Jeg kunne godt fortelle at franskmenn elsker sine biler og sin bilhistorie. De elsker også tegneserier. Jeg kjenner ikke til noe land i verden som har så stort utvalg av bilblader og tegneserieblader som dem. Og hvis du – som meg – liker både biler og tegneserier, kan du glede deg over at tegneserieforfatterne gjerne tegner vakre klassiske biler i handlingene sine. Det ser vi ikke bare i Hergé’s Tintin og Franquin’s Viggo, men også flere dyktige, yngre tegneserieskapere som har valgt samme tegnestil som de nevnte herrer. Jeg skal komme tilbake til dette i et senere innlegg.
 
Men altså, – mens noen franskmenn lever og ånder for sine biler, gir andre fullstendig blaffen. De virker ignorante til alt som har med bil og gjøre. De kjører uvørent og parkerer hvor det passer seg, og ser ikke ut til å la seg affisere av en bulk eller to.
 
Jeg har akkurat vært på en høstvisitt til Frankrike. Jeg har oppsøkt en bilsamling hvor flere hundre bilentusiaster med og uten bil møtes. Jeg har også fotografert klassiske franske biler jeg tilfeldigvis har kommet over på veien. Det er ikke bare bilene jeg har studert, men også eierne av disse flotte kjøretøyene. Noen er selvsagt bevisste at de kjører ekte franske tradisjoner vel vitende om at en gammel 2CV eller Renault 4 er noe av det cooleste du kan kjøre i nå for tiden. Men de flotteste bilene, – de som er helt autentiske, – er de som rattes av folk som gir blaffen i bil, uvitende om hvilke flotte skatter de kjører rundt i.
 

Husker du disse franske bilene da de gikk på norske veier?

 

Chrysler i Europa har bestått av blant annet engelsk Rootes og fransk Simca. Denne modellen, designet i USA og produsert i Frankrike, ble markedsført som Chrysler 160, Chrylser 180 og Chrysler 2 litre. Ikke særlig spennende navn. Bilene manglet identitet og var nærmest uselgelige i Norge til tross for aktiv markedsføring. Den solgte dårlig i moderlandene Frankrike og Storbritannia, også. Når jeg betrakter denne fine renoverte modellen, forundrer det meg at den ikke slo bedre an.

 

Et ponton-karosseri med store likheter til 50-tallets Mercedes-Benz. Disse bilene var populære som drosjebiler, – også i Norge. Stasjonsvogna var i tillegg ekstremt rommelig, spesielt Familale som hadde en ekstra seterad. Lenge etter at de sluttet å produsere 403, ble den svært populær hos Marokkanske fremmedarbeidere. Få biler taklet de afrikanske veiene bedre enn disse Peugeot’ene.

 

4 dører og 4 meter bil. Oppfølgeren til Dauphine fikk skarpere og tøffere linjer. Renault 8 var populær i motorsport, skjønt jeg kan ikke huske å ha sett særlig mange her i Norge. Simca 1000, derimot, var det flere av. Jeg husker Renault 8 som en bil for pensjonister og gamle damer. Etter at jeg bygde meg en Renault 4, fikk jeg imidlertid øynene opp for hvor bra Renault 8 egentlig er for hobbymekkere. I dag står den høyt på ønskelista.

 

Jeg tror den kostet fra cirka 30 000 kroner da den kom i 1971. Den konkurrerte med blant annet Audi 80, fra 1972 og Passat året etter. To modeller var tilgjengelig, en med 1015 ccm motor og 1220 Club. De er sjeldne å se på veien i dag, selv i Frankrike. Her hjemme rustet de vel bort, – men i Frankrike, da?

 

Citroen hadde tenkt at Dyane skulle bli etterfølgeren etter 2CV. Dyane var jo egentlig en litt mer påkostet 2CV, men hadde ikke samme appell til kundene som 2CV. I ettertid kan man vel si at Dyane på aldri nådde opp til 2CV på coolhets-faktoren.

 

Fotografert utenfor huset hvor kunstnerne Picasso og Braque utviklet sin berømte kunststil «kubismen» helt på begynnlsen av 1900-tallet. Denne Renault’en er bruksbil og transportmiddel. Legg merke til den spesielle takgrinden. (Céret)

 

Selv om de var uhyre populære, begynner det å bli langt mellom hver gang man får se en Renault 4 i god kjørbar stand. De få som finnes, vekker oppsikt i positiv betydning. Jeg synes alle gater blir litt vakrere med en Renault 4 parkert der.

 

Jeg måtte ta bilde av disse to nummererte Renault Twingo i samme farge (Anis Yellow). Da er det lett å fortelle hvilken bil man tar, – enern eller toern. Men Twingo, som for øvrig fyller 25 år i år, ble aldri forsøkt tatt inn til Norge. Langs sydlige Frankrike, derimot, er de fremdeles meget populære. De fleste har rundet flere hundre tusen km, og ruller fremdeles fint.

 

En annen bil som aldri ble tatt inn til Norge er Mehari, her i fargen Orange Kirghiz. Bilene er basert på Citroen Dyane og har et karosseri laget av myk plastikk. I Frankrike er de som kultbiler og regne, men for mange er de praktiske og ujålete biler i friske farger. De er relativt enkle restaureringsobjekter. Til og med plasten kan visstnok byttes ut.