Jeg har vært på Sandown Park i Storbritannia, på utstilling blant folkevognbusser. Jeg liker de fargeavstemte interiørene i T6-baserte Multivan og California. Det er komfortløsninger på første klasse. Det kunne like gjerne vært 4 Audi-ringer i grillen på disse flotte bilene.
Mens jeg beveget meg i en skog av Westfalia-topper, kom jeg over en senket Transporter med tøffe svartlakkerte 18 tommers felger, en liten spoiler over bakvinduet og gøyalt interiør. En skikkelig publikumsmagnet. Mange gråhåret som meg selv. Den gamle damen foran meg hoppet opp i førersetet og studerte interiøret med største interesse. Lifestyle express for mennesker i alle livsfaser.
Spoiler og tåkelys.
Sportline er en utstyrsvariant Volkswagen benytter på flere av sine modeller. Det handler utelukkende om utstyr, samt motorvalg som fremhever det sportslige. Transporter Sportline tilbys kun med 2,0 180 HK BiTDI, – en motor som ikke gjør skam på det sportslige preget. Bi-turbo motoren hadde en del barnesykdommer i T5, mens dagens T6- og Amarok-installasjoner skal være friskmeldte. Utstillingsbilen hadde 7-trinns DSG, men kan også leveres med 6 trinns manuell kasse. Det finnes ingen alternativ med 4-motion – i hvert fall ikke for det britiske markedet.
Transporter Kombi med 6 seter.
Jeg er fascinert av innredningen. Setene er enkle, men gir støtte på de rette stedene. Dessuten ser de fantastiske ut i svart og rødt skinn. Innvendig er det utvilsomt Transporter, – stilrent, enkelt og praktisk uten de påkostede panelene og vegg-til-vegg-teppene vi finner i Caravelle, Multivan og California.
Dette er en Transporter Kombi med kort hjulavstand og sidevinduer. Cargo-avdelingen oser av lifestyle. Et kjøretøy som kan brukes i jobb om dagen, til sportsaktiviteter på kvelden, og langturer i helgene. Det hele minner meg om det opprinnelige folkevognbuss-konseptet.
Ideell som arbeidsbil og familiebil.
Britisk «on the road» pris er GBP 41 578 for 6-seteren. Mye er inkludert, men ikke cruise control og xenon som kan bestilles separat. Ulike delevegg-løsninger finnes også på utstyrslisten. Volkswagen Transporter kan ikke registreres som avgiftsgunstig kombinertbil i Norge. Som 6-seters personbil blir den omtrent like dyr som sin mer påkostede bror, Caravelle. Jeg gjetter at prisen i Norge vil havne på rundt 700 000 som personbil, og i overkant av 450 000 som varebil – hvis den kommer hit.
VOLKSWAGEN TRANSPORTER KOMBI 2,0 SPORTLINE KORT
Totalvekt: 3200 kg
Største vekt tilhenger med brems: 2500
Dekk: 255×45/R18
Toppfart: 190 km/t
Akselerasjon 0-100: 10,3 sekunder
Seter i flott fargekombinasjon.Foran er det transporter – med MMI og GPS.
Se også
VW T6 CaliforniaVW T6 MultivanT5 og A5 med produksjonsfeil.
Noen fortalte meg at dette var verdens største utstilling av luftavkjølte folkevogner. Det tviler jeg ikke på. Det var rett og slett enormt.
En herlig blanding av bobler og busser fra hele Europa møtte på årets Volksworld. Ikke bare i utstillingsområdene, men også ute på parkeringsplassene, og på plenene der folk overnattet i bussene sine. Kun folkevognbusser, selvfølgelig. Besøkere var oppfordret til å ankomme kvelden i forveien for å slippe bilkøene på åpningsdagen.
Hvert år får mang en veteran-VW problemer med clutchen den siste biten før ankomst.
Arrangementet ble holdt på Sundown Park veddeløpsbane i Esher, sydvest for London. Jeg var imponert over hvor mange belgiere, nederlendere og franskmenn som hadde tatt seg over kanalen med sine bobler, T1- og T2-busser, Type3 notchback og fastback, – samt vakre Karmann Ghia. Jeg så én Courierwagen og et par brasilianske VW. En 2-dørs Audi 100 Mk1 sto blant folkevognene og jeg så også en K70. Ellers var det meste luftavkjølt.
Det er tydelig at tidlige folkevognbusser er verdt sin vekt i gull nedover i Europa. Flere utstillere på Volksworld hadde spesialisert seg på innredningsløsninger. Det er nemlig mulig å bruke mye omtanke og penger på interiøret. Jeg likte godt løsninger basert på finerplater i tre. Det forsterket veteranpreget på en fin måte. Andre satset på plastic-fantastic. 70-tallets T2-busser egner seg fint for sånne løsninger.
VolksWorld dreier seg mye om Volkswagens busser, camping- og multivan-løsninger. Også dagens aller siste T6-baserte nyheter ble fremvist. Det skal jeg fortelle mer om i et senere innlegg. Men fokuset på de tidlige VW-bussene indikerer hvor verdifulle disse bilene er blitt. Har du et skogsvrak som kan reddes, sitter du sannsynligvis på en gullgruve. Jeg savnet imidlertid pickup’ene, både enkelkabinere og dobbeltkabinere. De var det bare et par stykker av. Jeg mistenker at de høye prisene, spesielt på T1-bussene, har medført at pickup’ene er brukt som donorbiler til bussprosjekter.
Stilmessig går det mye i ratlook og senking med ekstreme hjulvinkler. De er tøffe og veldig flotte fotomotiver, men jeg kan ikke forestille meg at de kjører særlig bra. Personlig foretrekker jeg mer originale biler, – sannsynligvis fordi jeg opplevde disse i mine egne guttedager på 60-tallet. Kameraten min hadde en T1 dobbeltkabiner, naboene en 53-modell boble med delt bakvindu, og det var stas da fetterne mine kom på besøk i sin sitrongule boble fra 59.
Jeg blir aldri lei av og se på folkevogner. I helgen fikk jeg studere mer enn hundre stykker i detalj, – mange av dem på parkeringsplassen. Der fortsatte utstillingen. Og skulle jeg tittet på alle bilene, måtte jeg bruke en dag til.
Jeg tok mange bilder. Alt for mange til å vise i dette innlegget, – men lover å fortsette å legge ut bilder under «Volkswagen»-linken til høyre.
Bli med på en liten tur blant bobler og busser!
To generasjoner VW-busser. Den nærmeste fra 1954.Tidskapsel: Slik utstillingen av Type3 kunne ha sett ut i – for eksempel – 1965.Pent lined up: T1’ere i ratlook style.Europas fineste Folkevogner var samlet her denne helgen. Her er noen av dem.Stemning fra utstillingsområdet.Sjelden man får titte gjennom takvinduene på en T1.Med dagens priser på T1 samba, kunne man like gjerne kjøpt leketøysvarianten.Denne flotte 15-vindus-T1 fikk plass innenfor – i ringen.Moderne innredning utført i 50-tallsstil. Legg merke til innertaket og den flotte kjøkkeninnredningen. Dette kan du kjøpe nytt i dag. Men ikke Cola-kjøleren: I like!VW «Samba» interiør.Vakker og velutstyrt T2 på utendørs utstillingsområde.Ekstralyset på taket: I like!Flere av de klassiske boblene hadde fått Porsche-ratt, som denne.Gjennomført, helt strøkent, ratlook stil.Tøff School Bus Look.Ute på parkeringsplassen sto denne flotte «oval vindu» Folkevognen i selskap med diverse klassikere fra Wolfsburg. Silhuetten brytes av en Golf Pluss som står parkert ved siden av. De to bilene er omtrent like lange og like høye.Noen forlot arrangementet for å dra rett på påsketur 😉
Kensington er ikke bare kjent for sine grøntområder, – sin Viktorianske og Edwardianske arkitektur. Det er nemlig få gater i verden hvor luksusbilene står like tett. Få har garasjer. De opprinnelige stallene i bakgatene er for lengst gjort om til boliger, små butikker eller næringslokaler. Derfor må bilene parkeres gatelangs.
Flere av dem er allerede fanget opp av carspotter’e og spredt på sosiale medier. Mangfoldet er stort. Italienske sportsbiler, britiske klenodier, tyske prestisjebiler, veteranbiler og et par som ser ut til å ha deltatt i Wacky Races. Hvis du utforsker de små, trange bakgatene, kan du finne steder hvor eiere av lokale veteranbil-forhandlere har plassert bilene på gaten til allmenn beskuelse. Innenfor Kensington finner du ikke mindre enn to autoriserte Ferrari-forhandlere og én Lamborghini-forhandler. Norge har – til sammenligning – ingen.
Dette er Mekka for bilentusiaster. Jeg valgte ikke å ta med bilder av nyere, tyske biler. Her står de nemlig så tett at de ville ha fylt bloggsidene på Terjes biler helt frem til jul.
Aston Martin Rapide S. Trolig verdens vakreste 4-dørs kjøretøy. 6,0 liter V12 yter 552 HK.
Tidlig vår i Kensington. Denne flotte T2 camperen er et dekorativt element sammen med fruktblomstringen.1963-66 Rolls-Royce Silver Cloud III med sin nydelige Spirit of Extacy.Ferrari 612 Scaglietti er et sjeldent syn med 5,7 liter V12 montert like bak framakslingen.Ferrari California T trolig kjøpt hos en av Ferrari-forhandlerne på South Kensington.Klassiske Bentley Brooklands.Mer britisk enn dette kan det neppe bli. Dette er trolig siste Limited Edition, 1275 ccm fra 1990-95.Ferrari California (nærmest), Lamborghini Quattroporte og Ferrari 599 GTB (den røde på andre siden av gaten).Mercedes Benz 200 (W115) facelifted modell med bred grill har oppholdt seg i disse gatene i flere år. Jeg synes fargen Signal Orange passer godt til teglstensfasadene.På vandring gjennom Holland Park fant jeg denne vakre W126. Jeg hadde nesten glemt hvor flott det over 30 år gamle designet faktisk er!I nærheten av Holland Park fant jeg denne Fiat Nuova 500 L. Ideell bil for å komme seg rundt i London.Lett patinert 1994-2000 BMW 3-serie (E36) cabriolet.Klassisk Saab 900 Combicoupé er en typisk Kensington-bil.
Denne 1998 Infinity Q45 med ettermontert Bentley-grill får turistene til å trekke på smilebåndet. Bilder av denne doningen florerer på nettet.
KENSINGTON
Kensingtons grense i syd er en linje mellom Harrods og Stamford Bridge (Chelsea FC). I nord strekker bydelen seg til Westfields (Shepard’s Bush) i vest og Hyde park i øst. Westfields er et enormt shoppingsenter med mange forretninger, – mange svært ekslusive. Du finner også store kjedebutikker langs Kensington High Street.
Langs Old Brompton Road i syd finner du flere mindre butikker, kafeer og restauranter. Kensington er en rolig bydel nesten uten nattliv. Jeg kan anbefale følgende tre hoteller: Hilton, 179-199 Holland Park Avenue. Flott beliggenhet til Westfields og Central Line til Oxford Street. Lexham Gardens Hotel, 1 Lexham Gardens, er et billighotell, med gode rom og hyggelig betjening. Regency/Doubletree, 100 Queens Gate har fine nyoppussede rom, og fin adkomst til butikker og kafeer.
Den franske bilgiganten PSA har gitt grønt lys for å kjøpe de europeiske aksjene i GM (Opel og Vauxhall). Det er ventet at oppkjøpet skal offentliggjøres i dag, mandag 6 mars.
Den nye PSA-gruppen vil dermed bli Europas nest største bilfabrikant etter Volkswagen-gruppen. De to bilgigantene vil til sammen produsere 40% av alle nye biler i Europa, – 24% VW og 16% PSA.
Opel har gått med tap de siste 16 årene og har ikke greidd å snu trenden. Det er en kjent sak at Opels nyere modeller ikke er attraktive nok til å opprettholde markedsandeler fra de gyldne 80- og begynnelsen av 90-tallet.
One of Opel’s historic slogans is “Look at Opel now!” Someone should really look at Opel now. Opel has lost its grip on their old, faithful customers.
PSA, derimot, går med solide overskudd og er svært investeringslystne. De har varslet at de vil foreta oppkjøp frem mot 2020. Avisene i Frankrike har skrevet om bekymrede fagforeninger. Ufattelig mange ansatte er berørt. Opel og Vauxhall har totalt 35 600 ansatte, og PSA har 95 700, – de aller fleste i Europa.
Opel har lenge gått i rødt, mens PSA går med solide overskudd.
Det er ikke lenger slik at franske biler produseres i Frankrike, og tyske i Tyskland. Det åpnes og lukkes bilfabrikker over hele Europa. Ved slutten av 2014 avviklet Opel sin produksjon i det store Bochum-anlegget. Hensikten var å sikre fortsatt drift i hovedkvarteret Rüsselheim. PSA har gitt forsikringer om å sikre driften ved Opels fabrikker.
Det er mange spørsmål knyttet til oppkjøpet. Får PSA tilgang til elbil-teknologien i Ampera-e? PSA bruker i dag Mitsubishi’s teknologi i sine elbiler og er inne i et samarbeid med Honda, men det er ingen hemmelighet at PSA er i ferd med å bli forbikjørt av de øvrige europeiske bilfabrikantene, Renault og Volkswagen blant annet.
Jeg håper at PSAs oppkjøp sikrer at vi igjen får Opel inn på salgsstatistikkene og ut på veien. Men for å være helt ærlig, tror jeg nok aldri at jeg kommer til å savne biler som Mokka, Meriva og siste modell av Zafira.
La oss få biler som kan ta opp arven etter Manta, Calibra, GT, Monza og tidlige Ascona-modeller!
Buegangen fra Astra Sports Tourer møter 1930-talls arkitektur på Sjøflyhavna utenfor Oslo.
Se også:
What’s wrong With Opel?Hvor er bilen din produsert?
Vakkert Oslo-motiv i Februar (Foto: Knut Haugland)
Dette var noe av det ypperste du kunne kjøre på tysk jord før krigen.
W29 er den interne betegnelsen på de store K-Mercedes’ene fra tredveårenes Tyskland. De omsettes på auksjoner til svimlende priser. Så høye at ingen tør å ta de ut på veien. Men takket være amerikanske replika-byggere, slippes biler som 540K ut. Kanskje til og med i nærheten av deg? Konseptet er ganske enkelt. Man setter en 5 liters Mustang-motor (eller Chevy-motor) på et understell med ramme og lar dyktige karosserimakere og salmakere gjenskape sjelen fra den nydelige bilen.
Mercedes-kopiene strider ikke mot originalens konsept. Den avbildede 540K har en kraftig åtter som kan kjøre uanstrengt både på Autobahn’er og amerikanske Interstate Highways. Jeg tipper at den kjører som en Ford Mustang for et par tiår siden. Originalen fra 1936 hadde imidlertid rekkeåtter, 4-trinns manuell kasse og synlige grenrør kun på høyre side. Med sine 180 HK var den ingen sinke på 30-tallets nyanlagte, tyske Autobahn’er.
Først trodde jeg ikke at denne flotte fargekombinasjonen ble tilbudt på 30-tallet, men det ble den faktisk. Den gikk under navnet Elfenbein. Tenk hvilket syn dette må ha vært for folk på 30-tallet. (Foto: Knut Haugland)
Jeg takker min venn, Knut Haugland, for de fine bildene han tok, da denne flotte replikaen ble levert til noen i Oslo. Den er lik originalen, både i proporsjoner og detaljer. Dessverre har enkelte amerikanske replika-byggere gjennom årene gjort replikaene litt mer amerikanske en den tyske originalen. Kanskje en tanke Vegas Style, – akkurat så mye at det hele tipper over til å bli smakløst.
Men ikke denne.
Når jeg ser på bildene av den fine W29-replikaen og hører Knut fortelle om lyden da den ble startet opp, tenker jeg på at tyskerne aldri har laget slike replikaer selv. Tyskernes største problem er nok de negative assosiasjonene W29 kan bringe i forhold til naziregimet.
Synd, for ellers kunne de ha brukt sin egen, klassiske 380 V8-motor, eller en av sine flotte rekkeseksere. Tyskerne ville aldri tatt noen snarveier, som diverse amerikanske replika-byggere har gjort i flere tiår. De ville ha perfeksjonert modellen slik at den hadde endt opp med absurd flott teknikk, og en like absurd prislapp.
Das Beste oder Nichts … eller noe sånt.
Sommerdekk, men skulle bare kjøre noen få meter (Foto: Knut Haugland).
Volvo 240 Herregårdsvogn er fortsatt et anstendig kjøretøy.
Jeg ser et gammelt Youtube-klipp av Jeremy Clarkson. Han ratter en 1990 Volvo 240 Estate langs en britisk landevei mens han forteller at 240’ens manglende dynamiske egenskaper setter ham tilbake til 60-årene. «Volvo 240, med sin røffe motorgange og stive bakaksel, trives best i lave hastigheter.» Clarkson minner oss om at dette er en bil som opprinnelig ble lansert for å konkurrere mot biler som Austin Cambridge.
«-Trofaste 240-eiere bytter ikke inn bilene sine for en nyere bil, men en bedre bil. I 1990 fikk herregårdsvognen større bakrute, servo og elektriske vindushevere som standard på alle biler. At denne bilen selger i dag (1990) er kun på grunn av sin image. Den oppfattes sikker og solid som et steinhus i Cloucester, – og den selger bedre enn teknokraten Citroën XM, ikke bare på grunn av image, men fordi den er relativ billig.»
Alt i følge en frittalende Jeremy Clarkson.
To 1989-modeller i hhv. sedan og herregårdsvogn-utførelse.
Til tross for at det er en av verdens mest seiglivete biler, er det få 240’er igjen på veien. Mange har endt opp i bilcross. Hvis man greidde å holde rusten i sjakk, finnes det knapt noe som hindrer denne bilen fra å holde seg i live. Nesten alt av slitedeler kan fremdeles skaffes billig på Biltemas delelager. Men man kan alltids trøste seg med – at om det er langt mellom 240’er, er det enda lengere mellom hver gang man ser en XM. Ikke bare i Norge, – men i hele verden.
Avbildet modell er en GL med 2,3 liter og sannsynligvis 5-trinns manuell girkasse. Bilen er nok en 1988 eller 1989-modell fordi den mangler det nye, store bakvinduet som kom i 1990, og fordi den har innsprøytning. Dette ble standard på alle motorer i 1989, men kunne velges på tidligere modeller. Biler med Lambda-sonder fikk da et Lambda-merke i fronten, som denne har.
Jeg humrer over kommentarene til Jeremy Clarkson. Volvo 240 har aldri vært noen ny bil. Den tok form på Jan Wilsgaards tegnebord i 1964 for å konkurrere, – ikke bare mot Austin Cambridge, men datidens store familiebiler som Hillman Minx, Peugeot 404 og Fiat 2300, for å nevne noen. Den endelige bilen dukket ikke opp før høsten 1966 som 144 og i 1968 som stasjonsvognen 145. Frem til siste modell i 1993 har Volvoen, som Jeremy Clarkson påpeker, kun forbedret seg litt hvert år.
Det ble liksom aldri noe Big Bang med Volvo 240.
Den ultimate familiebilen for sytti- og åttitallet.Stilrent, om enn litt gammeldags (foto: Volvo).Ideell til å dra opp båten fra skogsvannet. Dette er en 1990 eller 1991 modell med sin nye bakluke og bakvindu (foto: Volvo).
En ungdommelig Jeremy Clarkson kommenterer en 1990 240 Herregårdsvogn på sin herlige måte. Fornøyelig!
I Spania har en politistyrke sammensatt av flere enheter aksjonert mot et lite firma som bygget replikaer av Ferrarier og Lamborghinier. De arresterte 3 mann, stengte geskjeften og skal nå destruere bilene som ennå ikke er solgt.
Razzia mot falske superbiler
Det er ikke forbudt å bygge og selge replikabiler i EU. Det skal heller ikke ha vært noe hemmelighetskremmeri rundt virksomheten ved det lille småindustriområdet utenfor Sils, syd for Girona. Et leserinnlegg i den lokale nettavisen forteller at folk har vært velkomne til å se produksjonen fra innsiden. Etter hvert som doningene ble ferdigstilt, ble de lagt ut på nettet – som replikaer – ikke noe annet. Det er faktisk et populært marked for replikaer, som dette.
Kampen mot piratkopier
Denne saken begynte egentlig i Benidorm, hvor politiet fikk melding om en Ferrari-kopi, – en replika som var så godt laget, at den kunne bli tatt for være original. Den hadde autentiske detaljer, som instrumentklokker, dekaler og logoer. Bilen ble sporet opp til de dyktige replika-byggerne i Sils. Skulle en replika bli for lik originalen, blir politiet tvunget til å reagere. I EU slås det hardt ned på all piratkopiering. Mang en butikkeier med falske Louis-Vuitton-vesker og Rolex-ur på bakrommet har fått erfare det.
Politiets egne videoklipp viser ulike donorbiler, blant annet Toyota Celica, Peugeot RCZ eller 406 coupé, Ford Probe og Pontiac Fiero. Det er langt fra noe standard replika-kit som brukes, – her shapes bilene på en nærmest kunstnerisk måte. Politiets funn av ferdigtrykte emblemer, logoer, instrumentbakgrunn og skinndetaljer, er avgjørende beviser i påstanden om piratkopiering.
Prislappen på ferdige biler, er over € 40 000. Du får ikke så mye Ferrari for det, selv ikke i Spania, – men summen hadde likevel rukket til en anstendig bil.
Motor foran og forhjulsdrift. Her en 2,5 V6, sannsynligvis i en Ford Probe donorbil.
Hvor kult er det?
Motoren – som liksom skal være V8 eller V12, er bare fake – som en kulisse. Den ordentlige motoren sitter foran. Vi ser blant annet en 1,8 liter Toyota VVT-i motor, en Ford Duratec 2,5 V6 og en 2 liter Peugeot-motor – tverrstilte motorer som driver forhjulene. Toyota Celica, Ford Probe og Peugeot 406 Coupe er greie kjørebiler, men gir selvfølgelig en helt annen kjøreopplevelse enn de italienske doningene med midtplasserte motorer.
Replikaene ser i alle fall forbausende ekte ut, og de høres faktisk ut som Ferrari. Tilstrekkelig til å nyte publikums beundrende blikk. Da får det kanskje ikke hjelpe at kjøreopplevelsen ikke er helt som den burde.
– Ville du latt deg lure?
Eller hva med en sprek Peugeot-motor?Ordentlige karrosserideler.
Se politiets video fra «åstedet».
Populære donorer for Ferrari-replikaer. Ford Probe så langt øyet kan se.
Se også
Mercedes 540K replikaPontiac MERAJaguar C-Type feiring med bismak
Bestiller du en ny Peugeot 208 i dag, kommer den fra Slovakia.Du kan finne ut hvor bilen er produsert ved å analysere VIN-nummeret (Vehicle Identification Number), – det som er synlig nederst til venstre på frontruten. Det første sifferet er en kode for produksjonslandet. Det er ofte til liten hjelp, etter som mange bilprodusenter beholder moderselskapets landkode, til tross for at bilen er produsert et helt annet sted på kloden. Da må du i stedet finne ut hva som skjuler seg bak siffer nummer 11. Det er en intern kode for produksjonsanlegget.
Peugeot 208, produseres i dag ved ikke mindre enn tre ulike, europeiske fabrikker. Jeg sjekker VIN-numre på nye biler i Norge og finner ut at de er produsert i Slovakia. Tidligere ble 208 tatt inn fra en av de franske fabrikkene.
Kan det lønne seg å produsere samme bilmerke ved flere fabrikker innenfor lille Europa?
Ta for eksempel Opel Astra. Norge får biler fra Ellesmere-anlegget, Storbritannia, som produserer Vauxhall’er til britene. På Finn.no fant jeg en parallellimportert Astra som var produsert ved en helt ny Opel-fabrikk i Gliwice, Polen. De produserer for det tyske markedet. Hvis jeg kunne velge, vil jeg valgt samme fabrikk som leverer biler til tyskerne. Få kunder er mer kritiske enn dem.
Nissan Leaf er en annen bilmodell som tas inn til Norge fra Storbritannia. Men mange biler er tatt inn fra USA som parallellimport. Jeg sjekket noen av dem, og de er alle produsert i USA. Nissan i Mexico produserer også Leaf. Jeg ser ikke bort fra at Mexikanske Leaf’er kan finne veien hit. Det spiller kanskje ikke så stor rolle, men det er kjekt å vite.
Gamle fordommer gjelder ikke.
Tidligere Østblokkland har helt andre forhold for bilindustrien i dag enn på syttitallet. Her finner du nå de nyeste fabrikkene i Europa. Kanskje de beste. Kina er på fremmarsj som bilnasjon. Glem de innenlandske modellene, – skrap vi neppe kommer til å se i Europa. Men visste du at Geelys splitter nye Volvo-fabrikk i Chengdu, Kina, produserer S60 for eksport, blant annet til USA? Disse bilene er neppe dårligere enn de som produseres i Europa. Det sørger svenskene ved fabrikken for. Men vær klar over at ingen kommer noen sinne til å opplyse oss om at Volvoen i utstillingslokalet, er produsert i Kina.
Sannheten finner du i bilens VIN-nummer.
Her kan du se hvor nye biler er produsert
Listen over produksjonssteder er satt opp ved å analysere VIN-nummeret på de nyeste bilene til salg på Finn.no. Det er valgt biler fra både forhandlere og parallellimport. Hensikten er å vise hvor norske biler stammer fra.
Astra til Norge kommer fra England, mens tyskerne får sine Astra’er fra en splitter ny fabrikk Polen.Alfa Romeo
Giulietta – Cassino, Italia
Giulia – Cassino, Italia
Audi
A1 1. generasjon – Brussel, Belgia
A1 etter 2019 – Martorell, Barcelona, Spania
A3 – Ingolstadt, Tyskland
A4 – Ingolstadt, Tyskland
A4 Allroad – Ingolstadt, Tyskland
A5 – Ingolstadt, Tyskland
A6 – Neckarsulm, Tyskland
A6 Allroad – Neckarsulm, Tyskland
A7 – Neckarsulm, Tyskland
A8 – Neckarsulm, Tyskland
Q2 – Ingolstadt, Tyskland
Q3 – Martorell, Barcelona, Spania
Q5 – Ingolstadt, Tyskland
Q7 – Bratislava, Slovakia
R8 – Neckarsulm, Tyskland
e-tron (elbil) – Brussel, Belgia
BMW (oppdatert pr 07.02.2019)
I3 – Leipzig, Tyskland
I8 – Leipzig, Tyskland
X1 – Nedcar, Born, Nederland
X2 – Regensburg, Tyskland
X3 – Rosslyn, Sør-Afrika
X4 – Spartanburg, USA
X5 – Spartanburg, USA
X6 – Greer, South Carolina, USA
1-serie – Leipzig, Tyskland
2-serie – Leipzig, Tyskland
3-serie – München (A), Tyskland
3-serie Touring – München (K), Tyskland
5-serie – München, Tyskland
Citroen
C-Zero – Mizushima, Japan
C1 – Kolin, Tsjekkia
C3 – Poissy, Frankrike
C3 Picasso – Trnava, Slovakia
C3 Aircross – Zaragoza, Spania
C4 – Mulhouse, Frankrike
C4 Cactus – Madrid, Spania
C4 Picasso – Vigo, Spania
C4 Aircross – Mizushima, Japan
C5 – Rennes, Frankrike
Berlingo – Vigo, Spania
Dacia
Duster – Mioveni, Romania
Fiat
500 – Tychy, Polen
500C – Tychy, Polen
500L – Kragujevac, Serbia
500X – Melfi, Italia
Talento – Sandouville, Frankrike
Ford (oppdatert pr 09.11.2018)
KA – Tychy, Polen
KA+ – India
Fiesta – Köln, Tyskland
Ecosport – Hermosillo, Mexico
Focus – Saarlouis, Tyskland (også fra 2019)
Focus Electric – Hvis VIN-siffer begynner med W: Saarlouis, Tyskland. Hvis VIN begynner med 1: Michigan, USA
Kuga – Valencia, Spania
Mondeo – Valencia, Spania
S-max – Valencia, Spania
Edge – Oakville, Ontario, Kanada
Mustang – Flat Rock, Michigan, USA
Mustang Mach-E – Mexico
Ranger – Johannesburg, Sør-Afrika (fra 2011. Hvis VIN-siffer nr 1 er M, er bilen er produsert i Rayong, Thailand).
Honda
HR-V – Mexico
Civic – UK
Jazz – El Salto, Mexico (men produseres over «hele verden», blant annet UK).
Jeep
Renegade – Melfi, Italia
Wrangler – Toledo, Ohio, USA
Compass – Toledo, Ohio, USA
Cherokee – Toledo, Ohio, USA
Kia
Cee’d – Zilina, Slovakia
Niro – Korea
Picanto – Korea
Optima – Korea
Lexus
CT200h – Kyushu, Japan
IS300h – Tahara, Japan
LC500h – Motomashi, Japan
LS500h – Tahara, Japan
RC300h – Tahara, Japan
NX300h – Kyushu, Japan
RX450h – Kyushu, Japan, ev. Cambridge, Canada (VIN siffer nr 11 er C)
Maxus
EV80 – Shanghai, Kina
Mazda
2 – Mexico
3 – Hofu, Japan
6 – Hofu, Japan
CX-3 – Hofu, Japan
CX-5 – Hiroshima, Japan
MX-5 – Hiroshima, Japan
Mercedes-Benz
A-Klasse – Rastatt, Tyskland
B-Klasse – Rastatt, Tyskland
C-Klasse – Bremen, Tyskland
E-Klasse – Sindelfingen, Tyskland
GLA – Rastatt, Tyskland
GLC – Bremen, Tyskland
CLE – Sindelfingen, Tyskland
MG
ZS – Zhengzhou, Kina
Mini
One og Cooper – Nedcar, Born, Nederland
Countryman – Nedcar, Born, Nederland
Mitsubishi
Space Star – Laem Chabang, Thailand
i-Miev – Mizushima, Japan
Outlander – Okazaki, Japan
Eclipse Cross PHEV – Okazaki, Japan
Nissan
Juke – UK
Leaf (ny og gammel modell) – Sunderland, UK (VIN begynner med «SJN») ev. Nissan USA, Smyrna, Tennessee (VIN begynner med «1N») eller Nissan Japan (VIN begynner med «JN»).
Note – UK
Pulsar – Spania
Qashqai – UK
e-NV200 – Barcelona, Spania
NV300 – Sandouville, Frankrike
Opel
Adam – Eisenach, Tyskland
Corsa – Figueruelas, Zaragoza, Spania (Gjelder også 2020- inklusiv Corsa-e).
Astra – Ellesmere, UK (VIN siffer nr 11 er 8), eller Gliwice, Polen (G) parallellimport
Insignia – Rüsselheim, Tyskland
Mokka – Zaragoza, Spania
Crossland X – Zaragoza, Spania
Vivaro – Luton, UK
Peugeot
108 – Kolin, Tsjekkia
208 – Trnava, Slovakia (VIN siffer 11 er T), – Poissy, Frankrike (W) eller Mulhouse, Frankrike (Y)
308 – Sochaux, Frankrike
508 – Fra 2018: Mulhouse, Frankrike – Før 2018: Rennes, Frankrike
2008 – Mulhouse, Frankrike
3008 – Sochaux, Frankrike
4008 – Mizushima, Japan
5008 – Fra 2017: Rennes, Frankrike – Før 2017: Sochaux, Frankrike
Renault
Zoe – Flins, Frankrike
Clio – Flins, Frankrike
Captur – Valladolid, Spania
Talisman – Douai, Frankrike5
Kangoo – Maubeuge, Frankrike
Trafic – Sandouville, Frankrike
Saab
9-3 5-d, 4-d og stv – Trollhättan
9-3 cabriolet – Graz, Østerrike (fra 2004) – Valmet/Finland (1998-2003)
Seat
Alle modeller – Martorell, Catalonia, Spania
Skoda
Citigo – Bratislava, Slovakia
Fabia – Solomonovo, Ukraina (like ved grensen til Slovakia og Ungarn)
Rapid Spaceback – Mladà Boleslav, Tsjekkia
Octavia – Mladà Boleslav, Tsjekkia
Superb – Vrschlabi, Tsjekkia
Volvo S60 er blitt en ny eksportartikkel fra Geelys Volvofabrikk i Kina. Subaru
Impreza – Fuji Heavy Industries, Japan
Levorg – Fuji Heavy Industries, Japan
BRZ – Fuji Heavy Industries, Japan
Forester – Fuji Heavy Industries, Japan
Suzuki
Ignis – Suzuki Motor Corp., Japan
Swift – Magyar Suzuki, Ungarn
SX4 S-Cross – Magyar Suzuki, Ungarn
Tesla
Model 3 – (-06.2021) Fremont, California, USA. (07.2021-) Shanghai, Kina
Model Y – Shanghai, Kin
Model S – Fremont, California, USA
Model X – Fremont, California, USA
Toyota
Aygo – Kolin, Tsjekkia
Yaris – Onnaing-Valenciennes, Frankrike
Auris – UK
Corolla (2019-) – UK
Avensis – UK
Prius – Japan
Prius +Seven – Japan
RAV4 – Japan
Land Cruiser – Japan
Kjøper du brukt Leaf, bør du sjekke hvor den er produsert. Mye parallellimport. Volkswagen
Up! og e-Up! – Bratislava, Slovakia
Polo – Pamplona, Spania
Golf – Wolfsburg, Tyskland
Golf Alltrack – Mosel, Tyskland
Golf Sportsvan – Wolfsburg, Tyskland
ID.3 – Zwickau, Tyskland
ID.4 – Zwickau, Tyskland
Passat – Emden, Tyskland
Passat Alltrack – Emden, Tyskland
T-Roc – Quinta do Anjo, Portugal
Tiguan – Wolfsburg, Tyskland
Touran – Bratislava, Slovakia
Caddy – Poznan, Polen
Transporter – Hannover, Tyskland
Caravelle – Hannover, Tyskland
Amarok – Hannover, Tyskland
Volvo (oppdatert pr 20.12.2020)
V40 – Gent, Belgia
V40 Cross Country – Gent, Belgia
S60 (før 2018) – Gent, Belgia
S60 (2018-) – Ridgeville, South Carolina, USA
S60 Cross Country – Gent, Belgia
V60 (før 2018) – Torslanda, Sverige
V60 (modellår 2018) – Gent, Belgia
V60 (2019-) – Torslanda, Sverige
V60 Cross Country (før 2018) – Torslanda, Sverige
V60 Cross Country (2018-) – Gent, Belgia
S90 – Torslanda, Sverige
V90 – Torslanda, Sverige
XC40 – Gent, Belgia
XC60 (eldre enn 2019) – Gent, Belgia
XC60 (2019-2020) – Torslanda, Sverige
XC60 (2020-) – Chengdu, Kina
XC90 – Torslanda, Sverige
Gaffeltruck-føreren plasserer pallen på lasteplanet og skyver den lett innover på bedlineren. Jeg slår en lastestropp rundt den nyinnkjøpte peisovnen før jeg setter meg inn i førerhuset og er ute på veien på null komma null.
Pickup er praktisk.
Jeg har lånt en Isuzu D-Max double-cab med 4 dører. Varebil. Det ser ut som baksetet ligger foldet sammen under ei plate bak førersetet. Det lille innvendige varerommet virker overraskende praktisk å utnytte. Ideelt for hundeiere, tenker jeg. Her er det plass til et par jakthunder, og litt utstyr.
Lasteplanet rommer en pall pluss diverse småsaker. Ikke bare ideelt for å hente en peisovn, men også for andre byggevarer eller utstyr som tåler vær og vind. Det fine med åpent plan, er at det er lett å utnytte luftrommet i høyden og bakover. Men det gjelder å passe på høyden. D-Max er 1,80 meter høy. Med peisovnen ragende 20-30 cm over førerhuset, er det lett å glemme seg i garasjeanlegg med maks høyde 2,05 eller 2,10, – men det gikk heldigvis bra.
Et ideelt sted for hundebur.
Ikke personbil.
– Så absolutt varebil, tenkte jeg da jeg dro vestover på E18. Den rå, hørbare diesellyden, den vage styringen, kjøretøy på ramme og høy sittestilling gir ingen personbilfølelse. Svingradiusen er som på en turbuss. På vei ned i et parkeringshus med rattet i fullt svingutslag, var det bare så vidt jeg ikke måtte stanse og rygge for å greie å følge spiralen.
Jeg liker drivverket. Spesielt dreiemomentet. 400 Nm ved 1400 omdreininger fungerer glimrende med 5-trinns automat. På kjøringen rundt i bygdene vestenfor Oslo fikk jeg inntrykk av at motoren gikk på tomgang hele tiden. Selv når jeg dro på for å komme ut på motorveien, følte jeg ikke noe stress. Kreftene var faktisk i overkant av hva man kan forvente av en 2,5 liters turbodiesel på 163 hester.
Isuzu D-Max er en 4×4 pickup, hvor man styrer hjuldriften elektronisk via et hjul på midtkonsollen. Man kan velge 2H, 4H og 4L, sistnevnte med lavserie. På snøfrie vinterveier kjørte jeg på 2H for å spare drivstoff. Jeg er ikke sikker, men antar at firehjuls-driften på en sånn bil involverer flere drev og akslinger som ikke bare stjeler kraft, men som også kanskje gjør svingradiusen større. Det er mulig jeg er litt gammeldags her, men ser ingen grunn til å koble inn firehjulstrekken før jeg trenger den. Moderne traction control fanger opp eventuell hjulspinn på samme aksling – og fungerer som diffsperre. Det er bare å gi gass.
5,30 m lang og 1,86 bred er den som en stor personbil, men med stor svingradius (12,60 m)
Feelgood
Jeg prøver å finne D-max’ens sjel. Jeg foretrekker pickup’er fremfor lukkede varebiler. Jeg synes det er lettere å jobbe på et lasteplan enn inne i et lukket varerom. Dessuten synes jeg pickuper er tøffere enn varebiler. Jeg liker setene. De er litt formløse, men lett å komme inn og ut av. Elektrisk justerbart førersete kledt i skinn gir snev av luksus.
Men Isuzu D-max er langt i fra noen luksusbil. Instrumentpanelet ser billig ut. Infotainment-systemet med berøringsskjerm virker som det er kjøpt på Biltema. Pluss for navigasjon, men jeg synes det er litt fomlete og lite intuitiv å betjene. Klimabetjeningen er for så vidt funksjonell, men høyner ikke kvalitetsfølelsen innvendig.
Instrumentpanelet virker en tanke billig, spesielt den digitale skjermen.
Sikkerhet
Når man sitter høyt i en doning på 2 tonn, tenker man ikke så mye på sikkerhet. Jeg synes det er naturlig å sammenligne Isuzu D-Max med Ford Ranger, som begge er produsert i asiatiske lavkost-land. Ford Ranger scorer full pott på beskyttelse av voksne og har dermed fått en stjerne mer enn D-max. Det er ikke påvist noen sikkerhetsbrister i D-Max, men den gir generelt større risiko for skader i knær og føtter enn konkurrenten fra Ford. NCAP-rapporten slår imidlertid fast at D-Max beskytter meget godt ved sideveis krasj mot stolpe, – og har svært gode whiplash-resultater.
Infotainment-systemet krever innføring før bruk. Resten av bryterne er intuitive.
Konklusjon
Ca 420 000 koster den omtalte D-max. Det er en påkostet versjon med automat, automatisk klima og eljusterte skinnseter og bedliner. Det er ingen personbil, men kan fungere som et praktisk daglig kjøretøy for hundeiere, jegere, friluftselskere, hytteeiere, – og selvfølgelig alle som trenger en sånn bil i yrket. Gårdbrukere og håndverkere, for å nevne noen.
Sportline er en utstyrsvariant Volkswagen benytter på flere av sine modeller. Det handler utelukkende om utstyr, samt motorvalg som fremhever det sportslige. Transporter Sportline tilbys kun med 2,0 180 HK BiTDI, – en motor som ikke gjør skam på det sportslige preget. Bi-turbo motoren hadde en del barnesykdommer i T5, mens dagens T6- og Amarok-installasjoner skal være friskmeldte. Utstillingsbilen hadde 7-trinns DSG, men kan også leveres med 6 trinns manuell kasse. Det finnes ingen alternativ med 4-motion – i hvert fall ikke for det britiske markedet.
En herlig blanding av bobler og busser fra hele Europa møtte på årets Volksworld. Ikke bare i utstillingsområdene, men også ute på parkeringsplassene, og på plenene der folk overnattet i bussene sine. Kun folkevognbusser, selvfølgelig. Besøkere var oppfordret til å ankomme kvelden i forveien for å slippe bilkøene på åpningsdagen. 
Det er tydelig at tidlige folkevognbusser er verdt sin vekt i gull nedover i Europa. Flere utstillere på Volksworld hadde spesialisert seg på innredningsløsninger. Det er nemlig mulig å bruke mye omtanke og penger på interiøret. Jeg likte godt løsninger basert på finerplater i tre. Det forsterket veteranpreget på en fin måte. Andre satset på plastic-fantastic. 70-tallets T2-busser egner seg fint for sånne løsninger.
Stilmessig går det mye i ratlook og senking med ekstreme hjulvinkler. De er tøffe og veldig flotte fotomotiver, men jeg kan ikke forestille meg at de kjører særlig bra. Personlig foretrekker jeg mer originale biler, – sannsynligvis fordi jeg opplevde disse i mine egne guttedager på 60-tallet. Kameraten min hadde en T1 dobbeltkabiner, naboene en 53-modell boble med delt bakvindu, og det var stas da fetterne mine kom på besøk i sin sitrongule boble fra 59. 
