240

takgjøken — Kanskje de beste Volvoene som noen sinne er laget-

Om en kongelig Volvo fra den gang da kronprinsparet hadde C-skilter. Om takgjøken som aldri ble noen suksess – og litt mimring om Volvo 760 som er blitt 40 år.

Norsk Volvoklubb treff

I helgen var det Volvo-treff på Norsk Samferdselshistorisk Senter ved Hønefoss stasjon. Jeg liker Volvo bedre enn andre biler. Det er få biler som er like holdbare. 50 år gamle standardbiler kan kjøres 8-10 mil på treff. Når panseret åpnes etter ankomst, avdekkes et helt spotless motorrom. Innimellom standardbilene, fant jeg også noen spesielle kjøretøy.

Volvoen fra Skaugum

Ser du dette flaggfestet, vet du at det dreier seg om en kongelig bil.

1983 Volvo 264 TE sannsynligvis laget av Nilsson.

Flaggfestet avslører at denne 264 streched limousine ikke har tilhørt den gemene hop. Det er nemlig kun de kongelige som får lov til å kjøre med flagget festet midt på panseret. Den flotte Volvo 264 TE har tidligere hatt registreringsnummer C-2. Den har tilhørt daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Jeg antar at bilen fikk C-skilter fordi kronprinsfamilien bodde på Skaugum i Asker – som fra gammelt av hadde «C» som registreringsbokstav. Bilene med «A» var forbeholdt slottet i Oslo. I dag benytter ikke Kongehuset lenger «C» som registreringsnummer.

Den staselige Volvo 264 limo er sannsynligvis bygget hos Nilsson Special Vehicles og levert til Kongehuset i 1983. Linjene er like harmoniske som de originale modellene. Lørdag 14. mai hadde den avbildede bilen vært på slottet for å kaste glans over utstillingen «Kongens biler». Utstillingen ble holdt i Dronning Sonja Kunststall og viste kongens biler gjennom 4 generasjoner. På denne dagen hadde De kongelige samlinger invitert tidligere Kongehus-biler «hjem».

Hör ni gökorna?

En annen sjeldenhet på utstillingen var takgjøken. Svenskene har jo alltid forsøkt å være i forkant når det gjelder trafikksikkerhet. Det var dét som var foranledningen til at Volvo en kort periode tidlig på 50-tallet leverte biler med en slags lanterne på taket – populært kalt «takgjøken». På den tiden var retningspiler mer vanlig enn blinklys. Takgjøken skulle gjøre blinkingen mer tydelig. På hver av vingene satt et blinklys. På midten foran, var det et blåaktig lys så man kunne se at bilen kom mot deg i mørket. Systemet fungerte ikke så bra i praksis. For det første kunne ikke biler med takgjøk få montert takgrind. For det andre var det vanskelig å oppfatte hvilken vei takgjøken blinket. Men tenk hvordan dagens biler ville sett ut om takgjøken hadde blitt obligatorisk!

Les mer om takgjøken her >>

700-serien

På biltreff som dette, er bilene i 200-serien godt representert. Det kommer også ofte en del biler av 900-serien, – mens 700-serien er mer sjelden. Av og til lurer jeg på hvor 740’ene og 760’ene ble av. Jeg fant flere på dette treffet. På bildet er en tidlig 760 Turbo. Man kan se at skrifttypen som viser modell, er snirklete. Fra 1986 fikk modell-dekalene rettlinjet skrift.

Den første modellen i 700-serien var 760 GLE. Den ble satt i produksjon i 1982 og selv om man i ettertid kan se klare likhetstrekk med 200-serien, fremsto 760 som en revolusjon. Jeg kan godt huske første gang jeg så den. Jeg jobbet i Sverige på den tiden og var på vei ut til Fornebu Lufthavn i drosje. Sjåføren var nok minst like interessert som meg. «Se!», utbrøt han. «Den nye Volvo’en!». Og ganske riktig. Foran oss sto en lyseblå metallic Volvo 760 GLE i all sin prakt. Lav og bred med store glassflater, maffig grill og spoilerleppe foran. Det var som å se en bil fra en annen verden!

🙂 Hvor var du da du så 760 for første gang?

Volvo 760 Turbo

Volvo 240 siste serie

Se også

1966 Lincoln Continental — Kongens biler. Kjøretøy gjennom 4 generasjoner

Skulle konkurrere mot Austin Cambridge.

Jeg ser et gammelt Youtube-klipp av Jeremy Clarkson. Han ratter en 1990 Volvo 240 Estate langs en britisk landevei mens han forteller at 240’ens manglende dynamiske egenskaper setter ham tilbake til 60-årene. «Volvo 240, med sin røffe motorgange og stive bakaksel, trives best i lave hastigheter.» Clarkson minner oss om at dette er en bil som opprinnelig ble lansert for å konkurrere mot biler som Austin Cambridge.

«-Trofaste 240-eiere bytter ikke inn bilene sine for en nyere bil, men en bedre bil. I 1990 fikk herregårdsvognen større bakrute, servo og elektriske vindushevere som standard på alle biler. At denne bilen selger i dag (1990) er kun på grunn av sin image. Sikker og solid som et steinhus i Cloucester, – og den selger bedre enn teknokraten Citroën XM, ikke bare på grunn av image, men fordi den er relativ billig.»

Alt i følge en frittalende Jeremy Clarkson.

Til tross for at det er en av verdens mest seiglivete biler, er det få 240’er igjen på veien. Mange har endt opp i bilcross. Hvis man greidde å holde rusten i sjakk, finnes det knapt noe som hindrer denne bilen fra å holde seg i live. Nesten alt av slitedeler kan fremdeles skaffes billig på Biltemas delelager. Men man kan alltids trøste seg med – at om det er langt mellom 240’er, er det enda lengere mellom hver gang man ser en XM. Ikke bare i Norge, – men i hele verden.

Avbildet modell er en GL med 2,3 liter og sannsynligvis 5-trinns manuell girkasse. Bilen er nok en 1988 eller 1989-modell fordi den mangler det nye, store bakvinduet som kom i 1990, og fordi den har innsprøytning. Dette ble standard på alle motorer i 1989, men kunne velges på tidligere modeller. Biler med Lambda-sonder fikk da et Lambda-merke i fronten, som denne har.

Jeg humrer over kommentarene til Jeremy Clarkson. Volvo 240 har aldri vært noen ny bil. Den tok form på Jan Wilsgaards tegnebord i 1964 for å konkurrere, – ikke bare mot Austin Cambridge, men datidens store familiebiler som Hillman Minx, Peugeot 404 og Fiat 2300, for å nevne noen. Den endelige bilen dukket ikke opp før høsten 1966 som 144 og i 1968 som stasjonsvognen 145. Frem til siste modell i 1993 har Volvoen, som Jeremy Clarkson påpeker, kun forbedret seg litt hvert år.