Nash Metropolitan

Økonomibilen Metropolitan falt kanskje ikke alles smak da den kom på 50-tallet, i hvert fall ikke i USA hvor «alle» ønsket store biler. I dag faller den utvilsomt inn i kategorien «Verdens cooleste biler».

 

Moderne ideer

Nash kom raskt i aktivitet etter krigen. I 1945 var de på 3. plass over antall solgte biler i USA. Nash 600 var den første masseproduserte bilen i USA med selvbærende karrosseri. Den kunne leveres i et helt nytt aerodynamisk design, kalt Airflyte. De delvis overbygde skjermene ga ikke bare bedre luftstrøm, men også ekstra styrke i karosseriet. For å møte den fremtidige konkurransen fra de store bilprodusentene (GM, Ford og Chrysler) startet Nash utviklingen av helt nye, kompakte modeller. En av disse var Nash Rambler. En annen var Metropolitan.

 

Does America Want the Economy Car?

Det var absolutt betimelig å stille dette spørsmålet til det amerikanske folk. Nash iverksatte en grundig markedsundersøkelse for å lodde stemningen for en liten bilmodell som Metropolitan. De sendte ut cirka 250 000 adresserte fargeprospekter hvor de presenterte en prototype av bilen og oppfordret folk til å krysse av for hva de likte. Avslutningsvis ble de spurt om hvordan de trodde en sånn bil ville bli mottatt i USA og – helt til slutt – om de kunne tenke seg å kjøpe en selv. Bilen som ble presentert, var en prototype. Den var mye enklere utstyrt enn produksjonsbilen. Blant annet hadde den ikke sidevinduer, bare en plastduk man kunne dra opp å feste i taket. Foreslåtte motoralternativ var en på 18 HK og en på 36 HK. Prisene skulle ligge på rundt 1000 dollar.

Europeisk samarbeid

Det ville ikke være lønnsomt å produsere en småbil til 1000 dollar i USA. Nash presenterte derfor prototypen for Fiat, datidens Standard-Triumph og Austin Motor Company for å innlede forhandlinger om hel eller delvis produksjon i Europa. Fiat ville benytte drivverket fra 500 Topolino som basis. Austin ville benytte sin nye A40 Somerset-modell som utgangspunkt. Valget falt på Austin. De leverte drivverk basert på sin 1200-modell med 3-trinns girkasse og rattgir. Karosseriene skulle bli bygget av Fisher & Ludlow som like etter ble kjøpt opp av Austin. Sammensetningen av bilene skulle skje ved Longbridge i Birmingham. De ferdige bilene skulle deretter skipes til USA.

---

«1400 biler .. Dette er det største parti biler som noensinne har forlatt Storbitannia på én kjøl og alle var de Austin-biler» – Dagbladet 1957

---

 

Produksjonsmodellen

Det endelige resultatet ble mye flottere enn den enkle prototypen. Frontstøtfanger og grill var separate enheter – ikke en «onepiece» som vist på prototypen. Bilene fikk ordentlige sidevinduer og ble levert i to varianter – cabriolet eller hardtop. Standard utstyr omfattet blant annet «continental kit» med reservehjul bak på støtfangeren. Varme/defroster, radio og hvite dekksider var ekstrautstyr. Også drivverket ble bedre enn prospektet. Men prisen ble en god del høyere enn 1000 dollar. De første bilene fikk en prislapp på 1469 dollar for cabriolet – og 1445 for hardtop.

 

Modellhistorikk

De aller første bilene rullet ut i oktober 1953 som 1954-modeller. Opprinnelig skulle de markedsføres som NKI Custom. NKI sto for Nash Kelvinator International. Men da bilene kom for salg, var navnet endret til Metropolitan.

Serie 1

Serie 1 hadde en 1200-motor på 42 HK. Bilene kjennetegnes ved at de var ensfargede, hadde et scoop-formet luftinntak på panseret og grill formet som en liggende krombjelke. Dashbordet var lakkert i bilens lakkfarge og bagasjerommet hadde ingen utvendig luke. Disse bilene hadde serienumre fra 1001 til 11000.

Serie 2

Serie 2 fikk ingen utvendige modifikasjoner, bare en ny versjon av 1200-motoren, kalt 1200 B. Denne motoren hadde samme slagvolum og ytelser, men fikk hydraulisk clutchoverføring og ny girkasse. Serie 2 har serienumre fra 11001 til 21007.

 

Serie 3

Serie 3 fikk 1500-motoren på 47 HK – samme som Austin brukte i sine A50-biler (Cambridge og Westminster). Utvendig forsvant luftinntaket på panseret og grillen fikk et nettingmønster. Alle biler ble levert i to farger med dashbord i svartlakkert metall.

Serie 4

I serie 4 hadde 1500-motoren nå fått høyere kompresjon og leverte 55 HK. Bilene fikk utvendig luke til bagasjerommet, trekants-luftevinduer på sidene og hel panoramabakrute på hardtop-varianten. Serie 4 har serienumre fra 59048. Den siste bilen ble produsert i 1961 men fortsatt solgt fra lager ut over 1962. Totalt skal det ha blitt laget 104 377 biler.

 

Merkehistorikk

50-årene var en turbulent tid for flere amerikanske bilmerker. I 1954 ble Nash og Hudson slått sammen til AMC (American Motors Corp). Metropolitan-bilene bar fremdeles merkenavnet Nash – men ble også solgt som Hudson. Man kan vel kalle det en form for «badging»? I 1957 forsvant både Nash og Hudson som merkenavn. Metropolitan ble da etablert som eget bilmerke under AMC og bilene fikk ny logo i grillen formet som en stilistisk M. For å skape ytterligere forvirring i flommen av merkenavn, fikk Austin tillatelse til å selge Metropolitan under merkenavnet «Austin» i markeder hvor AMC ikke var representert, for eksempel i Norge. Her ble de tatt inn av daværende Austin-importør Erik B. Winther. Det er uvisst hvor mange biler som egentlig ble solgt. Flere av bilene i dagens kjøretøyregister er i alle fall oppført som Austin Metropolitan. I følge Metro-kjenner Tor Stranger-Johannessen kan det i dag befinne seg omkring 20 biler i Norge.

---

«Inntil for et par måneder siden ble denne modellen utelukkende laget for det amerikanske marked, men er nå også markedsført i Norge og Europa for øvrig.» – Dagbladet, april 1957.

---

En av verdens cooleste biler

Baby-Nash falt kanskje ikke alles smak da den kom på 50-tallet, i hvert fall ikke i USA hvor «alle» ønsket store biler. I dag faller Metropolitan utvilsomt inn i kategorien «Verdens cooleste biler». Dette er en av grunnene til å skaffe en som hobbybil. Få biler vekker mer oppsikt. Jeg har fått studere én bil på nært hold, – den grønne 1954-modellen på bildene. Den har serienummer 1006 (nr 6) og skal visstnok være den nest eldste Metropolitan i verden! Bilens lengde er 3,8 meter og virker solid bygget. Jeg ser for meg at en piperøkende herre fra 50-tallet, kunne sitte komfortabelt å kjøre – med hatten på hodet.

Metropolitan som hobbybil

En rask titt på utenlandske bilbørser viser kjørbare og komplette biler i forskjellige tilstander fra litt over 100 000 til litt over 200 000 NOK. Det finnes flere klubbmiljøer som har som formål å bevare bilene. I Los Angeles ligger Metropolitan Pit Stop med nettbutikk hvor «alt» kan skaffes til din Metropolitan. Det vil sannsynligvis være mulig å skaffe deler til drivverket via Austin-klubber også. I Norge finnes ingen egen Metropolitan-klubb, men Eight Amcars Club på Sørum har medlemmer og medlemsbiler fra 8 merker som forsvant, herunder Nash og Hudson. Det finnes for øvrig en egen klubb for Rambler og AMC.

Astra-Gnome

Se YouTube-klippet (nederst på siden) produsert av Vintage Vehicle Show som har besøkt Jimmy Valentine hos Metropolitan Pit Stop i LA. Der har de laget et museum over alt som har med Metropolitan å gjøre. Museet har flere spesialmodeller, blant annet konseptbilen Astra-Gnome som ble presentert på 1956 New York International Auto Show. På 50-tallet var romfartsinspirert design på moten. Det morsomme her, er at bubble-top-bilen er en ombygd 1955 Nash Metropolitan. Toppen åpner seg via en elektrisk motor. Tross økte ytre dimensjoner veier ikke bilen særlig mer enn en standard Metro. Bilen er faktisk kjørbar og vekker naturlig nok masse oppmerksomhet, selv i Los Angeles. Det er morsomt å tenke på at i 1956 trodde mange at vi alle ville kjøre rundt i sånne biler i dag.

Stasjonsvogn

Det ble sendt to donor-biler til Pinin Farina for å få laget forslag til en stasjonsvognutgave. Pinin Farina laget to utkast. Den ene er utstilt på museet hos Met Pit Stop. Dette var altså en prototype som skulle skrotes, men en av mekanikerne ved AMC greidde å slå kloa i den og kjørte med den i flere år før den havnet på museet. Den andre prototypen ble dessverre kjørt til vrak etter kort tid. Hele stasjonsvogn-prosjektet ble imidlertid vraket da AMC så seg bedre tjent med å tilby en stasjonsvognutgave av Rambler.

Kilder

Metro er en liten og ganske sjelden bil med åpenbart masse historie. Har du spørsmål eller synspunkter, ikke nøl med å bruke kommentarfeltet eller kontaktsiden.
Jeg vil gjerne rette en takk til Tor Stranger-Johannessen for opplysninger om Metropolitan. Takk også til Anders de Lange for nyttig bakgrunnsinformasjon.

Øvrige linker:

Metropolitan om austinmemories.com
Nash Metropolitan on Wikipedia
Metropolitan Pit Stop

Se også

YouTube-innlegget er produsert av Vintage Vehicle Show som har besøkt Jimmy Valentine hos Metropolitan Pit Stop i LA. Der har de laget et museum over alt som har med Metropolitan å gjøre.