En pony-car kjennetegnes som en ungdommelig, rimelig, amerikanskbygd bil med fullverdig motor.
Pony car fra Dodge
Pony cars som Ford Mustang og Chevrolet Camaro, hadde høstet mer og mer popularitet. Dodge hadde muskelbilen Charger, men den var en del større enn Mustang og Camaro. Da Plymouth lanserte sin 3. modellserie av Barracuda, gikk den rett inn i Pony-klassen. Chrysler-konsernet lanserte samtidig også Dodge Challenger. Selv om de to modellene hadde en del forskjeller, kunne man tydelig se familielikheten. Challenger var omtrent på samme størrelse som for eksempel Ford Mustng Mach 1 Fastback. Den var tilgjengelig med alle motorene i Chrysler-konsernet sitt personbilprogram. Rekkesekser og flere V8’ere, herunder Hemi. Dodge hadde fått en modell som hørte hjemme i ponniklassen.
Stagnerte med oljekrisen
Dodge Challenger solgte bra. Dessverre dukket oljekrisen opp i 1973 og etterspørselen etter motorsterke «små» biler falt drastisk. Challenger fikk derfor en ganske kort produksjonsperiode – mellom 1970 og 1974. Etter oljekrisen ville «alle» ha japanske eller europeiske biler, og amerikanske fabrikker ble tvunget til å nedskalere, – eller inngå samarbeid eller lisensproduksjon av utenlandske biler. Dette skjedde med Dodge sin etterfølger – Challenger 2. Den var fullstendig basert på Mitsubishi Sapporo som var en kompakt bil. Da hadde Ford allerede kommet godt i gang med sin nedskalerte Mustang 2 basert på Pinto-motorer. I ettertid kan vi vel si at oppfølgermodellene, Mustang 2 og Challenger 2, ikke lenger ble regnet som gode representanter for ponniklassen. Tidene skulle heldigvis bli bedre.
Om bildene
Den blå bilen er fotografert på et biltreff på Nøsted Brygge i anledning Elvefestivalen i Drammen. Den har trolig en 440 V8. Den gule Challenger Convertible er fotografert på Motangen i Blaker, Akershus. Den grønne er siste årsmodell i modellserien. Den er fotografert på Wings & Wheels, Kjeller flyplass, 2022.
Klikk på et bilde for å se i et større format.
Copyright notice
Se også
