Bilene har gjennom generasjoner vært regnet blant verdens beste med hensyn til kvalitet og holdbarhet. Siden 2019 er Mercedes-Benz et selskap under Daimler AG.
Til høsten får vi se disse pickup’ene uten forkledning (Foto: terjesbiler.no).
På vei sydover på Autopista 7 på høyde med Figueres i Spania fikk jeg øye på en bilkortesje i høy hastighet. Jeg tror de kjørte mellom 160-180 km/t.
Selv lå jeg rundt 100-110. Isuzu D-Max, tenkte jeg først. Men pickup’ene virket større. Kanskje Nissan Navarra? Jeg fikk ingen «aha» opplevelse der og da. Men vel hjemme gjorde jeg litt «research» på nettet og fant en av bilene «mine» i AutoBild. Der har de nemlig fotografert bil nummer to, – den som ligger rett ved bakenden av tankbilen i bildet over. «S 2233 DCB».
Det er Mercedes-Benz’ X-klasse.
Nå er det ingen hemmelighet at Mercedes-Benz har jobbet med et pickup-prosjekt. Konseptbilen har blitt presentert ved flere anledninger tidligere i år. Det pussige var at jeg ikke greidde å koble de forkledte bilene til dette prosjektet idet de passerte. Jeg observerte riktignok et ganske «maffigt» frontparti, selv om det var tildekket. Men bakenden? Den ser jo ganske alminnelig ut. Hvor ble det av det kule lysarmaturet som skulle omfange hele baklemmen? Jeg noterer meg en svak krumming av lysene øverst. Det ser lovende ut. Jeg liker også «knekken» ved bakre sidevindu.
I tankeprosessen på å finne ut hva disse bilene egentlig var, slo jeg fort fra meg D-Max. For det første er jo den allerede kommet i ny utgave. For det andre ligger ikke Isuzu’ene like stødig på veien i sånne hastigheter. Det var faktisk det som fikk meg til å tenke på noe dyrere. Veiholdningen. Disse pickup’ene tar deg ikke bare opp helt frem til jakthytta på fjellet. De er også skikkelige motorveikryssere.
Men tanken om Nissan Navarra var ikke så langt unna sannheten, da Mercedes-Benz har utviklet X-klassen i samarbeid med Nissan. Et sånt samarbeid kan kanskje også Nissan ha høstet fordeler av? Jeg rakk kun å ta et par bilder før følget forsvant. De kom jo som nevnt i en h…… fart.
19 tommers AMG felger, gjeller på sidene og krommede sidespoilere.
Den aggressive Panamericana grillen med vertikale ribber brøler: «Legg deg over til høyre, din tulling!».
Facelifted GT-serie
Mercedes-Benz AMG GT coupé med fast tak har vært på markedet siden 2014. Roadster-versjonen siden 2016. Da fikk alle GT’ene en facelift. Mest iøynefallende er den aggressive Panamericana-grillen med vertikale ribber som brøler «legg deg over til høyre, din tulling!». Dessuten fikk alle motorvariantene flere hester. Det er ikke lett å holde oversikt over alle variantene. Coupéen – den med fast tak – finnes i tre utgaver: GT med 476 HK, GT S med 522 HK og GT R med 585 HK. Roadster’en tilbys som «vanlig» GT med 476 HK og GT C med 557 HK. Alle med 4 liters twin-turbo V8, såkalt frontplassert midt-motor med 7 trinns AMG Speedshift dobbeltclutch automat. I tillegg ryktes det om at det skal komme en GT C variant med fast tak, også. 4-hjulstrekk tilbys ikke.
Vertikale ribber på alle AMG GT modeller fra og med 2017.
Ulv i ulveklær
Motormessig ligger GT C mellom GT S og GT R. Råskinnet GT R skal angivelig være skapt for å konkurrere med Porsche GTR. Det som visuelt skiller GT C Roadster fra de andre GT’ene, er frontspoileren og sidespoilerne som på den avbildede bilen er forkrommet. Videre har GT C breddede bakskjermer for å gi plass til større og bredere bakhjul. Det er nemlig 20-tommere bak og 19-tommere foran. Sidespoilernes vinkling forsterker muskelpreget. Sammenlignet med forgjengeren, AMG SLS, har AMG laget et design som ser mer ut som superbil. SLS er en bra bil, men mangler superbil-looken. Superbiler skal ikke se ut som oppgraderte, vanlige biler. De skal ikke være anonyme. De skal være ulver i ulveklær.
Det er også lyden. Om du har råd til denne bilen, må du ta med eksoslyd-pakka. Jeg tror det er mer enn ren akkustikk. V8’en låter jo i utgangspunktet ganske bra, men den kan altså stilles slik at eksosen forsvinner raskere ut, litt mindre dempet. Nok til at det låter tøft. Riktig tøff lyd blir det hvis du også endrer motorstyringen til «Race». Du kan selvfølgelig også endre fjæring/demping individuelt, – samt mye mer via infotainment-systemet.
Over AMG-merket er spoileren som kan heves fra cockpit’en.
585 HK og 680 Nm fra 1900 omdreininger gjør at 0-100 kan tilbakelegges på 3.7 sekunder og toppfarten er 316 km/t. Det er selvfølgelig av mer teoretisk interesse. Utstyrslisten omfatter blant annet bakhjulsstyring. Dynamic Plus-pakke gir tilgang til «Race» innstillingen. Kalesjen felles ned på 11 sekunder i fart opp til 50 km/t. Den avbildede modellen hadde hvitt og sort skinninteriør. Det passer bra til gråfargen. AMG-felgene og de røde bremse-caliperne skjemmer heller ikke. Prisene for GT C begynner på like over 2 millioner kroner. Utstillingsmodellen hadde tilleggsutstyr for nesten 300 000. Tyske priser begynner rundt 1,5 millioner.
I mellomtiden går ryktene om en 4-dørs AMG GT …
Det hvite interiøret er innbydende.
Pianolakk (ekstrautstyr) anbefales, ellers kan det bli litt i overkant mye shiny aluminium. Ratt i skinn/alcantara.
20-tommere bak og 19 foran. Den krommede sidespoileren forsterker roadster-looken.
Motor er M100 6,3 V8 med ca. 250 HK, – eller som Rolls-Royce ville sagt: «Nok!».
Da jeg var på Classic Car Show på Exporama tidligere denne måneden noterte jeg meg biler som ikke bare er fine, men også sjeldne.
Arnardo sin Mercedes
Jeg tror dette er den eneste Mercedes-Benz 600 type W100 i Norge med norsk historie. Det gullfargede gliset passet den fargerike sirkusdirektøren godt. Like godt som den passet til fordums stjerner i Hollywood og oljesjeiker i Gulfen. I året 1972 ble det produsert 172 eksemplarer av denne flotte bilen, hvorav ett altså havnet i Norge takket være Arnardo.
Mercedes-Benz W100 ble produsert mellom 1963-81 og ble aldri erstattet. Mange hevder at Maybach, tok opp arven flere år senere. Det er jeg uenig i. W100 er et unikt kapittel i bilhistorien.
Vanskelig å komme langt nok unna til å få hele bilen inn på bildet. 5,54 meter lang, 2,5 tonn tung.
Nydelig 300SE utført i elfenbenshvit med matchende ratt.
S-klasse
Oppstilt i nærheten av Arnardo sitt enorme slagskip, virker «Finne-Mercedesen» W112 en tanke liten, selv om den representerte datidens S-klasse. 300 SE med 3 liters rekkesekser er imidlertid ingen småbil. Jeg vet ikke om denne bilen har norsk historie, men en slik bil, med automatgir og luftfjæring som standard, ville sannsynligvis tilhørt en skipsreder, eller noe sånt. Derfor er tidlig S-klasse sjelden vare … i Norge, altså.
Lekkert med chrome.
Lav midjelinje og store glassflater er typisk for tidsepoken.
Lamborghini Espada 400GT
Lamborghini har gjennomlevd flere epoker, og man kan jo diskutere hvilken som er den beste. Hvis jeg skulle kåre de vakreste, tror jeg det måtte bli Miura og dernest Espada, – begge fra de første årene i bilmerkets historie, og representert på utstillingen. Jeg fikk tatt noen bilder av Espada’en. Jeg har nok aldri stått så nær en Espada noen gang. Det var en bil som prydet poster’e på gutterommet og som bilbladene på syttitallet skrev om, – men som svært få noen sinne fikk se på nært hold.
Lav midtlinje og store glassflater var tidstypisk. Med frontplassert motor og 4 seter var ikke Espada den tøffeste bilen i klassen. Den kunne likevel sparke fra seg med 3,9 liters V12 og cirka 350 hester.
Espada ble laget i 3 serier fra 1968 til konkursen i 1978. Den utstilte modellen er trolig en serie-II bil. Man kan se det på utformingen av dashbordet. Senere ble radioen flyttet i nærmere rekkevidde for sjåføren. Jeg lar meg fascinere av det vakre interiøret, som – etter alle disse årene – sikkert kan være gjenoppsydd.
Interiøret er typisk for SII med treinnfelling. Vakkert, men uheldig plassering av radioen.Magnesiumfelger fra Campagnolo – som trolig lager de aller vakreste hjulene i verden.
Vakker og meget sjelden bil for samlere verden rundt.
Iso Grifo
Riktignok er Lamborghini Espada er sjelden bil, men Iso Grifo er enda sjeldnere. Ekstremt sjelden! Den ble bare bygget i 413 eksemplarer, og det sies at de ble bygget uten noen form for rustbeskyttelse, så flere eksemplarer har sikkert allerede blitt forvandlet til kjeks.
Iso Grifo laget bare én modell, basert på Chevy drivverk (5,4 V8), samt et nydelig karrosseri designet av Giugiaro mens han var hos Bertone, – et design jeg uten tvil vil plassere blant de 5 vakreste. Dette var faktisk første gang jeg har sett en Iso Grifo med egne øyne. Det slår meg hvor klassisk og tidløs denne bilen er.
Jeg lurer på om det var flere enn meg som ble oppmerksom på dette flotte bilmerket første gang gjennom lekebilenes verden. For de innvidde hadde både Corgi Toys og Matchbox Iso Grifo i modellprogrammet sitt, – og annonsene for disse ble lest med store øyne. Jeg ser at det fremdeles er mulig å kjøpe dem på Ebay.
Fra denne vinkelen aner man en viss likhet med Corvette.
En helt original Tatraplan med antatt hel-svensk historie.
Tatraplan
Snakk om å være forut for sin tid!
Dette futuristiske og strømlinjede romskipet ble skapt på 30-tallet. Den avbildede modellen er trolig fra mellom 1949 og 1952. Da den har gamle svenske skilter, antar jeg at den også har svensk historie. Jeg tror ikke Tatraplan noen sinne ble importert til Norge.
Dette er virkelig «Tilbake til fremtiden»-bilen. Den er ekstremt aerodynamisk for sin tid, og bringer tankene mot et romskip med sin lille «stabilisatorfinne» som vokser ut fra taket bakover over motordekselet. Jeg synes utstillingsbilen hadde tatt seg best ut med motordekselet lukket. Men på den annen side, – hvor ofte får man titte i motorrommet på en Tatraplan? Alminnelig 4-sylindret hekkmotor-løsning, sikkert ikke ulik den vi etter hvert fikk se i senere Skoda MB. Men etterfølgende Tatra’er – 603 – som ble bygget i kommunisttiden fikk luftavkjølte V8-motorer plassert bak. Det var nok ikke bare til glede for partipampene. Jeg er sikker på at det må ha vært en fin tid for tsjekkiske ingeniører også.
Tenk om Audi hadde kommet inn tidligere og reddet denne fine bilen.
Forløperen til Audi 100 C4?
NSU Ro80 hører også til i avdelingen for sjeldne biler, skjønt den er ikke like sjelden som noen av de andre bilene som er omtalt her. NSU Ro80 ble solgt i Norge gjennom NSU-forhandlerne, og jeg kan huske å ha sett et par av dem på veien.
Når jeg ser den i utstillingslokalet, minnet den meg om en Audi 100 C4 som jeg eide på 90-tallet. Jeg ville trodd at samme designeren sto bak både Ro80 og C4, men det er i så fall ikke offisielt, selv om designeren bak Ro80 jobbet for Audi etter at de kjøpte NSU.
Dessverre ble Ro80 kun kjent for sine motorproblemer. Wankelmotorene var nok ikke ordentlig testet før de ble satt i produksjon. Det sies at hver gang to Ro80-eiere møtte hverandre på veien, viste de med fingrene antall ganger de hadde byttet motor. Problemet er imidlertid for lengst identifisert og fikset, slik at dagens Ro80-eiere neppe slipper å holde opp fingre til hverandre.
Det er synd at en så fin bil skulle ende i vanry. Jeg er sikker på at hvis NSU hadde hatt mer kapital i ryggen, ville de ha tilbudt et alternativt motortilbud i løpet av modellens levetid, eller fått fikset wankelmotoren.
Vakker, svindyr og sjelden.
Fiat 130 Coupé
Det var utstilt to Fiat 130, en sedan og en coupé. De to er totalt forskjellige. Coupéen har et typisk sent 70-tallspreg, og ser ut til å være utviklet 10 år etter sedanutgaven. Jeg har alltid vært fascinert av coupéutgaven, men har bare sett et par stykker i virkeligheten. I flere år hadde Bilbladene «Motor» og «Nå bil-ekstra» helsides reklamer for Fiat 130 og 130 Coupé. Men på veien fantes altså ingen. I hvert fall ikke den vesentlig dyrere coupéen.
Coupéen har enkelte likhetstrekk med sedanen, men ikke noe synlig. Ikke ett stykke metallplåt. Ingen ting av interiøret. Pininfarina redesignet like godt hele bilen innenfra og ut. Det disse bilene har felles, er knyttet til understell, hjuloppheng og bremser. Motorene er forskjellige. Sedanen har en 2,9 liter mens coupeen har en 3,2 liter V6. Jeg har glemt hva bilene kostet på 70-tallet, men coupéen var i alle fall veldig mye dyrere enn sedanen. Ikke merkelig, for det var en helt annen bil. Men faktum er at få her i landet våget å legge seriøse Porsche-penger i en Fiat. Jeg tror ikke Fiat greidde å selge mer enn en håndfull. Kanskje ikke så mange engang.
På de 6 årene 130 coupé var i produksjon, ble det på verdensbasis solgt 4 491 biler. Det er cirka dobbelt så mange som Lamborghini Espada solgte på samme tid. Sannsynligheten for at du skal møte en 130 coupé på veien er likevel svimlende liten.
Noen flere biler
Jeg tar med meg noen andre biler også. De er ikke like sjeldne, – eller ikke sjeldne i det hele tatt. To av dem fant jeg som privatbiler utenfor på parkeringsplassen. Den ene er en Daihatsu Copen. Et morsomt navn som jeg husker fikk mye pepper i CAR Magazine. Var det et ordspill på «coupé» eller «Coupé open»? Den minner litt om Ka cabriolet. Jeg tok bilde av bilen fordi den er veldig sjelden i Norge. En av årsakene er at jeg tror den kun ble levert med rattet på høyre side.
Navnet skader ingen, men britiske bilmedier likte ikke navnet «Copen».
Lancia Flavia Coupé.
Lancia Flavia Coupé har vi fotografert tidligere her på Terjes biler. Det er uansett en sjelden bil.
Tar også med dette fine bildet fra utstillingens Amazon-avdelig.
Kensington er ikke bare kjent for sine grøntområder, – sin Viktorianske og Edwardianske arkitektur. Det er nemlig få gater i verden hvor luksusbilene står like tett. Få har garasjer. De opprinnelige stallene i bakgatene er for lengst gjort om til boliger, små butikker eller næringslokaler. Derfor må bilene parkeres gatelangs.
Flere av dem er allerede fanget opp av carspotter’e og spredt på sosiale medier. Mangfoldet er stort. Italienske sportsbiler, britiske klenodier, tyske prestisjebiler, veteranbiler og et par som ser ut til å ha deltatt i Wacky Races. Hvis du utforsker de små, trange bakgatene, kan du finne steder hvor eiere av lokale veteranbil-forhandlere har plassert bilene på gaten til allmenn beskuelse. Innenfor Kensington finner du ikke mindre enn to autoriserte Ferrari-forhandlere og én Lamborghini-forhandler. Norge har – til sammenligning – ingen.
Dette er Mekka for bilentusiaster. Jeg valgte ikke å ta med bilder av nyere, tyske biler. Her står de nemlig så tett at de ville ha fylt bloggsidene på Terjes biler helt frem til jul.
Aston Martin Rapide S. Trolig verdens vakreste 4-dørs kjøretøy. 6,0 liter V12 yter 552 HK.
Tidlig vår i Kensington. Denne flotte T2 camperen er et dekorativt element sammen med fruktblomstringen.1963-66 Rolls-Royce Silver Cloud III med sin nydelige Spirit of Extacy.Ferrari 612 Scaglietti er et sjeldent syn med 5,7 liter V12 montert like bak framakslingen.Ferrari California T trolig kjøpt hos en av Ferrari-forhandlerne på South Kensington.Klassiske Bentley Brooklands.Mer britisk enn dette kan det neppe bli. Dette er trolig siste Limited Edition, 1275 ccm fra 1990-95.Ferrari California (nærmest), Lamborghini Quattroporte og Ferrari 599 GTB (den røde på andre siden av gaten).Mercedes Benz 200 (W115) facelifted modell med bred grill har oppholdt seg i disse gatene i flere år. Jeg synes fargen Signal Orange passer godt til teglstensfasadene.På vandring gjennom Holland Park fant jeg denne vakre W126. Jeg hadde nesten glemt hvor flott det over 30 år gamle designet faktisk er!I nærheten av Holland Park fant jeg denne Fiat Nuova 500 L. Ideell bil for å komme seg rundt i London.Lett patinert 1994-2000 BMW 3-serie (E36) cabriolet.Klassisk Saab 900 Combicoupé er en typisk Kensington-bil.
Denne 1998 Infinity Q45 med ettermontert Bentley-grill får turistene til å trekke på smilebåndet. Bilder av denne doningen florerer på nettet.
KENSINGTON
Kensingtons grense i syd er en linje mellom Harrods og Stamford Bridge (Chelsea FC). I nord strekker bydelen seg til Westfields (Shepard’s Bush) i vest og Hyde park i øst. Westfields er et enormt shoppingsenter med mange forretninger, – mange svært ekslusive. Du finner også store kjedebutikker langs Kensington High Street.
Langs Old Brompton Road i syd finner du flere mindre butikker, kafeer og restauranter. Kensington er en rolig bydel nesten uten nattliv. Jeg kan anbefale følgende tre hoteller: Hilton, 179-199 Holland Park Avenue. Flott beliggenhet til Westfields og Central Line til Oxford Street. Lexham Gardens Hotel, 1 Lexham Gardens, er et billighotell, med gode rom og hyggelig betjening. Regency/Doubletree, 100 Queens Gate har fine nyoppussede rom, og fin adkomst til butikker og kafeer.
Vakkert Oslo-motiv i Februar (Foto: Knut Haugland)
Dette var noe av det ypperste du kunne kjøre på tysk jord før krigen.
W29 er den interne betegnelsen på de store K-Mercedes’ene fra tredveårenes Tyskland. De omsettes på auksjoner til svimlende priser. Så høye at ingen tør å ta de ut på veien. Men takket være amerikanske replika-byggere, slippes biler som 540K ut. Kanskje til og med i nærheten av deg? Konseptet er ganske enkelt. Man setter en 5 liters Mustang-motor (eller Chevy-motor) på et understell med ramme og lar dyktige karosserimakere og salmakere gjenskape sjelen fra den nydelige bilen.
Mercedes-kopiene strider ikke mot originalens konsept. Den avbildede 540K har en kraftig åtter som kan kjøre uanstrengt både på Autobahn’er og amerikanske Interstate Highways. Jeg tipper at den kjører som en Ford Mustang for et par tiår siden. Originalen fra 1936 hadde imidlertid rekkeåtter, 4-trinns manuell kasse og synlige grenrør kun på høyre side. Med sine 180 HK var den ingen sinke på 30-tallets nyanlagte, tyske Autobahn’er.
Først trodde jeg ikke at denne flotte fargekombinasjonen ble tilbudt på 30-tallet, men det ble den faktisk. Den gikk under navnet Elfenbein. Tenk hvilket syn dette må ha vært for folk på 30-tallet. (Foto: Knut Haugland)
Jeg takker min venn, Knut Haugland, for de fine bildene han tok, da denne flotte replikaen ble levert til noen i Oslo. Den er lik originalen, både i proporsjoner og detaljer. Dessverre har enkelte amerikanske replika-byggere gjennom årene gjort replikaene litt mer amerikanske en den tyske originalen. Kanskje en tanke Vegas Style, – akkurat så mye at det hele tipper over til å bli smakløst.
Men ikke denne.
Når jeg ser på bildene av den fine W29-replikaen og hører Knut fortelle om lyden da den ble startet opp, tenker jeg på at tyskerne aldri har laget slike replikaer selv. Tyskernes største problem er nok de negative assosiasjonene W29 kan bringe i forhold til naziregimet.
Synd, for ellers kunne de ha brukt sin egen, klassiske 380 V8-motor, eller en av sine flotte rekkeseksere. Tyskerne ville aldri tatt noen snarveier, som diverse amerikanske replika-byggere har gjort i flere tiår. De ville ha perfeksjonert modellen slik at den hadde endt opp med absurd flott teknikk, og en like absurd prislapp.
Das Beste oder Nichts … eller noe sånt.
Sommerdekk, men skulle bare kjøre noen få meter (Foto: Knut Haugland).
Audi TT Roadster i gressgrønt er ingen standardfarge, men Audi’er kan bestilles i individuelle farger.
Forrige gang grønt var på mote som bilfarge, var på syttitallet. Da var det mye mer fargerikt på parkeringsplassene enn i dag. Kameraten min kjøpte seg en signalgrønn Mazda 323 MkI. Selv hadde jeg en signalblå 818. Andre populære farger den gangen var knall rødt og gult…
Jeg sjekker antall 2015- og 2016-modeller til salgs på Finn.no. Akkurat nå er bare 38 av 8201 huket av som grønne. Når jeg ser nærmere etter, finner jeg kun 6 som er ordentlig grønne, – som klorofyll, gress eller frosken Kermit. Det er med andre ord få nybilkjøpere som velger grønn farge.
Det som får meg til å tenke at grønt kan være på vei inn, er det faktum at Mercedes-Benz’ tilbyr sin klare «Elbait metallic» grønnfarge som lakkfarge til både A-klasse og B-klasse. Uansett hva man synes om Mercedes-Benz, så kommer man ikke bort i fra at de er en trendskaper i bilbransjen.
Hvorfor nesten ingen velger grønt.
Nye biler skal en dag byttes inn hos en forhandler. Da kommer takstmannen til å vurdere om bilen har riktig utstyr og riktig farge. I bilbransjen regnes grønt som feil farge og gir lavere innbyttetakst enn samme bil i svart eller grått. Jo mer utpreget grønnfargen er, jo mer trekk. Sånn er det bare. Bruktbilimportører tar ikke inn grønne biler så fremt de ikke er forhåndsbestilt. Bilimportører, som bestiller biler fra Asia før de er solgt, velger heller ikke grønt. Kunder som på død og liv ønsker seg en grønn bil, kan vente noen ekstra uker.
Jeg har satt sammen en liten bildemontasje av grønne biler du kan bestille i dag. De består, foruten Mercedes-Benz, av nye Opel Corsa, Skoda Fabia og Rapid, samt Seat Ibiza, Leon og Fiat Quodo, – skjønt de sistnevnte må du ta inn til Norge selv.
Vil du skille deg ut på veien, velger du grønt!
Kilde: Bilfabrikantenes databilder, pressebilder og utklipp fra bruktbilannonser.
