En liten, rimelig og enkel folkebil som fikk England på hjul i mellomkrigstiden – et konsept som levde videre også i nyere modeller.
«Så liten den er!», tenkte jeg da jeg fikk øye på denne Austin 7 på Ekebergmessen tidligere i høst. At den sto parkert blant klassiske amerikanske biler, gjorde ikke bilen større. Tvert imot. Ifølge kjøretøyregisteret måler den 289 cm i lengden og 127 i bredden. Den veier 540 kg og kan ta en nyttelast på hele 387 kg – omtrent det samme som en kompakt elektrisk bil kan i dag. Motoren er 4-sylindret, trolig på 747 cc med 10,5 hestekrefter. Nok til å kjøre i 80-90 km/t, men trives nok best på landeveier i 60-70 km/t.
Modellhistorikk
Austin 7 ble produsert i Longbridge, UK, fra 1922 til 1939. Modellen ble produsert i flere varianter, som 2-dørers sedan, coupe, cabriolet, racerbil og varebil. Flere karosserimakere tilbød egne karosserier. Austin 7 ble også produsert på lisens som BMW Dixi i Eisenach, Tyskland og i Frankrike av Rosengart. Den ble også produsert i USA som Austin og Bantam. I Japan ble de produsert at Datsun.
Austin ga ikke slipp på «Seven»-modellen etter krigen. Da de lanserte A30 i 1951 var det under navnet Austin A30 Seven og i 1959 ble Austin Mini presentert for publikum som Austin Seven. Det ble modellen kalt helt frem til januar 1962, da det offisielle navnet ble Austin Mini,
-Krav på halve veibredden!
Min svigerfar fortalte om en kamerat som stilte ham følgende spørsmål etter endt kjøretur: «Du Asbjørn! Jeg har da krav på halve veibredden, har jeg ikke?» Joda, svigerfar mente da dét, og tilføyde til historien sin at kameraten kjørte Austin 7. Da var det ikke så lett å kreve halve bredden av de smale bygdeveiene 🙂
Se også
