K70

Vakre K70 – Volkswagens aller første modell med vannavkjølt motor og forhjulsdrift. Hvordan kunne den mislykkes?

k70 — En Volkswaagen K70 L på norske skilter (Cars & Coffee, Øvrevoll galopp)

NSU’s aller siste prosjekt

K70 ble ikke utviklet hos Volkswagen. Den ble skapt av NSU og skulle produseres i Neckarsulm. Opprinnelig ble det vurdert å utstyre den med Wankel-motor, men planene ble endret da NSU ikke greidde å få teknologien produksjonsklar. I stedet utviklet de en ny 1,6 liters 75 hesters vannavkjølt bensinmotor basert på den luftavkjølte motoren fra NSU 1200/TT. Forut for Genève-utstillingen i 1969 var NSU klare til å presentere en fremtidsrettet, moderne, vakker og økonomisk verdensnyhet som de kalte K70.

RO-70?

Opprinnelig vurderte NSU å la modellen inngå i sitt Wankelprogram. I ettertid kan man spekulere i om NSU hadde tenkt å kalle modellen for RO-70 («Ro» for Rotary). «70» fordi den skulle lanseres som en mindre modell enn RO-80. Men siden Wankel-motoren var byttet ut med en vanlig stempelmotor, ble navnet K70 – «K» for «kolben» (tysk: stempel). Kanskje planen var å relansere RO-70 når Wankel-alternativet ble ferdig? Men situasjonen endret seg drastisk. RO-80-eiere opplevde motorhavarier på rekke og rad. Massive garantikrav sendte fabrikken i økonomisk krise. K70 skulle aldri bli lansert av NSU.

Passet dårlig inn i modellprogrammet

Da Volkswagen kjøpte opp NSU, fikk de K70 i fanget. En ferdig utviklet, moderne familiebil klar til produksjon. Det var en bil helt ulik Volkswagens eksisterende modellprogram. Volkswagen-gruppen kunne ha satt 4 ringer i grillen og sendt den ut som en Audi, men da ville den konkurrere med Audi 100. Hos Volkswagen valgte de heller å lansere K70 som en etterfølger etter Type 4 – bedre kjent som 411/412-serien. Begge modellene skulle produseres og selges parallelt.

Nytt merke i grillen – voilà!

Det er i ettertid kjent at Volkswagen ikke gjorde noe annet med K70 enn å erstatte NSU-merket i grillen. Den hittil ukjente NSU K70 ble over natten innlemmet i Volkswagen som Type 48 og lansert som Volkswagen K70 uten at noen visste hva «K70» sto for.

k70 — Interiøret ligner dagens biler, men var forut for sin tid da det kom tidlig på 70-tallet.

Hvordan var det å eie en K70?

Komfortabel, litt myk i fjæringen. Velkjørende, men tung på styringen. Det var alle forhjulsdrevne biler på den tiden. Mye vekt foran framakslingen, trygge kjøreegenskaper med mye understyring. Tidlige modeller var kjent for å være litt leie å gire, men giroverføringen ble endret underveis i produksjonen. Driftssikkerheten var i utgangspunket god – med unntak av vannpumpa som måtte byttes ganske ofte. 1,6-motoren var jo opprinnelig luftavkjølt. Ut over 70-tallet begynte imidlertid K70 å få et dårlig rykte for driftssikkerheten – ikke fordi bilene var dårlige, men fordi ettermarkedet sviktet.

Hva gikk galt?

Innføringen av K70 skjedde uten at salgsapparatet og ettermarkedet var tilstrekkelig forberedt. Modellen ble bokstavelig talt trædd over hodene på organisasjonen. Selgerne, som i flere tiår hadde argumentert for luftavkjølte, hekkmotoriserte biler med runde karosseriformer, fikk plutselig en modell som brøt med alt dette. Verkstedene var heller ikke tilstrekkelig forberedt. Man kan si at mange K70-kunder opplevde å bli stemoderlig behandlet.

Forut for sin tid

De som allerede kjørte Volkswagens luftavkjølte familie-modeller, var ikke klare for en modell som var minst to bilgenerasjoner nyere enn 411 og 412. Skulle K70 slå an, måtte den stjele kunder fra andre merker – fortrinnsvis kunder som foretrakk forhjulstrekk. På begynnelsen av 70-tallet var familiebil-klassen dominert av biler med bakhjulstrekk. Kunder som valgte forhjulstrekk, var allerede lojale til merker som Citroen, Renault og Saab.

Burde fått et annet navn

Det var ikke bare ukjent design og teknologi som gjorde at K70 ble stemoderlig behandlet innad hos Volkswagen. Det var navnet. Det hadde ingen tilhørighet til Volkswagen, og skapte heller ingen lojalitet. «K» for kolben. Seriøst? «70» – for hva da? Antall hester? Neppe! Tenk om Volkswagen hadde valgt å kalle NSU’s flotte nyskapning for «Passat» eller «Golf»?

k70 — Leddet sikkerhetsrattstamme over motoren ble videreført til Audi 80/VW Passat.

vw k70 — K70 oppnådde gode resultater i datidens krasjtester.

En K70-historie fra virkeligheten

Jeg kjenner en som har eid og kjørt K70 i yngre dager. Han forteller om en spesiell episode med sin K70 – eller «Key-Seven-Zero» som den ble kalt på flystasjonen der han tjenestegjorde i yngre dager. K70 var utstyrt med innenbordsbremser foran – akkurat som sin «storebror» NSU Ro80. Det vil si at skivebremsene ikke var montert ute ved hjulene, men i andre enden av drivakslene. Bremseoket var festet inn mot girkasse/differensial. Etter å ha skiftet motor hadde han fått problemer med å feste drivakslingene inn mot differensialen på grunn av «ihjelskrudde» bolter. En kveld på vei til en date kjørte han i full fart ned en bakke hvor han måtte hogge inn bremsene. Da løsnet begge drivakslene! Resultatet kunne blitt fatalt. Med løse drivaksler mistet han nemlig bremsene foran – fordi skivene sitter innerst på akslene og roterer med disse. Uten drivaksler kunne han heller ikke bremse på motoren. Det gjorde ikke situasjonen bedre at bakbremsene var utslitte og at håndbremsen for øyeblikket var demontert. Ferden endte heldigvis i noe buskas. Den uheldige bileieren fikk haik – og daten ble reddet – selv om K70’en altså måtte stå igjen i buskene. Denne historien er kanskje en grunn til at innenbordsbremser aldri fikk noen stor utbredelse på moderne biler.

Fakta om Volkswagen K70

Internt navn: Type 48
Prouksjonssted: Salzgitter, Tyskland. Anlegget der blir i disse dager utvidet for å produsere batterier til VAGs elbiler. Les mer
Produksjonsstart: Oktober 1970 (50 årsjubileum i år)
Modellår: 1971-1975
Motorisering: NSU 1,6-liter 75HK (std og L) eller 90 HK (LS 1971-1972). NSU 1,8-liter 100 HK (LS 1973-1975). Alle motorer montert langsgående med forhjulsdrift. Produksjonen av motorene ble avsluttet med K70 – og aldri videreført i etterfølgende modeller.
Understell: Uavhengig fjæring på alle hjul. McPherson fjærben foran, langsgående fjærarmer med spiralfjærer bak.
Bremser: Skivebremser foran (innenbords montert mot bilens senter), trommelbremser bak.
Lengde, bredde og høyde: 442 / 169 / 145 cm
Akselavstand: 269 cm
Egenvekt: 1050 kg
Facelifted fra 1973-modell: Doble frontlykter for alle modeller. LS-utgaven fikk større motor på 1,8 liter. Nytt ratt med 4 eker og mer polstring.

Kilder

Volkswagens of the World – Simon Glen
Sitat: …, the innovative engineers at NSU also started developmental work on a smaller, medium-sized version of this car, the «Ro70», but because of teething problems with the RO80’s rotary engine (…)

www.ultimatespecs.com

Se også

Øvrevoll, Søndag 8. juli 2018

daf — Volvo PC 544 Sport og DAF 66 Coupé på svenske skilter.

Variomatic på tur

På vei oppover Vollsveien fra Lysaker havnet jeg bak en tundragrønn DAF 66. Gjennom åpent soltak kunne jeg høre den karakteristiske hviningen i Variomatic’en. DAF hadde nemlig automatgir som standard. Verdens første CVT-gir. Men i motsetning til dagens stålbelter, hadde DAF et annet materiale i beltene. Samme type conveyor belts som vi finner i små industimaskiner og i landbruket. Hviningen i to remmene gjorde at svenskene kalte DAF for Remjohan. Jeg aner ikke hvorfor. Men den ble vel ofte kjørt av en snill farbror som kanskje hette Johan, Gustaf, Albert eller noe sånt?

Da DAF’en ankom Øvrevoll denne søndagen, sto det allerede en gul DAF 66 Coupé der på svenske skilter. Nå har jeg ikke sett en DAF personbil på mange år, og plutselig ser jeg to!

daf — DAF 66. Dette er en tidlig 1975-modell. På høsten samme år kom ble Volvo 66 introdusert. Samme bil med Volvos da tidstypiske skrå list i grillen. Uansett, tenker jeg alltid Volvo når jeg ser denne grillen.

daf — Tidstypisk form og farge (Toendra groen). Variomatic var forløperen til dagens CVT-girkasse. DAF 66 var eneste modell som tilbød automatgir i en rimelig bil.

Jeg innser hvor viktig det er at noen tar vare på praktiske biler som DAF. Jeg legger ved bilder av en annen klassiker som ofte er innom Cars and coffee på Øvrevoll Galopp. Volkswagen K70 var modellen som skulle ta over mellomklassemarkedet etter de luftavkjølte Volkswagen 411 og 412. Opprinnelig var K70 utviklet som NSU og K70 skulle indikere 70 hestekrefter. Men modellen endte opp med 75 hester i en vannavkjølt 1600-motor og forhjulstrekk. Til tross for at K70 var en moderne bil, både med hensyn til teknologi og design, ble den aldri særlig populær i Norge. De som kjørte luftavkjølte biler var ikke klar for K70 som vel var to bilgenerasjoner etter 411 og 412. Skulle K70 slå an, måtte den ta kunder fra andre merker. Kunder som foretrakk forhjulsdrift i en tid da forhjulsdrift var forbehold biler som Audi, Citroën, Renault og Saab. K70 var rett og slett forut for sin tid.

k70 — Opprinnelig en NSU men ble rebadged til Volkswagen da de kjøpte opp NSU. Få biler fra tidlig 70-tall har holdt seg så moderne over tid.

ctr — Porsche Yellowbird CTR – Porsche Turbo trimmet av RUF. Bakenfor, Porsche 914 og Alfa Romeo 2000 GT.

Alfa Romeo 2000 GT Veloce

Alfa Romeo ble aldri noe alminnelig innslag på norske veier på 70-tallet. I motsetning til de mer folkelige klassikerne som DAF 66 og Volkswagen K70, tror jeg få kjente noen som kjørte Alfa Romeo på 70-tallet. Den avbildede 2000 GT Veloce er en type bil man så på bilder fra Europas storbyer. De er fantastisk vakre, ikke minst sett med nåtidens øyne.

260Z

260Z var etterfølgeren etter 240Z, den første modellen i Z-serien – Datsun/Nissans legendariske sportsbilserie. Denne 260Z stiller ofte på Cars and Coffee. Den er utført i sort – gjennomført sort. Jeg synes det er vanskelig å velge en favorittmodell blant alle Z-modellene. Det forbauser meg hvor godt designet på 240Z og 260Z har tålt tidens tann. De ser akkurat ut som en klassisk sportsbil skal.