsept, men har litt mer plass, litt mer komfort – og er kanskje mindre sær enn 2CV, for å si det sånn. Ledelsen i Citroën hadde tenkt at Dyane skulle blir etterfølgeren etter 2CV. Det paradoksale er at produksjonen av 2CV overlevde både Dyane og Visa. 2CV’ene rullet ut av produksjonsbåndene lenge etter at Dyane og Visa var historie. I motsetning til 2CV, står det fortsatt mange forlatte Dyane’r ute på landsbygdene. Den røde Dyane’n på bildene sto utenfor et verksted som bringer liv i gamle biler. Jeg tipper noen har planer med den. På samme sted står også en Acadiane – varebilutgaven av Dyane. Dyane’ne er sjeldne å se på veien, men Acadiane’ne holdes fremdeles i live – som praktiske nyttekjøretøy.

Strandbiler

Dyane/Acadiane deler plattform og drivverk med Citroën Méhari, den populære, åpne strandbilen som er laget av myk plastikk. Det skal visst være enkelt å skaffe deler til disse bilene. Med tanke på coolness, er vel Méhari en av de aller cooleste å kjøre til stranden med – i hvert fall her i Frankrike. Modellen kan minne litt om Mini Moke, som for øvrig nå produseres som elbiler.

I den lille havnebyen Port-Vendres kom jeg over noe så sjeldent som en ACL Rodeo. Det er Renault’s svar på Citroën Méhari. Renault benyttet Renault 4 som plattform for sin «strandbil».

Citroën Méhari

Tradisjonell Citroen Méhari

Citroën Méhari

Renault 4

Citroën HY

Til slutt tar jeg med en av de cooleste franske bilene for øyeblikket, varebilen Citroën HY eller H-type. Prisene på disse bilene har skutt skikkelig i været. Mange sier at HY følger trenden vi har sett med Volkswagen’s Type 2 – T1 og T2 – den såkalte hippie-bussen, samba’en, varebilen eller pickup. Den avbildede HY’en er i vanlig drift. Jeg vet ikke om den hadde et ærend i snekkerbedriften (avbildet) eller i grønnsaksbutikken ved siden av. Jeg tipper det siste. Hva kan vel smake bedre enn solmodne tomater fra Syd Frankrike fraktet bak på en Citroën HY?