Snart bestiller vi biler selv på nettet. Da forsvinner bilselgerne. Kommer vi til å savne dem? Her er noen selgere som vi ikke kommer til å savne.

Steinsprut!

Selgeren pekte bryskt på de hvite spottene på panseret av den sorte Opelen min. Den hadde stått parkert under et tre utenfor kontoret samme formiddag. En rund hvit flekk omringet av små prikker. Jeg vætet en finger med spytt og gned ut prikkene på det nypolerte og ellers plettfrie panseret.
 
Se! Det er bare fugleskitt.
 
Men det hjalp ikke. Selgeren erklærte høyt at «Det panseret må omlakkeres!»
 
Han fikk siste ord.
 
Jeg takket for meg og kjørte tilbake til kontoret mens jeg tenkte «Stakkars fyr! Han kan neppe selge mange biler når han forøker å lure kundene». Senere leste jeg i Toyotas kundeavis at «min» selger nettopp var kåret til beste Toyota-selger det året!
 
Er Toyota-kunder mer lettlurte enn andre?

Forhandlingskortet

Hun ringte meg opp på jobben. Dagen før hadde jeg snakket med en av hennes yngre kolleger om en ny Passat. «Det er meg du må kjøpe bil av», kvitret hun innyndende. Vi hadde tross alt kjøpt to biler av henne tidligere.
 
Noen uker senere hadde vi et nytt møte med samme selger. Vi hadde bestemt oss for å bestille bil nummer fire av henne – en splitter ny konebil. Men vi hadde ikke rukket å taksere innbyttebilen ennå – en 4 år gammel bil med lav km-stand. «Dumt», tenker du kanskje. Da fraskrev vi oss et viktig forhandlingskort.
 
Som tidligere kunde visste jeg at bilfirmaet brukte én takstmann og ett takstpapir. Jeg traff ham da han kom. Han er en «Kiwi-Bob» – kjent i vide kretser for å finne absolutt alt. Resultatene blir sendt i klar tekst til selgerne.
 
Så ringte bilselgeren for å fortelle hvor mye hun ville gi for innbyttebilen. Etter å ha oppgitt beløpet, gjorde hun en pause for å lodde stemningen. Kona mi i andre enden forholdt seg taus. Da begynte selgeren å snakke sitt eget bud nedover ved å late som hun hadde oversett noe – vente – og benytte tausheten til å fortsette ordspillet. Kona mi synes oppførselen var aggressiv og merkelig – og valgte å forholde seg taus. Det var åpenbart at selgeren lot seg beruse over at kunden ikke hadde noen forhandlingskort. Omsider kunne kona mi skyte inn å fortelle at bilen allerede var solgt til en venninne til en grei pris for begge parter. Vel, selgeren dummet seg ut og mistet en kunde og flere etterfølgende salg.
 
Hun hadde gode forhandlingskort men spilte dem feil.

Hva skjer når en bilselger slutter?

Da overføres vel kundene til andre selgere? Ikke sant? Sånt inngår i det som kalles Customer Relation Management. En salgssjef bør sørge for at dette er på plass.
 
Vi bestilte en helt ny bilmodell hos en forhandler på Oslo vest. Siden modellen ennå ikke var kommet i produksjon, kunne ikke bestillingen effektueres i fabrikken før etter noen uker. Ventetiden på et halvt år ville begynne å løpe først når selger hadde trykket knappen for bestilling. Vår selger lovte å følge opp.
 
Noen dager senere sluttet selgeren vi hadde skrevet kontrakt med. Ingen ga oss beskjed. Ingen fulgte opp. Ingen trykket på bestillingsknappen. Tabben skulle koste oss ett ekstra halvår med venting. Da vi kontaktet bilfirmaet for å høre om bilen snart kom, havnet saken hos salgssjefen. Han sendte den ikke videre til en selger, men til damen i resepsjonen.
 
Da jeg omsider fikk mail fra damen i resepsjonen om å hente bilen, lå det to enslige nøkler – uten nøkkelringer på skranken. Damen der ante ikke hvor bilen sto – eller hvem jeg var, for den saks skyld. Hun brydde seg ikke. Jeg tok nøklene, fant den kostbare SUV’en med fire ringer i grillen innerst i en krok i kjelleren og kjørte ut. Salgssjefen var forduftet.
 
Fin dress og hvite tenner? Jobben som salgssjef er din!

Det hører med til historien at vi også har kjøpt biler av svært dyktige selgere. Det disse har til felles, er kunnskaper, interesse og entusiasme for biler og respekt. Har du noen gode selgerhistorier? Del de her i kommentarfeltet eller benytt Kontakt-siden.

Se også

Her er Volvos FAQ vedrørende bilkjøp på nettet