Austin var i mange år en av Englands største bilprodusenter. Fabrikken ble startet av Herbert Austin i 1905 som Austin Motor Company. Den første modellen var en stor 5-liters bil med 4 sylindre. Frem mot 1. verdenskrig ble det produsert en rekke forskjellige modeller. I 1922 lanserte Austin den berømte 7, en liten og rimelig bil. Den traff markedet meget bra og ble også produsert av BMW som Dixi. Etter 2. Verdenskrig kom fabrikken fort på markedet med nye modeller. I 1952 gikk Austin sammen med Morris og dannet BMC (British Motor Corporation). Mest kjente modell på 50 og 60-tallet ble Austin og Morris Mini. Mini-Cooper gjorde merket berømt i billøp på 60-tallet. Andre populær modeller var Austin Cambridge og Austin 1100. Austin hadde en stor eksportandel på 1950 og 1960 tallet.
Skreddersydd for USA
Et lite feilskjær fra Austin var lanseringen av modellen A-90 Atlantic i 1948. Det var mange gode grunner for slippe denne modellen ut på markedet. Austin ønsket en bedre posisjon på det viktige amerikanske markedet av flere grunner. Eksport var viktig i de første årene etter at krigen sluttet i 1945. Austin valgte å ta frem en helt ny modell som var skreddersydd for eksport til blant annet USA. Modellen hadde et design som var påvirket av konkurrerende amerikanske bilmodeller. Men den nye modellen fra Austin hadde et handikapp, nemlig en motor med kun 4 sylindre. Det var vanskelig når amerikanske konkurrenter hadde større motorer med 6 sylindre.
Testet på bane og fjellveier
I forkant av introduksjonen i USA ble den kjørt på flere baner og oppnådde gode resultater. Salget ble svært dårlig og en av grunnene var nok at modellen var for lik en amerikansk bil. Bilkjøpere som skulle kjøpe en sportsvogn valgte andre europeiske modeller. I Norge fikk vi det første glimtet av den nye bilen da den ble testet på norske veier i 1948. Turen gikk fra Oslo til Bergen med fjernsynsopptak på torget i Hønefoss. Det vakte stor interesse.
Produksjonen av denne modellen ble stoppet i 1952 etter et skuffende salg av under 8000 eksemplarer.
Tekniske data Austin A-90 Atlantic
Motor: 2260 ccm – 88 hk
Lengde: 449 cm
Bredde: 177 cm
Høyde: 152 cm
Toppfart 155 kmt
Bilruten Skien – Porsgrund 1925. Fra venstre G. Riis, M. Andersen, Nik. Sørensen, Flatland, Randberg, Fredriksen, Kristiansen og Bærum. Bussene: 2 All-American, 3 Denby, 1 Hupp (kilde: Asbjørn Kristiansens notater)
Et stort bilde pryder en vegg i stua vår. Et slags «modige menn i skrøpelige farkoster»-motiv. Det viser stolte sjåfører og eiere som poserer foran selskapets første busser. En av eierne var min kones farfar, Oluf Kristiansen. Bildet må være tatt i 1925 eller 1926.
Perfekt timing
Timingen for et rutebilselskap kunne neppe vært bedre. I følge kassadagboken var billettinntektene gode allerede fra første dag i mars 1924. De startet med å anskaffe to busser som kunne settes i trafikk umiddelbart. 32 000 kroner kostet de. I løpet at 1924 kjørte de inn 62 000 kroner. Det ga et driftsresultat på 17 000.
Kassadagboken fra oppstartsårene.
All-American (AA)
De første bussene var av merket All-American, også kalt AA fordi det sto «AA» over radiatoren. Det Chicago-baserte lastebilmerket All-American Truck Co. eksisterte kun få år – fra 1918 til 1923. Konkurransen må ha vært tøff. I 1919 skal det ha vært 26 lastebilprodusenter bare i Chicago. AA-bilene var lette å kjenne igjen ved sine markerte kjøleribber som dannet en front man kan forbinde med «Darth Vader».
Sjåfører f.v. G. Riis og M. Andersen foran selskapets All-American busser.
Kan tidligere ha vært brukt av Schøyen Bilcentraler
AA-bilene ble importert som kjørbare chassis.Vi vet ikke hvordan bussene kom til Norge eller hvem som solgte dem. Anskaffelsen er bokført i mars 1924. De har mest sannsynlig gått i rute et annet sted før de ble kjøpt inn til Bilruten Skien – Porsgrund. Det er flere ting som tyder på det. I 1924 var portene til bilfabrikken All-American for lengst stengt. Bussene ble levert som driftsklare omnibusser med flotte karosserier – ikke som chassis, som var vanlig med nye biler. Hvem bestilte karosseriene? Tidligere eiere kan ha vært Schøyen Bilcentraler. Busskjøpet var bankfinansiert, men et kontant beløp ble utbetalt til SBC. SBC hadde etablert bilruter allerede tre år tidligere, og var blant de første i landet som anskaffet «store» busser. Dessverre har jeg ikke greidd å spore opp hvilket materiell SBC benyttet mellom sin etablering i 1921 frem til 1924.
Lindzén & Robsahm
Farfar poserer foran sin Hupp. Modellen (R11) hadde 40 HK og var registrert for 5 personer. Hupmobile var svært populære i Norge i 20-årene, og de ble tatt inn til landet av Lindzén & Robsahm i Kristiania. Det skulle bli gjort flere handeler med Lindzén & Robsahm i tiden fremover. Ett år etter oppstart ble det kjøpt 3 Denby-busser. Victor E Lindzén i Lindzén & Robsahm hadde vært i Detroit og skaffet agentur for Denby i Norge. H1239 og H1240 ble kjøpt for 22 000 som chassis.
Wattenberg vogn- og karosserifabrikk
I etterfølgende måneder utbetalte busselskapet penger til A. Wattenberg for karosseriene. De flotte karosseriene til bussene ble laget lokalt i Skien. Wattenberg vogn- og karosserifabrikk holdt trolig til der Wattenberg XY-bensinstasjon og GB Autotech ligger i dag.
H1238 hadde et litt enkelt trekarosseri og var rimeligere enn de to andre. Den virker mindre – mindre motor og nyttelast – og kanskje brukt?
Sjåfører f.v. Nik. Sørensen, Flatland og Randberg. Denby busser. De to lengst til venstre har karosserier bygget av Wattenberg, Skien.
Denby Truck Co.
Nok et lastebilmerke som for lengst er borte. Produksjonen av Denby lastebiler pågikk fra 1914 til 1930. Også de leverte ferdige chassis’er hvor påbyggene ble utført lokalt. Sikkert ikke så dumt med hensyn på frakt. Dessuten fantes det vognmakere «over alt» kort tid etter hest-og-vogn-tiden. Denby var et ganske populært merke for varebiler og lastebiler med nyttelast mellom 1 – 2,5 tonn. Bilene i Norge var i 1925 utstyrt med motorer på mellom 30 og 50 HK. H1239 og H1240 er sannsynligvis 2,5-tonns biler, mens H1238 kan ha vært en lettere utgave.
I følge regnskapene gikk busstrafikken mellom Skien og Porsgrunn over all forventning. Det rant ut en god del penger til byens bilverksteder, men billettinntektene gjorde at selskapet gikk med gode overskudd. To år etter oppstart tok eierne turen til Drammen, til firmaet Chatinco Bang A/S som solgte Studebaker. I løpet av de neste to årene ble Bilruten Skien – Porsgrund beriket med tre nye Studbaker’e. På slutten av tyvetallet og frem til krigen var Studebaker et meget populært bussmerke. De kom som kjørbare chassis fra USA og fikk karosseriene bygget her hjemme.
Ble en del av BO-bussene
Det skulle vise seg at det slettes ikke var noen dum idé å starte bilrute mellom Skien og Porsgrunn. Få år senere etablerte nemlig Norsk Hydro seg på Herøya. Da økte aktivitetsnivået, og etter krigen ble selskapet slått sammen med Porsgrunnsfirmaet Omnibusfart som fusjonerte med Busstrafikk til «BO-bussene», – som mange ennå har gode minner om. I 1985 ble alt kjøpt opp av giganten NSB/Nettbuss. Dagens rutebiler drives av noen få store selskaper.
Det er ikke lenger plass for små aktører som i farfars dager.
Rutebileiere f.v. Fredriksen, Oluf Kristiansen (min kones farfar) og Karl Bærum foran Huppen.
