Da Carina gikk over til forhjulstrekk, kalte Toyota bilen like godt for Carina II, – enkelt og greit. Og Carina II ble tatt i mot med åpne armer, i hvert fall i Norge. Den ble raskt en av bestselgerne, – en typisk familiebil som konkurrerte mot Ford Sierra, Volkswagen Golf og Toyota Corolla.
Første Carina II kom hit i 1984, men fikk en mild facelift allerede året etter. Den eneste synlige endringen, var ny grill, kanskje for å myke opp linjene litt. På 80-tallet begynte nemlig konkurrentene å få rundere former, for eksempel Ford Sierra i 1983 og Opel Kadett i 1985. Førsteutgaven av Carina II (internt T150) ble etter bare 4 år avløst av en ny modell med rundere former, men fortsatt kalt Carina II (internt T170).
Jeg synes bakpartiet på Liftback-utgaven ikke harmonerer så bra med resten av bilen. Det ser ut som om noen har tegnet inn trekantvinduet og bakdøren utenpå en eksisterende 4-dørsutgave for å spare utviklingskostnader. Men det var forståelig nok Liftback-utgaven som solgte best i Norge. Dette var den første moderne Toyota mellomklassebil slik vi kjenner dem.
Carina II har den gode, gamle Toyota-kvaliteten. Dette er bruksbiler som bare går og går, og som det nesten er umulig å ta livet av. Når de likevel ender i pressa er det dels på grunn av rust og det faktum at få syntes det er noen vits i å ta vare på Carina’er for ettertiden, – en skjebne de deler med andre typiske bruksbiler.
Den første Carina II (T150) begynner å bli vanskelig å oppdrive. Jeg kom over et eksemplar her om dagen med 1,8 GLI, en innsprøytningsmotor på 101 HK. Alderen er godt synlig, ikke bare i designet, også i lakken som bærer preg av å ha stått utendørs uten pleie i mange år.
Hvorfor er det så få som tar vare på eksemplarer av de mest populære modellene?
Se også
