Den har vært blant de topp-10 mest solgte bilene det siste året. Det er godt gjort for en modell som har vært på markedet i 7 år. Henger Outlander PHEV ennå med?

 

«- Fin SUV – Passer fint for de som bor litt landlig», kommenterte min sønn i det jeg slapp ham av utenfor leiligheten sin på Skillebekk i Oslo. Outlander’n tok seg fint frem i trange bygater, men jeg forestiller meg at dette er en ideell bil for lange avstander på rimfrosne vinterveier. Det var meldt fortsatt kaldt vær. Vi hadde tenkt å utforske noen fine bygdeveier.

Dynamisk front

Jeg greier ikke å bli klok på utformingen av frontpartiet. Mitsubishi kaller det «Dynamic Front» eller noe sånt. Den skal redusere luftmotstand med 7%. For meg ser det ut som det befinner seg en frontmontert vinsj i det mattsorte arealet mellom «støtfangerhornene». Det er kanskje det som får oss til å assosiere Outlander PHEV med landlige omgivelser.

Look and feel

«Det var gode seter!» utbrøt kona mi. Jeg var helt enig. Jeg satt også kjempegodt. Alcantara i sitteflatene omgitt av kunstskinn fungerer bra. Jeg fant en høyreist sittestilling. Masse plass og god oversikt. Rattet føltes litt tynt – og minnet faktisk om rattet på Land Rover Discovery. Jeg brukte litt tid på å gjøre meg kjent. Girspaken girer «by wire» hvor girvalgene ligger i vifteform. Park-knappen er skjult bak girspaken.

---

Behagelig lydnivå

Innvendig lydnivå er i premiumklasse. Ingen hørbar støy fra vei og understell. Vi kjørte på ganske myke 17-tommers vinterdekk. Drivverket er svært stillegående. En må se på turtelleren for å konstatere om bensinmotoren går. Innvendig akustikk er også kjempegod. Det er mulig å føre dempet samtale i 110 km/t. Men midt i denne stillheten kunne jeg høre en svak surring ett eller annet sted rundt 60-70 km/t. Surringen virket knyttet til drivverket, men var ikke i takt med turtelleren – ei heller sjenerende. Undrer meg bare på hva som laget den lyden?

På veien

Lett på styringen, men alright styrefølelse. Det finnes forskjellige kjøremodus, som sport, snø og offroad. Jeg valgte «normal». Jeg foretrekker komfort i stedet for sport når jeg sitter høyt og kjører SUV. Komforten er i premiumklasse – i byen, på motorveien – og på bygdeveier. Det er krefter i massevis til at man med senkede skuldre kan smette ut i trafikkert vei og ta en og annen forbikjøring. Veigrepet var supert, også på bygdeveier med isete partier. Gislaved-dekkene holdt bilen meget effektivt på sporet. Så effektivt at vi kun fikk testet 4-hjulstrekket ved igangkjøring.

Forbruk

De offisielle forbrukstallene for hybridbiler stemmer dårlig med virkeligheten. Dette er ikke Mitsubishis feil. Det er måleprosedyrene. WLTP – blandet kjøring – gir et forbruk på bare 0,2 liter/mil. På langkjøring blir forbrukstallene annerledes. Vi oppnådde 0,53 på rolig landevei nedover Bispeveien i Vestfold i 70- og 80-soner. På motorveien endte vi opp med et forbruk på 0,72. Paddlene på rattet gjør det mulig å sette på regenerativ motorbrems. Nedover Lierbakkene viste instrumentene at batteri-rekkevidden fikk et tilskudd. Men ikke glem å slå av motorbremsen når du er nede på flat mark. Ved kjøring med motorbrems på, kan bensinforbruket øke.

Rekkevidde og lading

Ladbare hybrider gjør det mulig å kjøre til og fra jobben på strøm, mens man kjører hybrid på langturer. Batterienes rekkevidde i følge WLTP – blandet kjøring – er oppgitt til 45 km. Lading fra kontakt tar 5,5 timer. Fra egen vegglader trenger du Type 1-kabel. Det hadde ikke vi, så vi fikk ikke ladet. Vi kunne ha hurtigladet med ChaDeMo, men i følge Mitsubishi skal det ta 25 minutter å hurtiglade opp til 80% eller 36 km. Bortkastet tid, med tanke på at ladingen da vil koste mer enn bensin. Men, for å kunne sjekke strømforbruket i EV-modus, satte vi bilen i «Charge» modus for å lade batteriene under kjøring. Basert på 45% lading på batteriene, kunne vi beregne en total reell rekkevidde på 37 km med varm bil i -6 grader, med kjøring i tettbygd strøk. I praksis bør de fleste greie 30+ km under de fleste forhold. Dette er helt i tråd med hva hybridbiler flest greier.

Kjøreturen

Etter nedstengning av vinmonopolene i Oslo tenkte vi å kjøre til et pol langt ute på landet og hamstre. Outlander’n har god plass til hamstring. Men så åpnet jo alle vinmonopolene igjen. Vi tok likevel en tur til Revetal i indre Vestfold. Der har de Re-senteret som heldigvis var åpent. Pol har de også. Jeg kjente Revetal godt på 70-tallet. Jeg gikk på ungdomsskolen der. Merkelig å sitte i annen etasje på Burger King ved det nye biblioteket og kikke på trafikken utenfor. Før var det bare et veikryss med en BP-stasjon og butikken til Arve Gran. På andre siden av krysset husker jeg at lastebileier Johan Stranges flotte snutebiler sto oppstilt ved bolighuset. I dag er Revetal en liten by. En by som riktignok ligner på noe som kunne ha vært bygget i Midt-vesten i USA, – men samma det…