I helgen var det Volvo-treff på Norsk Samferdselshistorisk Senter ved Hønefoss stasjon. Jeg liker Volvo bedre enn andre biler. Det er få biler som er like holdbare. 50 år gamle standardbiler kan kjøres 8-10 mil på treff. Når panseret åpnes etter ankomst, avdekkes et helt spotless motorrom. Innimellom standardbilene, fant jeg også noen spesielle kjøretøy.

Flaggfestet avslører at denne 264 streched limousine ikke har tilhørt den gemene hop. Det er nemlig kun de kongelige som får lov til å kjøre med flagget festet midt på panseret. Den flotte Volvo 264 TE har tidligere hatt registreringsnummer C-2. Den har tilhørt daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Jeg antar at bilen fikk C-skilter fordi kronprinsfamilien bodde på Skaugum i Asker – som fra gammelt av hadde “C” som registreringsbokstav. Bilene med “A” var forbeholdt slottet i Oslo. I dag benytter ikke Kongehuset lenger “C” som registreringsnummer.

Den staselige Volvo 264 limo er sannsynligvis bygget hos Nilsson Special Vehicles og levert til Kongehuset i 1983. Linjene er like harmoniske som de originale modellene. Lørdag 14. mai hadde den avbildede bilen vært på slottet for å kaste glans over utstillingen “Kongens biler”. Utstillingen ble holdt i Dronning Sonja Kunststall og viste kongens biler gjennom 4 generasjoner. På denne dagen hadde De kongelige samlinger invitert tidligere Kongehus-biler “hjem”.

En annen sjeldenhet på utstillingen var takgjøken. Svenskene har jo alltid forsøkt å være i forkant når det gjelder trafikksikkerhet. Det var dét som var foranledningen til at Volvo en kort periode tidlig på 50-tallet leverte biler med en slags lanterne på taket – populært kalt “takgjøken”. På den tiden var retningspiler mer vanlig enn blinklys. Takgjøken skulle gjøre blinkingen mer tydelig. På hver av vingene satt et blinklys. På midten foran, var det et blåaktig lys så man kunne se at bilen kom mot deg i mørket. Systemet fungerte ikke så bra i praksis. For det første kunne ikke biler med takgjøk få montert takgrind. For det andre var det vanskelig å oppfatte hvilken vei takgjøken blinket. Men tenk hvordan dagens biler ville sett ut om takgjøken hadde blitt obligatorisk!

Les mer om takgjøken her >>

På biltreff som dette, er bilene i 200-serien godt representert. Det kommer også ofte en del biler av 900-serien, – mens 700-serien er mer sjelden. Av og til lurer jeg på hvor 740’ene og 760’ene ble av. Jeg fant flere på dette treffet. På bildet er en tidlig 760 Turbo. Man kan se at skrifttypen som viser modell, er snirklete. Fra 1986 fikk modell-dekalene rettlinjet skrift.

Den første modellen i 700-serien var 760 GLE. Den ble satt i produksjon i 1982 og selv om man i ettertid kan se klare likhetstrekk med 200-serien, fremsto 760 som en revolusjon. Jeg kan godt huske første gang jeg så den. Jeg jobbet i Sverige på den tiden og var på vei ut til Fornebu Lufthavn i drosje. Sjåføren var nok minst like interessert som meg. “Se!”, utbrøt han. “Den nye Volvo’en!”. Og ganske riktig. Foran oss sto en lyseblå metallic Volvo 760 GLE i all sin prakt. Lav og bred med store glassflater, maffig grill og spoilerleppe foran. Det var som å se en bil fra en annen verden!

🙂 Hvor var du da du så 760 for første gang?