For en nordmann er Tobago rene «Fantasy Island». Bilene, derimot, er ikke så mye å skrive hjem om…

Ferieparadis

Tobago tilhører De vestindiske øyer og er et fantastisk sted for ferie. Øya har mange fine strender hvor du kan se flyvefisken på vannet, kolibrien i trærne og krabbene ved hulene sine på stranden. Frukten faller praktisk talt ned i hodet på deg mens du soler deg. Nå i begynnelsen av september holder vannet rundt 30 grader. Du kjenner knapt at du går uti.

Ikke for sportsbiler

Med sine 300 kvadratkilomtre er veinettet naturlig nok begrenset. De fleste veiene er smale, bratte og krokete, med fartsgrense på 50 km/t. Mange steder er det rett og slett ikke mulig å komme opp i høyere hastigheter. Det er venstrekjøring, – en rest fra tiden under det britiske empiriet. Tobagere kjører gjerne midt i veien og er dårlige til å legge seg ut på sin egen side. Mange av veiene har så store hull at de kan slå hjulet tvert av, eller smadre dekket. Dette skjer stadig, spesielt med turister. Men vi, som kommer fra Norge, er jo ikke ukjente med dårlige veier.

Sunny og Corolla

Bilene på Tobago er overraskende tekkelige. De fleste Tobagere velger seg en hvit Tiida, Sunny, eller Corolla – i sedanversjon med automatgir, aircondition og minste motoralternativ. Når disse etter hvert går over til å bli ungdomsbiler, blir de stylet med selvklebende solfilm og fete Monster-felger. Siden bilene her har lav kilometerstand og ikke angripes av rust, hadde jeg forventet å finne noen flotte veteranbiler i trafikken, – men fant dessverre ingen.

Leie bil

Ingen av de store leiebilselskapene er etablert på øya. Likevel er det trygt å leie bil her. Vårt knøttlille utleieselskap hadde noen ganske nye Suzuki Jimny-jeeper. De passer godt inn på et sted med regnskog og sandfylte strender, men med fire nordmenn ble de litt for trange. Vi fikk derfor leie en 2009 Suzuki SX4 – 4WD, 1.6 bensin 107 HK med 4-trinns automatgir.

Suzuki SX4 – 4WD

Men SX4 var slett ikke noe dårlig valg på smale, bratte, svingete veier gjennom regnskogen. Innvendig følte jeg meg fort hjemme bak rattet. Jeg fikk litt 90-tallsfølelse med en gang. Radioen så ut til å være ettermontert, kanskje stjålet en gang i tiden. Men Clarion-anlegget med stor, kvadratisk front ga overraskende fyldig lyd der radiobølgene var med oss.

Kjøremessig følte jeg at bilen oppførte seg som en typisk amerikansk kompaktbil. Relativ komfortabel for klassen, men en tanke vagere veifølelse enn hva jeg kan huske fra tilsvarende japsebiler som Sunny/Sentra/Almera og Corolla. Rundt de skarpe hårnålssvingene ble sikten nærmest blokkert av de tykke A-stolpene, slik at jeg måtte lene meg over mot midten for å få overblikk. Kombinasjonen bratte bakker, 4 voksne mennesker, 107 «gamle» bensinmotor-hester og automatgir (konvensjonell type) ga liten kjøreglede. Automatgiret måtte ofte ned på førstegir for å hente krefter. Men alle fire satt bekvemt og hadde fin utsikt gjennom store glassflater. Og, som nevnt, var det god lyd i radioen når rolige reggae-lignende rytmer fylte kupeen.

Norgesbil

I følge suzuki.no ser Norge ut til å være ett av de siste landene som fremdeles har utgående SX4 i modellprogrammet sitt. Hvis vi byttet ut tropisk regnskog og strender med norske fjell og fjorder, så tror jeg SX4 ville egnet seg godt både i utsatte strøk og «dalstroka innafor», – forutsatt at du kan leve med bilens litt merkelige utseende. 120 HK og 4WD til en listepris på 256 900 er ikke dårlig, – ei heller nye SX4 S-Cross til rundt 300 000. Likevel tror jeg at SX4 «Classic» kan være et like gunstig alternativ som brukt, fortrinnsvis bensinmodeller med 120 HK eller diesel. Er du heldig, finner du en med lav kilometerstand.

-Kanskje bestemors gamle bil?

Dette er de fineste Suzuki SX4 «Classic» på Finn.no

Se også