Å kjøre bil er en av livets gleder. Men det kan også forandre livet totalt i løpet av et sekund. Etter mange år på veien, er ikke ulykker begrenset til noe man leser om i avisene. Selv om jeg har sett ulykker på nært hold, har jeg ennå ikke vært involvert i noen, men det har vært nære på!
Det skjedde ikke
Jeg er neppe alene når jeg sier at jeg utallige ganger har bidratt til å avverge ulykker på grunn av andre bilføreres feil. For balansens skyld kan jeg vel nevne at det også har hendt at andre bilister har avverget feil fra min side. Poenget er at mange ulykker aldri skjedde fordi den andre parten greidde å avverge ulykken. Ved én anledning konfronterte jeg en medbilist etter en nesten-ulykke på glatt føre. Da fikk jeg til svar at «det skjedde ikke». Det spiller kanskje ikke så stor rolle hvem som gjorde hva. Det viktigste var at det ikke skjedde.
Ubevisste inntrykk
Når jeg har grepet inn for å avverge en ulykke, oppsummerer jeg det hele i ettertid. Hva var det jeg så? Hva fikk meg til å reagere? Jeg bruker å si at sjåfører må reagere på ryggmargsfølelse – før inntrykkene når hjernen. Ofte dreier det seg om signaler som oppfattes i et lynkjapt øyeblikk.
Om å «kjenne lusa på gangen»
For noen dager siden fikk jeg en «håper hun ikke svinger ut rett foran meg»-følelse. Det var denne følelsen som fikk meg til å avverge en ulykke.
En ung kvinne skulle svinge ut på den tett trafikkerte Slemmestadveien utenfor Oslo. Hun kom fra en sidevei og skulle svinge mot venstre. Det som satte meg i beredskap, var blikket hennes. Det var festet gal vei – mot høyre – ikke mot bilene som kom fra venstre. Så kjørte hun rett ut i veien uten å snu blikket.
Hadde jeg ikke vært i beredskap, ville vi krasjet!
Vegtrafikkloven § 3 bestemmer at «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»
For at det skal skje en kollisjon mellom to biler, er det ikke bare én bilfører som har gjort feil. Det er to. Kanskje ikke i juridisk sammenheng, men alle har en plikt til å være aktpågivende – det vil si – følge med på hva som skjer i trafikkbildet. Det handler om å se andres trekk fremover. Sammenlign det gjerne med fotball eller sjakk.
Se langt frem, beveg blikket, få overblikk, bli sett og forstått, og se etter mulige utveier.
«Mulige utveier» er handlingen som kan avverge ulykken. Er det for sent å bremse, kan man kanskje øke farten og styre ut av situasjonen. Det hjelper nemlig lite å oppdage en trussel hvis man ikke handler på riktig måte. Tenk å møte en bil i samme kjørefelt. Skal man svinge ut mot høyre, eller venstre? Tenk om den møtende bilen styrer samme vei?
Utveien
For noen år siden ble vi møtt av et utenlandsk vogntog som var midt i en forbikjøring rundt en sving på riksvei 3. Veien manglet skulder og var ikke bred nok til tre kjøretøy. Verken bilen som ble forbikjørt, eller vogntoget viste tegn til å endre kurs. Jeg måtte velge en utvei raskt. Blinket høyre, bråbremset og la høyre hjulpar i terrenget utenfor asfalten. Ett sekund senere dundret vogntoget forbi på kloss hold. Ingen skade skjedd.
Best å ikke gi noen reaksjon
Hva skal man gjøre etter å ha avverget en ulykke? Du kan ikke regne med at noen takker deg. Man sitter igjen med høy puls og gisper etter luft, mens motparten kjører av gårde uten å fortrekke en mine. Man tenker kanskje at en reaksjon hadde vært på sin plass, men det vil neppe hjelpe. Hvis vedkommende virkelig forsto hva som skjedde, tar nok han eller hun læring av det uansett. Ved konfrontasjon vil de fleste bagatellisere hendelsen. Skulle motparten åpenbart ikke ha vært mentalt til stede under hendelsen, er det i hvert fall ingen vits i å reagere.
Lost case?
Jeg forsøkte å fange kontakt med den unge kvinnen etter episoden på Slemmestadveien, men hun var i sin egen verden med en ledsager, trolig på øvelseskjøring uten «L»-skilt. Håper hun lærer å kjøre bil.
Se også
Sjåfør på riksveg 3 måtte kaste seg i grøfta for å unngå kollisjon med lastebil
