
Jeg rakk akkurat å ta et bilde før eierne dro av gårde og kunne vanskelig skjule min begeistring. Det må være flere tiår siden jeg sist så en Hillman Hunter – modellen som for lengst ville vært glemt og begravet hadde det ikke vært for Iran.
Flashback
Den vakre Hunter’n på Sjøflyhavna utenfor Oslo stakk seg ut blant de grå, triste SUV’ene. I dette selskapet ville enhver rød bil med hvitlakkerte felger stikke seg ut i positiv betydning. Jeg tror eieren ble forundret over at “en vanlig mann i gata” var såpass frempå.
-“Du kjenner kanskje noen som hadde sånn bil?”
En av mine studiekamerater hadde en mørkeblå Hillman Hunter. Da vi jobbet sammen, sto bilen hans parkert ved siden av min egen Ford Cortina mk2. De to bilene var så like at man kunne mistenke at formgiverne hadde tittet hverandre i kortene. Men om bilene lignet hverandre, henvendte de seg til forskjellige mennesker. Cortina’en appellerte til karer med kinnskjegg og sporty ambisjoner, mens Hillmannen ble foretrukket av onkler med strikkekofte og hentehår.
Manglet entusiasme
Hunter ble utformet og satt i produksjon av Rootes i 1966. Året etter ble de kjøpt opp av Chrysler. I ettertid vet vi jo at Chrysler ikke lyktes særlig godt med sine oppkjøp i Europa. Mens vi som eide Cortina mk2 skrøt uhemmet av bilene våre, hørte jeg lite fra eierne av Hillman Hunter. Heller ikke min studiekamerat – som for øvrig byttet inn Hunter’n i en ny Taunus like etter. Bilen på Sjøflyhavna er en serie 1-bil med blank grill – etter min mening, den vakreste. Da modellen gikk ut av produksjon i 1979, hadde den fått flere facelifts. Den seneste i 1977. I mellomtiden hadde konkurrenten Cortina kommet med to helt nye modeller – mk3 i 1970 og mk4 i 1976. Men Hunter var ingen dårlig bil. Det var på alle måter en verdig etterkommer etter Hillman Minx og Superminx. De slitesterke 1500- og 1725-motorene var for øvrig videreført til Hunter, – og ytelsesmessig var de like bra som Cortina mk2.
Paykan
Iran Khodro

Regionens teknosenter
IKCO (Iran Khodro) produserer nå et stort utvalg av modeller basert på Peugeot. Det er både lisensproduksjon under varemerket Peugeot, samt produksjon av egne modeller basert på utgåtte Peugeot-modeller. Selskapets nyeste modell, IKCO Tara, er basert på Peugeot 301/Citroen Elysse. En annen, populær modell, IKCO Dena, er basert på en videreutviklet variant av Peugeot 405. IKCO samarbeider også med Suzuki, kinesiske FAW Haima og Dongfeng – samt Mercedes-Benz lastebiler. Alle modellene selges i en region hvor det er komplisert og fordyrende for vestlige selskaper å operere i. IKCO er Midt-Østens desidert største bilprodusent. Markedet er stort – og til tross for uroligheter – er etterspørselen etter kjøretøyer høy. Det kan også nevnes at flere flyselskaper i regionen sender sine fly til Iran for vedlikehold. Eldre Iljusjin-modeller med flyforbud i den vestlige verden, kan i dag kun overhales i Teheran.
Khawar
Som nevnt produserer IKCO over en halv million nyttekjøretøy, flesteparten av merket Mercedes-Benz. En av modellene kalles KHAWAR og er basert på de kort-snutete Mercedes-Benz lastebilene vi husker fra 60-tallet her hjemme. Disse bilene har preget veiene i regionen i flere tiår. IKCO produserer også nyere modeller fra Mercedes-Benz’ tungbilfamilie, Actros og Axor. Men av og til kan det enkle være det beste. Kjører du en dagsetappe gjennom ørkenen med fin sand som trenger inn i alle hulrom, vil du fremdeles se de gode, gamle snutebilene. Udødelige biler med ordentlig Benz-kvalitet og de mest erfarne sjåførene bak rattet.

Paykan har i dag samme status som Lada har i Russland. Det var bilene som fikk landet “på hjul” – biler som alle voksne innbyggere har minner om – og et merke som er forbundet med Iran. Det finnes sikkert like mange Paykan-vitser som det finnes Lada-vitser, men det står respekt av å kjøre en flott Paykan – som denne herren gjør.
Paykan bilder
Se også
IKCO – produsentens iranske hjemmeside