Biler fra det tidligere Øst-Tyskland fikk sjelden gode omtaler i vestlig bilpresse. Etter Berlin-murens fall fikk folkebilen Trabant kultstatus, men hva med de dyrere Wartburg’ene? Havnet de i glemmeboken?

 

Hvem bryr seg?

Nylig kom jeg over to eksemplarer av Wartburg 1.3 – den aller siste Wartburg-modellen som ble laget. Ifølge en av eierne, finnes det en tredje bil også, alle tatt inn til Norge fra Ungarn. Det er lenge siden jeg har sett en Wartburg – og enda lenger siden jeg har sett noen i så fin forfatning. Det slo meg at designet har holdt seg godt. Wartburg 353 kom ut på markedet i 1966 – da som årsmodell 1967. Få av samtidens modeller ser like moderne ut i dag.

Mer enn en facelift

Mange vil nok hevde at Wartburg 1.3 kun var en facelift fordi det er ikke vanskelig å se likheten med forgjengeren Wartburg 353. Faktisk kan det være vanskelig å se noen forskjell på de to modellene i det hele tatt. De største endringene finnes under panseret. Inntil 1988 ble Wartburg levert med 2-taktsmotorer på 1.0 liter, 4-trinns girkasse med rattgir og drift på forhjulene. Senere fikk IFA (fabrikken) en avtale med Volkswagen om lisensproduksjon av deres 1.3-motor – en EA111 motor tidligere brukt i Polo. Hele fronten måtte bygges om for å gi plass til Polo-motoren på tvers. Den nye modellen fikk også ny girkasse med gulvgir og et omarbeidet instrumentbord. Utvendig kan man se at grillen, blinklysene og støtfangerne er endret og at karosseriet har fått nye hjulbuer.

 

Et liv på overtid

Den siste ombyggingen ble satt i produksjon i 1988, vel et år før Berlinmuren falt. Man kan trygt si at det var et spørsmål om å leve eller dø for bilmerket. Eksport til vestlige land hadde opphørt for flere år siden på grunn av nye utslippskrav. I kjølvannet av den russiske Perestrojka’en var det ikke vanskelig å spå en fremtidig tilpasning mellom Øst-Tyskland og resten av Europa. Med den nye Wartburg 1.3 var IFA-fabrikken i Eisenach klar til å møte etterspørselen i innenlandsmarkedet og nabolandene i øst. Men ting utviklet seg raskt. I november 1989 falt Berlinmuren og året etter kapitulerte det øst-tyske regimet. Wartburg kunne ikke konkurrere med vestlige bilmerker og produksjonen opphørte i april 1991. Fabrikken i Eisenach ble overtatt av Opel – nå Stellantis – hvor de for tiden produserer Opel Grandland.

---

 

 

Kunne Wartburg vært reddet?

Bilene så jo fremdeles ganske bra ut. De hadde et bra drivverk for sin tid, skivebremser foran og uavhengig fjæring på alle hjul. At bilene ble uselgelige over natten, skyldes nok første og fremst at folk flest var lei av ting som var knyttet til det gamle regimet. Dessuten ville bilene sikkerhetsmessig neppe bestått testene hos Euro NCAP.

 

 
Hadde produsenten fått operere under normale forhold, kunne merket kanskje fortsatt å eksistere. Like etter at 353-modellen ble lansert, begynte nemlig arbeidet med å lage en oppfølger. Omkring 1969 sto prototypen til en ny modell – kalt 355 – klar. Det ble arbeidet med flere motoralternativer for Wartburg 355. Ett var en firesylindret 1.4 liters motor. Designet ville ha vært “korrekt” for 70-tallet. Legg merke til at kombi-coupé hekken har en form som minner om Fiat 128 P og Volkswagen Passat mk1. Dessverre fikk prosjektet tommel ned da det nådde den stats-lojale ledelsen.

---

 

 

Lå fint på grusveiene

Jeg husker godt den første utgaven av 353-serien. Her hjemme ble den solgt under navnet Wartburg 1000 President. Min kamerat hadde en 1967-modell i husstanden og siden jeg fikk førerkort før ham, fikk jeg kjøre bilen noen ganger når vi skulle på kino og sånt. Jeg hadde tidligere erfaring fra min fars Saab 96 (2-takter) og syntes at Wartburgen var lettere å kjøre på grusveiene enn Saab’en. Begge bilene hadde mye vekt foran og var forhjulsdrevne, men jeg syntes det var lettere å legge opp Wartburgen i svingene, styre inn, slippe opp gassen, kjenne på overstyringen før jeg kunne bruke gassen for å komme meg trygt ut. Saaben ville helst gå rett fram. Jeg hadde jo sett hvordan “Carlsson på taket” kjørte, men det hjalp ikke meg noe. Så sett med en 18-årings øyne ble det altså 1-0 til Wartburg.

Som hobbybil

Etter gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Tyskland tror jeg mange Wartburg-biler fikk en ublid skjebne. Ingen behøvde å vente i 10 år på å få en ny bil. Heldigvis tok noen eiere vare på sine Wartburg’er. Det finnes fremdeles fine eksemplarer, som de jeg har fått se på nært hold. Med en moderne motor blir bilene enklere i daglig bruk enn de gamle 2-takterne, – og mer driftssikre. Wartburg 1.3 er veteranbiler som deler mange fellestrekk med modellene fra 60- og 70-årene. De er bygget på stålramme med enkelte karosserideler laget av glassfiber. Bilene er ikke proppet med elektronikk, og det er god plass i motorrommet. Det er også verdt å nevne at bilene ser sympatiske ut, byr på god plass og komfortabel sittekomfort.

Artig å se Wartburg 1.3 på norske skilter. Håper det kommer flere!

---

 

 

 

Se også

 

Norsk Trabant og Wartburg Klubb på Facebook