Jeg rakk akkurat å ta et bilde før eierne dro av gårde og kunne vanskelig skjule min begeistring. Det må være flere tiår siden jeg sist så en Hillman Hunter – modellen som for lengst ville vært glemt og begravet hadde det ikke vært for Iran.
Flashback
Den vakre Hunter’n på Sjøflyhavna utenfor Oslo stakk seg ut blant de grå, triste SUV’ene. I dette selskapet ville enhver rød bil med hvitlakkerte felger stikke seg ut i positiv betydning. Jeg tror eieren ble forundret over at «en vanlig mann i gata» var såpass frempå.
-«Du kjenner kanskje noen som hadde sånn bil?»
En av mine studiekamerater hadde en mørkeblå Hillman Hunter. Da vi jobbet sammen, sto bilen hans parkert ved siden av min egen Ford Cortina mk2. De to bilene var så like at man kunne mistenke at formgiverne hadde tittet hverandre i kortene. Men om bilene lignet hverandre, henvendte de seg til forskjellige mennesker. Cortina’en appellerte til karer med kinnskjegg og sporty ambisjoner, mens Hillmannen ble foretrukket av onkler med strikkekofte og hentehår.
Manglet entusiasme
Hunter ble utformet og satt i produksjon av Rootes i 1966. Året etter ble de kjøpt opp av Chrysler. I ettertid vet vi jo at Chrysler ikke lyktes særlig godt med sine oppkjøp i Europa. Mens vi som eide Cortina mk2 skrøt uhemmet av bilene våre, hørte jeg lite fra eierne av Hillman Hunter. Heller ikke min studiekamerat – som for øvrig byttet inn Hunter’n i en ny Taunus like etter. Bilen på Sjøflyhavna er en serie 1-bil med blank grill – etter min mening, den vakreste. Da modellen gikk ut av produksjon i 1979, hadde den fått flere facelifts. Den seneste i 1977. I mellomtiden hadde konkurrenten Cortina kommet med to helt nye modeller – mk3 i 1970 og mk4 i 1976. Men Hunter var ingen dårlig bil. Det var på alle måter en verdig etterkommer etter Hillman Minx og Superminx. De slitesterke 1500- og 1725-motorene var for øvrig videreført til Hunter, – og ytelsesmessig var de like bra som Cortina mk2.
Paykan
Modellen vi kjenner som Hillman Hunter, ble også solgt under andre navn tilhørende Rootes-konsernet – navn som Rootes Arrow, Humber Sceptre, Singer Gazelle, Hillman Minx, Sunbeam – og etter hvert også Dodge Husky som del av Chrysler. En ny produsent hadde også dukket opp – selskapet Iran National hvor selveste Shahen av Iran hadde en finger med i spillet. Like etter at Hillman Hunter kom i produksjon, begynte Rootes å sende biler i kasser til Iran for montering lokalt. Modellen ble kalt Paykan (iransk for «pil» – som i Rootes Arrow) og skulle etter hvert bli bilen som vanlige iranske borgere kunne kjøpe – en slags iransk Lada. På kort tid ble veiene fylt opp med Paykaner – drosjer, pickuper og privatbiler.
