Et gjensyn med Morris Marina

Bilene på bildene er godt synlige fra veien. De har sett bedre dager, men er ikke hvilke som helst biler. De er engelske. En privat samling kanskje? Jeg gjenkjenner lett Morris Marina 1,8 TC Coupé. Jeg likte disse da de var nye, men kan ikke huske sist jeg så en – med skilter!

Skulle skape penger – ikke bilhistorie

Morris Marina er ikke noe man ser hver dag. Jeg vet ikke hvor mange som finnes igjen i Norge. Jeg er sikker på at jeg har sett en lysegul 4 dører sedan tidligere i år, men husker ikke om det var her, eller i England. Ifølge nettstedet hovmanyleft.co.uk var det bare 405 registrerte biler igjen i hele Storbritannia ved inngangen til året, – samt noen flere biler uten skilter. På ett tidspunkt var Marina den tredje mest solgte bilen på de britiske øyene – en bil som ble utviklet for å bli en storselger.

Det er kanskje en av årsakene til at så få elsker Marina? Selskapet hadde bilkonstruktører som Alec Issigonis, mannen som skapte Mini, 1100/1300 og Maxi. Dette var biler som skapte bilhistorie – men åpenbart ikke nok penger. De røde tallene hadde lyst lenge. I 1968 ble British Leyland (BMLC) dannet som en sammenslåing av BMC og Leyland Motors, noe som medførte at nesten alle britiske bilmerker på den tiden havnet under samme paraply. Ledelsen hadde bestemt seg for å utvikle en modell som skulle bli “cash cow” for det nye selskapet. Man ville bygge en bil som ikke bare var lik suksess-modeller som Ford Cortina mk2 og Escort mk1 – den skulle også være billigere enn alle andre.

Mannen bak designet var Roy Haynes som blant annet hadde utformet Ford Cortina mk2. Det var dét som fikk meg til å stanse opp langs veien. Cortina mk2 var enkle, usofistikerte, praktiske, vakre, engelske biler. Det er tydelig at Haynes har brukt Cortina mk2 som forbilde. Det finnes mange likhetstrekk mellom Cortina mk2 og Marina både i størrelse og design. Man kunne ha tatt Marina for å være Cortina’s etterfølger. Men innen Marina var lansert, hadde Ford lansert Cortina mk3 som var både bredere og lengere enn forgjengeren.

Hvilken klasse tilhørte Marina, egentlig? Noen hevder at det var lille Morris Minor 1000 – andre den langt større Morris Oxford. Marina-modellen ble satt i produksjon på Morris’ Cowley-anlegg og erstattet faktisk Morris Minor på samlebåndet – klassikeren som hadde vært i produksjon siden 1948. Av den grunn var plattformen til Marina basert på Morris Minor, men strukket ut 10 tommer i lengden. Skulle man økt mer, måtte produksjonsapparatet bygges helt om. Husk! Marina skulle være billig å produsere.

Britisk bilpresse var raske til å poengtere slektskapet til Morris Minor, neppe ment i positiv sammenheng. Jeg vet ikke hvordan markedet reagerte på dette, men det la i hvert fall en demper på min lyst til å velge Morris Marina. Jeg byttet ut Cortina’en min for en Mazda 818 1300, – en bil som for øvrig var mer lik Marina enn jeg ante.

For å spare utviklingskostnader, hadde utviklerne hos British Leyland benyttet så mange komponenter som mulig fra øvrige modeller i det nye, sammenslåtte selskapet. Årvåkne biljournalister listet opp alle komponentene – stort og smått. Marina 1,3 fikk BMC’s velkjente A-series 1275-motor. Marina 1,8 fikk 1800-motoren som var utviklet på B-serien – samme motorserie som blant annet satt i Morris Oxford. 1,8-motoren med to forgassere var den samme som satt i MGB, noe eiere av Marina 1,8 TC (Twin Carburator) kunne skryte av.

Å lansere nye budsjettmodeller basert på komponenter fra andre modeller i samme konsern, var noe Ford og GM hadde gjort i mange år. I stedet for å sette søkelys på sofistikerte egenskaper på understell, kjøreegenskaper og drivverk, fikk man kundene til å sikle etter plysjseter, vinyltak og kromlister. Det som forundrer meg, er hvorfor Ford, GM og Chrysler (Rootes) kom unna med det, mens British Leyland fikk nådeløs kritikk for å gjøre det samme? Motor Trend skrev om Morris Marina med undertittelen British Cloth, American Cut. De mente at Morris Marina hadde hoppet på et amerikansk konsept, til forskjell fra tidlige modeller. Kanskje var det enklere å akseptere at amerikansk-eide bilmerker gjorde sånt. Ikke Morris! Ikke et tradisjonelt, engelsk bilmerke.

Morris Marina ble lansert som 1971-modell med 3 motoralternativer og 3 utstyrsgrader. Først som 2 dører coupé og 4 dører sedan, senere som 5 dører Estate stasjonsvogn, varebil og pickup. I 1976 fikk Marina en facelift. Den fikk ny grill – og mistet dermed ett av modellens fine særpreg. Den fikk også nytt dashboard støpt i ett plaststykke. I 1980 ble Marina etterfulgt av en “ny” modell, kalt Ital. Man kunne si mye negativt om Morris Marina, men det var en vakker bil. Det kunne man dessverre ikke si om Ital, den siste modellen som skulle bære Morris-navnet. Ital beholdt 1275-motoren i basis-versjonen, og fikk to nye motorer i modellprogrammet. Den var ikke vakker, men ga mye bil for pengene. For å sitere Motor Trend fra 1971: A car built for people in need of transportation rather than exitement.

Fakta Morris Marina 1,8 TC Coupé

Mål og vekt

Lengde, bredde og høyde: 414 x 164 x 140 cm
Akselavstand: 244 cm
Egenvekt uten fører: 957 kg
Antall sitteplasser: 5

Drivverk

Motor: 1,8 liter rekkefirer med 2 SU-forgassere
Type: BMC B-series, frontmontert langstilt
Drift: RWD
Hestekrefter: 96 HK
Dreiemoment: 144 Nm ved 5250 omdreininger
Girkasse: 4 trinn manuell eller 3 trinn automat fra Borg Warner

Kilde: ultimatespecs.com