Jeg rakk akkurat å ta et bilde før eierne dro av gårde og kunne vanskelig skjule min begeistring. Det må være flere tiår siden jeg sist så en Hillman Hunter – modellen som for lengst ville vært glemt og begravet hadde det ikke vært for Iran.
Flashback
Den vakre Hunter’n på Sjøflyhavna utenfor Oslo stakk seg ut blant de grå, triste SUV’ene. I dette selskapet ville enhver rød bil med hvitlakkerte felger stikke seg ut i positiv betydning. Jeg tror eieren ble forundret over at «en vanlig mann i gata» var såpass frempå.
-«Du kjenner kanskje noen som hadde sånn bil?»
En av mine studiekamerater hadde en mørkeblå Hillman Hunter. Da vi jobbet sammen, sto bilen hans parkert ved siden av min egen Ford Cortina mk2. De to bilene var så like at man kunne mistenke at formgiverne hadde tittet hverandre i kortene. Men om bilene lignet hverandre, henvendte de seg til forskjellige mennesker. Cortina’en appellerte til karer med kinnskjegg og sporty ambisjoner, mens Hillmannen ble foretrukket av onkler med strikkekofte og hentehår.
Manglet entusiasme
Hunter ble utformet og satt i produksjon av Rootes i 1966. Året etter ble de kjøpt opp av Chrysler. I ettertid vet vi jo at Chrysler ikke lyktes særlig godt med sine oppkjøp i Europa. Mens vi som eide Cortina mk2 skrøt uhemmet av bilene våre, hørte jeg lite fra eierne av Hillman Hunter. Heller ikke min studiekamerat – som for øvrig byttet inn Hunter’n i en ny Taunus like etter. Bilen på Sjøflyhavna er en serie 1-bil med blank grill – etter min mening, den vakreste. Da modellen gikk ut av produksjon i 1979, hadde den fått flere facelifts. Den seneste i 1977. I mellomtiden hadde konkurrenten Cortina kommet med to helt nye modeller – mk3 i 1970 og mk4 i 1976. Men Hunter var ingen dårlig bil. Det var på alle måter en verdig etterkommer etter Hillman Minx og Superminx. De slitesterke 1500- og 1725-motorene var for øvrig videreført til Hunter, – og ytelsesmessig var de like bra som Cortina mk2.
Paykan
Modellen vi kjenner som Hillman Hunter, ble også solgt under andre navn tilhørende Rootes-konsernet – navn som Rootes Arrow, Humber Sceptre, Singer Gazelle, Hillman Minx, Sunbeam – og etter hvert også Dodge Husky som del av Chrysler. En ny produsent hadde også dukket opp – selskapet Iran National hvor selveste Shahen av Iran hadde en finger med i spillet. Like etter at Hillman Hunter kom i produksjon, begynte Rootes å sende biler i kasser til Iran for montering lokalt. Modellen ble kalt Paykan (iransk for «pil» – som i Rootes Arrow) og skulle etter hvert bli bilen som vanlige iranske borgere kunne kjøpe – en slags iransk Lada. På kort tid ble veiene fylt opp med Paykaner – drosjer, pickuper og privatbiler.
Iran Khodro
Paykan overlevde både Shahen og Ayatollah Khomeiny. Fabrikken som begynte å sette sammen Hillman Hunter, kaller seg i dag for Iran Khodro CO (khodro=bil). Selskapet produserer over 1 millioner biler i året, – delt 50/50 på tunge kjøretøyer og personbiler som selges i Midt-Østen og Nord-Afrika, samt gamle satellittstater av tidligere Sovjetunionen. Da Chrysler avsluttet produksjonen av Hunter i 1979, fikk den iranske fabrikken overta produksjonsutstyret for å fortsette å produsere modellen som en «continuation model». Produksjonen av Paykan fortsatte helt til 2005 som personbil, og til 2015 som pickup. Etter at Peugeot overtok Chrysler’s Europeiske divisjon, overtok de også samarbeidet med iranerne. Fra 1985 fikk Paykan nye 1600-motorer fra Peugeot. Modellen som hadde vært i produksjon siden midten av 60-årene, fortsatte med nye facelifts – som dessverre gjorde bilene bare mer gammelmodige.
Regionens teknosenter
IKCO (Iran Khodro) produserer nå et stort utvalg av modeller basert på Peugeot. Det er både lisensproduksjon under varemerket Peugeot, samt produksjon av egne modeller basert på utgåtte Peugeot-modeller. Selskapets nyeste modell, IKCO Tara, er basert på Peugeot 301/Citroen Elysse. En annen, populær modell, IKCO Dena, er basert på en videreutviklet variant av Peugeot 405. IKCO samarbeider også med Suzuki, kinesiske FAW Haima og Dongfeng – samt Mercedes-Benz lastebiler. Alle modellene selges i en region hvor det er komplisert og fordyrende for vestlige selskaper å operere i. IKCO er Midt-Østens desidert største bilprodusent. Markedet er stort – og til tross for uroligheter – er etterspørselen etter kjøretøyer høy. Det kan også nevnes at flere flyselskaper i regionen sender sine fly til Iran for vedlikehold. Eldre Iljusjin-modeller med flyforbud i den vestlige verden, kan i dag kun overhales i Teheran.
Khawar
Som nevnt produserer IKCO over en halv million nyttekjøretøy, flesteparten av merket Mercedes-Benz. En av modellene kalles KHAWAR og er basert på de kort-snutete Mercedes-Benz lastebilene vi husker fra 60-tallet her hjemme. Disse bilene har preget veiene i regionen i flere tiår. IKCO produserer også nyere modeller fra Mercedes-Benz’ tungbilfamilie, Actros og Axor. Men av og til kan det enkle være det beste. Kjører du en dagsetappe gjennom ørkenen med fin sand som trenger inn i alle hulrom, vil du fremdeles se de gode, gamle snutebilene. Udødelige biler med ordentlig Benz-kvalitet og de mest erfarne sjåførene bak rattet.
Paykan har i dag samme status som Lada har i Russland. Det var bilene som fikk landet «på hjul» – biler som alle voksne innbyggere har minner om – og et merke som er forbundet med Iran. Det finnes sikkert like mange Paykan-vitser som det finnes Lada-vitser, men det står respekt av å kjøre en flott Paykan – som denne herren gjør.
Paykan bilder
Se også
IKCO – produsentens iranske hjemmeside
