Jeg fikk øye på den et par hundre meter unna. Kun takprofilen var synlig. «Engelsk klassiker», tenkte jeg og satte kurs mot bilen.
Hva er det som gjør en bil til klassiker? Form? Farge? Fasong? Merke? Mini mkVII tikker alle disse boksene. Den har Mini’ens opprinnelige karosserifasong. Detaljene røper at vi befinner oss mot slutten av 90-årene. Breddede, lakkerte skjermbuer, Minilite felger, chrome-grill, nøttetre dashbord, off white skinninteriør og finished in British Racing Green Metallic.
Rule Britannia!
British Leyland holdt produksjonen av Mini gående helt frem til år 2000. Egentlig skulle den ha blitt erstattet av Mini Metro. Metro’en ble lansert som – A British car to beat the World, men oppnådde langt fra samme status som modellen den skulle erstatte. Den klassiske Mini’en hadde klasse, noe den sjarmløse Metro’en absolutt ikke hadde. Det eneste gode man kunne si om Metro, var at Diana Spencer kjørte en sånn da hun datet Prins Charles.
Cool bil! Brede hjulbuer og MiniLites.
Skal under hammeren
Jeg kjenner ikke historien til den avbildede bilen. Jeg merket meg en lapp fra Bymiljøetaten midt på førersiden. «Registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke skal ikke være parkert utover 14 dager, jfr. vegtrafikklovens §17.» Lappen er fra mars 2017 og forteller at bilen var uregistrert på kontrolltidspunktet.
Hvor bilen sto da den ble dynget ned av fuglemøkk, vites ikke. Kanskje det var i gaten der den ble funnet? Kanskje på kommunens inntauingstomt? Bulkene på støtfangerne røper at den har vært offer for uvøren lukeparkering. Grillen er borte, trolig røsket ut av et innpåslitent hengerfeste. Jeg aner ikke hvorfor den flotte Mini’en havnet på gaten. Kanskje clutchen var gåen? Kanskje den ikke ble EU-godkjent? Kanskje eieren hadde kjøpt seg ny Mini? Nå vil Oslo Kommune ha dekket sine utgifter. Snart havner den under hammeren hos Økern Bilauksjon på Fornebu.
Oppdatert 09.04.2020. Bilen er nå lagt ut på hjemmesidene til Økern Bilauksjon. Den er rengjort, alle hjulbolter på plass og to sett (nye) nøkler – og det ser ut som om det er skiftet tenningslås eller noe sånt. Krever «TLC» for å bli helt fin, samt en liten innsats for å fikse startsperre/elektronikk..
Fuglemøkk, grillen revet ut, bakre støtfanger full av bulker, et par lakksår med korrosjon, manglende hjulbolter, rust ved begge kanaler og det skulle ikke forundre meg om nøklene mangler. Eller ser den hel og pen ut.
Klassisk
Historien får vi kanskje aldri vite. Auksjonsfirmaer får ofte inn biler uten annen historikk enn dokumentene som ligger i bilen. Når bilen trilles inn i auksjonslokalet, vil den være nyvasket og ha en praktisk tilstandsrapport på ruten. Fullt oppshinet og i god bruksstand kan en Mini mkVII gå for mellom 100 000 og 150 000 kroner. Som andre klassikere, vil prisene ventelig være på vei oppover etter som modellen snart runder 20 år. MkVII var den siste serien – den best utstyrte – den vakreste, og kanskje den best sammenskrudde.
Med tanke på samlerverdi finnes det bare én klassisk Mini. Etterfølgeren, Mini Metro, er for lengst glemt. Nye Mini fra BMW er en flott bil, men vil trolig være glemt om 50 år, den også. Det vil ikke skjønnheten på bildene være!
Fakta
Mål og vekt
Lengde, bredde, høyde i cm: 305 / 144 / 134
Akselavstand i cm: 204
Egenvekt: 696 kg
Motor
1,3i MPI OHV
Slagvolum: 1275 ccm
Hestekrefter: 62 HK ved 5500 omdreininger
Om bilen
Årsmodell: 1996-2000
Km-stand: Ukjent
Varsel om inntauing gitt: 12.03.2017.
Tauet inn fra Olav Kyrresgate 8, Oslo.
Står hos Økern Bilauksjon, Fornebu. Sjekk Økern Bilauksjons hjemmesider
Bilder
Nøttetre og skinnseter med kanttråder. Merkelappen på bakre sidevindu stammer fra Tyskland.Lekkert bling på baklokket som selvfølgelig er hengslet i underkant.Mini mkVII fra den London-baserte tur- og event-arrangøren Small Car Big city. De plukker deg opp med en mini på hotellet og gir deg mulighet til å oppleve London fra en av sine mange klassisk Mini VII.Her gjøres «Dot» klar til tur. Alle Mini’ene har egne navn og er i topp stand. Du kan få kjøre selv, hvis du vil.
Mini Metro?
Å etterfølge klassiske Mini må jo være som å hoppe etter Wirkola. Mini Metro solgte bra på hjemmemarkedet, men ble aldri like cool som sin forgjenger – på tross av heavy markedsføring. Produksjonen av Metro pågikk i hele 18 år. Modellen som Metro skulle erstatte, levde imidlertid videre etter at Metro ble lagt ned.
Jeg nevnte Metro’en som prinsesse Diana eide da hun var «nanny» i barnehage og dated prins Charles. Den figurerte på de første pressebildene sammen med den blyge, vakre 19-åringen. Jeg tror bildene må ha vært god reklame for Metro-forhandlerne på den tiden. I dag står bilen på det nasjonale, britiske bilmuseet Coventry Transport Museum. Bilen har hatt tre eiere etter prinsessen, men likevel ikke gått mer enn beskjedne 48 000 km.
På sin 26. årlige samling av luftavkjølte folkevogner benyttet arrangøren, Amics del Volkswagen de Catalunya, anledningen til å feire Herbie. I år er det 50 år siden den første gang ble vist på Katalanske kinoer. Filmen om den den sjarmerende og egenrådige bobla hadde premiere i 1968, men kom ikke til katalanske kinoer før 17. september 1969. I Norge dukket Herbie opp i oktober ’69. Filmen «På to hjul i svingen» ble en kassasuksess for Walt Disney.
Hvem var egentlig Herbie?
Som i alle filmer, handler det ikke om én enkelt bil. Den Herbie’n som ble brukt på bane, for eksempel, hadde understell og motor fra Porsche 356. Andre Herbie’r ble herpet i diverse stunts. Den modellen som ble brukt i de rolige handlingene, var en helt standard 1963-modell med California-bøyle på frontfangeren, sportsfelger og sportsseter. Det er den vi forbinder med Herbie. I 2015 gikk den på auksjon for svimlende 126 500,- amerikanske dollar og satte rekord hos auksjonshuset Hemmings.
En «15-vinduer» blir dirigert inn på plass ved siden av en «11-vinduer».
Presisjon
Det var den katalanske feriebyen Tossa de Mar som skulle ta i mot hundrevis av folkevogner denne høstlige søndagen. Vi ankom byen 10 minutter før arrangementet skulle begynne. Hovedgaten var avstengt, men kunne vi se noen luftavkjølte folkevogner? Hvor var de? Hadde vi tatt feil av tiden?
En lokal politimann forklarer hvor boblene kan kjøre for å komme til utstillingsområdet.
På leting etter parkeringsplass ble vi stående å vente ved en rundkjøring. Da kom de – en hel kolonne med folkevogner og busser fra en campingplass et par kilometer lenger sør. På et øyeblikk ble hovedgaten Avinguda de Catalunya fylt opp av bobler på ene siden og busser og pickup’er på den andre. Den øverste del av avenyen var forbeholdt «drag race». Presisjonen skyldtes at byens politi kun tillot stengning av hovedgaten mellom 10.30 og 13.00. Hadde kolonnen kommet tidligere, kunne det blitt trafikkaos.
Imponerende samling av Folkevogner. Type 1 på ene siden av avenyen – og Type 2 på den andre.
Mange folkevogner i Katalonia
Katalonia er en landsdel i Spania som blant annet omfatter storbyen Barcelona, samt Tarragona i sør og Girona i Nord. På fransk side betegnes store deler av den franske regionen Occitanie som Pays Catalan. Katalonia har eget flagg og eget språk. I fjor gjorde spansk Katalonia et forsøk på å løsrive seg fra Spania. Forsøket ble slått ned med makt. Madrid støtter aldri separatister.
På spansk og fransk side befinner det seg omkring 10 millioner mennesker som kaller seg katalanere. Som bilentusiast kan denne folkemengden beskrives ved antall biler som deltok på dette arrangementet. Jeg er sikker på at det ikke på noe tidspunkt ville ha vært mulig å samle like mange luftavkjølte folkevogner i for eksempel Norge.
Bilder
Alle bilder kan vises i større skala ved å klikke på dem.
Boblene tok seg fint ut i det vakre høstværet.Mulighet for å måle krefter. Det gikk ikke fryktlig fort, men desto mer bråk.Bobler i alle farger.Tidlig Porsche og Volkswagen. Man ser famlielikheten klart.Volkswagen Oval Window.Volkswagen Karmann Ghia mk1 med store støtfangere (1972-).Stemning fra ankomsten. T2 i Harley Davidson-dekor.Enkel buss-innredning med litt ekstrautstyr.Flower Power! Volkswagen buss med 15 vinduer (3-delt bakrute).Nok en hyllest til Herbie!
Inngangen til hovedgaten Avinguda de Catalunya som var stengt for anledningen.Volkswagenbuss «Samba» med 21 vinduerOgså T2 kan Herbie-dekoreres.
Lekker rød doning.
Den sanne evolusjonslæren .
Se også
Korrekt antrukket etter å ha vært på Aircooled Tossa de Mar. Legg merke til logoen «Tossa Aircooled» med motiv fra Tossa de Mar – som ligner ikke så lite på Disney-selskapet Buena Vista 😀VolksWorld Show 2017.Folkevogn-samling på Folkemuseet.
Parkert utenfor «Allerud VGS» – NRK’s nye TV-serie spilles inn her (tidl. Norske Skog, Oksenøya).
Rykter forteller at BMW ikke kommer til å lage noen oppfølger til i3. Vi snakker om Norges fjerde mest solgte elbil første halvår – og 7. plass på salgslistene for august. Vi har kjørt nyeste utgave. – Blir det den siste, tro?
Det er Auto Express som først offentliggjorde nyheten. En toppsjef i BMW har uttalt at de kanskje ikke kommer til å videreføre BMWs «i»-serie. De vurdererer å bruke «i»-teknologien i eksistende modeller. Vil i3 gå over i historien som et pionerprosjekt?
Fremstår som uendret
Bak rattet på en helt ny BMW i3 forundret jeg meg over at den fortsatt ser nesten prikk lik ut som den gjorde, da den ble lansert som 2014-modell. Jeg likte den da, og jeg liker den nå – ikke minst fordi batterikapasiteten nå er dobbelt så høy. Rekkevidden har også doblet seg. Utvendig er det kun mindre kosmetiske endringer. På teknologisiden noterte jeg meg adaptiv cruise control og forbedret infotainment-system.
Miljøvennlig fra starten av
BMW i3 er ikke som andre biler – på godt og vondt. Da BMW utviklet i-serien, ønsket de å skape noe nytt og annerledes. Ved å bruke karbonforsterket plast og aluminium greidde BMW å skape en elbil som ikke veier mer enn en vanlig bensinbil på samme størrelse. Renault Zoe veier til sammenligning 200 kg mer, Volkswagen e-Golf 300 kg mer, og Hyundai Kona 400 kg mer. Lav vekt betyr lavere forbruk og større rekkevidde.
BMW i3 facelifted front.
Et annet moment som ble vektlagt i i3-prosjektet, var miljøhensyn gjennom hele bilens livssyklus. Dette er faktorer som har bidratt til at i3 ser ut som den gjør. Deler av innredningen er visstnok basert på gjenvunnede plastflasker. Cw-verdien ligger på 0,29. Det er ikke best i klassen, men anstendig for en høybygd småbil.
Gir premiumfølelse
Det høybygde karosseriet gir god romfølelse. Innredningen oppleves fremdeles som futuristisk. Alt du tar på, gir kvalitetsfølelse. Rattet, for eksempel, er mykt og godt å holde i. Stilen innvendig virker skandinavisk og nøktern. Man får følelsen av å sitte «på» setene, i stedet for «i» – med overraskende god støtte. Høyverdige og fargeavstemte materialer bidrar til at man føler seg vel. Det er veldig alright å befinne seg inne i en i3, for å si det sånn.
Fra denne synsvinkelen er ingen ting endret siden 2014.
På veien
Elmotoren sitter bak og driver bakhjulene. Motoren er uendret fra 2014. 170 HK føles helt ideelt for denne bilen. Batteripakken ligger flatt mellom akslingene. På veien oppfører i3 seg som et høybygd og lett kjøretøy uten særlige sportslige ambisjoner. Jeg liker måten den setter seg litt nedpå bak når jeg gir gass gjennom svingene. Jeg merket for øvrig at kombinasjonen smale dekk og bakhjulstrekk av og til kan medføre uvant oppførsel, for eksempel på vei med piggdekkspor. Jeg liker styrefølelsen – hvordan veikontakten formidles til rattet. Dette er typisk for BMW, og en av egenskapene som gjør i3 morsom å kjøre.
Bisarre dekkdimensjoner
Det anbefales å kun velge anerkjente dekk til sin i3 – dekk som din BMW-forhandler anbefaler. Det finnes eksempler på at for myk gummiblanding kan få antiskrenskontrollen til å slå inn under normal kjøring. Det samme kan skje hvis dekktrykket ikke er korrekt. Antiskrenskontrollen er på grensen til å være overfølsom og griper inn tidlig, noe man lett merker på vinterføre. Standard dekkdimensjon er 155/75R19, mens «vår» i3 sto på 155/60R20 foran og 175/55R20 bak. Jeg har kjørt i3 med begge dimensjoner og opplevde egentlig liten forskjell. Begge føltes ganske myke (mye gummi). Dekkene med lavest profil, gir et noe skarpere lydbilde, spesielt i hastigheter over 80 km/t. Men 20-tommers-hjulene kler i3’en svært godt.
Imperial Blue var ny farge for BMW i3 fra 2018. Vakre 20″ felger av typen Double-Spoke 430.
Kjører med én pedal
En av i3’s store fordeler er at man kan gasse og bremse med samme pedal. Slipper du pedalen brått opp, bremser den kraftigere enn om du løfter gassfoten forsiktig. Konseptet er genialt fordi den gjenvinner all regenerativ bremsekraft – umiddelbart. På biler med mulighet for å styre regenerativ bremsing manuelt, kan man kombinere bremsing og frirulling. Begge deler er viktig for å få flest mulig kilometer ut av batteriene. Jeg savnet å kunne la bilen rulle fritt uten motorkraft, men antar at BMW har tenkt på dette. Uansett skal BMW’s én-pedal-løsning være mer økonomisk enn manuell betjening.
Comfort vs. Eco Pro
Jeg foretrekker å kjøre i «Comfort» kjøremønster, men byttet litt til «Eco Pro». Det går helt fint å kjøre i «Eco Pro». Den reduserer blant annet klimasystemet og ventilasjonen – og kanskje effekten litt, også. I følge rekkevidde-måleren er det mye å spare på å slå av A/C og vifte, men jeg vil gjerne styre dette selv. Det strengeste spareprogrammet, «Eco Pro+», ville jeg bare valgt under akutt strømkrise. Den reduserer effekten drastisk og kutter motorkraft når hastigheten overskrider 80 km/t.
Rekkevidde
For elbiler er rekkevidde alfa omega. Gleden over gode seter, hyggelig interiør og kjøreegenskaper svinner fort hvis rekkevidden er dårlig. Jeg har tidligere kjørt 2014-modellen ganske langt ned på strøm noen ganger. Det føles ikke utrygt, ettersom man kan stole på rekkevidde-måleren, – som noen kaller for «gjett-o-meteret». Jeg har ikke testet rekkevidden i 120 Ah-modellen, men har likevel en formening om hvor den praktiske rekkevidden ligger. Og jeg er ganske sikker på at rekkevidde-måleren fortsatt er pålitelig.
Dørløsningen minner om Mini Clubman mk1 (R55).
Da jeg fikk låne bilen, sto rekkevidden på 210 km. Da hadde bilens eier startet på 324 km og kjørt 139 km hovedsakelig på landevei. Eieren har hatt i3’er siden 2014 og vet godt hvordan man kan strekke rekkevidden. Hadde hun fortsatt turen sin denne tørre og varme septemberdagen, kunne hun fint ha kjørt 300 km før lading. Selv kjørte jeg 50 km med flere stopp og soltaket oppe nesten hele tiden. Elbil og soltak gir høy trivselsfaktor, men trekker rekkevidden ned. 250 km landeveiskjøring skulle gå fint uten spesielt fokus på forbruk. For mitt vedkommende ville det rukket non-stop opp til hytta i Gudbrandsdalen. Men neppe på kalde vinterdager. Da kan rekkevidden bli redusert med mellom 30-50%. Regn derfor med å lade mellom 150-200 km på vinterføre.
Lading
Jeg ladet fra 60% til 100% på 2 timer og 6 minutter med husets private vegglader på 7,2 KW. Lademengden tilsvarer en rekkeviddeøkning på 139 km – eller vel 70 km pr ladetime. Det er bra! Langs veien kan du greie deg ganske fint med å lade fra 22 KW-uttakene via Type 2 kabelen fremfor å bruke hurtigladerne som det ofte er rift om. Hvis du ikke har tilgang til ladestasjoner og veggladere, kan du lade via 10A kontakt. Da skal det ta 17-18 timer å lade fullt.
Utenfor Henie Onstad-senteret på Høvik.
BMWs egen Wallbox (11Kw) lader til 80% på under 3 timer. Du kan også hurtiglade med 50 KW CCS-kontaktene. Da kan bilen lades opp til 80% på 45 minutter under sommerlige temperaturer. Andre elbiler kan nå lade fra 100 KW og 150 KW ladestasjoner, men de hurtigladerne er ikke så utbredt – i hvert fall ikke der jeg ferdes. De fleste hurtigladerne gir «bare» 50 KW.
Plass
Selv om kupeen gir god romslighetsfølelse, er plassutnyttelsen ganske dårlig. Utvendig er den på størrelse med Renault Zoe, men den har 5 seter – ikke 4 – og tar 78 liter mer bagasje enn i3. Baksetet i i3 er best beregnet på lave personer, og kunne fint ha rommet 3 barn. Det er lett å slå ned ett eller to bakseter og øke lasterommet. Det finnes et knøttlite bagasjerom under panseret foran, også. Bruksmessig egner i3 seg fint som eneste kjøretøy for familier på to-tre mennesker.
Fine koppholdere.
Sikkerhet
I følge NCAP fra 2013 havnet i3 middels blant små familiebiler og superminier. Det ble blant annet notert at i3 den gangen ikke hadde moderne sikkerhetsassistanse-programmer, som for eksempel adaptiv cruise control og nødstans under 30 km/t. Den største innvendingen var imidlertid svak nakkebeskyttelse for baksetepassasjerene. Testdukkene ble etter testen bedømt som «marginal» i forhold til overlevelsesevne.
The Insurance Institute for Highway Safety (IIHS) har også testet BMW i3 – 2017-modellen. De kom frem til samme konklusjon. Det er uvisst om BMW har forsterket beskyttelsen for baksetepassasjerene på sine nye modeller.
Gjennom «i»-serien har BMW bevist at de behersker moderne batteriteknologi og er med i kappløpet om elbilmarkedet. Bilene fra 2014 ruller fremdeles rundt på veiene. Det har de gjort uten problemer. BMW i3 oppleves fremdeles som futuristisk og spesiell. Den er morsom å kjøre. Én-pedal-løsningen gjør bilen ekstremt lettkjørt. Jeg er sikker på at om alle hadde mulighet til å kjøre med én pedal, ville trafikkflyten blitt vesentlig forbedret.
I tillegg til én-pedals-kjøring har BMW utviklet spesielle løsninger for å øke rekkevidden, for eksempel ved å ta i bruk nye materialer for å redusere vekt og bruke smale dekk med lav rullemotstand. Men utviklingen innen batteriteknologi gjør sånne tiltak overflødige. Man kan sammenligne med datamaskiner. I dag har ingen fokus på diskplass eller båndbredde. Disse tingene representerer ikke lenger noen beskrantninger. Etter hvert som bilprodusentene kan levere «tilstrekkelig» batterikapasitet, vil ikke vekt, luft- og rullemotstand bety like mye som tidligere. Derfor er jeg redd for at ryktene om at «i»-serien forsvinner fra BMW-sortimentet, kan være sanne. Om noen år vil «i»-teknologien trolig finne veien inn i vanlige BMW-modeller. Kanskje en 2-serie med avblendet grill?
Skulle jeg ønsket meg noe mer av i3, måtte det være enda bedre batterikapasitet. Da kan jeg kjøre til hytta i Gudbrandsdalen uten ladepause – både sommer og vinter. Håper BMW gir i3 en runde til!
Høyt tak og ingen midtkonsoll gir god plassfølelse.
Fakta
Mål og vekt
Lengde/bredde/høyde i cm: 401, 178, 158
Akselavstand i cm: 258
Egenvekt: 1270 kg
Totalvekt: 1710 kg
Hengerfeste (kun for ettermontering)
Variert uvalg, – som det skal være på «Cars & Coffee».
Rammen rundt Cars & Coffe Ringerike er et område tilknyttet Hønefoss stasjon. Et eldre togsett på et nedlagt sidespor med tilhørende jernbane-bygninger danner flotte kulisser for oss som liker å fotografere biler. Lokalene er et samlingssted for fritidsaktiviteter i Rinterike – spesielt motorhobby.
Mercedes-Benz SL500.
Sist søndag ble arrangerte Cars & Coffee Ringerike hovedtreff. I følge arrangøren kom det 160 biler og over 400 tilskuere. Publikums favorittbil var denne flotte lave og breie Mercedes-Benz SL 500 V8. Den har en spesiell foliering med detaljer fartsstriper og mønster som ikke kommer så godt frem på bildet.
Jeg synes det er færre nye SL-klasse Mercedes-Benz på veien enn AMG GT. SL-klassen er fremdeles i salg, men det ser ut som det for tiden registreres flere AMG GT med panamericana-grillen og en hint av 50-talls retro. Den avbildede AMG GT R ser helt rå ut. Med en 4-liters twin-turbo V8 yter den 585 HK og er sikkert spekket med elektronikk som styrer motor- og eksoskarakteristikk. Entusiastbil og fremtidig klassiker.
AMG GTRFord Escort mk2
Jeg forestiller meg at om vi hadde skrudd tiden tilbake til rundt 1980, ville det vært folk i arbeid på dette stasjonsområdet. Kanskje vedlikehold av togmateriell. Da ville det sikkert ha stått parkert en og annen Ford Escort her. Den hvite mk1 så helt original ut med unntak av fete hjul og Mexico-støtfanger foran. Man skal ikke skue hunden på hårene! Mange mk1 Escorter har fått oppgradert drivverket kraftig. Apropos Mexico, så var det en Escort Mexico der. Se hovedbildet.
Ford Escort mk1BMW E90 ved Norsk Samferdselshistorisk Museum, Hønefoss.
Gamle skiftelok og bygninger står i fin stil også til nyere biler, som BMW E46 Coupe over, – eller Nissan Skyline GTR, under. Den får meg til å tenke på de første Fast and furious-filmene. Med over 300 hester og norske avgifter ble vel bilene nærmest uselgelige i Norge – som nye. Med nye avgifter kan man fra 1. juli ta inn biler uten engangsavgift. Kanskje fra USA som et alternativ til en amerikaner. Der borte er tidlige Skyline’r kjent for å være meget kompetente og underholdende kjøremaskiner.
Jeg tok bilde av noen klassiske Volvo’er. Gode Amazoner har for lengst passert 100 000 kroner, og enkelte kryper også over 200 000. Det er ikke lenger noen typisk ungdomsbil. Snarere heller en bil for tilårskomne nostalgikere.
Ferrari 308 skapte en ny serie «små» Ferrarier med 8 sylindre. Ferrari 308 GTS var bilen Tom Selleck kjørte rundt i TV-serien Magnum P.I. Kanskje var det spesielt for Hawaii at politi-etterforskerne jobbet i Hawaii-skjorter og kjørte Ferrari.
Den avbildede bilen er en spesiell utgave fra tuning-firmaet Koenig Spesials og flotte BBS-felger. Full pakke fra Koenig Specials består av mer enn et body-kit. Det er trimmet motor, eksos, understell, bredded sporvidde samt oppgraderte bremser.
Usikker på parkeringsmulighetene for publikumsbiler ved utstillingsområdet, valgte jeg å parkere i sentrum og spasere de få hundre meterne opp til plassen. Der delte jeg parkeringsplass med denne vakre Ferrari 360.
Ferrari 360 foran Scandinc Hotel i Hønefoss.2000 360 ModenaPorsche 911 993 Turbo.
Pontiac Fiero Mera (1987-1988) på norske skilter – med originale MERA dekaler. Dette er nr 039 av 249.
Har du hørt om Pontiac MERA? Kanskje en av verdens mest sjeldne bilmodeller? Man ser tydelig konturene av en annen bilmodell, nemlig Ferrari 308. Det hele er en ganske bisarr historie.
Begynte med Pontiac Fiero
Det begynte med Pontiac Fiero, den lille 2-seters midtmotoriserte sportsbilen som ble produsert mellom 1984 og 1988. Fiero kunne ha blitt en kjempebra konstruksjon, hadde det ikke vært for at konstruktørene måtte begrense seg til GMs eksisterende delelager. Motorer, girkasser og hjuloppheng ble plukket fra eksisterende produksjonslinjer. Forhjulsopphenget skal visstnok ha blitt hentet fra Chevette-produksjonen. Fiero ble ingen dårlig bil, men den manglet sportslighet og «flærr». Ytelsene sto ikke i stil til det sportslige utseende.
Utseende var det eneste konstruktørene kunne boltre seg med. Karrosseriet ble laget i glassfiber på space frame stålrørsramme. En kan vel si at «good looks» var et av Fieros største fortrinn. Det forsto ledelsen i Pontiac også. For selv om ingen av komponentene var ultra-spennende, så var konseptet ideelt for en sportsbil, – eller en «sportsbil-look-a-like».
Pontiac Fiero GT
Som skapt for replika-prosjekter
Bundet på hender og føtter i forhold til underliggende teknikk, hadde designere i Pontiac funnet ut at de relativt enkelt kunne lage en spesialmodell ved kun å bytte ut glassfiberdeler. Modellen for det nye designet var bilen Tom Selleck kjørte i datidens populære TV-serie, Magnum PI. Ferrari’s lille 308 GTS deler sine identiske ytre mål med FIero. Ved hjelp av relativt enkle grep kunne Fiero’en omvandles til en bil som lignet på Ferrari 308.
Pontiac hadde sett noe som resten av verden snart skulle oppdage. Pontiac Fiero var som skapt for replika-prosjekter. I dag kan det faktisk være vanskelig å finne en Fiero som ikke har fått nytt liv som donorbil til en replika av ett eller annet slag.
Var ingen replika
MERA var en egen modell, annonsert via utvalgte Pontiac-forretninger. Reklameplakater og salgsbrosjyrer fortalte om den nye modellen, MERA fra «Corporate Concepts Limited – constructed on a new Pontiac Fiero space frame». MERA-forvandlingen ble altså kun utført på nye biler. Pontiac’s business-idé var å selge biler, ikke replika-kit. Kjøperne fikk selvfølgelig full garanti på hele bilen, – og om noen lurte på det: Selvfølgelig sto Pontiac’s ledelse bak prosjektet.
Ferrari 308 GTS. Den ekte Magnum PI-bilen.
Vurdert som et replika-bygg, ville MERA vært innenfor loven. Det ble aldri lagt skjul på at produktet var basert på Pontiac Fiero. Det ble ikke benyttet Ferrari-logoer noen steder. Felgene var Fiero-felger opplakkert i bilens farge, senere en annen type, kalt Cromodora Pentaspoke. De hadde en form som lignet Ferrari-felgene til 308, men var langt fra identiske. Under skallet var alt 100% Fiero, med MERA-dekaler i stedet for Fiero. Ferrari gikk selvfølgelig til sak mot GM og vant. MERA var ikke et vanlig replika-kit. Det var en bilmodell som uten tvil var en kopi av den populære Ferrari’en. Corporate Concepts rakk å lage 249 biler før produksjonen ble stanset. Hittil er det sporet opp i underkant av 100 biler hvorav én nå er på norske skilter. Disse bilene er i dag uhyre sjeldne og i øyeste grad bevaringsverdige. De er en del av en verdens mest bisarre bilhistorier.
Pontiac Mera med norsk registreringsnummer – den eneste i Norge!
Hva skjedde med de andre MERA’ene?
Det finnes flere Fiero’er i Ferrari-drakt til salgs på nettet. De har et ytre som kunne ha å stammet fra MERA-prosjektet, men er tatt ett steg videre for å ligne på Ferrari. Gule Ferrari-logoer «over alt», ekte Ferrari-felger og et modifisert interiør med sort lakk og pappmasjé, eller hva det måtte være. Det finnes sikkert én og annen MERA som har mistet sin identitet gjennom forskjellige eiere. Uten historie kan en sliten MERA risikere å bli tatt for å være en vanlig Ferrari-replika. Dem er det mange av. Det sies at nesten alle Fiero-baserte Ferrari 308- og 328-replikaer er utstyrt med glassfiber som er laget på basis fra en Pontiac MERA. Derfor kan det i ettertid være vanskelig å skille mellom biler som var en del av det opprinnelig MERA-prosjektet, – og hvilke som er konvertert i ettertid.
Hva er en Pontiac MERA verdt?
En alminnelig, kjørbar Pontiac Fiero ligger prismessig rundt $ 3-7 000 (USD). Mange biler er imidlertid modifisert og delvis restaurerte. Vakre eksemplarer kan koste over $ 20 000. Det ser ut som Fiero for lengst har oppnådd kultstatus og følgelig være fremtidige klassikere.
Alminnelige Ferrari-replikaer, solgt som Fiero, kan koste over $ 20 000 (kilde: autotrader.com). Siden det finnes så få MERA’er, finnes for øyeblikket ingen til salgs på de store, nettbaserte bilbørsene. En autentisk MERA i god stand, vil sannsynligvis kunne omsettes for rundt $ 25 000 – det samme som den kostet som ny. En MERA med orignale dekaler og felger er ikke bare en klassiker, – det er også en sjelden bil som vil stige i verdi.
Bevaringsverdig bilhistorie.
Pontiac Mera med Ferrari-dekaler.
Fakta Pontiac MERA
Kontstruksjon: Glassfiberkarosseri over stålrørsramme.
Dekk: 245/50VR15 (foran), 265/50VR15 (bak)
Felg: Cromodora Pentaspoke
Lengde/bredde/høyde i cm: 437/185/119
Motor: Midtplassert 2,8 V6 OHV Multi-port Fuel Injection
Hestekrefter: 135 ved 4500 omdreininger
Dreiemoment: 224 ved 3600 omdreininger
Gir: 5-trinns manuell, eller 3-trinns automat
Foran Øvrevoll: Jaguar Mark 2 og Porsche 911 Carrera 993.
Cars and Coffee er et biltreff for alle bilkategorier – og ditto eiere. Sist søndag arrangerte Cars and Coffee Asker og Bærum treff på Øvrevoll Galopp utenfor Oslo. I løpet av et par timer dukket det opp kjøretøy fra 1912 til 2019.
Jeg ankom sammen med en gjeng med strøkne Harley’er. På tohjulsiden var det høy nostalgiføring med blant annet 60-talls Tempolett Corvette og en strøken Tempo Trygg.
Jeg ble imponert av to nykommere i superbilklassen, Bentley Continental og 4-dørs AMG GT 63 S. Jeg fikk også studere ekstremt sjelden amerikansk bilhistorie, prestisjetunge Citroën’er og en rekke andre, flotte klassikere.
Nye Bentley Continental GT W12
2019 Bentley Continental mk3
Nå er 3. generasjonen kommet. På mange måter en superbil i fåreklær. Den 12-sylindede W12-motoren yter 635 HK og har et dreiemoment på 900 Nm. Forbruk blandet kjøring er 1,22 liter/mil. Denne bilen i Orange Flame, koster 3 390 000 kroner inklusive levering. W12 betyr at sylindrene er organisert i W-form. Dette gjør at motoren får en kortere lengde enn en V-form satt sammen av to rekkeseksere. Arrangementet gjør også at man får mer krefter og bedre dreiemoment.
For meg var det første gang jeg fikk studere 4-dørs utgave av AMGs fine GT coupé på nært hold. 4-liters V8-motor, biturbo, 639 HK i matt Graphite Grey Magno, så absolutt fantastisk ut. Den avbildede modellen er til salgs som 8 måneder gammel bruktbil hos Bertel O Steen Ullevål. Den har blant annet 21 tommers hjul, 9-trinns Gtronic, luftfjæring, elektronisk diffsperre, alcantara/skinn interiør med performance ratt i alcantara, sportseksos, Burmester sound system, Distronic Plus med mer. Prisen er 2 250 000 inklusiv omregistrering. Vær oppmerksom på at demo/salgsbiler i denne klassen ofte blir kjørt i overkant hardt – ikke av potensielle kjøpere, men av selgerne.
En bisarr – men sann – historie. Den avbildede bilen ser ut som en Ferrari 308, men er i realiteten en Pontiac Fiero fra 1987-1988. «Replika», tenker du kanskje, – og det er for så vidt riktig. Få biler er mer yndet som donorbil til replika-prosjekter. Den amerikanske billigbilen Fiero har passende dimensjoner, glassfiberkarrosseri og midtplassert motor. Det er bare å bytte ut glassfiberplater, så har du en «Ferrari-look-alike». Dette ga ledelsen i Pontiac en lysende idé. Gjennom forhandlerapparatet kunne man bestille en Pontiac Fiero Mera, – akkurat som bilen på bildet. Den ble markedsført som en ny modell. Pontiac håpet at kundene skulle nikke gjenkjennende til bilen som Tom Selleck fra TV-serien Magnum PI kjørte rundt i. Ferrari 308 GTB. Det var bare utenpå. Under glassfiber-skallet var alt fremdeles 100% Pontiac Fiero. Interiøret, setene og motoren – en GM V6 135 HK. Tror du Ferrari godtok Pontiac’s «nye» modell? – Niks! De gikk rettens vei og fikk stanset prosjektet. 247 biler ble bygget. Mera er derfor en av verdens mest sjeldne biler – og én av dem sto altså på Øvrevoll Galopp denne søndagen!
En vaskeekte amerikaner
International Scout 800 interior.
Sjelden å se i Norge: International Scout 800.
Når jeg er på biltreff, skyter jeg bilder også på utsiden. Det er ikke alle bilentusiaster som tar med seg bilen på innsiden. Denne International Scout er et sånt eksempel. Den er på størrelse med Jeep Wrangler og motorisert med tilsvarende motorer – rekkefirer, rekkesekser eller V8. I følge papirene sitter det en 3,2 liters rekkefirer i den avbildede bilen. Bil- og traktormerket International Harvester har i dag kultstatus i USA. I Norge er International ganske ukjent, selv om flere International har gått som brannbiler. Offroadere er ikke bare Jeep, Bronco og Blazer. Det blir litt som Cola. Alle tror at amerikanere kun kan velge mellom Coke eller Pepsi. Ekte amerikanere drikker gjerne Dr Pepper, Mountain Dew eller RC Cola, Cola-merker som kun finnes i USA. Kjører du International Scout, er det nærmest obligatorisk å ha rødrutet tømmerhuggerskjorte og ball cap, Merle Haggard på radioen – og RC Cola i brusholderen 🙂
Prestisje-Citroen’er
Citroen SM.Som et flyvende teppe: Citroen SM
Citroen DS
Citroen DS interiør
Citroen SM – et ikon fra den gang da Citroen eide Maserati. Citroën tok som kjent over Maserati i 1968 inntil de selv ble overtatt av PSA i 1974. Maserati utviklet motoren i SM – en V6 på 2,7 liter. Den er senere videreutviklet for senere Maserati-modeller, blant annet Quattroporte. Det vakre designet, luftfjæringen og det ultramoderne interiøret ble laget av Citroen.
Jeg oppdaget SM’en med én gang jeg ankom. Like i nærheten sto en flott DS, facelifted modell fra 1968 til 1975 – samme tidsepoke som SM’en. Både DS og SM er klassikere som hører hjemme blant de flotteste og mest prestisjefylte bilene i hele verden. Da jeg tidligere i år besøkte den prestisjefylte London Concours var det utstilt to DS’er vakkert senket ned på gressmatten. Skikkelige publikumsfavoritter.
BMW 2002 tii
Spotless BMW 2002 tii finished in Golf Yellow.
Jeg tok førerkort i 1976. Da hadde BMW 3-serie (E21) akkurat blitt lansert som erstatter etter 02-serien (E10). Folkemodellen 1502 var ennå i produksjon. Det er begrenset hva 18-åringer har av penger. Det rakk i hvert fall ikke til drømmebilen – BMW 2002 ti. Etter hva jeg kan huske, kom aldri disse bilene på billigsalg. Jeg antar at en kjørbar BMW 2002 alltid har hatt ganske høy verdi. Det er en velkjørende bil med vakkert utseende og sunn mekanikk – sett med dagens øyne.
Ett av de største blikkfangene på søndagens Cars and Coffee (in my own humble mind) var en helt strøken BMW 2002 tii (Touring Injection International). Modellen kom i 1971, med mekanisk «einspritzung» og 130 HK En BMW 2002 i denne tilstanden befinner seg i høy prisklasse, ikke minst lengere syd i Europa. Dette er en bil som er obligatorisk i arrangerte turer og løp over Alpene og Pyreneene.
Firkantede baklys erstattet runde fra 1974-modellen.
Flere bilder
Trykk på bildene for å se dem i større format – ev klikk en gang til for å maksimere dem. Vi tar blant annet med flotte eksemplar av en 1979 Volvo 142, en mk1 Grandada og en Mercedes-Benz 200 (W115) før faceliften for 1974-modellen.
1979 Volvo 242Ford Consul/GranadaFord Granada mk1.Mercedes-Benz 200 (W115) med small grill før facelift.Mercedes-Benz 200 (W115).Sunbeam Rapier Serie 2.Vakker oppstilling på Cars and Coffee, Øvrevoll galopp.
Se også
Cars and coffee Øvrevoll galopp.Cars and coffee, Øvrevoll galoppCars and coffee, Øvrevoll galopp.
Dette er artikkel nummer 5 i en serie om fransk bilindustri og franske biler – sett med norske øyne i Frankrike.
Da Renault Norge for noen uker siden kjørte en reklamekampanje på Facebook for sin nye Captur, kom det mange surmagede kommentarer fra litt tilårskomne lesere. Ikke om Renault Captur, men franske biler generelt. Det hjalp ikke at dagens eiere roste sine biler opp i skyene.
Captur er et typisk resultat av moderne bilindustri på tvers av landegrensene. Det typisk franske er borte – på godt og vondt. Renault Captur kommer neppe til å bli trukket frem som et eksempel på fransk bilbyggerkunst.
At moderne franske biler mangler fransk særpreg, legger neppe noen demper på nybilsalget. Det franske særpreget hører fortiden til, noe som bidrar til å gi eldre, franske biler stadig høyere kultstatus. I Frankrike er det stor interesse for typiske franske biler – ikke minst blant unge mennesker. Luftavkjølte Citroën’er og små Renault’er har lenge hatt kultstatus. Nå ser det ut til at stadig flere franske biler omfavnes av lokale bilentusiaster.
Renault 12
Renault 12
Renault 12
Renault 12
Jeg kom over en Renault 12 under mitt siste besøk Syd i Frankrike. De var kjempepopulære i Norge, ikke minst stasjonsvognen. Du kunne ikke fått mer bil for pengene den gangen. Jeg oppfattet aldri Renault 12 som utpreget fransk. På mange måter kan den sammenlignes med dagens Captur.
Renault 12 var overraskende konvensjonelt konstruert i forhold andre Renault’er. Den hadde stiv bakaksel – ikke uavhengig fjæring som andre Renault’er. De geniale, plassbesparende torsjonsfjærene var erstattet med ordinære spiralfjærer. Modellen manglet mye av det man forbandt med fransk bildesign. Likevel – eller til tross for dette – var eierne meget fornøyde med sine biler – sikkert minst like fornøyde som dagens Captur-eiere.
Renault 12 hadde ikke spesielt lang holdbarhetstid, spesielt ikke på saltede veier, – en sjebne den delte med de fleste andre bruksbiler på den tiden.
Fiat Regata 85 S
Apropos kort holdbarhetstid…
Jeg kom også over en Fiat Regata. Neida, den ble ikke produsert i Frankrike, men ved Fiats Mirafiori-fabrikk i Italia. Likevel passer den svært godt til vår lille by med katalansk arkitektur. Den marineblå sedanen eies av en ung mann med interesse for latinske biler. Flere unge i byen, der jeg bor, tar vare på sånne biler. Det varme, tørre klimaet gjør at bilene ikke ruster. Da kan til og med biler som Fiat Regata få et evig liv hvis man ikke kjører dem til vrak.
Det er ingen hemmelighet at Regata hadde svært kort holdbarhetstid. For det første var de dårlig sammenskrudd og for det andre var rusten nådeløs. Bortsett fra det, synes jeg det var riktig hyggelig å kjøre Fiat Regata noen ganger på 80-tallet. Jeg likte lydbildet, som i hovedsak ble formidlet gjennom eksossystemet. Typisk italiensk. Så får man se mellom fingrene på at innvendige plastpaneler av og til løsnet under kjøring på dårlige veier.
Luftavkjølt er coolt
Citroën Visa 17 RDLuftavkjølte Citroën’er som 2CV, Dyane, Ami og Méhari er svært populære og prisene er nå stigende. Er du på utkikk etter noe ekte fransk, kan Citroën Visa være et bra alternativ. Tidlige versjoner hadde nemlig en litt forstørret luftavkjølt 2CV-motor, 652 ccm 34 HK og paraplygir. Drivverket kan vel betraktes som et forsøk på å føre 2CV-ånden videre. På veien kjører Visa på typisk «Citroën»-vis, mykt med lang fjæringsvei. Modellene ut over 80-tallet fikk etter hvert vannavkjølte bensin- og dieselmotorer fra Citroëns motorprogram – samt gulvgir. I Frankrike ruller det ennå svært mange Visa varebiler. Man ser dem over alt. De er fullt kjørbare selv om de ofte ser ganske mørbankede ut. Ved introduksjonen av Citroën Visa ble det luftavkjølte drivverket sett på som gammeldags, i hvert fall her hjemme. I dag er det franskt og coolt.
Peugeot 104
En annen fransk røver er lille Citroën LN og søstermodellen Peugeot 104. Disse er bygget på samme plattform som Citroën Visa. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at disse bilene egentlige er klassikere, – eller fremtidige klassikere. De ser alt for moderne ut. Dette er nemlig forløperne til dagens subkompakt-biler som for alvor tok av da Ford Fiesta ble introdusert noen år senere. Franskmennene var først.
Citroën 2CVCitroën 2CVCitroën Dyane og Renault B90 i bakgrunnen
Citroën Acadiane
Citroën Acadiane
2CV-bølgen
I serien «Franske klassiskere» kommer man ikke utenom 2CV’ene. Tidligere var det ganske vanlig å se forlatte 2CV’er. I dag virker det som alle som kan reddes er pusset opp og kommet ut på veien. Noen ser ut som nye, andre har en patina over seg. Jeg kan ikke tenke meg noe mer fransk enn en «smattrende» 2CV gjennom trange bygater. Selv om 2CV-bølgen har sendt prisene oppover, kan man skaffe seg en brukbar doning til mellom 50-80 000 kroner.
Citroën Dyane
Hvis du ikke er alt for kresen i forhold til «coolness», er Dyane et godt alternativ til 2CV. Den følger samme konsept, men har litt mer plass, litt mer komfort – og er kanskje mindre sær enn 2CV, for å si det sånn. Ledelsen i Citroën hadde tenkt at Dyane skulle blir etterfølgeren etter 2CV. Det paradoksale er at produksjonen av 2CV overlevde både Dyane og Visa. 2CV’ene rullet ut av produksjonsbåndene lenge etter at Dyane og Visa var historie. I motsetning til 2CV, står det fortsatt mange forlatte Dyane’r ute på landsbygdene. Den røde Dyane’n på bildene sto utenfor et verksted som bringer liv i gamle biler. Jeg tipper noen har planer med den. På samme sted står også en Acadiane – varebilutgaven av Dyane. Dyane’ne er sjeldne å se på veien, men Acadiane’ne holdes fremdeles i live – som praktiske nyttekjøretøy.
ACL Rodeo – basert på Renault 4.
Strandbiler
Dyane/Acadiane deler plattform og drivverk med Citroën Méhari, den populære, åpne strandbilen som er laget av myk plastikk. Det skal visst være enkelt å skaffe deler til disse bilene. Med tanke på coolness, er vel Méhari en av de aller cooleste å kjøre til stranden med – i hvert fall her i Frankrike. Modellen kan minne litt om Mini Moke, som for øvrig nå produseres som elbiler.
I den lille havnebyen Port-Vendres kom jeg over noe så sjeldent som en ACL Rodeo. Det er Renault’s svar på Citroën Méhari. Renault benyttet Renault 4 som plattform for sin «strandbil».
Citroën HY
Til slutt tar jeg med en av de cooleste franske bilene for øyeblikket, varebilen Citroën HY eller H-type. Prisene på disse bilene har skutt skikkelig i været. Mange sier at HY følger trenden vi har sett med Volkswagen’s Type 2 – T1 og T2 – den såkalte hippie-bussen, samba’en, varebilen eller pickup. Den avbildede HY’en er i vanlig drift. Jeg vet ikke om den hadde et ærend i snekkerbedriften (avbildet) eller i grønnsaksbutikken ved siden av. Jeg tipper det siste. Hva kan vel smake bedre enn solmodne tomater fra Syd Frankrike fraktet bak på en Citroën HY?
Fargen, Reflex Silber Metallic, har fulgt Volkswagen i over 20 år.
Uten verken hybrid eller eldrift er det vanskelig for Volkswagen Polo å hevde seg på salgslistene på samme måte som tidligere. I juli lå den på en anstendig 20. plass, men kan på årsbasis komme til å havne utenfor topp 30-listen. Mange Polo’er anskaffes som bil nummer to. I det markedet er det vanskelig å ikke velge avgiftsgunstig elbil til samme pris.
Kjører på dreiemomentet
1-litersmotoren med 95 hester og DSG gjør en flott jobb som fremkomstmiddel. Girkassa holder turtallet nede på 1500 omdreininger. Der støyer ikke motoren mer enn en elmotor. Likevel er det dreiemoment nok til å forsere vanlige bakker. Sammenligningen med elbiler er ganske treffende. Med nesten konstant turtall og godt dreiemoment, føles det som å kjøre elbil. Drivverket oppfører seg ikke like effektivt når du ønsker å forlate det passive kjøremønsteret og bruke turtall for å komme deg raskt forbi en bobil eller smette inn i hurtiggående trafikk. Det tar tid. DSG-giret trenger et par sekunder på å omstille seg, og motoren trenger også tid på å komme opp i turtall. Selv fra 1500 omdreininger er det et «lægg» i motoren. «Paddle-shifts» på rattet gjør at man kan gire ned noen sekunder på forhånd. Det er en fin måte å veksle mellom aktiv og passiv kjøring.
3-sylindret motorkarakteristikk
Den turbomatede motoren har bare 3-sylindre. Siden motorturtallet holdes lavt, slipper man den irriterende klangen 3-sylindrede motorer vanligvis gir – i hvert fall under normal kjøring. Motorduren er godt dempet og i et behagelig, lavfrekvent toneleie. Den 3-sylindrede karakteristikken merkes imidlertid godt ved tomgang. Da vibrerer motoren – og det forplanter seg til hele bilen – selv når tomgangsturtallet var stilt på 1000 omdreininger. Dette har jeg også merket på andre biler med samme drivverk. Automatisk «stop & start» bidrar til å avhjelpe dette noe.
Polo’en passer godt til et «laid-back» småbyliv i grenseområdet mellom Frankrike og Spania. Her er elbiler kun for spesielt interesserte. Polo med 95-hester er faktisk en av de minste bilene som tilbyr akseptabel plass og komfort – og suverene kjøreegenskaper. Den spanske leiebilen med utstyrsnivå «Active», er alright utstyrt. I Norge er tilsvarende utstyrsgrad «Business». Du kan sette deg rett inn, stille inn ratt, sete og speil, – og kjøre avgårde med én gang. En tysk kvalitetsbil produsert i Pamplona, Spania.
Feriebil
Min kone og jeg befinner oss en uke ut i sommerferien. Vår datter og hennes samboer fra London har akkurat ankommet. Fire voksne går helt fint i en Polo. Vi bruker bilen til stranden, til «storbyen» Perpignan og til grensehandel i «La Jonquera». Det er franskmennenes «Svinesund» hvor man kan handle billig vin, øl, skinke, ost, kjøtt og merkeklær. I går tok vi turen over den gamle grenseovergangen, Perthus. Mens trafikken fløt i jevn strøm over motorveien bare noen hundre meter unna, stampet vi i kø i over en time for å komme gjennom hovedgaten alle måtte passere før den nye motorveien kom i 1976. Også den gangen var det kilometerlange køer her. På den ene siden av hovedgaten ligger Frankrike – på den andre, Spania. Mange tar turen for å gjenoppleve fordums minner, andre skal handle. Det er vissnok her man får kjøpt det billigste brennvinet.
Høyre side er Spania, venstre er Frankrike. Landegrensen går langs midtlinjen.
Pass på clutchen i DSG7-kassene
Med lavere vekt og mindre energitap er 7-trinns DSG (DQ200) bedre enn sin 6-trinns forgjenger. Bortsett fra ett punkt. Holdbarhet. «Min» Polo hadde passert 45 000 km som leiebil, og clutchen bar tydelig preg av å være slitt eller skadet, spesielt ved igangkjøring. Den brukte lang tid på å gripe, og når den grep, skjedde det med et kraftig rykk. Jeg er glad det ikke er jeg som skal betale for clutchbytte og overhaling.
Kjører man dobbeltclutch-girkasse på feil måte, utsettes nemlig clutchen(e) i girkassa for unødvendig stor slitasje. Hvis du holder igjen bilen med bremsen i saktegående kø, som man gjør med konvensjonelle automatkasser, vil clutchen slure. Resultatet blir varmgang og stor slitasje. Jeg er likevel ikke tvil når jeg anbefaler DSG7 for Polo.
Sikkerhet
Sikkerheten er målt av Euro Ncap i 2017. Der fikk nye Volkswagen Polo topplassering i sin klasse. God score i alle disipliner. 95-hesteren leveres også med skivebremser på alle 4 hul.
Polo er en sikker bil også med hensyn på aktiv sikkerhet – systemer som skal forhindre at det skjer ulykker. Alle Polo’er leveres med automatisk varsling hvis noe skulle dukke opp foran bilen, og automatisk brems i hastigheter under 30 km/t. Kjøreegenskapene er forbilledlige for klassen og er utformet for å korrigere førertabber.
Etter en time i kø kjører vi gjennom Perthus – grensebyen som er delt mellom Spania og Frankrike.
Forbruk
Etter en uke er forbruket målt på delstrekninger. Den første på vei ut fra flyplassen i 80- og 100-soner. Her stabiliserte forbruket seg på 0,46 liter pr mil i henhold målt på instrumentene. Etter hvert som motorvei-hastigheten økte til 120 km/t, gikk forbruket opp til 0,54 liter pr mil i heftige regn- og vindbyger. Været var ennå ganske kjølig sånn at aircon-anlegget ikke behøvde å gå for fullt. Når gradestokken kryper over 30 grader, går forbruket lett over 0,7 liter pr mil, på gunn av at kjøleapparatet går på full guffe. Det er ingen kunst å holde motoren på rundt 1500 omdreininger helt opp til 80 km/t. Da kan du få et superlavt forbruk. Selv målte jeg 0,39 på en 35 km lang kjøretur før solen begynte å varme for alvor. En tur til stranden (30 km) endte på anstendige 0,37, men var nede i 0,35 inntil vi svingte av fra hovedveien.
Basert på erfaringer fra andre biler med samme drivverk, kan du regne med 0,46-0,54 i daglig kjøring uten å tenke forbruk. Med økonomisk gassfot kan du lett komme ned på 0,30-tallet.
Polo er blitt voksen
Nye modeller av Volkswagen Polo blir stadig større. Siste utgave er stor nok til å dekke bilbehovet for svært mange. Samtidig virker den ganske anonym, i hvert fall når den står parkert gatelangs med andre biler. Ungdommeligheten som kjennetegnet tidligere Polo’er er ikke lenger like tydelig. Også bak rattet er ungdommeligheten tonet ned. Med TSI-motoren på 95 hester tilbyr bilen en sikker og komfortabel transport, uten å innby til aktiv kjøring. Polo er ikke bare blitt voksen, men også bragt i takt med tiden i forhold til hvordan fremtidens biler kommer til å være.
Still inn den adaptive cruisekontrollen, len deg tilbake og nyt turen!
Volkswagen Polo 1.0 TSI 95 DSG – fakta
Mål og vekt
Lengde/bredde/høyde i cm: 405/175/144
Akselavstand i cm: 255
Tankvolum i liter: 40
Bagasjerom i liter: 351 (11 liter mer enn e-Golf)
– med nedslåtte seter: 1125
Egenvekt: 1180
Totalvekt henger med bremser: 1000
– uten bremser: 590
Motor
3-sylindret. Turbo. Direkteinnsprøytning. Euro 6b.
Slagvolum motor i ccm: 999
Effekt HK/KW: 95/70
Dreiemoment i Nm: 175 ved 2000-3500 omdreininger
Girkasse: 7-trinns DSG (tørr clutch løsning)
Jeg har alltid et våkent øye for spesielle biler. En radar i underbevisstheten kartlegger omgivelsene og varsler straks den oppdager noe «spesielt». Det er vanskelig å sette ord på hva dette «spesielle» egentlig er. Det kan være annerledes form, farge, detaljer, lyd…
Her om dagen kom jeg over et sånt fenomen, – langs én av de kondemnerte hangarene ved Koksa-verkstedet på Fornebu. Jeg tok bilder. Det var en Calypso-grønn Mercedes-Benz SLK R170 fra første produksjonsår 1997. Normalt bryr jeg meg ikke om tidlige SLK’er – simpelthen fordi jeg synes de ikke er spesielle nok. Jeg ville heller gått for en CLK (W208) med drivverk og understell fra C-Klasse (W202). CLK fremstår som en finere versjon av C-klassen, mens SLK endte opp som …
… verken fugl eller fisk?
Jeg forestiller meg korporative, tyske ingeniører som har fått i oppdrag av toppledelsen å lage en modell for å utkonkurrere den nye BMW Z3. Det var et hasteprosjekt. Kostnadene måtte holdes nede. Ren business. Kaum Leidenschaft.
SLK R170 før facelift (f.v.), samme modell med aftermarket upgrade kit (øverst f.h.) og den nyeste SLK.
En liten C-klasse-basert sportsbil?
Først forsto jeg ikke hva som hadde fanget interessen min. Jeg begynte å parkere ved siden av SLK’er. Jeg tok bilder. Sammenlignet dem med den grønne SLK’en. Da så jeg det. «Min» SLK hadde fått skiftet hovedlys og grill med ettermarkeds produkter. De triste, uttykksløse, brune og matte plexiglassene var byttet ut med friske, moderne lyskastere. Skal du ha en SLK, må du gå på ebay.com og kjøpe nye hovedlys! Kanskje bestille ny grill også, – en som ligner på andre Mercedes’er. Da vil din SLK mk1 se 10 år yngre ut. Se billedmontasjen over – og likheten mellom den oppgraderte R170 og dagens SLK.
Rieger-kit?
Aftermarket kit som får R170 til å ligne R171. Foto Rieger/bildeler.noNoen har tatt den lenger ut. De har skiftet hele fronten. Rieger selges av blant annet Skruvat.no. Fronten, med assosiasjoner til SLK mk2 (R171), kler «vår» R170. Egentlig er jeg ingen stor tilhenger av R171. Fronten med «nebbet» passet godt til den fullsized’e SL’en, men ikke så bra til den korte SLK’en. Jeg synes den siste SLK’en (R172) ser best ut av dem alle. Dessverre oppnådde den aldri samme salgssuksess som forgjengerne.
R171 SLK med facelift fra 2008 med endret front- og bakfanger, grill og ytterspeiler og oppgraderte motorer (Bil avbildet i Perpignan, Frankrike).
Daimler AG avsluttet nylig SLK-serien
Fra 1997 til 2019 ble det laget 3 modeller av SLK – R170, R171 og R172. Alle laget etter samme konsept: «Sportslich, Leicht und Kurz». Roadster’e bygget av komponenter fra tilhørende C-klasser. Sportsbiler som hvem som helst kunne kjøpe. I dag begynner prisene på R170 fra 50 000. La oss se nærmere på hva vi får.
Facelift for 2001-modellen
R170 ble laget i to serier. Den første ble produsert fra 1996-2000. Den andre, en facelifted utgave, ble produsert fra modellåret 2001 til 2004. Visuelle forandringer besto av ny plastikk under grillen foran, nye kanalskjørt lakkert helt ned, samt nytt nedre bakstykke. Motormessig fikk alle motorer kompressor. 2-literen på 134 HK uten kompressor forsvant ut av modellprogrammet. Innstegsmotoren ble 200K (kompressor) som leverte 163 HK. 2.3-liters motoren – også den med kompressor – fikk en effektøkning fra 190 HK til 194 HK. Videre ble det mulig å bestille SLK med den – nå klassiske – 3.2 V6-motoren. Det er altså flere grunner til at man bør gå for den facelifted’e modellen. Den største er alt man ikke kan se, – en rekke endringer tidligere innrapportert som svakheter.
Hva man skal se opp for
Rust
På grunn av dårlig stål, ble alle Mercedes’er rundt århundreskiftet rammet av alvorlig rust. Det rammet alle modeller fra den minste til den største. Friskmeldingen kom med 2003-modellene, – altså siste årgang av R170. Likevel har SLK greidd seg bedre enn sine brødre CLK (W208) og C-klasse (W202). Mange SLK’er ble anskaffet som bil nummer to og fikk kanskje hedersplassen i garasjen. Da Mercedes-Benz’ rustproblemer ble kjent, valgte mange å rustbeskytte bilene sine. Det betyr ikke at SLK’er er fritatt fra rust. Det finnes steder man vanskelig kan inspisere, blant annet innfestning av framskjermer og bakre hjulbuer. Det kan også forekomme rust i C-stolpene som holder/fester taket. Man kan derfor si at ser du rust, kan det være lurt å skygge unna ved eventuelle kjøp.
Facelifted modell parkert ved siden av Terjes bilers «reportasjebil».
Oljelekkasje
Teknisk sett er det ingen spesielle problemområder på SLK. Ett problem som rapporteres av flere eiere gjennom årene, er oljelekkasjer rundt solenoid’en som styrer VVT-systemet (variable ventiltider) i enden av kamakselen. Mange har opplevd at olje har trengt inn i motorens hovedledningssystem. Først fra 2003-modellene ble dette fikset i form av en ekstra innfestningsdel som også kan ettermonteres på eldre motorer (M111 200K og 230K).
Høye delepriser
Komponentene i styring, bremser og understell har samme levetid som andre biler. Det betyr utskiftninger fra 100 000 km og oppover. Problemet med en modell som SLK mk1, er Mercedes-Benz’ skyhøye delepriser. Følger man forhandlernes service-program, kan regningene bli like høye som bilen er verdt. Regnestykket kan bli mer lønnsomt ved å handle deler på nettet og skru litt selv.
Vario-taket
Et siste problem er det såkalte Vario-taket som åpnes og lukkes med et tastetrykk. Det krever regelmessig bruk for å fungere. Mange opplever funksjonsfeil etter vinteropplag. Det kan oppstå feil i mikrosvitsjer, ledningsnett og hydraulikkpumpa. Det kan være tidkrevende å feilsøke og kostbart å anskaffe deler. I verste fall kan en reparasjon koste like mye som bilen er verdt.
Startsperren
DAS (Drive Authorisation System) kan slå inn sånn at bilen nekter å starte. Problemet skyldes at signalene fra nøkkelen ikke rekker frem til dataenheten hvis bilen har stått en stund.
Priser
Prisoversikt i Norge og Sverige på modeller før og etter facelift (2001). Svenske priser er omregnet til norske kroner, inklusiv norsk mva og vrakpant.
Skjemaet viser norske og svenske priser på modeller før og etter facelift. Svenske priser er utregnet i norske kroner inklusiv norsk mva og vrakpant, men uten frakt. Svenske priser er ikke spesielt gunstige, men utvalget i Sverige er større, spesielt på «lågmilare». Disse ligger prismessig like under 100 000 NOK ferdig innført til Norge. Regn med priser mellom 50.000 til 80.000 for biler med km-stand rundt 150.000. SLK’er vil i likhet med øvrige roadstere kunne regnes som fremtidige klassikere og få evig liv.
Ikke glem å bestille nye hovedlys på Ebay!
Bilder
Pre facelift modell.Facelifted modell sett bakfra.Interiør i facelifted modell. Mange modeller ble levert med rødt og lyst skinn. Jeg synes grått, antracit og svart ser bedre ut. Dessuten tåler det bedre daglig bruk.Interiør i facelifted modell.Ryddig i motorrommet. 200 Kompressor.Mercedes-Benz 230 SLK parkert ved siden av Terjes bilers «reportasjebil».
Facelifted R170 på «Wheelers Dealers»: Edd China fikset blant annet pumpa til Vario-taket – på mistanke, samt et par andre småting. Ferdig fikset prøvde teamet å få GBP 3 800 for den …
Oppdatert 09.04.2020. Bilen er nå lagt ut på hjemmesidene til Økern Bilauksjon. Den er rengjort, alle hjulbolter på plass og to sett (nye) nøkler – og det ser ut som om det er skiftet tenningslås eller noe sånt. Krever «TLC» for å bli helt fin, samt en liten innsats for å fikse startsperre/elektronikk..
Pontiac hadde sett noe som resten av verden snart skulle oppdage. Pontiac Fiero var som skapt for replika-prosjekter. I dag kan det faktisk være vanskelig å finne en Fiero som ikke har fått nytt liv som donorbil til en replika av ett eller annet slag. 
